To sentrale temaer gjennomløper Donald Davidsons filosofiske forfatterskap: interpretasjonisme og kausalisme. «Interpretasjonisme» er det syn at tanker i sin natur er fortolkbare, dvs. at fortolkbarhet er en nødvendig betingelse for tenkning. Hvis Jones ifølge dette synet tror at p, så betyr det at den beste fortolkningen av Jones' oppfatninger, ønsker og andre påstandsholdninger ville tilskrive Jones denne oppfatningen. Utover dette finnes det ikke noen objektive fakta, f.eks. om Jones' interne tilstander, som vi kan appellere til for å avgjøre om Jones tror at p eller ikke. Faktisk er det i prinsippet mulig å tenke seg at det finnes en alternativ fortolkning av Jones som ville tilskrevet ham en helt annen oppfatning, uten at vi har noe holdepunkt for å si at den første fortolkningen vår er bedre enn den andre!

«Kausalisme» er det syn at begrepene i commonsense-psykologi er kausale. For eksempel er forklaringer av aktørers handlinger ut fra grunnene deres, kausal-forklaringer; persepsjon er en kausal prosess og innholdet i mange av våre mentale tilstander er avhengig av våre kausale historier.

Et viktig spørsmål er om disse to perspektivene er forenlige. Problemet er at kausalisme-tesen kan se ut til å implisere at påstandsholdninger er interne, objektivt eksisterende entiteter med kausale egenskaper, mens interpretasjonisme-tesen uttrykker at det ikke finnes objektive fakta, verken om interne entiteter eller noe annet, som bestemmer innholdet i påstandsholdningene våre. Kombineres disse to perspektivene, oppstår følgende spørsmål: dersom ønsker og oppfatninger ikke er objektivt eksisterende interne entiteter, hvordan kan forklaringer av aktørers handlinger som er basert på ønskene og oppfatningene deres, årsaksforklare disse handlingene?

I det følgende skal jeg presentere et «davidsoniansk» perspektiv på dette problemet. Til tross for at dette perspektivet avviker noe fra Davidsons egen teori på en del punkter, ivaretar det likevel, tror jeg, de viktigste innsiktene i Davidsons filosofi. En fordel med dette perspektivet, slik jeg ser det, er at det

representerer en måte å se «kompatibilitetsproblemet» på som antyder en mulig vei kompatibilisten kan gå for å styre klar av noen av de mest velkjente innvendingene mot Davidsons teori. Det er selvfølgelig et langt skritt fra å «antyde» en slik «mulig vei» til faktisk å gå hele strekningen selv. Ambisjonene mine i denne artikkelen er nokså beskjedne i så måte: målet er bare å skissere et mulig davidsoniansk svar på kompatbilitetsutfordringen, som ikke er Davidsons eget, men som inkorporerer det jeg oppfatter som noen av de viktigste elementene i filosofien hans. For de av leserne som kjenner Davidsons filosofi og er bevandret i nyere sinnsfilosofi vil det være lite nytt å hente. Det aller meste har blitt sagt av (foruten Davidson selv) filosofer som William Child, John McDowell, Jennifer Hornsby, Helen Steward og andre.1

Psykofysisk anomali og ikke-kodifiserbarhet av rasjonalitet

Interpretasjonisme-tesen impliserer at det ikke finnes noen objektive fakta om individet, verken interne eller eksterne, som bestemmer hva det tror, ønsker, håper, mener osv. Et viktig spørsmål blir da hva dette innebærer når det gjelder forholdet mellom det mentale og det fysiske. Én konsekvens kan se ut til å bli at beskrivelser av mentale tilstander ikke kan være reduserbare til beskrivelser av interne, fysiske tilstander i hjerne eller sentralnervesystem. Dette kan vi kalle «tesen om psykofysisk anomali». Mer nøyaktig uttrykker anomali-tesen at det ikke kan finnes psykologiske eller psykofysiske lover. Det er lett å se at denne tesen truer kausalisme-tesen: hvis de egenskapene vi beskriver når vi forklarer aktørers handlinger ut fra ønskene og oppfatningene deres ikke kan defineres ved hjelp av begreper som beskriver interne, fysiske egenskaper som opptrer i fysiske lover, og det i tillegg ikke finnes egne psykologiske lover, hvordan kan disse begrepene være kausale?

Dette er kjernen i «kompatibilitetsproblemet». Men la oss begynne med å se nærmere på anomali-tesen. En nærliggende tanke kan jo være den følgende: hvis anomali-tesen kommer i konflikt med kausalisme-tesen, er ikke det grunn god nok til å oppgi både den (og kanskje interpretasjonisme-tesen den springer ut av)? I motsetning til anomali-tesen bygger jo kausalisme-tesen på en sterk og naturlig intuisjon vi har om at alt som er virkelig eksisterende må ha kausale egenskaper?

Et forsvar for anomali-tesen må begynne med å angi noen gode grunner til å akseptere denne tesen. Uten slike grunner er det liten basis for å snakke om et kompatibilitetsproblem. Hva vil så være en god grunn til å akseptere tesen om psykofysisk anomali? Davidsons klassiske svar er at mentale og fysiske termer er av en så forskjellig natur («de er ikke laget for hverandre») at det ikke er tale om å kunne karakterisere mentale tilstander ved hjelp av fysiske termer. Dermed bortfaller enhver mulighet til å utlede eventuelle lover i psykologi fra fysiske lover, og reduksjon av psykologi til fysisk teori er utelukket. Men hva består egentlig den antatte forskjellen mellom mentale og fysiske termer i? På dette punktet er Davidson notorisk vag. Normative føringer i form av koherens, rasjonalitet og konsistens er konstitutive for anvendelsen av mentale termer og har ikke noe «ekko i fysisk teori», hevder han.2 Men hva mener han med det?

La oss forestille oss en situasjon hvor vi forsøker å fortolke et annet menneskes oppfatninger eller handlinger. En rimelig lesning av Davidson er at vi bare kan få kognitiv tilgang til dette menneskets mentale liv basert på en antagelse om hva det ideelt sett ville ha vært rasjonelt av denne personen å tenke, tro, ønske eller gjøre i lys av andre ønsker og

oppfatninger vi antar at han eller hun må ha. Utfordringen vi som fortolkere møter er derfor å få de mentale tilstandene eller handlingene vi ex hypothesis tilskriver personen til å passe best mulig inn i en holistisk strukturert helhet av mentale tilstander, hvorav de fleste vil måtte reflektere våre egne oppfatninger om hvordan verden er og hvordan vi (normalt) reagerer på den. Når Davidson sier at konsistens, rasjonalitet og koherens er konstitutive for anvendelsen av mentale termer, mener han at fortolkning innebærer en gjensidig justering mellom tilskrivelsen av enkeltoppfatninger og systemer av oppfatninger som er styrt av antagelser om koherens, rasjonalitet og konsistens. Det er dette som ikke har «noe ekko» i fysisk teori; kognitiv tilgang til naturlige fenomener krever ikke gjensidig justering mellom enkeltoppfatninger og systemer av oppfatninger som er styrt av normative rasjonalitetsantagelser.

Denne begrunnelsen av anomali-tesen har ofte blitt anklaget for å være uklar. Kritikken kan ta ulike former. Én type kritikk vil angripe idéen om at ulike føringer på anvendelsen av to sorter termer utelukker at den ene sorten kan benyttes for å definere samme type fenomener som den andre sorten. Finnes det ikke eksempler på vellykkede teoretiske reduksjoner hvor ulike føringer ikke har vært noe problem?3 Denne typen kritikk antar at begrunnelsen over er basert på en påstand om at forskjellige føringer på anvendelsen av ulike typer begreper alltid utelukker bro-lover mellom dem. Men det er ingen grunn til at den trenger å være basert på en slik generell påstand. Alt den trenger påstå er at normative føringer utelukker psykofysiske bro-lover.

En beslektet, men langt mer interessant kritikk konsentrerer seg om denne siste påstanden. Ifølge denne kritikken, som har blitt fremført av Dagfinn Føllesdal, begrunner ikke det faktum at anvendelsen av mentale begreper er styrt av normative rasjonalitetsantagelser noe skille mellom vår teori om det mentale og vår teori om det fysiske.4 Tvert imot utgjør disse teoriene én sammenhengende teori som vi tester mot vår erfaring som helhet. Denne teorien vil være underbestemt av data og holistisk begrunnet basert på gjensidig justering mellom enkelthypoteser på den ene siden, og empirisk belegg og andre teoretiske oppfatninger på den andre, akkurat slik vår teori om det mentale er det ifølge Davidson. Føllesdal underbygger synet sitt ved å vise til vår fortolkningspraksis: når vi tilskriver personer ønsker, oppfatninger og andre påstandsholdninger basert på observasjon av hva de sier og gjør, er vi ikke primært styrt av rasjonalitetsantagelser, men snarere kausalkunnskap om hvordan ulike former for påvirkning fra omgivelsene bidrar til dannelsen av oppfatninger, personlighetstrekk, evner osv.

Jeg tror Føllesdal har helt rett i at Davidsons begrunnelse av anomali-tesen er uklar. Det er langt fra innlysende at rollen normative rasjonalitetsantagelser spiller når det gjelder vår teori om det mentale begrunner påstanden om at det ikke kan finnes psykofysiske eller psykologiske lover. På den andre siden er det heller ikke innlysende at psykofysisk anomali utelukker at fortolkning basert på normative rasjonalitetsantagelser ikke også kan være underlagt andre føringer, f.eks. i form av kausalkunnskap om hvordan påvirkninger fra omgivelsene bidrar til dannelsen av oppfatninger, personlighetstrekk, evner osv. En mulig respons på Føllesdals kritikk kan derfor være å påpeke at maksimering av rasjonalitet er en nødvendig betingelse for å få kognitiv tilgang til den fortolkedes mentale liv, uten at dette betyr at man kan lese den fortolkedes mentale liv direkte ut av en slik maksimering av rasjonalitet. Fortolkningen vil i tillegg måtte ta hensyn til andre former for kunnskap, f.eks.

sosiologisk kunnskap om hvordan mennesker formes av sine sosiale omgivelser.

Selv om dette kan være et mulig svar på Føllesdals kritikk er det mye som taler for at «maksimering av rasjonalitet og enighet» uansett er et for sterkt krav til kognitiv tilgang. Min egen oppfatning (som jeg ikke kan argumentere for i denne sammenhengen) er at Davidson ville kunne unngått en rekke vanskeligheter hvis han hadde basert seg på en mindre idealisert teori om rasjonalitet, f.eks. en fortolkningsmetodologi basert på «moderat velvillighet» og «satisficing» (i motsetning til «maximizing») kombinert med kausalkunnskap om hvordan vi faktisk resonnerer, praktisk så vel som teoretisk, og hvilke faktorer som påvirker oss.5 Jeg ser ingen grunn til at dette skulle være uforenlig verken med å fastholde rasjonalitetsantagelsenes sentrale rolle i fortolkningen eller med en tese om psykofysisk anomali.

Som sagt deler jeg Føllesdals syn på at Davidsons begrunnelse av anomali-tesen er uklar. Spørsmålet er hva det er med de normative rasjonalitetsantagelsene som begrunner psykofysisk anomali. Eller sagt på en annen måte: hvilket syn på rasjonalitet forutsetter anomali-tesen, og hvordan bør argumentet for denne tesen forstås?

La meg nå skissere en mulig begrunnelse for psykofysisk anomali. Selv om det finnes tekstuelt belegg hos Davidson som kan underbygge å tillegge ham denne begrunnelsen, har den fått sin nåværende eksplisitte form av filosofer som John McDowell og William Child.6 La oss begynne med «fysisk teori». Fysisk teori omfatter et system av prinsipper, kvantitative lover og regler som bestemmer hvordan fysiske begreper skal anvendes i konkrete empiriske omstendigheter. Fra observasjon av et legemes masse og kraften som virker på det kan man f.eks. ved hjelp av Newtons første lov utlede hvor mye det vil akselerere. Hva som i et konkret tilfelle vil telle som en korrekt anvendelse av begrepet om «akselerasjon» er bestemt av lovene og prinsippene i klassisk mekanikk. Fysisk teori utgjøres av et system av generelle kvantitative lover og prinsipper som er slik at enhver hendelse (eller sannsynligheten for den) beskrevet i fysisk vokabular, i prinsippet kan forutsees og forklares basert på disse lovene og prinsippene.

Hva betyr det at anvendelsen av mentale termer ikke har «noe ekko i fysisk teori»? Davidsons svar er som vi har sett at anvendelsen av mentale termer (i motsetning til fysiske), er styrt av rasjonalitetsantagelser. Men hvorfor stiller dette seg i veien for psykologiske og psykofysiske lover? Svaret er: fordi rasjonalitet ikke er kodifiserbart. La oss anta at begrepet om rasjonalitet omfatter teoretisk, praktisk, induktiv og deduktiv rasjonalitet; kort sagt alt som er relevant i forhold til å si hva som er et godt argument, en gyldig slutning, en god grunn til å handle eller en god grunn til å tro noe. At rasjonalitet ikke er kodifiserbart betyr at det ikke finnes et system av generelle regler eller prinsipper som er slik at kombinert med en beskrivelse av hvilke som helst konkrete omstendigheter, så kan man dedusere en spesifikasjon av hva man bør tro eller gjøre i disse konkrete omstendighetene.7 Ta f.eks. begrepet om praktisk rasjonalitet. Gitt at praktiske situasjoner er så komplekse og varierte som de er, virker det ekstremt lite plausibelt at det skulle finnes et bestemt system av generelle regler som kan danne grunnlag for en mekanisk utledning av hva man bør gjøre i enhver tenkelig situasjon av en bestemt type. De reglene vi vanligvis baserer oss på gjelder stort sett eller i de fleste tilfellene, men det vil alltid kunne tenkes tilfeller (eller unntak) hvor en rent mekanisk bruk av regelen vil virke feilslått.8 I disse tilfellene er vi henvist til å utøve skjønn. Dette kan illustreres med begrepet vårt om den gode handling. Det virker lite

plausibelt at det finnes et system av generelle regler som bestemmer for en hvilket som helst situasjon av en bestemt type, hva som vil være en god handling i denne situasjonen. For å komme frem til en konklusjon om hva som er en god handling vil vi alltid måtte veie mange ulike (motstridende) hensyn mot hverandre. Denne avveiningsprosessen er det ikke mulig å forstå som subsumeringen av en konkret handling under en generell regel. Noe lignende gjelder også for teoretisk rasjonalitet. For å finne ut hva vi bør tro i en konkret situasjon foretar vi sannsynlighetsvurderinger basert på å veie ulike stykker belegg mot hverandre. Heller ikke denne prosessen kan forstås som styrt av generelle regler.9 William Child har foreslått at tesen om ikke-kodifiserbarhet like gjerne kunne vært formulert som en tese om fortolkning. Forstått på denne måten uttrykker ikke-kodifiserbarhetstesen simpelthen at det ikke finnes et bestemt sett med generelle regler for å komme frem til den beste fortolkningen av en person.10

Men hva følger dersom vi godtar at rasjonalitet ikke er kodifiserbart? For det første innebærer det at ikke finnes noe system av generelle regler som er slik at man sammen med en beskrivelse av en persons fysiske egenskaper kan utlede en spesifikasjon av hva det ville være rasjonelt av denne personen å tro, ønske eller gjøre. Uten slike regler kan det heller ikke finnes noe system av generelle regler for å utlede en spesifikasjon av hvilke mentale egenskaper den beste fortolkningen av en slik person ville tilskrive vedkommende, og dermed heller ikke noe system av regler for å utlede en spesifikasjon av personens mentale egenskaper. For det andre innebærer det at det ikke er mulig å formulere et system av psykologiske lover som tillater nøyaktig prediksjon og forklaring av handlinger og andre mentale fenomener. Det henger sammen med at et slikt system av lover ville forutsette eksistensen av psykofysiske lover, noe som er utelukket dersom rasjonalitet ikke er kodifiserbart (av de grunnene som ble nevnt over).11

Legg merke til at tesen om at rasjonalitet ikke er kodifiserbart ikke utelukker at det finnes generelle, unntaksløse rasjonalitetsregler. Det den utelukker er at disse reglene bestemmer for hvert tilfelle hva man bør tro eller gjøre i dette tilfellet. For eksempel er det en unntaksløs, generell regel at hvis du tror (p®q) og p, så bør du også tro q. Men selv om man aksepterer denne reglen er det ikke den som bestemmer hva man bør tro i hvert konkrete tilfelle. I et konkret tilfelle kan man tro at q er sann, men man kan like gjerne forkaste p og isteden tro at q er usann. Det er ikke regelen som bestemmer hva man gjør.

Men hvorfor akseptere tesen om at rasjonalitet ikke er kodifiserbart? Her vil kompatibilisten ikke kunne gi annet en ett induktivt svar: fordi ingen hittil har vært i nærheten av å kodifisere rasjonalitet, fordi det ikke finnes spesielt gode grunner til å tro at rasjonalitet er kodifiserbart, fordi det virker sannsynlig at ethvert forsøk på kodifisering vil kunne møtes med et moteksempel (et unntak til regelen) osv. virker tesen om at rasjonalitet ikke er kodifiserbart som den rimeligste hypotesen. Argumentet for anomali-tesen kan derfor ikke betraktes som et bevis for at denne tesen er sann. Snarere gir den oss gode grunner til å tro psykofysisk anomali er «our best guess».

To tolkninger av kausalisme-tesen

Målet i forrige avsnitt var å vise at det finnes gode grunner til å akseptere anomali-tesen. Som jeg har vært inne på kan denne tesen se ut til å komme i konflikt med kausalisme-tesen. Forklaringer av handlinger som baserer seg på aktørers ønsker og oppfatninger kan se ut til å være fundamentalt forskjellige fra forklaringer av atferd basert på indre tilstander

i det vi med et begrep fra Dennet kan kalle «atferds-forårsakende systemer».12 Problemet er at akkurat som det finnes gode grunner til å akseptere anomali-tesen finnes det gode grunner til å akseptere kausalisme-tesen. La meg nå presentere noen av disse grunnene, samt gi noen argumenter for én bestemt tolkning av denne tesen.

Kausalisme-tesen er en tese om at de begrepene vi bruker for å beskrive og forklare handlinger og mentale tilstander er kausale begreper. Handlingsforklaringer og forklaringer av menneskers mentale tilstander er derfor kausalforklaringer. Jeg har allerede vært inne på én generell grunn til å akseptere kausalisme-tesen, nemlig intuisjonen de fleste av oss har om at noe må ha kausale egenskaper for å kunne kalles virkelig eksisterende. Donald Davidson var en av de første i nyere filosofi som argumenterte for at forklaringer av handlinger basert på grunner er en form for kausalforklaringer. Ifølge Davidsons klassiske argument er det en nødvendig betingelse for at en grunn skal kunne forklare en handling at det er en logisk forbindelse mellom denne grunnen og handlingen den forklarer. Denne antagelsen er basert på den aristoteliske tanken om at handlinger alltid kan vises å følge logisk fra aktørens grunner for å utføre dem dersom de settes på setningsform som premissene i praktiske syllogismer. Davidson argumenterer imidlertid for at en slik logisk forbindelse ikke kan være noen tilstrekkelig betingelse for at en grunn skal kunne forklare en handling. Argumentet hans er i korthet det følgende: den logiske forbindelsen mellom en grunn R og en handling A er ikke tilstrekkelig til å skille mellom en aktør som utfører A fordi hun har en grunn R, og en aktør som utfører A, har en grunn R, men ikke utfører A fordi hun har en grunn R (kanskje hun utfører A fordi hun har en grunn P eller Q). Bare i det tilfellet hvor aktøren utfører A fordi hun har en grunn R forklarer R hvorfor aktøren utfører A. Men hva er det som ligger i dette «fordi» og som skiller det første tilfellet fra det andre? Det rimeligste svaret er at mens det første tilfelle kjennetegnes av at det er en kausal forbindelse mellom R og aktørens handling, kjennetegnes det andre av fraværet av en slik forbindelse. Derfor virker det plausibelt at handlingsforklaringer er en form for kaualforklaringer.

I sitt klassiske forsvar for kausalisme-tesen skiller ikke Davidson mellom to mulige tolkninger av denne tesen. På den ene siden kan det tolkes som en metafysisk tese om at grunner er årsaker til handlingene de rasjonaliserer. På den andre siden kan det tolkes som en epistemologisk tese om at handlingsforklaringer er kausalforklaringer. Mens den metafysiske tesen impliserer den epistemologiske, er det omvendte ikke tilfelle: man kan akseptere den epistemologiske tesen uten å akseptere den metafysiske (mer om dette straks). I «Action, Reasons and Causes» er det grunn til å tro Davidson ønsket å forsvare både den metafysiske og den epistemologiske tesen. Etter min (og mange andres) mening burde han ha nøyd seg med å forsvare den epistemologiske.13 La meg utdype dette synet.

Kausalisme-tesen har blitt møtt med mange alvorlige innvendinger. Én gjenganger er problemet med avvikende kausalkjeder. Dette problemet går i korthet ut på spesifisere, i lys av en del moteksempler som raskt kom på banen, hvordan grunnen må forårsake handlingen for at den skal forklare den. Det moteksemplene avslørte var nemlig at en aktør godt kan ha en grunn R til å utføre en handling av typen A, utføre en handling av typen A, hvor R er årsaken til at hun utfører A, men likevel uten at R er grunnen til at hun utfører A.14 Det holder mao. ikke at grunnen er årsak til handlingen. Den må også forårsake handlingen på riktig måte. Men hva menes med «riktig måte»?

En annen velkjent innvending mot kausalisme-tesen stammer fra Harry Frankfurt.15 Ifølge kausalister som Davidson er ikke den kausale forbindelsen mellom grunn og handling bare essensiell for å forstå handlingsforklaringer, den er like essensiell for å forstå hva handlinger er. Det som gjør en hendelse til en handling, ifølge Davidson, er nettopp at det finnes en intensjonal beskrivelse av den, dvs. at den kan beskrives som forårsaket av aktørens grunner for å frembringe den. Frankfurts innvending går i korthet ut på å påpeke det som kan virke som en nokså urimelig konsekvens av dette synet. Sett at jeg utfører en handling som involverer kroppsbevegelser det tar noe tid å fullføre. Mens jeg utfører disse kroppsbevegelsene vet jeg selvfølgelig at jeg utfører dem. Ifølge kausalisten vet jeg det fordi jeg vet hva som forårsaket dem, nemlig grunnene mine for å utføre dem. Men sett at jeg plutselig mistet all følelsesmessig kontakt med min egen kropp akkurat i det øyeblikket jeg begynte å handle, men at kroppen min likevel fortsatte å utføre de korrekte bevegelsene. Ifølge kausalisten vil kroppsbevegelsene mine likevel kvalifisere som handlinger fordi de ble forårsaket av grunnene mine. Men dette virker som en nokså urimelig konsekvens av kausalisme-tesen: hvis jeg ikke føler at det er jeg som styrer kroppsbevegelsene mine virker det mer nærliggende å karakterisere det som skjer som noe som skjer meg enn noe jeg gjør!

Begge disse innvendingene peker på alvorlige problemer med kausalisme-tesen. Gir de oss grunn til å oppgi denne tesen? Svaret er at de i høyden gir oss grunn til å oppgi den metafysiske versjonen. For sett at vi bare aksepterer den epistemologiske versjonen av kausalisme-tesen. Da oppstår det selvsagt ikke noe problem med å spesifisere hvordan en grunn må forårsake handlingen for at den skal forklare den. Sett i et slikt perspektiv gjør ikke historier om avvikende kausalkjeder annet enn å illustrere et fenomen vi alle kjenner, nemlig at det ut fra konteksten noen ganger kan være vanskelig å avgjøre hvilken av aktørens grunner det er som kausalforklarer handlingen hennes.

Også Frankfurts kritikk kan se ut til å være begrenset til den metafysiske versjonen av tesen. Sett at vi oppgir den metafysiske tesen men fastholder den epistemologiske. Hva kan vi si til Frankfurt? For å besvare dette spørsmålet må jeg først si litt om bakgrunnen for at noen filosofer vil hevde at den epistemologiske tesen er uavhengig av den metafysiske. Denne bakgrunnen har å gjøre med det mange mener er mangler ved den humeanske modellen av kausalforklaringer. Ifølge den humeanske modellen er kausalforklaringer avhengig av kausale relasjoner mellom distinkte hendelser: hvis A kausalforklarer B så finnes det en hendelse A og en hendelse B hvor A er årsak til B. Et problem med denne modellen er at den ikke ser ut til å omfatte kausalforklaringer av kausale prosesser hvor det ikke er noen enkel måte å skille mellom distinkte hendelser. Tenk på kausale prosesser som «smelte», «råtne», «vokse» osv. og kausalforklaringer som: «snøen smeltet fordi solen skinte» eller «eplet råtnet fordi det lå for lenge». Det virker vanskelig å isolere to distinkte hendelser i slike prosesser og formulere generaliseringer på grunnlag av dem. Mange filosofer vil av denne (og andre) grunner argumentere for at årsaksbegrepet ikke forutsetter naturlige relasjoner mellom distinkte hendelser slik den humeanske modellen hevder, men snarere bør betraktes som et begrep vi benytter for å forklare partikulære omstendigheter eller virkningsmekanismer (mer om dette straks).

Dersom man har et slikt syn på kausalitet er det ikke vanskelig å finne et kausalistisk svar på Frankfurts innvending. Frankfurt

antar at kausalistens syn er at det som gjør en hendelse til en handling er at den ble forårsaket av noe som inntraff før handlingen begynner, nemlig den mentale hendelsen som forårsaket den. Men dette trenger ikke være synet til den epistemologiske kausalisten. Den epistemologiske kausalisten kan si at det som gjør en hendelse til en handling er at den er kausalt avhengig av grunnen aktøren hadde til å frembringe den, uten dermed å mene at den er forårsaket av denne grunnen («kausalt avhengig» i den forstand at den impliserer sanne kontrafaktiske kondisjonaler om grunnen og handlingen). Dette er fullt forenlig med samtidig å mene at handlingen er kausalt opprettholdt av aktørens grunn (eller intensjon) mens hun utfører den. Faktisk kan det virke som dette er et syn som nettopp åpner opp for at grunner (eller intensjoner) er en form for kontinuerlig operative kausale mekanismer av den typen Frankfurt foreslår styrer våre kroppslige bevegelser!

Det kan derfor virke som det en del kritikere har hevdet er innvendinger mot kausalisme-tesen, snarere er innvendinger mot én versjon av denne tesen, nemlig den metafysiske. Men selvfølgelig er det et langt skritt fra denne observasjonen til en begrunnet oppfatning om at vi bør forkaste den metafysiske versjonen og isteden bare akseptere den epistemologiske! Sistnevnte påstand reiser naturligvis en rekke spørsmål, som f.eks. hvilket syn på kausalforklaringer vi da står igjen med og ikke minst hvorfor vi bør akseptere dette synet. Det er ikke mulig for meg å gi disse viktige spørsmålene den behandling de fortjener innenfor rammene av denne artikkelen så jeg vil nøye meg med noen antydninger.

Det syn på kausalforklaring den epistemologiske kausalisten baserer seg på har blitt forsvart av bl.a. Strawson, så la oss bare kalle det «Strawson-synet på kausalforklaring».16 Ifølge Strawson-synet er årsaksbegrepet vi benytter når vi kausalforklarer fenomener ikke utledet fra observasjonen av konstante forbindelser slik humeanerne hevder, men fra observasjonen av hvordan objekter virker med kausal kraft på andre objekter i partikulære situasjoner. En av Strawsons egne illustrasjoner er den følgende: en enorm kampestein ruller nedover fjellsiden og knuser en trehytte. Hva ser vi? Ser vi tre distinkte ting, «steinens rulling nedover fjellsiden», «knusingen av hytta» og så «en kausal relasjon» mellom disse to hendelsene? Nei, mener Strawson. Det vi ser er steinens knusing av hytta, dvs. en mekanisk interaksjon hvor steinen virker med kausal kraft på hytta. Vi trenger ikke ha erfart noen konstant forbindelse mellom hendelser av samme type for å kunne forklare hva som skjer i dette tilfellet. Det vi trenger er å ha erfart hva det vil si å virke på og bli påvirket av fysiske objekter, dvs. vi må beherske en rekke fundamentale kausale begreper som «dytte», «velte», «slå», «falle», «bære», «gjøre» osv. osv. På grunnlag av denne erfaringen generaliserer vi og anvender begrepet om «kraft» som noe som fremtvinger endring, ikke bare om egne handlinger eller ting som påvirker oss, men om mekaniske interaksjoner helt generelt. Dette utelukker selvfølgelig ikke at vi kan søke dypere vitenskapelige forklaringer på ting som skjer. Disse forklaringene vil avdekke underliggende fysiske lovmessigheter. Men på dette abstrakte nivået spiller ikke årsaksbegrepet lenger noen rolle (teorier i fysikk benytter ikke begrepet om «årsaker»!). Våre vanlige kausalforklaringer har ingenting med slike vitenskapelige forklaringer å gjøre, selv om vi selvfølgelig antar at det finnes underliggende fysiske lover som er virksomme.

Strawson-synet på kausalforklaring inviterer til en del innvendinger som jeg ikke kan diskutere her. Det er et kontroversielt syn,

men har mange tilhengere i moderne filosofi. Jeg har allerede vært inne på én mulig fordel med dette synet sammenlignet med det humeanske, nemlig at det kan redegjøre for kaualforklaringer som refererer til temporalt utstrakte kausale prosesser. Det kan være verdt å understreke at man kan akseptere Strawson-synet på kausalforklaring uten å måtte mene at det ikke finnes kausalforklaringer av den humeanske typen. Det siste hadde virket unødvendig radikalt: det virker rimelig at kausalforklaringer ofte vil være avhengig av kausale relasjoner mellom distinkte hendelser. For de fleste tilhengerne av Strawson-synet er poenget bare at det ikke er eksistensen av slike relasjoner som gjør våre forklaringer til kausalforklaringer.

Jeg har allerede nevnt to innvendinger mot den metafysiske versjonen av kausalisme-tesen. La meg nå avslutte dette avsnittet med å presentere én innvending til. Ifølge den metafysiske tesen er grunner årsaker til handlingene de rasjonaliserer. Hvilket syn på forholdet mellom det mentale og det fysiske impliserer denne tesen? For at grunner skal kunne være den typen ting som kan være årsak til handlinger, virker det som de må være identiske med interne fysiske tilstander eller hendelser i kroppen. Davidsons berømte argument for dette synet er det følgende: den metafysiske tesen uttrykker at mentale hendelser kan forårsake fysiske hendelser, som f.eks. de kroppslige bevegelsene som er involvert i handlinger. Hvis mentale hendelser kan forårsake fysiske hendelser, så må det finnes beskrivelser av disse hendelsene under hvilke de instansierer strenge, deterministiske lover (prinsippet om kausalitetens nomologiske karakter). Fordi det ikke finnes strenge, deterministiske psykofysiske eller psykologiske lover (anomali-tesen), må disse lovene være fysiske. Men hvis de er fysiske, må også beskrivelsene av de mentale hendelsene i disse lovene være fysiske. Men da må de mentale hendelsene som beskrives være token-identiske med fysiske hendelser i kroppen.17

Den metafysiske tesen impliserer at mentale tilstander eller hendelser er token-identiske med fysiske tilstander eller hendelser i kroppen. Hvis token-identitetsteorien er usann, så følger det derfor at den metafysiske tesen også må være usann. Én type innvending mot den metafysiske tesen vil mao. være innvendinger mot token-identitetsteorien. La meg kort skissere to slike innvendinger.

En velkjent og innflytelsesrikt innvending har blitt foreslått av Jennifer Hornsby: selv om vi hadde hatt komplett kunnskap om den neurofysiologiske kausalhistorien som ligger bak en bestemt kroppslig bevegelse involvert i en handling, ville vi ikke vært i stand til å identifisere ett bestemt avgrenset element i denne kausalhistorien med ett bestemt avgrenset element i den mentale kausalhistorien bak handlingen. Det skyldes at neurofysiologisk individuering av hendelser er så mye mer finkornet enn psykologiens, både temporalt og spatialt. Derfor finnes det ingen naturlig ikke-mentalistisk måte å sette sammen flere mindre neurofysiologiske hendelser i den fysiske kausalkjeden til én større neurofysiologisk hendelse som kan være identisk med én bestemt mental hendelse i den mentale kausalhistorien.18

Hornsbys argument er formulert som en innvending mot muligheten for å identifisere mentale hendelser med fysiske hendelser. William Child har formulert en interessant variant av dette argumentet rettet mot muligheten for å identifisere mentale tilstander med fysiske tilstander.19 Det interessante med dette argumentet er at det knytter avvisningen av token-identitetsteorien direkte til begrunnelsen for psykofysisk anomali. Argumentet er i korthet det følgende: ta en persons praktiske resonnement som rasjonelt

forklarer hvorfor hun utfører en bestemt handling ved en bestemt anledning, og anta at en mental tilstand m i dette resonnementet er identisk med en fysisk tilstand f i denne personens hjerne ved samme anledning. Det betyr at m og f ved denne anledningen må ha de samme årsakene og virkningene. Men fordi disse årsakene og virkningene selv må være tilstander som er identiske med fysiske tilstander, må de ha de samme årsakene og virkningene som selv må være tilstander som er identiske med fysiske hendelser og derfor ha de samme årsakene og virkningene...osv. Dersom m er token-identisk med f ser konsekvensen derfor ut til å bli at det må være en nøyaktig strukturell isomorfi mellom mentale og fysiske tilstander: for hvert element i personens praktiske resonnement må det svare et bestemt fysisk element som spiller nøyaktig samme kausale rolle. Men hvis rasjonalitet ikke er kodifiserbart så virker det som en slik strukturell isomorfi er umulig, dvs. hvis praktisk tenkning selv ikke utgjør en fastlagt struktur med elementer som spiller bestemte kausale roller (slik det ville gjort dersom det hadde kunnet reduseres til en mekanisk anvendelse av generelle prinsipper) hvordan skal det kunne brytes ned til bestemte elementer i en fastlagt fysisk struktur?

I likhet med ikke-kodifiseringsargumentet for psykofysisk anomali beviser ikke Childs argument at token-identiteter mellom mentale og fysiske tilstander er umulig. Men det gir oss, sammen med Hornsbys argument, etter min oppfatning gode grunner til å tvile på denne teorien. Hvis dette er korrekt og det er korrekt at den metafysiske versjonen av kausalisme-tesen impliserer en token-identitetsteori, så har vi også gode grunner til å oppgi den metafysiske versjonen av kausalisme-tesen. Samtidig har Davidson vist at vi har gode grunner til å holde fast på den epistemologiske versjonen av denne tesen. La meg nå avslutte med å skissere hvordan denne måten å tolke psykofysisk anomali og kausalisme på gir kompatibilisten redskaper til å imøtegå det som kanskje har vært den vanligste innvendingen mot Davidsons forsøk på å kombinere disse to tesene, nemlig anklagen om epifenomenalisme.

Det mentales kausale relevans

Slik de fleste av Davidsons kritikere har sett det er kanskje det viktigste symptomet på at interpretasjonisme og kausalisme ikke lar seg kombinere, epifenomenalismeproblemet. Hvis man som Davidson sier at en hendelse A forårsaker en hendelse B bare dersom det finnes beskrivelser av A og B under hvilke de instansierer en streng fysisk lov (kausalitetens nomologiske karakter), så må det være fordi A og B har bestemte fysiske egenskaper som er forbundet i en streng fysisk lov. Men da følger det at en mental hendelse A som forårsaker en mental (eller fysisk) hendelse B må gjøre det i kraft av sine fysiske egenskaper. Konsekvensen blir at de mentale egenskapene ved A blir kausalt irrelevante eller epifenomener i forhold til de underliggende fysiske prosessene.20

Davidson har avvist denne kritikken med den begrunnelse at «egenskaper» ikke kan forårsake noe fordi de ikke opptrer i kausale relasjoner (kausalkontekster), bare i beskrivelsen av dem (forklaringskontekster).21 En partikulær hendelse A er ikke årsak til en partikulær hendelse B i kraft av å ha bestemte lov-instansierende egenskaper, verken fysiske eller mentale. En parallell: ta den temporale relasjonen mellom a og b når vi sier at a skjedde før b. Dette er en naturlig relasjon som ikke holder i kraft av noe annet og mer grunnleggende. Den er selv grunnleggende.22 Ifølge Davidson er kausale relasjoner på samme måte grunnleggende («basic»). De holder ikke i kraft av bestemte (fysiske eller mentale) egenskaper.

Davidsons respons har plausibilitet nå

det gjelder anklagen om at mentale egenskaper ikke er kausalt relevante. Problemet er at selv om man aksepterer Davidsons syn på egenskaper så gir ikke denne responsen noe svar på hva det er med disse egenskapene som gjør at de er kausalforklaringsrelevante. En egenskap er kausalforklaringsrelevant bare dersom den spiller en rolle i kausale forklaringskontekster. Davidson vil selvsagt ikke benekte at mentale egenskaper spiller en slik rolle. Det han ikke svarer på er hvordan de kan spille denne rollen dersom det ikke finnes psykologiske eller psykofysiske lover.

Føllesdal er en av flere som har stilt seg bak en lignende kritikk av Davidson. Føllesdal deler Davidsons syn på at alle sanne kausalutsagn må instansiere lover (kausalitetetens nomologiske karakter). Ifølge Føllesdal tar imidlertid Davidson feil når han hevder at disse lovene må være «strenge og deterministiske».23 Et raskt blikk på moderne vitenskap viser at nesten ingen lover oppfyller disse kravene (tenk bare på de statistiske lovene i kvantemekanikk!). Davidsons dilemma blir at han for å redde prinsippet om kausalitetens nomologiske karakter må svekke lov-begrepet sitt og tillate statistiske sammenhenger samme status som lovene i fysisk teori. Men hvis han gjør det, blir konsekvensen at han må oppgi anomali-tesen, ettersom han da må tillate at det kan finnes psykofysiske eller psykologiske sammenhenger med samme status som fysiske lover. Føllesdals eget syn er, som jeg allerede har vært inne på, at vi bør oppgi anomali-tesen. Da kan vi si at mentale egenskaper er kausalforklaringsrelevante fordi de instansierer psykologiske lover, og det er ingen prinsipiell forskjell på disse lovene og f.eks. de lovene i fysikk som forklarer hvorfor ulike fysiske egenskaper er kausalforklaringsrelevante.

Føllesdal har helt klart rett i at det ikke er mulig å trekke et skille mellom generaliseringer i psykologi og f.eks. i fysikk på grunnlag av et skille mellom determinisme og ikke-determinisme. Problemet, slik jeg ser det, er konklusjonen han trekker fra dette. Hvis argumentet for anomali-tesen er korrekt, så viser det at det er en fundamental forskjell på generaliseringene i psykologi og fysikk uansett om fysikk er statistisk eller ikke. Dette trenger ikke utelukke at det finnes psykologiske generaliseringer, f.eks. i tilknytning til kognitive fenomener som læring og hukommelse, som statistisk sett kan være like pålitelige som visse generaliseringer i fysikk eller andre spesialvitenskaper.24 Poenget er at dersom rasjonalitet ikke er kodifiserbart vil generaliseringene i psykologi aldri kunne danne grunnlag for et system av lover som kan gi like nøyaktige og presise forklaringer og forutsigelser av menneskelige handlinger som generaliseringene i fysikk kan gjøre det når det gjelder forklaring og forutsigelse av fysiske fenomener. Denne konklusjonen virker upåvirket av spørsmålet om lovene i fysisk teori er deterministiske eller ikke.

Men blir ikke konsekvensen dersom man aksepterer anomali-tesen, at man mister alle muligheter til å redegjøre for de mentale egenskapenes kausale forklaringsrelevans? Ikke nødvendigvis. Spørsmålet er hvilket syn man har på prinsippet om kausalitetens nomologiske karakter. I Davidsons formulering uttrykker dette prinsippet at alle sanne kausalutsagn må instansiere strenge deterministiske lovmessigheter. Føllesdal aksepterer også en versjon av dette prinsippet, selv om det er mye svakere enn Davidsons. I den svakere versjonen uttrykker prinsippet at alle sanne kausalutsagn må instansiere ceteris paribus-lovmessigheter. Davidson og Føllesdal deler mao. det syn at kausal forklaringsrelevans er knyttet til lov-instansiering. Forskjellen er at Føllesdal mener et singulært kausalutsagn som «A er årsak til B» bare kan bidra til å forklare forekomsten av B

dersom A og B instansierer en lovmessighet under tilnærmelsesvis de samme beskrivelsene som benyttes i det singulære kausalutsagnet. Slik Davidson ser det, holder det at det finnes slike beskrivelser, men han avviser at de trenger være tilnærmelsesvis de samme som i det singulære kausalutsagnet. Føllesdals syn på sammenhengen mellom kausal forklaringsrelevans og lov-instansiering ser helt klart ut til å utelukke psykofysisk anomali: hvis det ikke finnes lover som inneholder psykologiske beskrivelser, så blir konsekvensen at psykologiske beskrivelser heller ikke kan benyttes for å kausalforklare mentale fenomener. Davidsons syn ser på sin side ut til å gjøre det vanskelig å forstå hva det er som gjør mentale egenskaper kausalforklaringsrelevante: hvis det ikke trenger være noen sammenheng mellom beskrivelsene av disse egenskapene i de psykologiske forklaringene våre og de underliggende fysiske lovene, hvordan kan det være de underliggende fysiske lovene som gjør disse egenskapene kausalforklaringsrelevante?

Istedenfor å oppfatte dette som et problem for psykofysisk anomali kan imidlertid kompatibilisten oppfatte det som et problem for prinsippet om kausalitetens nomologiske karakter og det syn at kausalforklaringsrelevans må være knyttet til lov-instansiering. Sett at man aksepterer den epistemologiske versjonen av kausalisme-tesen, men forkaster den metafysiske. Da vil man ha et Strawson-syn på kausalforklaring (se forrige avsnitt). Hva er det som gjør egenskaper kausalforklaringsrelevante ifølge dette synet? Ta Strawsons eksempel med kampesteinen som ruller nedover fjellsiden og knuser hytta. Ifølge Strawson-synet observerer vi i dette partikulære tilfelle en instans av mekanisk interaksjon hvor noe mekanisk frembringer noe annet. Mens vi anser steinens størrelse, tyngde og fart nedover fjellsiden for å være kausalforklaringsrelevante egenskaper, anser vi derimot ikke steinens farge for å være det. Hvorfor? Svaret er at vi vet hvilke egenskaper ved steinens knusing som gjør dette tilfellet til en instans av mekanisk interaksjon. Ifølge modellen vår av mekanisk interaksjon er ikke farge en slik egenskap. Grå ting, som grå fjær, steiner eller katter har ingen tendens til å utvise samme kausale oppførsel. Egenskapen å være grå kaster derfor ikke lys over hvordan noe mekanisk frembringer noe annet; den påvirker ikke den kausale kraften til det objektet som er grått. Tyngde er derimot en type egenskap som kaster lys over hvordan noe mekanisk frembringer noe annet. Det viser seg ved at tyngde er en egenskap som kan figurere i kontrafaktiske kondisjonaler av typen «hvis steinen ikke hadde vært så tung, så ville den ikke ha knust hytta» etc., og ved at vi kan formulere omtrentlige generaliseringer om tunge ting, f.eks. at de har en tendens til å klemme eller knuse små ting hvis de slippes på dem. Det å være tung påvirker mao. systematisk den kausale kraften til det objektet som er tungt; det er en egenskap som gjør steinens knusing til en instans av mekanisk interaksjon. Det er dette som gjør den til en kausalforklaringsrelevant egenskap, ikke at den opptrer i en streng fysisk lov.

Men hva er relasjonen mellom egenskapene ved et objekt som er kausalforklaringsrelevante fordi de gjør oss i stand til å forstå hvordan den mekaniske interaksjonsmodellen kan anvendes i et konkret tilfelle og de underliggende mikrofysiske egenskapene ved dette objektet? Dette reiser vanskelige spørsmål og det følgende er bare en antydning til et mulig svar: et objekts kausalforklaringsrelevante egenskaper er svakt superveniente på objektets mikrofysiske egenskaper, dvs. de er metafysiske bestemt av disse egenskapene i den forstand at de mikrofysiske egenskapene er nødvendige betingelser for de kausalforklaringsrelevante egenskapene,

men de er ikke tilstrekkelige betingelser for disse egenskapene i den forstand at de kan utgjøre et selvstendig kriterium som viser at de er kausalforklaringsrelevante. Selv en detaljert beskrivelse av de underliggende fysiske mekanismene, prosessene og lovene som metafysisk bestemmer de kausalforklaringsrelevante egenskapene vil ikke kunne vise at disse egenskapene er kausalforklaringsrelevante hvis vi ikke allerede har en grunn til å tro at de er det. Og denne grunnen er det bare den mekaniske interaksjonsmodellen som kan gi oss.25

Dette var bare en grov skisse av hvordan Strawson-synet kan redegjøre for fysiske egenskapers kausale forklaringsrelevans. Men hva med mentale egenskaper? Hva er det som gjør dem kausalforklaringsrelevante? Her vil kompatibilisten med utgangspunkt i Strawson-synet kunne vise til paralleller mellom det fysiske og det mentale tilfellet. I det fysiske tilfellet vil en egenskap som steinens tyngde være kausalforklaringsrelevant fordi den kaster lys over hvordan steinen frembringer knusingen av hytta i henhold til modellen om mekanisk interaksjon. Det gjør den fordi tyngde er en type egenskap som figurerer i kontrafaktiske kondisjonaler og omtrentlige generaliseringer om tunge ting. I det mentale tilfellet vil egenskaper som et ønske at p og en oppfatning at q være kausalforklaringsrelevante fordi de kaster lys over hvordan disse egenskapene produserer en bestemt handling A i henhold til den kausale modellen om rasjonell handling (se forrige avsnitt). Det gjør de fordi de figurerer i kontrafaktiske kondisjonaler og omtrentlige generaliseringer som involverer akkurat disse egenskapene og handlingen A. Eksempler: hvis f.eks. S ikke hadde ønsket at q og ikke hadde trodd at p så ville S, ceteris paribus, ikke utført A; alle som ønsker at q og tror at p vil, ceteris paribus, utføre A. Det å ha disse mentale egenskapene påvirker m.a.o. systematisk de kausale kreftene til S. Akkurat som i det fysiske tilfelle vil de kausalforklaringsrelevante mentale egenskapene være svakt superveniente på personens mikrofysiske egenskaper; de vil være metafysisk bestemt av disse egenskapene uten at de mikrofysiske egenskapene kan utgjøre noe selvstendig kriterium som viser at de er kausalforklaringsrelevante hvis vi ikke allerede har en grunn til å tro at de er det. Og denne grunnen er det bare den kausale modellen om rasjonell handling som kan gi oss.26

La meg oppsummere. Målet i denne artikkelen har vært å gi en skisse av en mulig kompatibilistisk posisjon. Denne posisjonen kombinerer en tese om psykofysisk anomali med kausalisme på en måte som er i Davidsons ånd, men som kan se ut til å styre klar av den vanligste innvendingen mot Davidsons forsøk på å kombinere disse tesene, nemlig anklagen om epifenomenalisme. Jeg er selvfølgelig klar over at denne presentasjonen etterlater mange ubesvarte spørsmål. Hensikten min har som sagt ikke vært å gi et filosofisk forsvar for denne posisjonen, bare å skissere hvordan den kan se ut, og hvordan den, forstått på en bestemt måte, kan tenkes å imøtegå det som har vært en standard innvending mot Davidsons versjon av kompatibilisme. Til tross for at den posisjonen jeg har skissert avviker noe fra Davidsons opprinnelige teori fra 60 og 70-tallet, representerer den likevel en videreføring av Davidsons prosjekt fra denne tida som etter min (og mange andres) oppfatning fremdeles utgjør et levedyktig alternativ i dagens filosofiske landskap.

Noter

  1. Jeg står i spesiell takknemlighetsgjeld til Bill og våre utallige diskusjoner om Davidson. For de som er interessert i hvordan den posisjonen jeg skisserer i denne artikkelen kan gis et mer grundig filosofisk forsvar anbefaler jeg boka hans (Child, William, 1994, Causality, Interpretation and the Mind, Oxford: Clarendon Press).

  2. Davidson, Donald, 1980, «Psychology as Philosophy», s. 231, og «Mental Events», s. 218, begge i Essays on Actions and Events, Oxford: Clarendon Press.

  3. For en slik kritikk, se Honderich, Ted, 1981, «Psychophysical Lawlike Connections and their Problem», Inquiry 24, s. 277-303.

  4. Føllesdal, Dagfinn, 1985, «Causation and Explanation: a Problem in Davidson's View on Action and Mind», i LePore & McLaughlin (red.), Actions and Events, Perspectives on the Philosophy of Donald Davidson, Oxford: Basil Blackwell, s. 311-323.

  5. Jeg argumenterer for dette synet i «Intentions, All-Out Evaluations and Weakenss of the Will» (kommer i Erkenntnis). Ellers er det et syn som også har blitt forsvart av Cherniak, se Cherniak, C, 1986, Minimal Rationality, Cambridge, Mass: MIT Press.

  6. McDowell, John, 1985, «Functionalism and Anomalous Monism», i LePore & McLaughlin (red.), Actions and Events, Perspectives on the Philosophy of Donald Davidson, Oxford: Basil Blackwell, s. 387-398, Child, William, 1993, «Anomalism, Uncodifiability, and Psychophysical Relations», Philosophical Review, 102, s. 215-45. Min fremstilling av argumentet baserer seg i all hovedsak på Child.

  7. Preskriptivister som R. Hare vil antagelig kunne tillegges et slikt syn på moralsk rasjonalitet; ifølge Hare kommer man frem til hva som er den moralsk riktige handlingen i et konkret tilfelle ved å subsumere dette tilfelle under en universell handlingsanvisning som gjelder for alle personer i samme situasjon.

  8. Dette er et poeng som har blitt fremholdt av en rekke forfattere. David Wiggins uttrykker det slik: «From the nature of the case the subject matter of the practical is indefinite and unforseeable, and any supposed principle would have an indefinite number of exceptions. To understand what such exceptions would be and what makes them exceptions would be to understand something not reducible to rules or principles» Wiggins, David, 1998, «Deliberation and Practical Reason», Needs, Values, Truth, Oxford: Clarendon Press, s. 229.

  9. I denne forbindelse kan det også nevnes en rekke paralleller til vitenskapsfilosofi. Det er en utbredt oppfatning blant vitenskapsteoretikere i dag at vitenskapelig rasjonalitet handler om dømmekraft mer enn en mekanisk anvendelse av generelle regler eller prinsipper (Se f.eks. Newton-Smith,W.H.,1996, The Rationality of Science, Routledge & Kegan Paul Ltd). Vitenskapelig dømmekraft er en evne til å foreta gode avveininger mellom ulike krav til teorier eller hypoteser, f.eks. veie en hypoteses enkelthet mot dens fruktbarhet med sikte på å bestemme hvilken hypotese eller teori som er best (legg merke til at dette ikke utelukker at det innefor fysiske teorier finnes generelle, unntaksløse lover og prinsipper som bestemmer anvendelsen av begrepene i disse teoriene!). Ellers har det også blitt påpekt en parallell mellom ikke-kodifiserbarhetsargumentet og Wittgensteins regelfølgingsargument (se f.eks. Dancy, Jonathan, 1993, Moral Reasons, Oxford: Blackwell, s. 82-83): sett at en person begynner å telle 2, 4, 6, 8, 10 osv. Når hun kommer til 1000 føler hun at hun må fortsette med 1002, 1004, 1006 osv. Men hva er det som ligger i dette «må»? Er det et logisk «må»? Oppstår det en logisk selvmotsigelse hvis hun fortsetter tallrekken på en helt annen måte, f.eks. med 1008, 1035, 1043? En naturlig tanke kan være at det oppstår en slik selvmotsigelse fordi personen følger regelen «legg til 2» som bestemmer hva som er den eneste korrekte måten å fortsette tallrekken på. Wittgensteins berømte poeng er at en slik direkte appell til regler er fånyttes fordi det ikke er noe verken i personens læringshistorie eller atferd for øvrig som bestemmer hva som skal telle som en korrekt anvendelse av denne regelen, dvs. det vil alltid kunne tenkes ikke-standard fortolkninger av regelen som er forenlig både med personens læringshistorie og atferd. Det eneste som kan ivareta en rasjonell fortsettelse av tallrekken er derfor personens dømmekraft i den konkrete situasjonen. Dermed ser vi parallellen til ikke-kodifiserbarhetsargumentet for anomali-tesen: argumentet for ikke-kodifiserbarhet viser nettopp at praktisk og teoretisk rasjonalitet ikke er styrt av generelle regler, men er avhengig av personers praktiske eller teoretiske dømmekraft når det gjelder å veie de mange og ulike hensynene mot hverandre i konkrete situasjoner.

  10. Se Child, William, 1993, «Anomalism, Uncodifiability, and Psychophysical Relations», s. 218.

  11. Child, William, 1993, «Anomalism, Uncodifiability, and Psychophysical Relations», s. 220.

  12. Dennet, Daniel, 1981, «Three Kinds of Intentional Psychology», i R. Healy (red.), Reduction, Time and Reality, Cambridge University Press.

  13. Se også f.eks. Hornsby, Jennifer, 1997, «Agency and Causal Explanation», Simple Mindedness, Harvard University Press, s. 129-155.

  14. Det klassiske eksempelet på en avvikende kausalkjede er Chisholms historie om den griske nevøen som kjører hjem til sin rike onkel en sen kveldstime for å ta livet av ham, men som på grunn av sin opphissede sinnsstemning uforvarende kommer til å kjøre ned og drepe en forbipasserende fotgjenger som selvfølgelig viser seg å være ingen ringere enn hans onkel. Nevøen har en grunn til å drepe onkelen, han dreper onkelen og grunnen til at han dreper onkelen er årsak til at han dreper onkelen. Men likevel er ikke denne grunnen grunnen til at han dreper onkelen (se Chisholm, R, 1964, «The Descriptive Element in the Concept of Action», Journal of Philosophy, 61, s. 613-25).

  15. Frankfurt, Harry, 1978, «The Problem of Action», American Philosophical Quarterly 15, s. 157-62.

  16. Strawson, Peter, 1985, «Causation and Explanation», i Vermazen & Hintikka (red.), Essays on Davidson, Actions and Events, Oxford: Clarendon Press, s. 115-35.

  17. Davidson, Donald, 1980, «Mental Events».

  18. Hornsby, Jennifer, 1981, «Which Physical Events are Mental Events?», Proceedings of the Aristotelian Society, s. 73-92.

  19. Child, William, 1994, Causality, Interpretation and the Mind, s. 81-87.

  20. Denne innvendingen har blitt fremført av en rekke filosofer. Se bla. Stoutland, F, «The Causation of Behaviour», i J. Hintikka (red.), Essays on Wittgenstein in Honour og G. H. von Wright, Acta Philosophica Fennica 28, Honderich, Ted, 1982, «The Argument for Anomalous Monism», Analysis, s. 59-64, Kim, Jaegwon, 1989, «The Myth of Nonreductive Materialism», Proceedings of the American Philosophical Association 63.

  21. Davidson, Donald, 1993, «Thinking Causes», i Heil & Mele (red.), Mental Cuasation, Oxford: Clarendon Press, s. 3-17.

  22. Dette eksempelet skylder jeg Bill Child.

  23. Føllesdal, Dagfinn, 1985, «Causation and Explanation: a Problem in Davidson's View on Action and Mind».

  24. Suppes gjør et poeng av at slike generaliseringer finnes i sin kritikk av Davidson. Se Suppes, Patrick, 1985, «Davidson's Views on Psychology as a Science», i Vermazen & Hintikka (red.), Essays on Davidson, Actions and Events, Oxford: Clarendon Press, s. 183-194.

  25. For en mer utfyllende og detaljert forklaring av dette synet, se Child, William, 1994, Causality, Interpretation and the Mind.

  26. Legg for øvrig merke til at dette synet på det mentales superveniens ikke trenger å komme i konflikt med et eksternalistisk syn på mentalt innhold dersom vi antar at en mental tilstand alltid er supervenient på visse interne mikrofysiske egenskaper innenfor en bestemt kontekst som involverer trekk ved personens fysiske og sosiale omgivelser.