Quine's «Two Dogmas of Empiricism» var en stimulerende blanding av språkfilosofi og erkjennelsesteori. Da jeg leste manuskriptet i 1950, hadde jeg en betenkelighet: tross sin revolusjonære kritikk av reduksjonisme og distinksjonen syntetisk/analytisk, lot Quine til å beholde den like uholdbare dualisme mellom «erfaringens domstol» og begrepsramme. Denne tredje idéen gjennomgikk en forandring i Word and Object, men den overlevde gjennom alle Quines skrifter like til hans nyeste bok From Stimulus to Science (Quine 1995), hvor han skriver om det som kommer «ubearbeidet inn», som vi bruker for å konstruere vårt dagligdagse verdensbilde og vår vitenskap. Sommeren 1997 hadde Quine og jeg en diskusjon om dette som ble tatt opp på video (Davidson 1997). Hans første spørsmål var i korthet «Hva er empirismens tredje dogme, som du beskylder meg for?» Tross sin prinsipielle betoning av språkets offentlige natur hvilte Quines erkjennelsesteori fra begynnelse til slutt på private, før-konseptualiserte data. Min uenighet med Quine angående spørsmålet om hvorvidt språklig kommunikasjon skal avhenge av den proksimale eller den distale stimulans var et relativt lite korollarium til en dypere uenighet om erkjennelsesteori.

Quines måte å nærme seg språket på, via den radikale oversetter, omdannet språkfilosofien. Den fikk det offentlige aspekt av språket til å gjøre det grunnleggende arbeide det skulle gjøre og gjennom denne prosessen forandret den for godt hvordan vi tenker på mening. Jeg overtok Quines metode og denne måten å se språk på så snart jeg mente at jeg forsto dem. Men like fra begynnelsen av gjorde jeg tre forandringer som gjenspeilet min avvikende erkjennelsesteori. Den første var å gjøre våre responser på den ytre verden, det vil si distale stimuli, til de grunnleggende data for vår interpretasjon av empiriske setninger. Den andre var å erstatte oversettelse med interpretasjon for å betone språkets semantiske struktur og fremheve betydningen av sannhet. Den tredje var å hevde at Quines fremgangsmåte for å oppdage de setningslogiske konnektiver ved å iaktta slutningsmønstre kunne utvides til å omfatte mønstrene i kvantifikasjonsteorien. Dette betydde at den radikale interpret like fra begynnelsen av var i stand til å gjenkjenne singulære termer og predikater og hva det

enn måtte være i naturlige språk som utførte kvantorers og variables oppgaver. Disse tre forandringene oppga Quines doktrine om at predikasjon og den ontologi som er forbundet med den er et provinsielt trekk ved vårt hjemmespråk som vi leser inn i de språkene vi forstår, i stedet for å være et fundamentalt trekk ved alt vi ville kalle et språk.

Som Dagfinn Føllesdal sier, skrev Quine ofte som om han aksepterte det første av disse avvikene. Jeg registrerte hvordan han gikk frem og tilbake mellom proksimale og distale teorier på en Quine-konferanse i 1988, og jeg oppfordret Quine til å gi opp den første til fordel for den andre (Davidson 1990). Hans svar var, med karakteristisk generøsitet, at «vår enighet stikker temmelig dypt» og han bemerket at han hadde kommet frem til en kompromissposisjon (Quine 1990a). Han bestemte seg simpelthen til å kutte ut sammenligning mellom neurale mønstre som nøkkelen til oversettelse, men han «holdt urokkelig fast ved å lokalisere stimulering ved det som kommer inn gjennom våre nerver» fordi han ønsket å forklare hvordan vi kommer frem til reifisering av objekter. Han var interessert i «strømmen av evidens fra avfyringen av sansene til vitenskapenes erklæringer». Han stilte også, som Føllesdal, spørsmål ved om en appell til felles årsaker kunne utskille objekter, slik jeg hevdet. Han fremhevet, igjen som Føllesdal, betydningen av empati i språklæring og i radikal oversettelse: vi ser hvordan den som lærer eller den som taler er lokalisert og hva hun synes å rette oppmerksomheten mot, og tenker oss så hvilke proksimale stimuli vi ville hatt dersom vi var i hennes sko (Quine 1990b, side 3).

Det var klart for meg at ved ikke å appellere til Quines begrep stimulus-mening som det som må sammenlignes ved oversettelse (eller i mitt tilfelle ved interpretasjon), skapte jeg et problem for meg selv, problemet om feil. Quines substitutt for stimulus-mening var empati, som også er en måte å unngå problemet om feil ut fra det prinsipp at oversettelser vil lykkes hvis feil motsvarer hverandre. Hvis du ikke kan se haren og jeg kan, vil våre proksimale stimuli ikke svare til hverandre, men jeg ville heller ikke si at det var en hare her (eller «Gavagai») hvis jeg var i dine sko.

Dette var muligens en løsning på Quines oversettelsesproblem, men det ville ikke fungere for interpretasjon, siden interpretasjon er ment å angi sannhetsbetingelser for informantens uttalelser, og intet i Quines måte å nærme seg problemet lot til å egne seg til å forklare hvordan begrepet sannhet kunne innføres. Det er ikke nok at interpreten og taleren har de samme verbale vaner, for begge kunne ta feil, og begge kunne simpelthen være programmert eller opplært til å handle på samme måte når de er utsatt for de samme stimuli. For å uttrykke dette poenget på en annen måte: hvor i overensstemmelsen mellom de tos verbale adferd kommer en forestilling om objektivitet inn? Hva er forskjellen mellom å bli oppøvet til å følge andre og å forstå at man kan ta feil? Persepsjon kan ikke besvare disse spørsmålene på noen direkte måte, siden persepsjon opererer innenfor området av proposisjonell tenkning og dermed antar at den som sanser er utrustet med idéen om en objektiv verden og begrepene sannhet og feil.

Triangulering besvarer heller ikke disse spørsmålene, men den hjelper oss til å fastlegge noen av de betingelser som gjør det mulig for proposisjonell tenkning å oppstå. I sin enkleste form krever ikke triangulering språk eller proposisjonell tenkning. Alle dyr reagerer selektivt på sine omgivelser. Vi, som har de relevante begreper, sier at de skjelner varm fra kald, fuktig fra tørr, infrarødt fra andre farver, hann fra hunn, løve fra sjiraff. Når vi sier at de skjelner mellom disse

tingene, mener vi at de oppfører seg på måter som vi sondrer mellom når de utsettes for forandringer i omgivelsene som vi sondrer mellom. Dyr av samme art har de samme evner til å skjelne, og selvsagt finnes det et utall av slike evner som vi deler med mange andre dyr. Mange dyr kan lære å komme med nye responser til det de kan skjelne fra hverandre og til å korrelere ting som de gjentatte ganger har observert sammen. De tilfeller jeg er interessert i, er de hvor dyrene forbinder hendelser og objekter som de sanser med responser fra andre medlemmer av flokken. Dette er triangulering i sin rene form: to eller flere dyr som er utstyrt slik at de korrelerer responsene fra de andre med hendelser og situasjoner de alle skjelner fra hverandre. Dette er vanlig i dyreverdenen, og det krever ikke proposisjonell tenkning. Min tese er at dette arrangementet er essensielt både for språk og for proposisjonell tenkning.

Mine grunner er to: Først, et samfunn sørger for en kontroll av de første reaksjoner. Mesteparten av tiden, antar man, reagerer gruppen samtidig på en trussel eller noe tillokkende. Unntakene åpner muligheten for korreksjoner og vekker en fornemmelse av en uavhengig virkelighet og av muligheten for feil. Det er intet uunngåelig ved denne progresjonen: tesen er at dette er de eneste plausible situasjoner hvor private responser kan føre til tanker om en felles og offentlig verden (Davidson 1991). For det andre hjelper triangulering oss til å skjerpe, ved å lokalisere den, kilden for de relevante reaksjoner, for den er en kilde vi deler med andre. Denne betraktningen har, som den forrige, ingen klar anvendelse før det finnes proposisjonell tenkning. Triangulering forklarer ikke overgangen fra kompleks adferd som ikke krever tenkning til adferd som formidles ved hjelp av proposisjonell tenkning, men påstanden er at triangulering gir oss noen av de nødvendige betingelser. Overgangen finner sted når grunnlinjen for kommunikasjon mellom handlende vesener blir så tykk som språk. Proposisjonell tenkning avhenger av språk, og selvsagt avhenger språk av tenkning. Men hvis jeg har rett, kan det ikke finnes proposisjonell tenkning uten språk.

Føllesdal har helt rett i at ingen enkel kausal teori om persepsjon kan forklare våre begreper om objekter, hendelser og deres egenskaper. Vi er bygget for å diskriminere objekter, for å holde rede på dem, vente at de kommer frem fra sine hull eller fra bakom trær, og i noen tilfelle for å beite eller for å spise oss. Men disse finjusterte ferdighetene er ikke det samme som å tenke på ting som objekter eller hendelser. Dette krever et apparat av proposisjonelle tanker med sannhetsbetingelser og bevissthet om mulige feil. Jeg ser ikke på bevissthet om mulige feil som et abstrakt forsiktighetsvarsel; den tar snarere form i lys av de grunner vi har og kan gi for våre oppfatninger, og derfor de forklaringer vi kan gi for bestemte feil. Persepsjon er proposisjonell: når vi ser eller føler eller hører, tror vi. Det våre sanser forårsaker at vi tror, er ofte sant, noe de i de enkleste tilfeller ikke kunne unngå å være, siden innholdet av våre enkleste oppfatninger nødvendigvis er fastlagt av historien til tidligere sanseerfaringer.

Triangulering fremhever betydningen av felles erfaringer, hvor det at de er felles blir registrert av dem som deler erfaringen. Quine kom til å mene at det var fordi evolusjonen hadde utformet våre evner til å diskriminere slik at de er svært like (snarere enn detaljene i våre individuelle personlige nervebaner) at språklig kommunikasjon var mulig, og jeg er sikker på at han hadde rett (Quine 1996). Men det var et siste skritt som ble antydet i mye av hans tenkning, men som han erkjennelsesteoretiske tilbøyeligheter hindret ham fra å ta. Dette er det skritt hvor vi innser at det som bestemmer innholdet i

våre tanker og ytringer ikke er begrenset til det som er innenfor huden. Våre tanker verken skaper verden eller avbilder den; de er knyttet til de ytre kilder like fra begynnelsen av, disse kilder er det samfunn og de omgivelser vi vet at vi sammen hører hjemme i.

Referanser

Davidson, Donald. 1990. «Meaning, Truth and Evidence.» I Perspectives on Quine, redigert av R.B. Barrett og R.F. Gibson (Oxford: Blackwell).

---. 1991. «Three varieties of Knowledge.» I A.P. Griffiths, red., A.J. Ayer Memorial Essays: Royal Institute of Philosophy Supplement 30 (Cambridge: Cambridge University Press).

---. 1997. The Quine tape, i In Conversation: Donald Davidson. Videotapes organized, introduced, and edited by R. Fara. Preface by R. Fara and summaries by M. Fara (London: Philosophy International).

Quine, W.V. 1990a. «Comment on Davidson.» I R. Barrett og R. Gibson, red., Perspectives on Quine. (Oxford: Oxford University Press).

---. 1990b. «Three Indeterminacies.» I R. Barrett og R. Gibson, red., Perspectives on Quine. (Oxford: Oxford University Press).

----. 1995. From Stimulus to Science. (Cambridge, Mass.: Harvard University Press).

---. 1996. «Progress on Two Fronts.» Journal of Philosophy 93 (April 1996), 159-63.

Oversatt av Dagfinn Føllesdal