1. Innledning

I1 det mangslungne forfatterskapet til Donald Davidson utgjør teorien om radikal tolkning et slags hjerte. Det er her Davidson forsøker å gi en generell filosofisk teori om mening og innhold. Denne teorien er ment å framvise selve naturen til det mentale, i det han bringer sammen handlingsteori og meningsteori i en generell, grunnleggende, innholdsteori. Denne artikkelen vil diskutere Davidsons generelle teori om tolkning og innhold kritisk. Mitt fokus vil være forholdet mellom kunnskapstilskrivelse og oppfatningstilskrivelse i tentative tilskrivelser av innhold. Davidsons grunntese er at vi i tolkning tilskriver og må tilskrive stort sett sanne oppfatninger når vi forsøker oss på radikal tolkning. Jeg vil i stedet vektlegge at vi bør tilskrive kunnskap når vi kan, og jeg vil i løpet av artikkelen gi en skisse til en alternativ tilnærming til Davidsons teori om radikal tolkning. Den alternative skissen er framsatt med ambisjon om å si noe viktig og riktig, men den er også ment å bidra til å få det særegne ved Davidson åpent fram i fokus.

Davidson bygger sin teori om radikal tolkning på det grunnleggende premiss at det ligger i selve naturen til mening og innhold at den slags fenomener er tilgjengelige for flere. Innhold eller mening er ikke noe privat, men er i prinsippet noe offentlig eller intersubjektivt tilgjengelig. Merk at dette gjelder alt genuint tankeinnhold, og ikke bare språklig innhold. Davidson står i tradisjonen fra Frege som vil nærme seg innhold generelt via teoretisering om språklig innhold. Han begrunner dette blant annet via sin begrunnelse for at å beherske språk er en forutsetning for å gripe innhold rent generelt. Dette er kontroversielt, og jeg skal ikke gå inn i det her. Det viktige for meg er at Davidsons tilnærming til innhold og mening kan sies å folde seg ut av en teori om hvordan vi finner ut, eller kunne finne ut, hva slags innhold et subjekts språklige ytringer har. Språklig innhold er dermed epistemologisk

primært, uten å være metafysisk primært. (En annen ting er at det kreves språk for at det skal være tanke i følge Davidsons artikkel «Rational Animals».)

Davidson selv snakker om en teori om radikal tolkning. Jeg for min del vil understreke at jeg ikke finner å kunne bruke ordet teori om min egen posisjon, den er heller det jeg vil kalle en tilnærming eller et syn. Men også tilnærminger kan være mer eller mindre ambisiøse i forklaringsmessig henseende. Her dreier det seg om generell forklaring av eller redegjørelse for hva innhold er. Min tilnærming er ikke særlig ambisiøs i så måte, og det er kanskje ikke Davidsons heller, selv om han kanskje er hakket mer ambisiøs enn jeg er når det gjelder hva han mener å forklare eller redegjøre for med teorien om radikal tolkning. Enkelt sagt er Davidsons mål å vise hvordan vi a) kan finne fram til fininndelte tilskrivelser av personers mentale tilstander (proposisjonale attityder) og til tilsvarende fininndelte semantiske egenskaper til lydene eller ordene de ytrer, og at vi b) kan oppnå dette i det vi bare bygger på evidens av typen preferanse for at en (ufortolket) setning er sann framfor at en annen slik setning er sann. Ambisjonen er dermed å vise hvordan det er mulig å komme fram til korrekte tilskrivelser av fininndelte attityder fra evidens som ikke forutsetter det samme. Dersom vi kan vise dette, viser vi at innhold (som noe i prinsippet offentlig tilgjengelig) kan eksistere, og vi bidrar til å redegjøre for hva det er ved å vise hvordan vi kan finne det ut eller erkjenne det.

2. Det grunnleggende nivået i radikal tolkning

Davidson starter med de tre grunnleggende generelle begrepene oppfatning, ønske og semantisk mening. Davidson har alltid hevdet at vi trenger å tilskrive i hovedsak sanne oppfatninger for i det hele tatt å komme i gang med radikal tolkning. Dette er en holdning vi ikke kan forlate, hevder han, vi må fra begynnelse til slutt fortolke talere slike at de i all hovedsak har sanne oppfatninger. La oss kalle denne prinsipielle tesen for barmhjertighetsprinsippet.

Det er flere vanskeligheter allerede her. En gruppe slike vanskeligheter er knyttet til det at vi må kvantifisere over oppfatninger for å kunne uttrykke denne tesen. Men det er ikke klart hva det er vi da gjør. Vi vet ikke hvordan vi skal individuere eller hvordan vi skal telle oppfatninger. Hvordan kan vi vite at de fleste er sanne, når vi ikke vet hvordan vi kan fastslå hvor mange det er? En annen gruppe vanskeligheter er knytta til spørsmålet om hvorfor de fleste oppfatningene være sanne, og den filosofiske status til det tilhørende barmhjertighetsprinsippet. Mange forfattere har pekt på nødvendigheten av å gjøre unntak for feil, spesielt ekspliserbare feil - feil vi kan forstå og redegjøre for. Davidson gjør et slikt unntak, etter at han aller først (omkring 1970) startet med enkle slagord som det å maksimere sannhet eller maksimere enighet. Noen forfattere har hevdet at vi ikke har noen god generell grunn for å tilskrive i all hovedsak sanne oppfatninger til en taler. Det råder derfor reell usikkerhet om det eksakte innholdet i og den eksakte statusen til barmhjertighetspinsippet, selv om det er betydelig enighet om at vi trenger noe i retning av dette prinsippet, eller i alle fall noe med en lignende funksjon. Men for å si det siste må vi fastlegge hva denne funksjonen er.

Det vi kan kalle det grunnleggende nivået hos Davidson involverer derfor både «sann oppfatning» og også begrepene involvert i «ekspliserbar eller forståelig feil». Det er imidlertid ingen detaljert utlegning om hva det er å redegjøre for feil, eller en påpekning av hva slags begreper vi trenger å involvere i en slik utlegning. Opp mot Davidsons

posisjon skal jeg i denne artikkel begrunne fire påstander omkring det allmenne synet på radikal tolkning som griper inn i hverandre. A) Det er ingen generell grunn til ikke å anvende kunnskapsbegrepet i radikal tolkning. B) Vi bør introdusere kunnskapsbegrepet på det mest grunnleggende nivået i radikal tolkning. C) Introduksjonen av kunnskapsbegrepet er spesielt nyttig for å forstå de tidlige fasene av radikal tolkning. D) Vi trenger kunnskapsbegrepet for å forstå begrepet «ekspliserbar feil». Jeg skal videre hevde at riktigheten av å tilskrive sanne oppfatninger til en taler langt på vei vil hvile på riktigheten av å tilskrive kunnskap til taleren. Barmhjertighetsprinsippet eller tilsvarende prinsipper bør heller ikke bare begrunnes i at de må være riktige om radikal tolkning skal kunne lykkes. Deres riktighet bør heller begrunnes i, eller oppfattes som en refleks av, at det rent allment er rimelige grunner for og i tillegg korrekt å tilskrive masse kunnskap til talere. Dersom dette er riktig, har vi her en grunn for å betrakte usanne oppfatninger som (forsøk på) kunnskap som feiler.

2.1 Tilskrivelsen av sanne oppfatninger og funksjonen slik tilskrivelse har.

Davidsons mål når han tilskriver i all hovedsak sanne oppfatninger er å bryte inn i sirkelen av meninger, (ønsker) og oppfatninger ved å holde oppfatninger fast. Ved å fiksere hva slags oppfatninger vi tilskriver personen, nemlig de sanne, kan fortolkning bli en overkommelig oppgave. Dersom vi ikke kunne fiksere verdiene av en av de tre hovedvariablene (ønsker, oppfatninger, semantiske meninger) her, ville alt flyte og vi ville ikke kunne komme noen vei i fortolkningen. Dersom vi fikserer oppfatningene på denne måten, og deretter varierer situasjonene, kan vi bygge opp store datasamlinger om hvordan preferansene for setningers sannhet vil kunne variere systematisk med variasjoner i miljøet. Dersom vi antar at oppfatninger vi tilskriver er sanne, kan vi starte en informert gjetning om hva ordene betyr, noe som etter hvert kan bygges ut til å være velunderbygde hypoteser. Denne utviklinga kan bare finne sted dersom vi kan anta at oppfatningene er sanne, hevder Davidson.

Det er derfor ett viktig teoretisk hensyn som er ivaretatt ved å fiksere oppfatningene; vi tilfredsstiller et teoretisk behov ved å tilskrive sanne oppfatninger. Fra antagelsen om at vi må tilskrive stort sett sanne oppfatninger, har Davidson konstruert argumenter mot skeptisisme, først og fremst via et tankeeksperiment med en allvitende fortolker. Vi kan her se rimelig klart fra bruken av den allvitende fortolker i den anti-skeptiske strategien at Davidsons prosjekt om radikal tolkning ikke som sådan og ikke direkte tilskriver kunnskap om den ytre verden til taleren. Vi kan derfor si at det ikke er noen rolle for tilskrivelse av kunnskap om den ytre verden på det mest grunnleggende nivået i radikal tolkning; her er det bare tilskrivelse av oppfatninger, selvsagt i hovedsak sanne slike.

2.2 Hvorfor ikke kunnskap?

Hvorfor skulle det ikke være en rolle for tilskrivelse av kunnskap på det mest grunnleggende nivået i radikal tolkning? Tilskrivelse av kunnskap ville ikke på noen måte komme i veien for det avgjørende målet om å nå fram til tilskrivelse av fininndelte proposisjonale attityder og meninger fra evidens som ikke forutsetter den slags, i alle fall ikke mer enn tilskrivelse av oppfatninger gjør. Det ville være en rolle for tilskrivelse av kunnskap dersom vi bør/burde appellere til tilskrevet kunnskap om verden omkring oss for å få til tolkningen av ord godt, og for å kunne redegjøre for det faktum at vi må tilskrive mange sanne oppfatninger.

Dersom vi kan identifisere en klasse av innhold hvor det er rimelig å tilskrive kunnskap til taleren, så vil det gi oss en klasse av tilskrivelser av innhold der vi rent faktisk tilskriver innhold som er sanne når tilskrivelsen vår er riktig. Dette vil vi ha fordi kunnskap impliserer sannhet. Slike tilskrivelser av sanne innhold vil i tillegg være gjort for en grunn, en grunn som er uavhengig av målet om å tolke talerens ord riktig. Dersom vi kunne starte med denne klassen (jeg går ut fra at den ikke er tom), ville dette derfor være klokere rent metodologisk enn å starte med en generell tilskrivelse av sanne oppfatninger, med alle de problemer det medfører. (Noen av disse problemene er nevnt over.) Tentative tilskrivelser av kunnskap vil derfor kunne gjøre samme jobben som tentative tilskrivelser av sanne oppfatninger gjør i Davidsons tilnærming, nemlig den å fiksere massive tilskrivelser av kognitive attityder mens vi varierer situasjonene innen hvilke ordene brukes.

Kandidater for innhold som kan tilhøre denne tenkte klassen inkluderer de kognitive innholdene vi tilskriver om enkle observasjonelle situasjoner, situasjoner som er slik at vi har god eller rimelig grunn for å anta at de innholdene vi tilskriver taleren er slik at taleren vil kunne sies å vite at de er sanne dersom innholdene er grepet eller tenkt av taleren. Eksempler på slike innhold er at «Det er et bord foran meg nå», at «Det er en stol ved bordet», at «Det er ei dør der borte», og at «Dette her er ei hand». Alle disse innholdene er slike innhold et normalt menneske ville kunne vite er sant dersom dette menneske griper dette innholdet i de situasjonene vi forestiller oss. Vi kunne også generalisere til alle de innholdene vi tror taleren vil kunne vite dersom de overhodet er grepet eller tenkt av taleren. Denne klassen ville formodentlig være meget stor, og ville trolig inkludere grammatikalske sannheter, logiske sannheter, matematiske sannheter, ulike kandidater for a prioriske sannheter, kunnskap om kontekstens rolle etc. Det å skulle identifisere denne klassen mer nøyaktig i et konkret tilfelle vil selvsagt også understreke hva som legges i «gripe et innhold», i det vi bare kan tilskrive kunnskap når vi har grunn for å tro at taleren er i stand til å gripe innholdet det dreier seg om. Her vil det reises mange delikate spørsmål om grunner for å kunne tilskrive grammatikalsk kunnskap, og det er komplekse spørsmål om hvordan en taler kan vite måten et komplekst uttrykks mening avhenger av meningene til delene av utrykket. Det er derfor mange spørsmål her som griper inn i hvordan radikal tolkning skal tenkes og gjennomføres. Jeg skal her ikke gå inn i spørsmål om taus kunnskap eller lignende, og slik forenkle diskusjonen. Jeg vil holde fast at vi må tilskrive kunnskap om elementære prinsipper for resonnering til en taler som vi forsøker å tolke, og at talere kan ha denne kunnskapen selv om de gjør ulike slags resonnementsfeil nå og da.

I denne store klassen av innhold som vi nå tenker på, så vil det, helt klart, knyttes en særlig interesse til den underklassen der det er snakk om å tilskrive innhold til setninger som varierer i sannhetsverdi med nærvær og fravær av lett observerbare objekter i konkrete situasjoner. Dette er fordi det er mye lettere å finne ut hva vi for enkelhets skyld kan kalle ord-mening i disse tilfellene. (Jeg tar her ikke stilling til forholdet mellom ord-mening og setnings-mening - jeg vil mene at setningen er teoretisk forut for ordet, og jeg tolker Freges kontekstprinsipp som en støtte for dette synet.) Dersom vi kan variere nærvær og fravær av slike objekter, og med rimelig grunn anta at den taleren som griper slike innhold vil kunne vite at dette lett observerbare objektet er der når det er der, og at det ikke er der når det ikke er der, så har vi så godt et tilfelle som vi kan ha for å starte

den semantiske tolkningen av ordene ved å studere hvordan de systematiske forandringene i talerens preferanser for at en setning er sann varierer med nærvær og fravær av det nevnte objektet. Vi kan da, gitt noen rimelige antagelser, bygge opp store datamengder om disse preferanseendringene, og etter hvert få et brohode inn i talerens språk. Fra dette brohodet kan vi arbeide oss fram mot bedre underbygde hypoteser om aksiomene for en sannhetsteori for en viss del av talerens språk.

Jeg summerer opp. Mitt alternativ er å starte med den underklassen av innhold der vi har rimelig eller god grunn for å anta at taleren vet at de er sanne dersom han/hun griper dem i det hele tatt, og også starte med setninger der sannhetsverdien varierer med variasjoner i konteksten som beskrevet. Dette er den beste måten å få et empirisk grep på meningene til talerens ord.

Et kritisk punkt her er selvsagt om det virkelig er en klasse med innhold vi med rimelighet kan anta at taleren vil vite er sanne. Jeg mener selvsagt at vi ville gjøre denne antagelsen dersom vi forsøkte oss på noe som kunne ligne radikal tolkning i det virkelige liv. Men det er kanskje ikke særlig relevant. Davidsons anliggende er et tankeeksperiment, og jeg aksepterer at det er det vi driver med. Men også innen denne rammen synes antagelsen rimelig og fruktbar, og den burde ikke være mer kontroversiell enn å tilskrive sanne oppfatninger. Å bringe inn kunnskap har klare fordeler: Det vil gi et mer presist fokus og styre det empiriske arbeidet mer direkte enn tilskrivelse av enorme mengder sanne oppfatninger. Jeg hevder dermed å ha levert en preliminær argumentasjon for følgende: a) det er ingen generell grunn for ikke å bringe inn kunnskap, b) vi bør bringe inn kunnskap på det mest grunnleggende nivået i radikal tolkning, og c) introduksjonen av kunnskap er spesielt nyttig i de tidligere faser av en (tenkt) radikal tolknings prosess.

3. Feil

Vi må kunne handtere feil. Konkrete feil er, selvsagt, bare ekspliserbare mot en bakgrunn av et tilskrevet konseptuelt repertoar. Unntak for alle faktiske feil er det Davidsons radikale tolker trenger: Så lenge vi starter med talerens preferanser for setningers sannhet, eller setninger taleren holder for sanne, så må taleren allerede ha distinksjonen mellom sannhet og usannhet inne. Vi har derfor ikke som en del av oppdraget vårt å forklare hvordan det kan være et opprinnelig grep på selve distinksjonen mellom sannhet og usannhet. Noen har tolket bruken av trianguleringsmetaforen i denne retningen, som et forsøk på å forklare innholdet i sannhetsbegrepet. Men dette begrepet er primitivt for Davidson, og han burde ikke røre ved dets primitivitet. La oss vende oss mot feil. Her er hva Davidson sier om feil i sine Dewey- foredrag, i det han kommenterer på forskjellen mellom hans egen distale (i motsetning til Quines proksimale) input-teori i det å forklare feil. Det distale input er «der ute», de er objekter og hendelser i miljøet til taleren, ikke på retinaen:

«The difficulty with the distal theory is that it makes error hard to explain, the crucial gap between what is believed true and what is true. ... The solution depends on two closely related interpretative devices. An interpreter bent on working out a speaker's meanings notes more than what causes assents and dissents, he notes how well placed and equipped the speaker is to observe aspects of his environment, and accordingly gives more weight to some verbal responses than to others. This provides him with the rudiments of an explanation of deviant cases where the speaker calls a sheep a goat

because he is mistaken about the animal rather than the word.»

2

Begrepet om å være godt plassert og utstyrt for observasjon er interessant. Det ser ut til å være forstått som å være godt plassert og utstyrt for å kunne vite ved observasjon. Det skal jeg argumentere for under. Jeg skal nå utforske det å eksplisere eller forklare feil ved å se på et eksempel som Davidson selv foreslår.

Eksemplet vårt er et tilfelle med sauer og geiter, der taleren tar feil om dyret og ikke om ordet. En slik feil kan være av mange slag. En interessant undertype av denne feilen dreier seg om usanne oppfatninger man forventer at taleren har. Slikt et tilfelle vil vi ha om en sau har blitt kledd ut til å se ut som ei geit, slik at det er omtrent umulig å finne ut hva slags dyr vi har med å gjøre bare ved å kikke på det. Antagelse: Det tilfelle med sau og geit vi har å gjøre med er av dette slaget. Taleren er i en forstand godt plassert og godt utstyrt for å observere dette dyret dersom taleren er utstyrt med godt syn og dyret er rett framfor taleren og det er ingen hindringer for å anvende synssansen for å observere dyret. Men det er ikke en situasjon der det er lett å vite ved observasjon hva slags dyr det er. Faktum er at det er en situasjon der vi forventer at taleren tror at sauen er ei geit. Vi kan kanskje tenke på dette tilfellet som et tilfelle der vi ikke kan forklare at taleren ikke gjør den relevante feilen om verden.

Ordene Davidson bruker er «how well placed and equipped the speaker is to observe aspects of his environment» (Mine kursiveringer). Forklaringen av feilen er antageligvis ment å skulle peke på at taleren ikke er godt plassert eller utstyrt for å kunne observere. Men i det tilfelle vi tar for oss er man i en klar og enkel forstand godt plassert og utstyrt for å kunne observere dyret. Forklaringen av feilen kan derfor ikke ta utgangspunkt i at man ser dyret dårlig eller noe slikt, man ser det godt og greit. Problemet er at man ikke er godt plassert for å kunne vite, ut fra den aktuelle observasjonen, hva slags dyr det er. Dersom vi skal forklare den aktuelle feilen ut fra en anvendelse av Davidsons frase, må vi faktisk lese frasen som «how well placed and equipped the speaker is to know by observation aspects of his environment». En slik lesemåte er i og for seg naturlig nok, siden det er naturlig å forstå begrepet observere som sannhetsimpliserende, og derfor som en «faktiv» attityde. Dersom kunnskap er den meste generelle faktive attityde, kan observasjon i denne forstand oppfattes som kunnskap fordi det er en undertype av den mest generelle faktive attityde. Observasjon i en svakere forstand impliserer bare at man har sett det som faktisk var der, og da trenger man for eksempel ikke ha noe kunnskap om hva det er man har observert. Dette er noe vi må se betydelig mer nøye på.

3.1 Enkle og ikke fullt så enkle tilskrivelser

En klar funksjon til informasjonen om hvor godt plassert eller utstyrt taleren er, er at det skal hjelpe oss fram til informasjon om hvilke objekter taleren ser, hører, lukter etc. Slik informasjon er vesentlig for å kunne ha kausale hypoteser om hva som forårsaker endringer i preferanser for om en setning er sann eller ikke. Jeg skal benevne slike tilskrivelser enkle tilskrivelser. Frasen «being well placed and equipped to observe», kan tolkes som uttømt av hva som fanges inn av slike enkle tilskrivelser. Jeg skal for enkelhets skyld kalle slike tilskrivelser tilskrivelser av belegg eller evidens til taleren. Jeg er klar over at dette ikke nødvendigvis samsvarer med naturlige måter å bruke ordet evidens på. Tilskrivelse av evidens er dermed en tilskrivelse av hvilke objekter taleren ser, hører lukter etc.,

og tilskrivelser av evidens kan inneholde objektive beskrivelser av disse objektene.

Poenget er nå: En forklaring av usanne oppfatninger hos taleren, som i eksemplet over med sau og geit, fungerer ikke så lenge man bare har som utgangspunkt tilskrivelser av evidens eller belegg i denne enkle forstand. En må også tilskrive hva vi kan kalle sensitivitet på rette måten for denne evidensen. Vi forklarer i vårt eksempel ved å peke på hvordan dyret så ut eller framsto for taleren, vi forklarer ikke at taleren trodde at det var ei geit ved å påpeke at taleren så en sau. Det som gjør oss i stand til å forklare den usanne oppfatningen at det var ei geit der, er at taleren så en sau som så ut eller framsto som ei geit for taleren. Dersom evidens tilskrives ved enkle tilskrivelser, og den enkle tilskrivelsen er at taleren så en sau utkledd som ei geit, så trenger vi i tillegg et begrep om evidens-sensitivitet som vi anvender i det konkrete tilfellet dersom vi skal forklare den usanne oppfatningen. En mann tror han så en bjørn, fordi han så en person utkledd som en bjørn inne i skogen. Vi kan si han så noe (nemlig en mann) som så ut akkurat som en bjørn. Vi antar at mannen er sensitiv overfor evidensen, at det var noe som for han så ut som en bjørn, og at han danna den korresponderende (usanne) oppfatningen at det var en bjørn der.

Vi kan derfor snakke om evidens-sensitive tilstander, som enkelt sagt er tilstander av typen «Det ser ut for mannen som om det er en bjørn der». Slike tilstander forutsetter evidens-sensitivitet, og er på komplekse måter forårsaka av hva mannen ser, hører etc. Vi har generell kunnskap om kausale mønster mellom evidensielle tilstander og det jeg kaller evidens-sensitive tilstander. Vi har som radikale tolkere ikke noe grep på hvordan ting ser ut for og fremstår for en taler i isolasjon fra tilskrivelser av hva taleren ser hører etc. Den generelle kunnskapen om slike kausale mønster mellom evidensielle tilstander og evidens-sensitive tilstander må anvendes av oss, og den kan bare anvendes i lys av tilskrivelser av hva taleren ser, hører etc. Vi kan derfor konkludere at vi trenger tilskrivelser til taleren av hva taleren ser, hører etc., og at slik tilskrivelse er et ledd på veien mot tolkningshypoteser. Uten disse «enkle» tilskrivelsene kan vi i hvert fall ikke gi det rette slag substans til å være godt plassert og godt utstyrt til å observere.

De enkle tilskrivelsene en radikal tolker må foreta har to grunnleggende egenskaper som gjør at de har stor appell nettopp for en radikal tolker. Den første egenskapen er at de kan gjøres av tolkeren uten at det er noen implikasjoner om hva slags begreper taleren besitter. Den andre egenskapen er at de er «faktive», dersom det er sant at du ser en sau som spiser gress, er det sant at en sau spiser gress. Enkle tilskrivelser kan ikke være sanne uten at det er tilfelle at ting er slik som de sies å være i tilskrivelsen.

La oss nå se på en kompleks tilskrivelse: «Det ser ut for taleren som det er en sau som spiser gress foran han.» Semantikken i denne tilskrivelsen er helt forskjellig fra semantikken i tilskrivelsen «taleren ser en sau foran seg som spiser gress». I dette komplekse tilfellet er det for det første slik at taleren må mestre eller besitte de begrepene som anvendes for å karakterisere innholdet som kommer etter ordet «som». I tillegg impliserer ikke denne setningen at dette innholdet etter «som» trenger å være sant fordi om hele setningen er sann. I noen tilfeller kan vi nettopp tilskrive dette innholdet mens vi er pinlig klar over at vi har å gjøre med ei utkledd geit som spiser en gresslignende halm. Slike komplekse tilskrivelser er derfor ladet med intensjonalitet i langt høyere grad enn de enkle tilskrivelsene. Med dette i mente, la oss nærme oss faktiske eksplikasjoner av feil.

3.2. Faktiske eksplikasjoner av feil

La oss pånytt ta for oss eksemplet med en sau utkledd som ei geit. Det vi trenger for å forklare den usanne oppfatningen er å gjøre bruk av det faktum at «Det ser ut for taleren som at han ser ei geit». Dersom dette hele utsagnet er sant, har vi tilskrevet det jeg kaller epistemiske sensitiviteter til taleren, sensitiviteter som aktiviseres av å se en sau kledd ut som ei geit. På denne basis er det naturlig for oss å tilskrive taleren den usanne oppfatningen at det er ei geit der. Rollen til «taleren ser en sau» er grunnleggende når vi forklarer denne usanne oppfatningen (det forklarer blant annet at den er usann), men like grunnleggende er tilskrivelsen av evidensielle sensitiviteter mot det syn som møter taleren i det han konfronteres med dette dyret. Vi må bringe til torgs alle disse tingene i det vi tilskriver den usanne oppfatningen i radikal tolknings-situasjonen, for deretter å gjøre oss nytte av denne usanne oppfatningen når vi justerer hvordan vi skal tolke ordene på basis av preferanse for setningenes sannhet.

Det er enighet om at vi i en tolkningshypotese typisk tilskriver (rent tentativt) mange begreper og mange sanne oppfatninger til taleren. Jeg hevder at vi må gjøre alle de enkle tilskrivelsene i alle ulike perseptuelle situasjoner, og på den basis tilskrive evidens-sensitive tilstander som igjen må være relatert til de begrepene vi også tentativt tilskriver. Når vi tilskriver disse evidens-sensitive tilstandene, så vil vi, hevder jeg, også tilskrive kunnskap til taleren, nemlig (i vårt tilfelle) kunnskap om geiter, om hva de er og hvordan de ser ut og framstår. Uten slik kunnskap, så vil vi ikke ha tilgang på de epistemiske sensitivitetene som trengs i samband med å tilskrive usanne oppfatninger.

Nå er det klart at slik tilskriving av kunnskap kan være et overfladisk fenomen. Kanskje skal vi bare tilskrive oppfatninger av hvordan geiter ser ut, ikke kunnskap om det. Ikke hvilke som helst oppfatninger, selvsagt, de må i hovedsak være sanne. Dersom de ikke var det, ville i hvert fall ikke forklaringen av feil kunne fungere. Det er fordi forklaringen av feil må anta en sensitivitet overfor hva som faktisk er å se der. Dersom det skal være på plass, så kan vi ikke slippe til viktige usanne oppfatninger om hvordan geiter ser ut, for eksempel oppfatninger i retning av at de ser ut omtrent som sauer faktisk gjør. Selvsagt trenger ikke sanne oppfatninger om hvordan de ser ut være konstitutive for å besitte begrepet «geit». Begrepet «geit» ser likevel ut til å måtte være korrekt tilskrevet dersom forklaringen av feil skal kunne virke, og det må også være epistemiske sensitiviteter av rette slag overfor det dyret som i dette tilfellet ser ut som ei geit. For å få fram slike sensitiviteter, så trenger vi å tilskrive mange sanne oppfatninger om hvordan geiter ser ut.

Er det så Davidsons posisjon at vi på dette punktet bare skal tilskrive mange sanne oppfatninger, og ingen kunnskap, om hvordan geiter ser ut? Er det den avgjørende forskjell mellom min posisjon og hans? Jeg må her innrømme at jeg ikke ser klart hvordan Davidsons syn i så fall er motivert. Vi har, understreker jeg, ingen generell grunn for ikke å tilskrive kunnskap. Det å avstå fra å tilskrive kunnskap om hvordan geiter ser ut når noen tilskrives begrepet geit, er noe vi gjør bare når det er helt spesielle grunner for ikke å tilskrive kunnskap om hvordan geiter ser ut. Det har vi ikke i vårt tilfelle. Vanligvis tenker vi på det faktum at noen vet hvordan geiter ser ut som basisen for å ha en lang rekke sanne oppfatninger om hvordan de ser ut.

Det å vite hvordan geiter ser ut, er derfor det som det er naturlig å tenke seg er basisen for epistemisk sensitivitet når du er godt plassert og godt utstyrt for å se ei geit, den epistemiske sensitiviteten som igjen er basis for at du forventes å danne den usanne

oppfatning at du ser ei geit når du blir utsatt for en sau som er kledd ut slik at den ser ut som ei geit. Det å vite hvordan ei geit ser ut, innebærer at man er kjent med hvordan de framtrer for oss, og det forutsetter både at man har begrepet geit og at man vet hvordan de framtrer. Personen som tilskrives kunnskap om hvordan geiter ser ut er vanligvis tilskrevet slik kunnskap på basis av epistemisk sensitivitet overfor geiter, og det er i radikal tolkning fortrinnsvis gjort på basis av preferanser overfor ytringer i enkle situasjoner. Enkle situasjoner er det naturlig å identifisere som de situasjonene der det er lett og enkelt å vite ved observasjon, situasjoner der vi kan tilskrive kunnskap at innholdet er sant dersom vi kan tilskrives evne til å gripe innholdet. Det hevder i alle fall jeg. Dermed kan ting knyttes sammen omkring nytten av å bringe inn kunnskap.

Sammenknytning: Det å eksplisere feil virker ved to typer tilskrivelser, de enkle tilskrivelsene av «ser en sau kledd ut som ei geit» sammen med den komplekse tilskrivelsen av evidensielle sensitiveteter som involverer «vite hvordan ei geit ser ut». Bare dersom vi leser Davidsons utsagn om å være godt plassert og utstyrt for observasjon som å være godt plassert og utstyrt for å vite ved observasjon, kommer vi virkelig noen vei i retning av å redegjøre for feil oppfatning på rette måten.

4. Oversikt og utsyn

Det synes rimelig klart at vi trenger mer enn det jeg har kalt enkle tilskrivelser for å redegjøre for feil, vi trenger også å tilskrive (tentativt) et konseptuelt repertoar og tilhørende evidensielle sensitiviteter til taleren. For å kunne tilskrive et slikt repertoar, bør vi tolke på basis av de situasjoner der enkle tilskrivelser kan brukes for å tilskrive kunnskap. Dette etablerer et konseptuelt repertoar forut for problematikken om feil. For å redegjøre for feil, og ha en empirisk gangbar identifikasjon av feil, trenger vi derfor å bevege oss forbi det jeg kalte den første eller innledende fase i radikal tolkning, den fasen som etter mitt syn hviler på tilskrivelse av kunnskap. Det er en interessant symmetri her. I denne første fasen arbeider vi med tolkning av ord på basis av tilskrivelse av innhold det er rimelig å tilskrive at taleren vet er riktige. Dette er situasjonene hvor taleren er godt plassert og utstyrt for å kunne vite ved observasjon at ting i omgivelsene er slik innholdet presenterer de som å være. Innholdene er derfor slik at om en taler skulle gripe dem, ville taleren vite at de er riktige. Denne første fasen i radikal tolkning som jeg identifiserer inkluderer derfor de tilfeller hvor det ikke er noen grunn til å forvente en «mismatch» mellom hva som er tilfelle, enkle tilskrivelser, og tentative komplekse tilskrivelser av evidensielt sensitive tilstander. Det er de tilfellene hvor vi klart og tydelig ser sauer og geiter, og sauer og geiter ser ut som sauer og geiter. Fra et slikt startpunkt, en slags fullføring av første fase, er vi godt på veg mot en om enn tentativ så også empirisk underbygd tolkning av en rekke ord i språket. Det er en begynnende tilskrivelse av et konseptuelt repertoar. En slik tentativ tolkning gir oss derfor nettopp de ressursene vi trenger for å gå videre i retning av å redegjøre for uriktige oppfatninger av verden, noe som vi trenger i tolkningsprosessen for å skille feil om mening fra feil om verden. Tilskrivelsen av feil om verden kan vi dermed tenke på som noe som finner sted i andre fase der vi beveger oss ut over de enkle situasjonene, og justerer de tentative tolkningene i lys av hva vi finner der. Tilskrivelse av feil finner dermed sted på bakgrunn av tilskrivelse av kunnskap, og den kunnskapen vi tilskriver er nødvendig for å kunne redegjøre for feil.

Det er også noen andre poenger her. Se på tilskrivelsene under

T så at en sau spiste gress

T så at ei geit var kledd ut til å se ut som en sau

Disse tilskrivelsene er intensjonalt ladet, akkurat som tilskrivelsen om hvordan ting framtrer for oss. Men til forskjell fra tilskrivelser om hvordan ting framtrer for oss, så er tilskrivelsene over «faktive» tilskrivelser. Om det er sant at «T så at en sau spiste gress» så er den sant at «en sau spiste gress». Disse tilskrivelsene bør vi derfor se på som tilskrivelser av perseptuell kunnskap. Dersom de er berettiga, og gjort for en grunn, så må det være slik at vi a) har grunn for å tilskrive begrepene innenfor attitydeinnholdet, etter ordet «at», og b) vi har grunn til å tilskrive perseptuell kunnskap til taleren. Slike tilskrivelser kan gjøres når vi har fått på plass det som ligger i punkt b), og vi på basis av det har oppnådd en fallibel rett til å gjøre tilskrivelser av type a). Grunnene som trengs for å tilskrive begreper under punkt a) kommer på plass når den første fase i radikal tolkning er gjennomført, og vi også har grunner til å tilskrive beskrivelser av hvordan ting ser ut etc., det vil si de komplekse tilskrivelsene. For enkelhets skyld kan vi si at de komplekse tilskrivelsene er av to slag, sterke (de faktive) og de svake, og vi må nøye oss med de svake når vi ikke har grunn for å tilskrive de sterke. Det er mange måter vi kan mangle grunner for å tilskrive de sterke, men, typisk nok, de tilfellene der vi har grunner for å tilskrive de sterke inkluderer de som jeg anbefaler at første fase i radikal tolkning skal starte fra.

Vi trenger derfor å gjøre tentative tilskrivelser av kunnskap for å komme i gang i radikal tolkning, og vi trenger å tilskrive kunnskap for å kunne gjennomføre tilskrivelser av feilaktige oppfatninger om verden i stedet for å justere tolkningshypotesene våre. Uriktige oppfatninger kan vi dermed ofte se som forsøk på kunnskap som har gått galt.

Konsekvenser av og fordeler ved dette synet

Det vi oppnår er et nytt perspektiv på radikal tolkning. Ved denne tilnærmingen er vi for det første kanskje i stand til å berettige det faktum at vi tilskriver svært mange riktige oppfatninger til talere, og dermed kan vi kanskje gi en slags grunn for å tro på barmhjertighetsprinsippet som går ut over det at det rent pragmatiske at det må være sant dersom vi skal kunne tolke hverandre. Vi kan berettige dets riktighet ved å vise til at vi må tilskrive masse kunnskap til taleren for å kunne tolke i det hele tatt. Omfanget av tilskrivelser av sanne oppfatninger er relatert til omfanget av tilskrivelsen av kunnskap, men ikke identisk med det. For det andre ser vi en meget klar grunn for den sentrale rollen til demonstrativer og observasjonssetninger. Slike ytringer er viktige og privilegerte ikke bare fordi sannhetsverdien til slike ytringer varierer fra situasjon til situasjon, og av denne grunn gjør dem empirisk interessante. Slike ytringer er privilegerte også fordi vi i mange tilfeller har grunn for å tilskrive full sensitivitet til nærvær og fravær av objekter i miljøet som slike ytringer handler om. Radikal tolkning er lettest å komme noen vei med når vi starter med tolkningen av setninger med variabel sannhetsverdi og tentative innhold vi med rimelighet kan anta at taleren vet er sanne når de er sanne, og vet er usanne i tilfelle de er usanne. Vi kunne kanskje formulere en metodologisk tommelfingerregel om at vi bør starte med de innholdene der det er vanskelig å forestille seg at man tar feil, dvs. indeksikale eller demonstrative uttrykk der vi med god grunn forventer at taleren vet at innholdet er sant om det er sant og usant om det er usant. Da ville vi ikke bare anvende begrepet kunnskap i en

grunnleggende metodologisk tommelfingerregel, vi ville også gi en ny og annerledes forklaring på hvorfor observasjon er så viktig i radikal tolkning. Vi kunne faktisk tenke oss en lang rekke Moore-type proposisjoner eller utsagn, tilfeller som er slik i følge Wittgenstein at vi alle vet de er riktige som vi kan sies å vite den slags. (Wittgenstein hadde etter mitt syn et for restriktivt syn på hva vi kan sies å vite).

Min grunntese er derfor: Radikal tolkning gjøres best når vi tilskriver sanne oppfatninger ved å tilskrive kunnskap til taleren, og tilskriver uriktige oppfatninger når tilskrivelsen av evidens-sensitive tilstander (som forutsetter tidligere tilskrivelser av kunnskap) gjør uriktige oppfatninger til det som det er rimelig å forvente. I denne begrensa forstand hviler derfor tilskrivelse av oppfatninger på tilskrivelse av kunnskap. Dersom vi mener at radikal tolkning gir dype innsikter inn i selve naturen til innhold og mentalt liv, slik jeg mener det gjør, så har vi gitt støtte til synet at i en viss forstand er kunnskap forut for oppfatning. Timothy Wiliamson har i Knowledge and its Limits argumentert for et slikt syn på en helt annen måte.

Jeg tror at denne temmelig moderate endringen i konsepsjonen av radikal tolkning kan ha svært store konsekvenser, både i erkjennelsesteorien og bevissthetsfilosofien. Jeg skal i den forbindelse kommentere på fire ulike punkter. Ved å gjøre det, håper jeg å utdype det attraktive ved dette synet, som det er argumentert for helt uavhengig av disse konsekvensene.

1. Dette synet på radikal tolkning, og den sentrale plassen til kunnskapsbegrepet, kan på en interessant måte bidra til diskusjonen mellom internalisme og eksternalisme i språkfilosofi og en teori om innhold. Sauer og geiter er naturlige slag, og på tvilling-jorden kan det være dyr som ser ut akkurat som sauer og geiter, og som kalles det samme. Men her på jorden kan vi godt vite hva sauer og geiter er uten å være i stand til å skille dem fra utseendemessig helt like dyr vi aldri har sett. Vi har korrekt tilskrevet kunnskap om slikt som sauer og geiter når vi kan forholde oss på vanlig måte til slike dyr i det miljøet vi lever i. Å kreve noe annet vil være å gjøre vold på kunnskapsbegrepet, eller gå skeptikerens ærend. Davidson skrev en gang om Swampman, som ble materialisert på jorden med alle våre disposisjoner, uten å ha den historien vi vanligvis og intuitivt krever for å kunne tilskrive begreper og kommunikative ferdigheter. Davidsons intuisjon var at det bare var etter et betydelig tidsforløp at det ville være korrekt å tilskrive Swampman begreper og tanker om det miljøet han befant seg i. Jeg hevder at min tilnærming til radikal tolkning kan kaste lys over den slags intuisjoner hos mange sentrale filosofer som Davidson, Putnam og Burge. Dette er fordi deres eksternalisme kan sees på som avleda av den plassen kunnskap har i et syn på radikal tolkning som spiller rollen til en generell teori om innhold. Grovt sagt så er dette at for å ha tanker om geiter må vi vite hva geiter er, og på en måte er det alt som kreves. Den kunnskapen kan man ha på en lang rekke måter, og selvsagt hadde folk den lenge før man visste noe om gener eller om DNA. Vi kan likeledes vite hva vann er uten å vite noe om den kjemiske sammensetningen til vann. Det som er viktig her er at kunnskapsbegrepet vi anvender ikke kan reduseres til andre begreper, og dermed heller ikke kan defineres ved anvendelse av begrepet oppfatning. Kunnskap er ikke sann, begrunnet oppfatning, selv om sann begrunnet oppfatning som oftest er kunnskap. I de feilaktige filosofiske oppfatningene om kunnskapsbegrepet ligger det problematiske i den kartesianske arven, noe som innebar at verden gikk tapt og vi fikk tvilling-verdener som et problem. Når vi ikke lenger forsøker å definere

kunnskap ved hjelp av andre begreper, men anvender det primitive kunnskapsbegrepet vi har, kan vi gi en tilfredsstillende vri til Russells prinsipp om at vi må kjenne referenten for å kunne ha tanker om den. Men det kartesianske kunnskapsbegrepet Russell selv hadde må vi for all del unngå. Vi ser at vi er i nærheten av Gareth Evans' syn på forståelse, men reformulert innenfor det rammeverket radikal tolkning utgjør, og langt fra identisk med Evans'. Hos oss er eksternalismen forent med internalistiske hensyn.

2. Denne tilnærmingen modifiserer den helt sentrale posisjonen til sannhetsbegrepet i redegjørelsen for innhold. Det har vært mange innvendinger mot å oppfatte sannhet som et forklarende begrep på den måte som Davidson gjør det. Mange filosofer mener at sannhet først og fremst er et formalt eller nesten et formalt begrep. Dersom dette er et riktig syn, og sannhet er et begrep som oppstår idet begreper som mening og proposisjon oppstår, slik Wittgenstein ser ut til å mene, så kan ikke sannhet ha sentralrollen i redegjørelsen for innhold. Flere har argumentert for at mye av Davidson er forenlig med en slik deflasjonistisk tilnærming til sannhet, og det kan være riktig. Men det som likevel ville mangle dersom en nærmet seg radikal tolkning på Davidsons vis men med et deflasjonistisk sannhetsbegrep, ville være en noe mer substansiell teoretisk integrering av de ulike intensjonale begrepene. Vi kan ikke avgi en integrert teori dersom vi anvender bare formale eller nesten formale begreper som sentrale begreper. Denne posisjonen jeg foreslår løser dette problemkomplekset med å anvende kunnskapsbegrepet, og får i stedet sannhetsbegrepet med på kjøpet. Det sannhetsbegrep en da får med på kjøpet kan igjen anvendes for ulike formål, for eksempel til å redegjøre for hvordan vår språklige kunnskap er komposisjonell.

Dette har også en annen side. Det kan være sentrale områder der det å vite at innhold er riktige kan synes mindre kontroversielt enn at disse innholdene er sanne. Jeg selv deler ikke dette synet, men noen kan oppfatte det slik. Det kan gjelde logikk, matematikk eller moral. I så fall vil en tilnærming som baserte seg på kunnskapsbegreper være lettere fordøyelig enn en som bare var basert på sannhet. Det kan også være at det er lettere å finne empirisk grunn for tilskrivelse av kunnskap om logiske og moralske sannheter enn grunn for tilskrivelse av sanne oppfatninger om logiske og matematiske forhold. Barn må kunne en del enkle aritmetiske sannheter for å kunne tilskrives aritmetiske begreper overhodet.

3. Timothy Williamson har som nevnt gitt en helt ny generell tilnærming til epistemologien ved å anvende kunnskapsbegrepet. Kanskje vil den tilnærmingen berettige seg selv ved sin egen suksess, men det kan også reises spørsmål om berettigelsen av hele den tilnærmingen til erkjennelsesteori. For meg synes det som om denne nye tilnærmingen til erkjennelsesteorien nettopp kan berettiges ved behovet for å anvende kunnskapsbegrepet også på det mest grunnleggende nivået i en generell tilnærming til innhold. I alle fall: Dersom vi har en tilbøyelighet til å slutte oss til Dummett og Davidson om at språkfilosofien i en viss forstand er første filosofi, og mener (slik som Davidson) at radikal tolkning er teorien vi har på dette grunnleggende nivået, og mener at kunnskapsbegrepet skal anvendes her, så har vi gjort alt klart for å berettige anvendelse av det samme begrepet i den generelle erkjennelsesteorien. Det mentales grunnleggende normativitet er forøvrig sett som tett bundet opp i kunnskapsbegrepets normativitet, og slik skilt fra ethvert fysisk begrep.

4. Jeg vil også hevde at om vi aksepterer denne måten å tenke radikal tolkning på, har vi tilgjengelig en ny og temmelig direkte

måte å handtere skeptisisme. Kanskje kan vi avgjøre uenigheten mellom Barry Stroud og Davidson om forholdet mellom radikal tolkning og skeptisisme. Stroud har argumentert for at Davidson ikke har vært i stand til å gi oss en generell grunn for å tro at oppfatningers natur er å være sanne. Stroud aksepterer at vi må anta at taleren stort sett har sanne oppfatninger når vi tolker, men stiller spørsmål ved om Davidson har gitt noen god grunn for å tro at oppfatningers natur er å være sanne. Kanskje er det slik at vi lykkes i tolkning fordi vi har de samme usanne oppfatningene som taleren? Stroud mener at Davidson skylder skeptikeren et svar. Davidson har respondert ved å si at Strouds kunnskapsbegrep er for strengt, og at Wittgenstein har lært oss at det ikke er noe gap mellom oss i verden i læringssituasjonen når vi lærer bruken av ord. Det er selvsagt et spørsmål om Davidson lykkes i å svare Stroud, i det det er spørsmål både om Davidsons rett til å benytte Wittgenstein og om dette svaret er godt nok. Kunnskapsbegrepet har sider ved seg som Stroud griper fatt i. Mitt svar til Stroud er at siden tilskrivelsen av sanne oppfatninger i radikal tolkning går hand i hand med tilskrivelsen av kunnskap, og tilskrivelsen av usanne oppfatninger typisk hviler på riktig tilskrivelse av kunnskap, kan vi konsentrere oss om den massive tilskrivelsen av kunnskap i radikal tolkning. Det synes videre opplagt at en tolker selv trenger massiv kunnskap for å kunne tilskrive massiv kunnskap som ledd i en suksessrik tolkning. Radikal tolkning-betraktninger gir oss derved en generell grunn for å mene at et system av meninger eksemplifisert ved en taler som engasjerer seg i bruk av ord og kommunikasjon, vil måtte ha masse kunnskap. Skeptisisme om kunnskap om den ytre verden er derfor en ikke-starter, og dette kan vi se uten å først måtte begrunne tesen at oppfatningers nature er å være sanne. Når vi tenker på oss selv som mulige radikale tolkere, innser vi at vi må vite mye, selv om det ikke nødvendigvis er transparent for oss hva det er vi vet.

Davidson betrakta en gang en hjerne i en tank, og foreslo at hjernens ord måtte tolkes som å være om maskineriet som omga den i tanken. Jeg foreslår i stedet: Vi kan ikke radikalt tolke en hjerne i en tank, fordi vi ikke har noe grunnlag for å tilskrive perspeptuell eller observasjonell kunnskap til den. Vi har ikke det så lenge vi ikke har grunn til å tilskrive enkle perseptuelle tilstander, eller noen evidensielle sensitiviteter. Vi har derfor ikke noen grunn til å tro at hjernen i tanken faktisk tenker tanker. Eksemplet gir derfor ingen støtte til generell skeptisisme når det gjelder kunnskap om den ytre verden.

Noter

  1. Artikkelen bygger på et foredrag jeg holdt på ECAP 4, Lund, Sverige, 2002. Jeg takker Filip Beukens, Pascal Engel, Peter Pagin, Bjørn Ramberg og Tim Williamson for gode kommentarer til manuset mitt.

  2. Davidson, «The Structure and Content of Truth», Journal of Philosophy, 1990, s. 321.

Litteratur

Davidson, Donald. Inquires into Truth and Interpretation, OUP, 1984.

---. «The Structure and Content of Truth». The Journal of Philosophy, 1990, s. 279-328.

---. «Reply to Stroud», i The Philosophy of Donald Davidson, red. L.E. Hahn, Open Court, Chicago and LaSalle, 1999, s. 162-66.

Gjelsvik, Olav. «Davidson's Use of Truth in Accounting for Meaning», i Language, Mind and Epistemology, Essays on Donald Davidson's Philosophy, red. G. Preyer, F. Siebelt og A. Ulfig, Synthese Library, 1994, s. 21-43.

Stroud, Barry «Radical Interpretation and Philosophical Scepticism», i The Philosophy of Donald Davidson, red. L.E. Hahn, Open Court, Chicago and LaSalle, 1999, s. 139-161.

Williamson, Timothy, Knowledge and Its Limits, Oxford, OUP, 2000.

Wittgenstein, Ludwig. Philosophical Investigations. Blackwell, 1953.