Davidson kom til filosofien gjennom Quine. I 1935 fikk han et stipend for å studere engelsk og litteraturvitenskap ved Harvard. Der traff han den ni år eldre Quine, som gjorde ham interessert i bevisstheten og dens forhold til handlinger og språk, en interesse som formet hele Davidsons senere liv. I sitt grunnleggende syn på filosofi sto Davidson svært nær Quine, og han uttrykker ofte sin takknemlighet til Quine. Blant annet var han enig med Quine i at når vi skal forstå andres bevissthetsliv, deres oppfatninger og verdier, må man ta utgangspunkt i deres adferd, hva de gjør og hva de sier. All viten om andre menneskers bevissthet må gå veien om våre sanser, det finnes ingen direkte adkomst til det vi søker å forstå når vi står overfor den andre.

Davidson tok også opp temaer som Quine ikke hadde behandlet. For eksempel utviklet Davidson en enhetlig teori om handling, språk og oppfatning som ga et bredere grunnlag for vår forståelse av andre mennesker enn det Quine hadde startet fra. Davidsons handlingsteori er etter mitt syn et av de viktigste bidrag til forståelsen av menneskelig handling i det 20. århundre. Jeg har tidligere skrevet om Davidsons handlingsteori, men jeg vil her ta opp et annet tema hvor han avviker fra Quine, men hvor jeg verken finner Quine eller Davidson tilfredsstillende. Det dreier seg om utgangspunktet for deres behavioristiske syn på språklæring: språket er et offentlig fenomen, betydningen av språklige uttrykk og læringen av språk må bygge på kilder, eller belegg, som er offentlig tilgjengelig, det vil si tilgjengelig i det normale samkvem mellom mennesker. Men betyr dette at språklig mening og læring av språk bygger på de stimuleringer som når våre sanseorganer (det proksimale syn), eller på den ytre situasjon, de ting man ser, hører, osv, (det distale syn)?

Det som følger, er en oversettelse av en artikkel jeg skrev for et bind om Davidson i serien Library of Living Philosophers. Denne serien, som ble startet i 1938, er særlig verdifull fordi den startet en tradisjon hvor den filosof man skriver om, svarer på de forskjellige innlegg. Davidsons svar er oversatt og tatt med i dette nummeret.

I 1986 arrangerte Stanfords Center for the Study of Language and Information et møte hvor Davidson, Burton Dreben, som var Quines kollega på Harvard, og jeg tilbrakte en uke sammen med Quine for å diskutere hans filosofi. Et av de temaer vi drøftet særlig utførlig, var det «proksimale» versus det «distale» syn på språklæring. Denne diskusjonen er senere blitt fulgt opp i mange diskusjoner og er et hovedtema i Davidsons artikler i 1990-årene. Man skulle tro at filosofer som har et felles filosofisk grunnsyn og som kjenner hverandres arbeider godt, lett skulle komme til enighet om et tema som synes å være klart og enkelt. Men, selv om temaet er klart, er det slett ikke enkelt. Språkets offentlige karakter er mer komplisert enn man ofte har trodd.

I. Språkets offentlige natur

Filosofer og lingvister har alltid sagt at språket er en sosial institusjon. Men de har øyeblikkelig glemt dette og har godtatt teorier om språklige uttrykks betydning som gjør betydningene til noe som ikke er offentlig tilgjengelig og hvor det er uklart hvordan disse betydningene gripes av oss.

Quine later til å være den første som har tatt språkets offentlige natur på alvor og har utforsket konsekvensene av dette for språklig betydning og kommunikasjon.1 Han begynner med en situasjon hvor to mennesker med hvert sitt språk og hver sin verdensoppfatning prøver å kommunisere. De har ingen oversettelsestradisjon å falle tilbake på, ingen grammatikk og ingen ordbok, men må gjennomføre «radikal oversettelse», hvor de prøver å etablere en «oversettelsesmanual», det vil si en grammatikk og en ordbok, som de kontrollerer ved å observere hverandres adferd.

Quine spesifiserer to betingelser som oversettelser må tilfredsstille. Først en betingelse om observasjonssetninger, det vil si, setninger som den andre personen gir sin tilslutning til eller tar avstand fra bare i visse observasjonelle situasjoner. Slike setninger skal oversettes til setninger som vi vil slutte oss til eller ta avstand fra i tilsvarende situasjoner. For det annet et barmhjertighetsprinsipp: setninger som den andre personen aksepterer skal ikke oversettes til setninger som vi betrakter som absurde, og setninger som den andre personen tar avstand fra, skal ikke oversettes til setninger som vi betrakter som trivielt sanne.

Quine påpeker at flere forskjellige oversettelsesmanualer kan oppfylle disse betingelsene. Gitt at disse to betingelsene er alt det belegg det finnes for en riktig oversettelse, konkluderer Quine at oversettelse er ubestemt: det finnes flere oversettelsesmanualer mellom to språk, og de er alle riktige.

Jeg skal ikke her diskutere ubestemtheten av oversettelse, som både Davidson og Quine aksepterer, men jeg vil konsentrere meg om Quines to betingelser for oversettelse og deres sammenheng med proksimal/distal-temaet.

II. Problemer med sanseerfaring

Quine's andre betingelse, barmhjertighetsprinsippet, anser jeg som meget vel begrunnet. Det gjenspeiler et gammelt og veletablert hermeneutisk prinsipp, og Quine underbygger det med gode argumenter. Den første betingelsen derimot, observasjonsbetingelsen, finner både Davidson og jeg meget problematisk. Ikke fordi observasjoner er irrelevante for forståelse og oversettelse - deres relevans vil være et hovedtema i denne artikkelen, men fordi Quine definerer observasjoner ved hjelp av de behavioristiske begrepene stimulus og respons. Min innvending er ikke et av de vanlige argumenter mot behaviorisme, for eksempel de Chomsky retter mot Skinner. Chomskys argumenter er

temmelig irrelevante mot Quines mer avanserte behaviorisme.

Vårt problem er at Quine ved å konsentrere seg om stimulus og respons har gitt slipp på språkets offentlige natur. Stimuli kan studeres empirisk, men de er ikke offentlig tilgjengelige. Og i henhold til Quines fundamentale innsikt må etableringen og utviklingen av språk, læringen av språk og bruken av språk i kommunikasjon alle bli grunnlagt på belegg som er offentlig tilgjengelig. I mitt daglige liv, hvor jeg lærer og bruker språk, kan jeg ikke observere andres sanse-stimuli. Og jeg har aldri observert mine egne stimuli. Hvordan kan jeg da sammenligne andres stimuli med mine egne, slik Quine foreslår? Stimuli er belastet med det samme problem som Freges «betydninger», eller «Sinne», de er ikke offentlig tilgjengelige. Det barn lærer å assosiere med ord, er verken «Sinne» eller stimuli, men ting i verden omkring oss.

Quine utviklet dette synet på stimuli videre i Ontological Relativity (1969)2 og avsluttet denne boken med det åpne problem «å si generelt hva det betyr for to subjekter å få samme stimulus, eller i mangel av dette, hva det betyr for to subjekter å få stimuli som er nærmere hverandre enn to andre stimuli.» I en forelesningsserie i Oxford i 1974 hvor også Quine og Davidson deltok, kritiserte jeg Quines betoning av stimuli på følgende måte:

Som en kritikk av dette forslaget til Quine vil jeg gjerne anføre at å identifisere stimuli med avfyring av nerve-ender setter oss på feil spor. Ved å tale om avfyring av sanse- reseptorer går vi allerede for dypt innenfor huden. Gitt at språket er et sosialt fenomen, må også grunnlaget for språklæring og kommunikasjon være offentlig tilgjengelig uten hjelp av nevrofysiologi. Dette er et poeng som stadig er blitt fremhevet av Quine selv. Faktisk, på side 157 av Ontological Relativity skriver Quine at homologi av sansereseptorer «ikke bør bety noe»

3

Også i selve åpningssetningen i Word and Object fremhevet Quine hvordan språklæring bygger på distale objekter, objekter som vi sanser og taler om:

Hver av oss lærer sitt språk fra andre mennesker, ved å observere at ord kommer ut av deres munn under iøynefallende intersubjektive omstendigheter. Språklig og dermed begrepsmessig er de ting som er i skarpest fokus ting som er offentlige nok til å tales om offentlig, vanlige og iøynefallende nok til å tales om ofte, og nær nok til våre sanser til at vi raskt kan identifisere dem og lære deres navn; det er om disse at ord først og fremst anvendes. (Word and Object, side 1)

Hvorfor vendte Quine seg da til stimuli? Han så, mener jeg, klarere enn noen har sett det tidligere, hvor komplisert begrepet objekt er. Vi kan ikke avgjøre gjennom observasjon hvilke objekter andre mennesker sanser; hva andre mennesker sanser avhenger av hvordan de oppfatter verden og strukturerer den, og det er nettopp dette vi prøver å finne ut. Når vi studerer kommunikasjon og forståelse, skal vi ikke ukritisk anta at den andre deler vår oppfatning av verden og vår ontologi. Hvis vi gjør det, vil vi ikke oppdage hvordan vi forstår andre mennesker, og vi vil ikke oppdage de viktige fenomenene ubestemthet av oversettelse og ubestemthet av referanse. Allerede i kapittel 3 av Word and Object, kapitlet som følger det kapitlet hvor han innfører stimuli, drøfter Quine referansens ontogenese, og diskusjonen av dette temaet opptar flere av de følgende kapitler.

III. Den tidlige Davidson: «Maksimer enighet»

Mens Quine drøfter oversettelse fra et språk til et annet, konsentrerer Davidson seg om interpretasjon av ett språk. Hans teori om radikal interpretasjon ligner på Quines teori om radikal oversettelse, men skiller seg også fra den på interessante måter. Et meget viktig bidrag fra Davidsons side til hele teorien om forståelse, forståelse av språk så vel som forståelse av handling og av det mentale, er hans utvidelse av interpretasjonsprosessen til å omfatte interpretasjon av handlinger. Davidson sammenligner problemet om å skille oppfatninger fra mening med problemet om å skille oppfatninger fra verdier - eller begjær, eller generelt pro-holdninger - i handlingsforklaringer:

Siden en komponent i hvert par, nemlig oppfatninger, er den samme, blir Davidson i stand til å føye observasjon av handlinger til vår evidensbasis for interpretasjon og oversettelse av språk.

Jeg vil imidlertid her konsentrere meg om den del av Davidsons interpretasjonsteori som har et motstykke i Quines oversettelsesteori. For å sammenligne de to teoriene la oss transformere Davidsons teori inn i en teori om de betingelser en korrelasjon mellom to språk må oppfylle for å være en oversettelse. Det er flere grunner til at Davidson foretrekker en teori om interpretasjon fremfor en teori om oversettelseshåndbøker, men de er uten betydning for det jeg vil frem til i denne artikkelen.4

Jeg vil argumentere for at det finnes en tidligere og en senere versjon av Davidsons teori, og jeg vil drøfte de to versjonene i den rekkefølge Davidson satte dem frem. Davidson vil muligens ikke være enig i at hans teori har utviklet seg i to trinn, og det er godt mulig at han hadde den andre versjonen i tankene like fra begynnelsen av, selv om de viktige særtrekkene i den andre teorien ikke kom til uttrykk fra begynnelsen av. Slik jeg ser det, holdt Davidson fast ved sitt opprinnelige syn frem til 1973. Denne tidlige teorien skiller seg fra Quines på de følgende to punkter:

Davidson erstatter Quines systematisering via grammatikk med en systematisering basert på Tarskis sannhetsteori. Denne forandringen gjenspeiler det faktum at systematiseringen angår semantikk, vi ønsker å se hvordan de semantiske egenskaper hos komplekse uttrykk avhenger av komponentuttrykkenes semantiske egenskaper. Nøyaktigere: gitt at vi vet, ved observasjon av adferd, hvilke setninger en person gir sin tilslutning til - det vil si, anser som sanne - og hvilke setninger hun tar avstand fra - anser som usanne - forsøker vi å dele opp disse setningene i deler som kommer igjen i flere andre setninger, det vil si ord, og å finne ekstensjoner og referanser for disse ordene som gjør flest mulig av de setningene denne personen gir sin tilslutning til, sanne, og flest mulig av dem han tar avstand fra usanne.

Dette forslaget til Davidson kan ses på som at man anvender Tarskis sannhetsteori opp ned. Mens Tarski gikk ut fra at vi kjente ekstensjonene og referansene for de minste komponentene og bygde opp derfra, begynner Davidson med sannhet og usannhet av setninger og prøver å bestemme delene og deres semantiske egenskaper ut fra dette.5

Jeg ser på dette første forslaget til Davidson som en forbedring av Quine. Og Quine har akseptert det.

Davidsons andre forslag er å slå sammen Quines to betingelser på oversettelser, som

jeg skisserte ovenfor, til én betingelse, et altomfattende barmhjertighetsprinsipp som han uttrykker som en maksime: maksimer enighet. Det vil si: forsøk å korrelere de to språkene på en slik måte at de setninger den andre språkbrukeren gir sin tilslutning til, blir korrelert med setninger vi gir vår tilslutning til, og setninger som hun tar avstand fra, blir korrelert med setninger vi tar avstand fra.6

Denne enkle betingelsen var det eneste krav Davidson stilte til oversettelser i sine tidlige arbeider. Han hadde erkjent Quines problem i forbindelse med persepsjon, og han formulerer sin betingelse uten å appellere til persepsjon. I Davidsons tidlige arbeider er det ingen antydning om at persepsjon er en av de faktorer man må ta hensyn til når man interpreterer en annen.

Situasjonen ville avgjort vært enklere hvis vi ikke hadde behøvd å ta hensyn til persepsjon. Men jeg fant Davidsons maksime problematisk og i 1973, på en tur i åsene omkring Biel i Sveits, tok jeg opp med ham spørsmålet om ikke persepsjon var uunnværlig for interpretasjon. Jeg brukt følgende eksempel med en hare bak et tre og undret meg på hvordan han ville behandle det:

Jeg er sammen med en person som taler et språk jeg ikke kjenner, men gjerne vil lære. Han bruker ofte uttrykket 'Gavagai' og jeg har etter hvert dannet meg en hypotese om at det har å gjøre med harer. Mens vi går i en skog, ser jeg en hare og jeg sier prøvende 'Gavagai'. Men min venn viser at han tar avstand fra dette. I henhold til Davidsons maksime om å maksimere enighet skulle dette være belegg mot min hypotese om at 'Gavagai' skulle oversettes med 'Hare'. Hvis jeg nå oppdager at det er et stort tre mellom min venn og haren, har jeg øyeblikkelig en forklaring på vår uenighet: jeg tar det for gitt at min venn, i likhet med meg selv, ikke er i stand til å se gjennom trær og derfor ikke tror at det er noen hare i nærheten. Jeg ser derfor på min venns uenighet med meg som en bekreftelse av min hypotese: jeg venter ikke at han tror at det er en hare der.7

Maksimen om å maksimere enighet må derfor modifiseres til maksimer enighet der hvor du venter å finne enighet. Her kommer begge Quines betingelser inn, observasjonsbetingelsen og barmhjertighetsbetingelsen. Interpretasjon rekapitulerer erkjennelsesteori, og Quines to betingelser gjenspeiler de to hovedingrediensene i erkjennelsesteorien: persepsjon og fornuft.

Haren-bak-treet-eksemplet illustrerer hvor­dan den perseptuelle situasjon vi antar den andre er i, kan være avgjørende for hvilke oppfatninger vi tilskriver ham og dermed for hvordan vi interpreterer og oversetter det han sier. Da Davidson ble stilt overfor dette eksemplet, var han enig i at persepsjon er viktig for oversettelse og interpretasjon. Selvsagt må han alltid ha vært oppmerksom på dette, men det ble aldri nevnt i hans skrifter, og han tok derfor aldri opp de problemer Quine sto overfor når det gjaldt persepsjon. I sine senere skrifter gir Davidson stor plass til persepsjon.

III. Den senere Davidson: «Triangulering»

Hvordan har så Davidson innlemmet persepsjon i sin meningsteori? Han gjør det ved hjelp av en prosess han kaller «triangulering». 'Triangulering' var et ord Davidson innførte i 1982, i nest siste avsnitt av artikkelen «Rational Animals», for denne språklæringsprosessen.8 Fra 1989 utover utviklet han denne idéen videre i flere artikler.9 Han fremstiller denne prosessen som en trekant hvor én linje forbinder den som lærer og tingen, én læreren og tingen, og én læreren og den som lærer:

Denne trianguleringsprosessen er nøyaktig den Quine argumenterte for i Ontological Relativity i 1969, hvor trianglet blir beskrevet i detalj:

Den som lærer må ikke bare lære ordet fonetisk, ved å høre det fra en annen taler; han må også se tingen; og i tillegg til dette, for å kunne gripe relevansen av tingen for ordet, må han se at den talende også ser tingen.

11

Som vi konstaterte tidligere, fremhevet Quine like fra begynnelsen av Word and Object(1960) hvor viktig det er for språklæring at ord ytres i en offentlig tilgjengelig situasjon hvor det finnes ting og hendelser som vi observerer og som vi antar at de som bruker språket sammen med oss observerer. Problemet er hvordan vi kan finne ut hva det er de andre observerer.

IV. Davidsons kausale persepsjonsteori

Hvordan løser så Davidson persepsjonsproblemet? Han gjør bruk av en kausal persepsjonsteori og sier at den ting, hendelse eller situasjon et uttrykk refererer til, er den siste felles årsak i de to uendelige kausalkjeder som leder til sanseorganene til læreren og den som lærer i læringssituasjonen.

Jeg har store problemer med denne løsningen. Generelt føler jeg meg uvel når tilhengere av kausalteorier for persepsjon eller referanse taler som om kausalitet kan individualisere objekter. For eksempel, da Gareth Evans utviklet sin kausale referanseteori, var jeg i Oxford og holdt et foredrag om referanse med Evans som kommentator. Jeg benyttet anledningen til å flette inn i mitt foredrag noen innvendinger mot hans idé om at et navn refererer til det objekt som er den viktigste årsak til den informasjon jeg forbinder med navnet. Alfred Ayer, som var blant tilhørerne, sa i diskusjonen at hvis Evans' teori var sann, ville referansen til de fleste av de navn Ayer kjente, være hans barnepike. Hun var den viktigste årsak til den informasjon han forbandt med disse navnene.

Problemet blir enda vanskeligere når man taler om kausalkjeder, som Davidson gjør. De hendelser jeg vet om, har et mangfold av årsaker. Man skulle heller tale om kausale trelignende forgreninger fra det som skjer på læreren og den lærendes sanseorganer og bakover til et mylder av årsaker. Man ser da umiddelbart at begrepet siste felles årsak gir liten mening. Hvilket av de mange fellespunkter mellom våre to kausale trær er det siste?

V. En «intensjonell» persepsjonsteori

Mitt syn er at for å tale om ting og andre objekter trenger man komplekse mentale strukturer, slik som Husserls noemaer, som er nær forbundet med språklig mening. Persepsjon har «proposisjonelt innhold» og kan dermed tjene som belegg for påstander. Persepsjon og språk er begge avhengig av tilpasning mellom forskjellige personer. Husserl studerte denne tilpasningen i detalj og konkluderte med at «selv det som er likefremt perseptuelt, er felles»12

Siden 1986 har Quine oppgitt sitt «proksimale» utgangspunkt for oversettelse. Han har sett at stimuli ikke spiller noen sentral rolle og han har fra da av hatt en «distal» teori, en teori om triangulering, slik han

opprinnelig skisserte den i begynnelsen av Word and Object. Quine skrev ikke mye om denne nye teorien. Men allerede i Paul Carus-forelesningene i 1973 nevnte han persepsjonens sosiale karakter: «Gitt at persepsjon er en så privat affære, finner jeg det ironisk at det beste belegg vi kan ha for hva som teller som perseptuelt, er sosial konformitet. Jeg skal ikke oppholde meg ved denne erkjennelsen, men det er utvilsomt en der.»13

I sine senere skrifter fremhevet Quine betydningen av reifikasjon. I et manuskript fra 1990 som han har tillatt meg å sitere, skriver han: «Vårt raffinerte begrep om objekter som vender tilbake, kvalitativt uskjelnbare, men likevel ikke identiske, involverer vår innviklede skjematisme av baner som krysser hverandre i et tre-dimensjonalt rom, utenfor vårt synsfelt, baner som gjennomløpes mens tiden går.»14

Reifikasjon er en prosess som er fundamental for våre teorier og samtidig avhenger av dem. Den er etter mitt syn også avgjørende for språklæring og kommunikasjon. Når vi prøver å forstå en annen person må vi gjøre antagelser om hvilke ting han persiperer og hvilke egenskaper han tror de har, og dermed om hans teorier og strukturen av det han persiperer, hans forventninger, hans noema, for å tale med Husserl. Etter hvert som forståelsesprosessen går videre, kan disse antagelsene bli modifisert i lys av offentlig tilgjengelige belegg, slik Neurath modifiserte sitt skip. Vår forståelse forblir alltid tentativ. Det finnes ingen tørrdokk hvor vi kan bygge opp vår forståelse fra et fast, ikke-intensjonelt grunnlag, slikt som stimuli eller kausalitet. Vi beveger oss derfor i en sirkel, vi bruker antagelser om persepsjon for å forstå språk, og vi bruker vår tentative forståelse av språk for å forbedre våre antagelser om persepsjon. Men dette er ingen ond sirkel. Vi utvider bare Neuraths båt-lignelse fra vitenskap til oversettelse og interpretasjon.

Det finnes mange oppmuntrende tegn på en slik «sirkulær» måte å nærme seg persepsjon og mening på i Quines seneste arbeider, spesielt i hans diskusjon av reifikasjon i From Stimulus to Science noen av de siste artiklene, og også i mange av Davidsons seneste artikler. Særlig setter jeg pris på Davidsons klargjørende diskusjon av persepsjonens sosiale natur. Som jeg nevnte ovenfor, var dette et fremtredende tema hos Husserl, og det var også bemerket av Quine. Men Davidson støtter seg stadig på kausalitet. Han insisterer på at «den stimulus som betyr noe, er den nærmeste gjensidige årsak til den felles reaksjon»15 og «den relevante årsak ... er den årsak som er felles for begge skapninger, den årsak som frembringer deres karakteristiske svar»16 Davidson insisterer også, som den tidlige Quine, på at «hvis man ønsker å føye til mer belegg, må man være sikker på at det møter ekstensjonalitets-standarden. Hvis ikke, vil det nesten sikkert bli en sirkel.»17

Selvsagt er kausalitet viktig for persepsjon og språklæring. Men kausalitet alene bringer oss ikke noe sted. Kausalitet er bare én blant svært mange viktige faktorer som trenges. Og både kausalitet og mange av disse andre faktorene er intimt forbundet med en teori om individualisering, eller reifisering, som i høy grad er underutviklet. Jeg ser ingen måte å utvikle en slik teori på uten å bringe inn ikke-ekstensjonale begreper. Selvsagt får vi ikke bevege oss i en liten sirkel, som når man definerer mening ved hjelp av analytisitet eller omvendt, eller definerer mening på grunnlag av intensjoner, for å bruke Davidsons eksempel. Men, som Neurath tror jeg at når sirkelen er meget stor, er den uangripelig - og uunngåelig.

Noter

  1. W.V. Quine, Word and Object (Cambridge, Mass.: M.I.T. Press; og New York: Wiley, 1960)

  2. W.V. Quine, Ontological Relativity and Other Essays (New York: Columbia University Press, 1969)

  3. «Meaning and Experience», i Samuel Guttenplan, red., Mind and Language: Wolfson College Lectures 1974 (Oxford: Oxford University Press, 1975), 34-35.

  4. Se Davidson, «Radical Interpretation.» Dialectica 27 (1973), 313-28, spesielt sidene 316-317.

  5. Se for eksempel Davidson, «Belief and the Basis of Meaning.» Synthese 27 (1974), side 318.

  6. Uttrykket 'maksimer enighet' kommer igjen i mange av Davidsons artikler fra denne tiden, for eksempel i «Truth and Meaning» (1967), hvor det forklares som følger: «Lingvisten vil så forsøke å konstruere en karakteristikk av sannhet-for-den-fremmede som så langt som mulig avbilder setninger som den fremmede betrakter som sanne (usanne) på setninger som betraktes som sanne av lingvisten.» (Side 27 i opptrykket i Davidsons Truth and Interpretation.)

  7. Jeg gjentok dette eksemplet i min forelesning «Meaning and Experience» in Oxford året etter (side 39 i Samuel Guttenplan, red., Mind and Language: Wolfson College Lectures 1974, se note 3 ovenfor). Eksemplet diskuteres av Davidson i hans svar til David Lewis's artikkel «Radical Interpretation» i Synthese 27 (1974), 345-47. Men Lewis's artikkel, i samme nummer av Synthese, inneholder ikke dette eksemplet eller noe annet lignende eksempel. Det er mulig at Davidson husket mitt eksempel og assosierte det med Lewis, siden Lewis gjør følgende generelle observasjon, som jeg selvsagt er enig i: «Med andre ord, han bør tro hva vi tror, eller kanskje hva vi ville ha trodd hvis vi var i hans sted; og han bør begjære hva vi begjærer, eller kanskje hva vi ville ha begjært i hans sted.» (side 336). Uttrykket 'i hans sted' er avgjørende her, og det er nettopp dette Quine prøver å gjøre eksplisitt. Quine, i sin kommentar til Davidsons artikkel «Belief and the Basis of Meaning» i samme nummer av Synthese, etterlyser persepsjon: «Mot slutten av sin artikkel foreslo Davidson at for å skille oppfatning fra mening skal vi anta at den som taler alltid har rett, inntil vi har nok av et system slik at vi kan begynne å inkludere feil. Jeg undres hvordan han mener at systemet skal utvikle seg: i henhold til anvendt psykologi? T-setningen i Karls eksempel [den setning hvis sannhet skal bedømmes for at vi skal interpretere den riktig] 'Es schneit' avhenger av observasjoner. Vi kan avgjøre om setningen er sann, likesom vi kan avgjøre om 'Es schneit' skal oversettes til 'Det sner': vi finner de omstendigheter hvor dette vil bli sagt.» (side 328).

  8. Donald Davidson, «Rational Animals», Dialectica 36 (1982), 317-27, trykket opp i E. Lepore og B. McLaughlin, red., Actions and Events: Perspectives on the Philosophy of Donald Davidson (Oxford: Blackwell, 1985), 473-80, og i flere andre antologier.

  9. «The Conditions of Thought», Le Cahier du Collège International de Philosophie (Paris: Éditions Osiris, 1989), 165-71. «Meaning, Truth and Evidence», i R. Barrett og R. Gibson, red., Perspectives on Quine (Oxford: Blackwell, 1990), 68-79. «Epistemology Externalized», Dialectica 45 (1991), 191-202 (opprinnelig på spansk, 1990). «Three Varieties of Knowledge», i A Phillips Griffiths, red., A.J. Ayer: Memorial Essays: Royal Institute of Philosophy Supplement, bind 30 (Cambridge: Cambridge University Press, 1991), 153-66. «The Second Person», Midwest Studies in Philosophy 17 (1992), 255-67. «Locating Literary Language», in R.W. Dasenbrock, red., Literary Theory After Davidson (University Park, Pa: Pennsylvania University Press, 1993), 295-308.

  10. W.V. Quine, Ontological Relativity and Other Essays, side 28.

  11. Edmund Husserl, Krisis der europäischen Wissenschaften, § 47, Husserliana VI, 166.19-22 (side 163 i Carrs engelske oversettelse).

  12. W.V. Quine, The Roots of Reference (La Salle, Ill.: Open Court, 1974, side 23.

  13. W.V. Quine, «From Stimulus to Science», forelesning på Lehigh University 15. oktober 1990, side 21 i manuskriptet. Se også Quines bok From Stimulus to Science (Cambridge, Mass.; Harvard University Press, 1995) sidene 35-40. Lignende betraktninger fines også i andre av Quines siste skrifter, for eksempel i hans «Reactions» i Paolo Leonardi og Marco Santambrogio, red., On Quine (Cambridge: Cambridge University Press, 1995), side 350.

  14. «Interpretation: Hard in Theory, Easy in Practice», i Dag Prawitz, red. Meaning and Interptetation: Conference Held in Stockholm, September 24-26, 1998 (Stockholm: Vitterhets, Historie och Antikvitets Akademien, Konferenser, 55, 2002)

  15. «Externalisms», i Petr Kotatko, Peter Pagin og Gabriel Segal, red., Interpreting Davidson (Chicago: CSLI Lecture Notes, No 129, University of Chicago Press, 2001)

  16. «Quine's Externalism», upublisert artikkel.