Jeg var ikke i stand til å delta på to konferanser som feiret 50 årsdagen for publikasjonen i 1951 av «Two Dogmas of Empiricism». En av disse konferansene, i India, var lagt til et tidspunkt som passet dårlig for meg; den andre, i Berlin, gikk jeg glipp av fordi flyavgangen jeg hadde bestilt aldri ble noe av; faktisk var det ingen fly fra USA til Berlin før konferansen var over. Mitt fly var booket til den 11. september. For å forsøke å kompensere for disse uteblivelsene vil jeg i dag si noe av det jeg hadde planlagt for disse tilstelningene. Noe av dette er memoarer om gamle dager med Quine, og dette vil lede til en redegjørelse for vår lengste, og derfor vår mest fornøyelige, uenighet. Filosofisk uenighet, selvfølgelig.1

Sommeren 1950 syklet min kone og jeg gjennom Frankrike. Etter å ha syklet fra Paris til Rivieraen bestemte vi oss for å bli en måned i Cagnes-sur-Mer, hvor vi leide et femetasjes steinhus (et rom per etasje) for én dollar dagen. Quine og hans nye kone Marge kom på besøk, og vi brukte de varme dagene til svømming, sykling til de naboliggende fjellbyene, og på samtaler. Quine hadde med seg manuskriptet til «Two Dogmas of Empiricism», og vi diskuterte det. Jeg var godt kjent med Quines forkastelse av dogmene, da jeg hadde hørt om dem på seminar ved Harvard ett tiår tidligere. Det som var nytt og spennende for meg var en skisse til en ny og positiv epistemologi tilpasset Quines holistiske og kvasi-behavioristiske syn på språk. Men jeg var kritisk til hva jeg oppfattet som nok et empiristisk dogme, en levning som viste seg gjennom metaforen om et begrepsskjema som er stilt ansikt til ansikt med erfaringens domstol, og påstanden om at vanlige fysiske objekter er «postulerte»2, de er konstruksjoner basert på noe mer fundamentalt. En god stund senere slo det meg hvor lik Quines epistemologi i «Two Dogmas» er C. I. Lewis' eller Carnaps. Slett de to dogmene fra Mind and the World Order og Der Logische Aufbau der Welt og du får noe som er nær Quine. Der er et begrepsskjema som skal modifiseres på pragmatisk grunnlag i forhold til setninger mer eller mindre nært knyttet til erfaring. Og der er erfaring (eller en funksjonelt sett lik mekanisme) som formidler mellom verden og det internaliserte skjemaet.

Quine skrev ikke «Two Dogmas» slik han skrev nesten alt annet, som et resultat av indre innskytelser. Et rykte hadde spredd seg om Quines nye innfallsvinkel til epistemologi, og han ble bedt om å legge fram en artikkel om emnet på det årlige møtet sent i desember for American Philosophical Association. Hans sønn Douglas, som Marge hadde vært gravid med da vi syklet rundt på Rivieraen, ble født den 20. desember, og noen få dager senere presenterte Quine «Two Dogmas» for foreningen. Den ble trykt det kommende året, hvilket ble feiret av konferansene jeg gikk glipp av.

Det var gammelt materiale for Quine, som hadde diskutert og kritisert den angivelige analytisk/syntetisk distinksjonen med Carnap, Tarski, Morton White, og Nelson Goodman i ti år. Jeg spurte en gang Quine hvordan det kunne ha seg at hans synspunkter rundt analytisitet og relaterte spørsmål hadde utviklet seg så fort mellom 1934, da han holdt tre fullstendig ukritiske forelesninger om Carnap ved Harvard, og noen få år senere, da tankene uttrykt i «Two Dogmas» hadde falt på plass. Da jeg spurte, hadde ikke Quine noe svar. Men senere, da både disse tre tidlige forelesningene om Carnap og Dear Van/Dear Carnap korrespondansen var publisert, oppdaget Quine til sin overraskelse at han i disse brevene hadde diskutert analytisitet med Carnap nesten siden deres første møter i Praha.

Den oppmerksomheten «Two Dogmas» fikk, både positiv og negativ, gjorde at Quine innså at metaforene og antydningene i det siste avsnittet av artikkelen burde bli understøttet av en mer fullstendig og mer eksplisitt utarbeidelse. Utarbeidelsen forelå på trykk i 1960. Det var Word and Object. Ved en tilfeldighet var jeg i nærheten under de siste fasene av dens utforming. Quine tilbrakte det akademiske året 1958-59 ved Center for Advanced Study in the Behavioral SciencesStanford University Campus. Stipendiater ved senteret hadde lov til å ha med seg en uformell assistent, og Quine ba meg lese manuskriptet til Word and Object. Jeg hadde ingen undervisningsplikt ved Stanford dette året, og takket ja med glede.

Quine besvarte ofte kritikk av «Two Dogmas» ved å peke på at i W & O hadde han erstattet det som tidligere var implisitt eller uklart med en eksplisitt redegjørelse for hans synspunkter, og han foretrakk at hans doktriner ble diskutert på grunnlag av boken hans. I W & O finner man ikke lenger påstander av typen jeg hadde innvendinger til som «Totaliteten av vår såkalte kunnskap eller oppfatninger ... er et menneskeskapt byggverk som støter på erfaring bare langs kantene.» [«Two Dogmas», s. 42] Den vage forestillingen om erfaring er erstattet med en briljant redegjørelse for hvordan mønstre av stimuli av nerveendene gir det empiriske innholdet til språk og tanke, og kan forklare hvordan kommunikasjon er mulig. Avgjørende for prosjektet er begrepet om stimulusmening - et begrep som Quine insisterte på at bare er fjernt beslektet med det vanlige begrepet om mening, men som kommer nær nok i viktige tilfeller.

Stimulusmeningen til en setning for en person er et ordnet par bestående av sett med mønstre av sensorisk stimuli. Et av settene består av alle mønstrene av stimuli som vil tilskynde samtykke til setningen; den andre mengden består av alle mønstrene av stimuli som vil tilskynde uenighet. Et mønster av stimuli er mønsteret av stimuleringen av alle ytre nerveender over en viss tidsperiode. Samtykke og uenighet er offentlige biter av verbal adferd, for eksempel ytringer av ordene «Ja» eller «Nei» for en som snakker norsk som respons på spørsmål som «Løve?» Hvis to mennesker snakker det samme språket, så vil setninger som er nært knyttet til persepsjon ha den samme stimulusmeningen.

Stimulusmeninger er også en nøkkel til oversettelse når oversettelse ikke beror på tospråklige talere eller ordbøker; dette er hva Quine kalte radikal oversettelse. Stimulusmening bidrar også til å forklare hvordan et første språk læres. Som Quine formulerer det på den første siden til W & O,

Hver av oss lærer sitt språk fra andre mennesker, gjennom den observerbare ytringen av ord under iøynefallende intersubjektive omstendigheter. Språklig, og dermed begrepslig, er de tingene i skarpest fokus som er offentlige nok til å bli snakket om i offentlighet, vanlig og iøynefallende nok til å bli snakket om ofte, og nær nok sansene til å bli raskt identifisert og lært ved navn; det er om disse at ord brukes først og fremst. (Quine 1960, p. 1).

Denne formuleringsmåten er naturlig, men den etterlater oss i mørket hva angår rollen til stimulusmening. Fordi Quines bruk av begrepet stimulusmening i redegjørelsen for hvordan vi kunne finne ut at en annen snakket om løver sier ingenting om løver. Som Quine sa, «Det er viktig å tenke på hva som tilskynder den innfødtes samtykke (den innfødte er den hvis språk vi prøver å tolke) til «Løve?» [«Gavagai?»] som stimuli og ikke løver [kaniner].» (S. 31) Selvfølgelig er det slik at de tingene som er i skarpest fokus og som Quine har i tankene i den siterte passasjen faktisk er ting som løver, og det er ting som løver, eller la oss si hunder siden vi ikke befinner oss i Tanzania, som er vanlig og iøynefallende nok til å bli omtalt ofte. Totale mønstre av stimuli er åpenbart ikke i skarpeste fokus (i det minste ikke offentlig), og de kan være vanlige nok, men er sjelden omtalt utenfor Quines bøker. Hvorfor redegjør ikke Quine for læringen av ett-ord setninger som «Løve» på grunnlag av en assosiasjon av ord med tingene de er om, slik som løver, i stedet for mønstre av stimuli?

Jeg tror det finnes to svar. Det første er at vi noen ganger blir narret av det vi ser; vi tror vi ser en løve når vi ikke gjør det, eller tror vi ikke ser en løve når vi gjør det. Fordi andre er tilbøyelige til å bli bedratt av de samme sensoriske stimuli, er stimulusmening en mer nøyaktig målestokk for intersubjektiv likhet i mening. Den andre grunnen er at Quine syntes - med rette etter min oppfatning - at en redegjørelse for hvordan vi lærer et første språk og en redegjørelse for hvordan vi blir i stand til å snakke om og tenke på ting i en ytre verden burde gå hånd i hånd, og mønstre av stimuli spiller en vesentlig rolle i hans epistemologi. Hvis inngangen til språk samtidig er inngangen til proposisjonal tanke og kunnskap, så må vi vende oss til den samme slags grunnleggende evidens som en annen bruker for å bestemme hva hun skal si (når hun sier hva hun tror) når vi prøver å forstå henne. Og denne evidensen er, ifølge Quine, vitneprovet til sansene. Dette er grunnen til at hans radikale oversetter prøver å korrelere det sensoriske inntaket til subjektene sine med de setningene han selv samtykker til eller benekter.

Man kan forvente at bare setninger som er knyttet til persepsjon på denne direkte måten kan bli lært så lett: disse er hva Quine kalte «observasjonssetninger». Men hva angår observasjonssetninger hevdet Quine at stimulusmening ligger nært opp til å fange inn hva vi normalt kaller mening, i den betydning at talere av det samme språket vil ha tilnærmelsesvis den samme stimulusmeningen for de samme observasjonssetningene.

Da jeg leste manuskriptet til W & O kom jeg med to typer kritikk, eller, bedre, jeg reiste, svært tentativt, to typer spørsmål: et om velegnetheten til stimulusmeninger som en essensiell del av språklæring, og et annet om rollen til sensoriske stimuli i Quines

epistemologi. Noen av de spørsmålene jeg reiste av den første typen etterlot små arkeologiske skår i form av fotnoter i W & O. Et annet problem, som Quine ble mer og mer fintfølende overfor mens årene gikk, var hvordan man kan sammenligne mønstrene av stimuli hos forskjellige mennesker - mennesker av ulik størrelse, døve og blinde mennesker, og så videre. En mer grunnleggende vanskelighet var, mente jeg, at det var urimelig å tenke seg at en radikal oversetter ville eller kunne avdekke de mønstrene av stimuli som registreres på huden til personen som skal tolkes. Quine foreslo som svar at den radikale oversetteren kunne slutte seg til hva slags stimuli subjektet erfarte ut i fra subjektets orientering og hva som syntes å være objektet for dets oppmerksomhet. Men dette fører oss direkte til gjenstandene som ligger til grunn for ordene og tankene - løven eller hunden eller gavagaien. I dette tilfellet, hvilken rolle spilte stimuliene? Uten tvil spilte de en kausal rolle mellom det sette (eller på annen måte sansede) objektet eller den sette hendelsen og etableringen av trostilstanden som viser seg i den endelige handlingen av samtykke eller benekting. Men spekulasjon omkring mønstre av stimuli synes å spille en liten rolle i språklæring.

Men min grunnleggende bekymring var knyttet til epistemologien. Jeg godtok, selvfølgelig, at sensorisk stimuli spiller en essensiell rolle i persepsjon. Men spiller de en epistemisk rolle, eller er deres rolle simpelthen å være et vesentlig ledd i årsakskjeden fra den ytre verden til tanke? Quine holdt det første, jeg det andre synspunktet. Det utgjør en stor forskjell, eller slik kom jeg til å se det. Det er forskjellen mellom en form for empirisme som bygger vår kunnskap om verden på private erfaringer (eller noe i den retning), og en form for eksternalisme, som knytter noen tanker og ytringer direkte til verden.

Den første publikasjonen som dokumenterer denne uenigheten mellom Quine og meg er en fotnote til «Radical Interpretation» (1973, s. 136) hvor jeg sier:

Lesere som legger merke til hvordan [min radikal fortolkning] er en parallell til Quines redegjørelse for radikal oversettelse i ... W & O vil også legge merke til forskjellene: den semantiske begrensningen ved min metode tvinger kvantifiserbar struktur på språket som skal bli fortolket, som sannsynligvis etterlater lite rom for ubestemthet i logisk form; forestillingen om stimulusmening spiller ingen rolle i min metode, men dens plass er fylt med referanse til de objektive trekkene ved verden som endrer seg i forbindelse med endringer i holdning til sannheten til setninger.

Det jeg ikke vektla på dette tidspunktet var at hvis en fortolkningsteori har den generelle formen til en tarskiansk sannhetsdefinisjon vil fortolkningsteorien nødvendigvis relatere språk og tanke til objekter og hendelser i verden.

Det neste året (1974) publiserte jeg «On the Very Idea of a Conceptual Scheme» som blant annet var et angrep på det jeg kalte dualismen mellom skjema og innhold. Det jeg tenkte på var først og fremst Kant: anskuelser var innholdet og skjemaet var det bestemte settet av grunnleggende begreper som vi ordner anskuelsene med. Det som forårsaket anskuelsene var de virkelige tingene - ding an sich - som anskuelsene ikke avdekket noe om. Men dualismen kunne enkelt overleve hvis det bestemte skjemaet ble forlatt; da kunne det ustrukturerte innputtet bli strukturert på ulike måter, kanskje med henvisning til pragmatiske prinsipper. C. I. Lewis fulgte denne pragmatisk-kantianske linjen. Lingvisten Whorf omtalte språket som «en ordning av strømmen av sensorisk

erfaring som resulterer i en viss verdensorden ... vi er således introdusert for et nytt relativitetsprinsipp, som sier at ikke alle observatører er ledet av den samme fysiske evidensen til det samme bildet av universet, med mindre deres lingvistiske bakgrunn er lik». Quine var også betatt av ideen. Vi har allerede hørt om «det menneskeskapte byggverket som støter på erfaring bare langs kantene», og vi kan legge til «Som en empirist ... tenker jeg på begrepsskjemaet til vitenskapen som et redskap for å forutsi fremtidig erfaring i lys av tidligere erfaring» (også fra «Two Dogmas»). I 1969 snakket han om «et kanskje utenkt mønster hinsides individuering» - et begrepsskjema som ikke postulerte noen objekter. Men i vårt skjema postulerer vi objekter. Og gitt at det vi starter med er ukonseptualisert erfaring, er det rimelig (fortsatte jeg) å kalle noe postulert hvis det kan bli kontrastert med noe som ikke er det - sensorisk erfaring, eller mønstre av stimuli.

I 1981 organiserte Richard Rorty en del av Hegel-kongressen i Stuttgart. Talerne var Hilary Putnam, Quine, og meg. Jeg presenterte den feilaktig navngitte «A Coherence Theory of Truth and Knowledge» hvor jeg prøvde å få et klart grep om hva Quine mente når han snakket om evidens. Jeg siterte Quine som skrev «Vår eneste informasjonskilde om den ytre verden er gjennom sammenstøtet med lysstråler og molekyler på våre sensoriske overflater» («The Nature of Natural Knowledge», 1975), eller «overflateirritasjoner ... uttømmer våre spor til en ytre verden» (W & O, 1960), eller, «Stimuleringen av hans sensoriske reseptorer er all evidensen enhver har å forholde seg til, når alt kommer til alt, for å komme til hans bilde av verden» (Ontological Relativity, 1969). Det er også der han sier, «To av empirismens viktige grunnsetninger forblir uangripelige ... En er at all evidens som finnes for vitenskapen er sensorisk evidens. Den andre ... er at all innprenting av ords mening må, når alt kommer til alt, bero på sensorisk evidens.» Jeg erklærte (ikke spesielt originalt) at prosjektet med å finne en ikke-proposisjonal kilde til «evidens» var en tapt sak for empirismen; hvis kilden var ikke-proposisjonal kunne den ikke tjene som en grunn for å tro noe, og dermed kunne den ikke være evidens. Jeg hevdet at det eneste alternativet var å oppgi søket etter et slikt grunnlag for kunnskap og å vedkjenne seg at det ikke finnes noe epistemisk mellomledd mellom våre persepsjonssetninger (og tankene de uttrykte) og den verden de er om.

Etter den temmelig kaotiske samlingen i Stuttgart, dro vi (alle fire, Quine, Putnam, Rorty, og jeg) til Heidelberg hvor Rorty holdt et seminar. Vi repeterte våre Stuttgart-forestillinger i sakte kino, en artikkel per dag, med mye diskusjon. Noen lagde et opptak av diskusjonen. Jeg vektla mitt eksternalistiske poeng om at det fantes tilfeller hvor innholdet til det vi sa og trodde var delvis, ikke bare kausalt, men konseptuelt knyttet til historien av vår erfaring med de ytre omstendighetene i hvilke vi hadde lært og brukt ordene og begrepene som var involvert. «Du mener», spurte Quine tvilende, «at det vi mener og tror ikke er fullstendig bestemt av det som er inni våre hoder?» «Ja», svarte jeg.

Vi gjenopptok diskusjonen fem år senere under en privat konferanse ved Stanford som varte nesten en hel uke. Deltakerne var Quine, Bert Dreben, Dagfinn Føllesdal, og jeg. Vi presenterte ingen artikler: vi snakket, og mye av samtalen var sentrert rundt spørsmålet som jeg på det tidspunkt hadde oppsummert ved å spørre: hva er det epistemisk grunnleggende stimulus, det proksimale stimulus (Quines sensoriske stimulus) eller det distale stimulus3 som inkluderte saksforholdet i våre observasjonssetninger? Dagfinn og jeg var likesinnet hva angikk dette grunnleggende poenget; Quine var, syntes det,

urokkelig. «Usvikelig» var hans ord. Mens han tenkte tilbake på den lange diskusjonen vi hadde ved Stanford, skrev Quine:

Ved Stanford-konferansen, foreslo Davidson å sørge for intersubjektiv likhet av stimuli ved å lokalisere stimulusen ikke ved kroppens overflate men lengre ut, i den nærmeste felles årsaken til den relevante adferden til de to subjektene. ... Men jeg forble usvikelig i å lokalisere stimulusen ved nervenes input, fordi min interesse er epistemologisk, om enn naturalisert. Jeg er interessert i flyten av evidens fra det som utløser en reaksjon i sansene til vitenskapenes påstander. [Quine,»Three Indeterminacies» i Barrett & Gibson, Perspectives on Quine, s. 3]

Faktisk hadde jeg aldri nevnt intersubjektiv likhet av stimuli, det var heller ikke en del av min alternative redegjørelse. Og Quine selv fortsetter, «Det synspunktet jeg har kommet til, hva angår intersubjektiv likhet av stimuli, er at vi simpelthen kan klare oss uten det». Hans nye idé var at observasjonssetningen «Kanin» har sin stimulusmening for lingvisten, og observasjonssetningen «Gavagai» har sin stimulusmening for informanten. Lingvisten observerer innfødte som samtykker til «Gavagai» når han, i deres posisjon, ville ha samtykket til «Kanin». Du vil innse at stimulusmening og overflateirritasjoner ikke spiller noen som helst rolle i den reviderte teorien. Dette koker ned til: hvis jeg var i den posisjonen han er i når han sier «Gavagai», ville jeg si «Kanin». Denne tilsynelatende irrelevansen til sensorisk stimuli i forklaringen av kommunikasjon (teorien om mening), truer den empiristiske brodden uttrykt i Quines insistering på å lokalisere den stimulusen som er relevant for å bestemme både mening og kunnskap ved nervenes input.

Quines bemerkninger ble fremmet på en konferanse om Quine i St. Louis, som ble organisert av Roger Gibson. Det var i 1988, bidragene ble publisert i 1990. De var ikke tilgjengelig for meg da jeg skrev min artikkel for den samme konferansen, «Meaning, Truth, and Evidence», hvor jeg nok en gang, men i mye mer detalj, fulgte opp spørsmålet om hva Quine mente når han snakket om sensorisk stimuli som «evidens», alle våre «ledetråder» til det som skjer på utsiden. Vanskeligheten var fortsatt hvordan nevrologiske hendelser på huden med rette kunne kalles evidens. Som studieobjekter for den vitenskapelige undersøkelsen av persepsjon så de ut til å passe godt nok; det er den epistemiske betydningen Quine viet dem som syntes å være feilaktig. I mitt konferansebidrag i St. Louis hadde jeg nok et sitat fra en artikkel Quine skrev i 1985:

En observasjonssetning i min uproblematiske betydning av dette uttrykket er en hvilken som helst setning som vi har kommet til å assosiere med en eller annen kjede med stimuli, og det på en tilstrekkelig bestemt måte slik at vi er forberedt på å akseptere forekomsten av slik stimulus som et vitnesbyrd om sannheten til setningen. [«Meaning, Truth, and Reference», presentert for Institut International de Philosophie i Palermo, men antakelig aldri publisert.]

Dette kunne bli oppfattet som et utsagn om at vår evidens for sannheten til en observasjonssetning er en observasjon av at vi har en passende stimulus. Det betyr opplagt ikke det, men hvis det ikke gjør det, hvordan kan stimulusen bevitne noe som helst?

Vår langvarige samtale hadde ytterligere sju offentlige ventileringer som jeg kan huske, en i Sverige og en i Norge i 1994, en annen ved en Quine-konferanse i San Marino i 1995. Den fjerde, hvor lite syntes å skille oss

var da vi lagde et én time langt videoopptak i London i 1995. [Organisert, redigert, og introdusert av Rudy Fara.] Quine åpnet ved å stille meg et spørsmål. «Hva», spurte han, «er det tredje dogmet til empirismen?» I St. Louis hadde jeg kalt ideen om at det finnes et essensielt sensorisk epistemisk element som kommer mellom vårt bilde av verden og verden det tredje dogmet til empirismen. Jeg mente Quines appell til erfaringens domstol, eller rollen han tilla mønstre av stimuli, var eksempler. Jeg hadde sitert fra W & O:

Vi kan utforske verden, og mennesket som del av den, og dermed finne ut hvilke ledetråder han kunne ha om det som skjer omkring ham. Ved å subtrahere hans ledetråder fra hans verdens bilde, får vi menneskets netto bidrag som forskjellen. Denne forskjellen markerer rekkevidden til menneskets suverenitet - området innenfor hvilket han kan revidere teori mens han redder data.

Dette gjør det klart at ledetrådene ikke er proposisjonale, så de kan ikke være evidens, i det minste hvis vi regner evidens som noe vi kan argumentere ut fra. Jeg var ikke overrasket da Quine sa seg enig i poenget om evidens, for han hadde svart «Jeg er enig at i min teori om evidens får ikke termen «evidens» noen forklaring og spiller ingen rolle». [Gibson, s. 80] Tilsynelatende var vi kommet nærmere enighet. Men var vi det?

Svaret synes å være at hva angår teorien om mening så hadde vi nådd enighet om hovedpoenget, hvorvidt det relevante stimulus er proksimalt, ved de ytre reseptorene, eller distalt, ute ved de objektene som er av felles interesse. I en kort artikkel fra 1996 ['Progress on Two Fronts', JP 93, s. 159-163] minnes Quine nok en gang de private samtalene ved Stanford. «Davidson [forteller han] foretrakk å behandle oversettelse utelukkende ved henvisning til de ytre objektene som er referert til, og unngikk å ta nervereseptorene i betraktning», og han er nå enig. Hva overbeviste ham? Ingenting jeg sa; det var Charles Darwin. Grunnen til at Quine ikke hadde sett lyset tidligere, eller i det minste ikke sett det klart, var at han trodde det krevde en masse trening for mennesker å komme til å fokusere på de samme aspektene ved verden, og han hadde tenkt at den eneste måten å forklare dette var ved å begynne med sensorisk stimuli. Nå var han klar over at vår felles oppmerksomhet på de samme trekkene ved omgivelsene var en gave fra naturen, produktet av naturlig seleksjon. Selv om jeg trodde at jeg kjente Quines tenkning godt, hadde jeg ikke innsett at det som hindret enighet var at han ønsket å forklare hva som gjør det mulig for mennesker å forstå hverandre, til tross for det tilsynelatende kaoset av ikke-konseptualisert erfaring. Sannheten, så han nå, var at det ikke-konseptualiserte ikke er uten struktur. Vi kunne ikke snakket med en skapning som manglet denne arvede strukturen, skjønt det finnes mange skapninger med mye av den samme strukturen som vi ikke kan snakke med.

Dette er beklageligvis ikke en del av den historien jeg forteller, men jeg burde nevne at ideen om triangulering mellom to mennesker og en felles omverden hadde vært sentral i min tenkning siden før 1982, da jeg publiserte «Rational Animals». Den er uttrykkelig avhengig av arvede felles evner til diskriminering som et nødvendig grunnlag for konseptualisering og dermed for språk og tanke.

Et lite publikum overvar en annen ordveksling på en minikonferanse ved Boston University den 21. januar, 1998. Jaakko Hintikka og jeg var talerne, og Quine var ordstyrer og impromptu kommentator. Jeg vil komme tilbake til dette om et øyeblikk.

Senere det året delte vi en seksjon ved verdenskongressen i Boston hvor vi luftet våre like synspunkter på opprinnelsen, viktigheten av, og naturen til våre innebygde tilbøyeligheter til å klassifisere og trekke induktive slutninger på de samme måtene. Den siste ordvekslingen var i The Philosophy of Donald Davidson i Library of Living Philosophers, publisert i 1999. I hans artikkel, «Where Do We Disagree?» vektla Quine, som jeg gjorde i mitt svar, i hvor stor grad vi var enig. Dette er for det meste bare en høflig måte å markere i hvilket enormt omfang jeg var inspirert og influert av Quine.

I «Progress on Two Fronts» uttrykte Quine overraskelse over at han ikke hadde valgt det distale synspunktet tidligere, og han peker ut flere passasjer i hans arbeider hvor han faktisk valgte den veien. I «Meaning, Truth and Evidence» hadde jeg pekt ut dette selv, og hadde anmodet Quine om å forlate forestillingen om stimulusmening og fokuset på proksimal stimuli. Quine innså aldri, tror jeg, hvorfor det kan være så viktig (eller uansett hvorfor jeg syntes det var så viktig) å foreta denne endringen. Det kan se ut som at det ikke er særlig stor forskjell mellom de to bildene av språk jeg har prøvd å kontrastere. I følge det ene bildet, finnes en sosial virksomhet som den som skal lære et første eller andre språk lærer å ta del i. Dette er opplagt hvordan «eleven», og samfunnet, bestående av lærere og foreldre og venner, ser det. I følge bildet man danner seg ved å vektlegge rollen til det distale eller ytre stimulus, tilegner eleven seg et nytt språk mer eller mindre nært modellert etter språket til andre, et språk som har en hang til å bli presset stadig nærmere en sosialt akseptert form ved eksponering. Forskjellen synes forsvinnende liten fordi i det første bildet så vel som i det andre, er ikke kompetansen der i utgangspunktet; begge historiene viser frem en elev som vanligvis ivrer etter å være så mye i den sosiale flyten som mulig. Men det er en forskjell, nemlig at det er bare i følge den andre historien at det er en uoppløselig forbindelse mellom ordene og hva de er om - objektene og hendelsene i verden. Dette er en form for eksternalisme.

Det første stadium ved radikal oversettelse er for Quine å lære noe ved ostensjon om hvordan observasjonssetninger er relatert til verden. For eleven eller oversetteren vil det som setninger er betinget av, hva det nå enn er, på dette stadium konstituere den eneste pekepinnen om setningenes innhold. Vi tenker på ostensjon og andre former for innlæring av språk som noe som kun bidrar med evidens for meninger som allerede er der. Men faktisk uttrykker de den eneste kommunikative ladningen våre ord har. For eleven etablerer tilegnelsesprosessen mening, den identifiserer ikke en allerede eksisterende mening. Hvis vi ikke ser dette umiddelbart, er det fordi evolusjon har formet oss tilnærmet like, som Quine kom til å innse. Vi gjenkjenner ansikter, selv om de er sett i ulikt lys og fra ulike avstander og vinkler; bevegende dyr mot en bakgrunn; former og objekter og farger er atskilt på svært lik måte. Det er ikke rart at det ser ut som om naturen selv kommer klassifisert, og at det er opp til hver av oss å ganske enkelt merke oss distinksjonene som allerede er der, og å gi de navn som Adam gjorde. Ved å lære ordene som er tildelt naturens skillelinjer, lærer vi hva alle i vår språkgruppe allerede vet. Myten om mening kommer naturlig.

Ikke desto mindre er det en myte. I bunn og grunn er det slik at dine ord og mine oversettelser av dem (kanskje de selvsamme lydene) deler naturen omtrent ved de samme sammenføyningene. Men dette er en naturgave fra en felles genetisk arv, ikke arbeidet til skyggeaktige meninger. Meninger, i likhet med sanse data, er størrelser som ligger mellom bevisstheten og det den vet og tenker på,

og de er filosofers oppfinnelser. Det er bedre å tenke på vårt språk, ikke som et verktøy vi har lånt fra et felles forråd, men som et organ hver av oss utvikler for å direkte omgås andre mennesker og verden.

Det såkalte velvillighetsprinsippet (såkalt av Quine, etter Neil Wilson) kan best ses som en anerkjennelse av denne direkte forbindelsen mellom ytringer og hva de er om. Oversettelsen av observasjonssetninger påkaller velvillighet fordi den krever at oversetteren oversetter en observasjonssetning som gjort sann av det oversetteren observerer og som han antar at taleren observerer, noe som dermed gjør at taleren har rett hvis oversetteren har det. På dette grunnleggende nivået er derfor oversetteren begrenset av hvordan han vet at språket virker til å oversette slik at han gjør talerens ytringer og tanker til det som oversetteren tar for å være sant. Selvsagt er feil fra en eller begge sider mulig. Oversetteren kan ved en anledning finne ut at informanten svarer bekreftende på spørsmålet «Gavagai» når det bare er en pappmasjékanin i sikte. Hvis alle tidligere bekreftende svar på «Gavagai» ytringer var rettet (så langt oversetteren har observert) mot virkelige kaniner, kan oversetteren ta det foreliggende tilfellet for å være en feil fra informantens side. Det kan også være en feil fra oversetterens side, fordi gavagaier kan inkludere pappmasjékaniner. Ytterligere observasjoner kan oppklare dette. Uansett, velvillighet betyr ikke at oversetteren aldri finner at informanten hans tar feil, men det betyr at han ikke er i den posisjon at han kan tilskrive feil med sikkerhet før han har oppsamlet en betydelig mengde evidens.

Velvillighet forbinder responsene til oversetteren og informanten på samme måte som velvillighet forbinder responsene til den som skal lære et første språk og denne elevens lingvistiske omgivelser. Men det skulle være klart at på det primitive nivået av bekreftelser på observasjonssetninger, er det ikke mulig at de fleste bekreftelser kan mislykkes i å være riktig. Fordi situasjonene som typisk utløser slike bekreftelser også utgjør innholdet i disse bekreftelsene, konstituerer de også innholdet til ytringene til hvilke samtykket er vunnet. Wittgenstein gjør et poeng av det faktum at den som ønsker å lære et nytt ord gjennom ostensjon ikke er i posisjon til å tvile på at ordet (nedfelt i det som faktisk er en setning, uttalt som «Hund» eller «Det er en hund») har en korrekt anvendelse i disse situasjonene. Læreren kan ta feil, ved at læreren, som har et ord brukt i et språklig mønster, kanskje ikke bruker det riktig i følge hans egne standarder. Men eleven har ingen andre standarder å gå etter annet enn de gitt ved ostensjonene: for ham har ordet korrekt anvendelse i den utpekte situasjonen, i hvert fall inntil han vet bedre. Å si at eleven gjør en feil når han bruker et uttrykk bare når læreren gjør det er å misse poenget: eleven passer kanskje ikke inn i et tilsiktet språksamfunn (inkludert, kanskje, det til læreren), men hans nylærte språk bit kunne bli forstått av enhver som er tålmodig nok til å lære det i sin tur. Hvis vi tar ostensjon som vår modell, burde vi hylle Quine som en ikke-anerkjent forløper til eksternalisme.

Det aspektet som jeg har vektlagt ved Quines teori om mening fra Word and Object og senere skrifter er en form for eksternalisme, skjønt dette ordet ikke var brukt på denne måten, så langt jeg vet, før mye senere. Tanken om at Quine var en tidlig eksternalist er egnet til å overraske noen av dere, og Quine selv ble overrasket da jeg fortalte ham dette, så jeg skal bruke det meste av det som gjenstår av denne artikkelen til å forsvare denne ideen. Mitt forsvar beror på to ting: den rollen som ostensjon spiller i radikal oversettelse, og vektleggingen av det faktum at alt som kan sies om empirisk mening er det som man plukker opp i slike situasjoner

(bortsett fra det vi lærer ut fra den måten setninger gjensidig er med på å gi hverandre innhold).4 Først vil jeg minne dere om det første avsnittet i Word and Object:

Hver av oss lærer sitt språk fra andre mennesker, gjennom den observerbare ytringen av ord under iøynefallende intersubjektive omstendigheter. Språklig, og dermed begrepslig, er de tingene i skarpest fokus som er offentlige nok til å bli snakket om i offentlighet, vanlig og iøynefallende nok til å bli snakket om ofte, og nær nok sansene til å bli raskt identifisert og lært ved navn; det er om disse at ord brukes først og fremst. (Quine 1960, p. 1)

Quine vektlegger at «overensstemmelse kommer hvor det er av sosial betydning; derfor heller relatert til intersubjektivt iøynefallende omstendigheter for ytringer enn relatert til private iøynefallende omstendigheter» (s. 8). Den første setningen av forordet til Word and Object er som følger:

Språk er en sosial kunst. Ved å tilegne seg det må vi bero fullstendig på intersubjektivt tilgjengelige ledetråder med hensyn til hva man skal si og når. Derfor finnes det ingen begrunnelse for en sammenligning av språklige meninger, med mindre den er uttrykt ved henvisning til menneskers disposisjoner til å respondere åpenlyst til sosialt observerbare stimuli. (s. ix)

Her er de intersubjektivt tilgjengelige ledetrådene åpenbart ikke sensorisk stimuli.

I avsnitt 10 i The Roots of Reference, skriver Quine, «Ostensiv læring er fundamental, og krever observerbarhet. Barnet og forelderen må begge se noe rødt når barnet lærer «rødt», og en av dem må også se at den andre ser noe rødt til samme tid.» Det er røde ting som både barn og forelder observerer, ikke nerveender. En god fremstilling av den distale posisjonen er fra en tale Quine ga i Oxford i 1974:

... ta eksempelet hvor vi lærer småbarnet et ord ved en forsterking av hans tilfeldige babling ved et høvelig tilfelle. Hans tilfeldige ytring har en tilfeldig likhet til et ord som passer til tilfellet, og vi belønner ham. Tilfellet må være et eller annet objekt eller en eller annen stimulus kilde som vi så vel som barnet er i posisjon til å legge merke til. Videre må vi være i den situasjonen at vi observerer at barnet er i en situasjon som gjør at det kan legge merke til det ... de faste punktene er kun den delte stimulus og ordet ... tilfellene som gjør setningen sann vil måtte være intersubjektivt merkbare (Quine 1974b).

Det er åpenbart at her er stimulusen det distale stimulus, for det er felles, og kan bli lagt merke til av lærer og barn; de relevante proksimale stimuli er ikke felles.

Den formen for eksternalisme som vi i det minste finner implisitt så tidlig som i Word and Object er ikke å finne hos filosofene som senere gav denne ideen navnet eksternalisme eller anti-individualisme. Putnams eksternalisme i «The Meaning of 'Meaning'» er langt mer særegen, da den er begrenset primært til sortale predikater, og involverer en tvilsom gjeld til essensialisme. Til forskjell fra dette omfatter Quines eksternalisme hele den empiriske brodden til språket, og avhenger ikke av forutsetningen at noe ikke med rette kan kalles vann hvis det ikke er H2O. For Quine blir slike spørsmål avgjort, når de trenger å bli avgjort, ved gjentatte, overlappende ostensjoner, og ved det at setninger gjensidig er med på å gi hverandre innhold. Quines eksternalisme er sosial, men til tross for hans vektlegging av viktigheten av at talere blir opplært av foreldre, lærere, og

samfunnet til å lage de samme lydene i situasjoner som er like i relevante henseender, foreslår han aldri, med Tyler Burge, at en som helt uforvarende tar feil av hva de fleste mener med et ord, mener det som disse mener med ordet. Det sosiale elementet i Quines bilde inntrer på en mye mer fundamental måte: det angår enighet, ikke om lyder (som er grunnen til at oversettelse spiller den rollen det gjør) men om de ytre omstendighetene som tilskynder lydene.

Quines eksternalisme kombinerer en form for det jeg kaller perseptuell eksternalisme med en form for sosial eksternalisme, og sammen utgjør de en sterk kopling. Den perseptuelle eksternalismens bidrag til læringen og fortolkningen av språk er som Quine påpeker åpenbar i det primat som tillegges ostensjon. Bidraget til sosial eksternalisme er mindre åpenbart, skjønt dens rolle i ostensjon er klar. Tilleggskraften til det sosiale kan best synliggjøres ved å stille to spørsmål til de som har fremmet perseptuell eksternalisme uten å knytte den til det sosiale (jeg sikter her til de som har fulgt Russell, som Gareth Evans og John McDowell). Ett spørsmål er dette: hvor, i årsakskjeden som leder til sanseorganene, skal vi lokalisere de elementene som gir innhold til våre observasjonssetninger og deres ledsagende perseptuelle oppfatninger? Det korte svaret er at lokaliseringen er gitt av to eller flere observatører som simultant samhandler med hverandre og verden - en samhandling som triangulerer den relevante stimulusen. Dette er noe en person ikke kan gjøre alene.

Det andre spørsmålet er dette: hva, i prosessen med å tilegne et første språk og proposisjonal tanke, er det som gir oss ideen om feil (og derfor om sannhet)? Samfunnet sørger for ledetrådene til muligheten for feil. Under gode betingelser vil observasjonene til ulike observatører stemme overens: dette er de observasjonene som Quine karakteriserte som å være om de tingene som er i skarpest fokus, de tingene som er offentlige nok til å bli snakket om i offentlighet, vanlige og iøynefallende nok til å bli snakket om ofte, og nær nok sansene til å bli raskt identifisert. Og, som han ville legge til, de tingene som vi er programmert av evolusjon til å klassifisere, gjennom våre responser, som like. De fleste observasjoner vil stemme overens, men fra tid til annen vil noen ikke gjøre det, på grunn av dårlig lyssetting, et tre som er i veien, eller sviktende synssans. Til å begynne med viser slike avvik oss muligheten for feil og distinksjonen mellom oppfatning og sannhet, og uten denne distinksjonen har vi ikke ideen om en objektiv verden uavhengig av oss.

En eksternalisme som knytter innholdet i observasjonssetninger og perseptuelle oppfatninger direkte til den slags situasjoner som gjør dem sanne (selv når setningene ikke er sanne) er overlegen de formene for empirisme som introduserer formidlingsledd mellom tanke og ting, ord og objekt, for en slik form for eksternalisme er immun overfor trusselen om skeptisisme. Hvis alt vi har som endelig evidens er sansedata, tilsynekomster, eller endog sensorisk stimuli, er spørsmålet om hvordan vi kan vite at det er noe på den andre siden nødt til å oppstå. Ved et tidspunkt var Quine tilbøyelig til å svare, Hva så? Vi ville aldri vite forskjellen, så lenge som våre stimuli forble organisert. Quine spurte «Hva hevder egentlig vår overordnede vitenskaplige teori om verden. Bare at den på en eller annen måte er strukturert slik at den sikrer sekvensene av stimuli som vår teori gir oss grunn til å forvente.» (Quine 1981) Jeg foreslår at i den grad Quine aksepterte eksternalismen som knytter innholdet til observasjonssetninger i deres distale stimulus, hadde han et bedre svar.

Noter

  1. Dette er en oversettelse av et tidligere upublisert foredrag med tittelen «Quine's Epistemologies». Jeg er Torjus Midtgarden og Mariann Solberg en stor takk skyldig for mange innspill til oversettelsen av dette foredraget. O. a.

  2. Dette er en oversettelse av Quines begrep «posits». O.a.

  3. Knut Inge Fostervold har forsikret meg om at psykologer bruker ordet «distal stimulus» på norsk for å omtale stimulus kilden ute i verden selv om ordet ikke forekommer i bokmålsordboka. O.a.

  4. Jeg har oversatt «what we can learn from the interanimation of sentences» til «det vi lærer fra den måten setninger gjensidig er med på å gi hverandre innhold». O.a.

Litteratur

Davidson, Donald. 1974. «On the Very Idea of a Conceptual Scheme.»I Proceedings and Addresses of the American Philosophical Association.

---1990a. «Meaning, Truth and Evidence.»I Perspectives on Quine, redigert av R. B. Barrett og R. F. Gibson. Oxford: Blackwell.

---1990b. «The Structure and Content of Truth.»The Journal of Philosophy 87:279-328.

---1995. «Pursuit of the Concept of Truth.»I On Quine, redigert av P. Leonardi og M. Santambrogio. Cambridge, U. K.: Cambridge University Press.

Dummett, Michael. 1973. Frege: Philosophy of Language. London: Duckworth.

Putnam, Hilary. 1975. «The Meaning of "Meaningî. I Language, Mind and Knowledge, redigert av K. Gunderson. Minneapolis: University of Minnesota Press.

Quine, W. V. 1960. Word and Object. Cambridge, Mass.: M. I. T. Press.

---1969. Ontological Relativity and Other Essays. New York: Columbia University Press.

---1974a. The Roots of Reference. La Salle, Illinois: Open Court.

---1974b. Upublisert manuskript.

---1981. «Reply to Stroud.»Midwest Studies in Philosophy 6:453f.

---1996. «Progress on Two Fronts.»The Journal of Philosophy 93 (April 1996):159-163.

Oversatt av Eivind Balsvik