Donald Davidson døde søndag 31.august i Berkeley, 86 år gammel. Davidsons teorier om handling, om språkforståelse, og om forholdet mellom det tenkende subjekt og den objektive virkelighet gjorde ham til en av vår tids mest innflytelsesrike tenkere i den engelskspråklige filosofiske verden. Davidsons krevende og komplekse teoretiske arbeid skapte nye muligheter for å møte vår tids sentrale filosofiske utfordring: Å fullt ut erkjenne vår fysiske natur og vårt biologiske opphav, og samtidig holde fast ved vår forståelse av oss selv som etiske individer med fornuft og ansvar.

Davidson ble født i Springfield, Massachusetts, 6. mars 1917, og studerte litteratur og antikkens filosofi ved Harvard. Etter tjeneste i den amerikanske marinen i Middelhavet fra 1942 til 1945 returnerte Davidson til Harvard, hvor han tok sin doktorgrad på et arbeid om Platons dialog Filebos. I løpet av Harvard-tiden ble Davidson etter hvert betydelig påvirket av Willard van Orman Quine. For Quine var filosofiens oppgave blant annet å rydde unna de misforståelser, fordommer og forvirringer som forhindret en i å se hvordan en naturvitenskapelig - naturalistisk - tilnærming til mennesket var forenlig med vår oppfatning av mennesket som et handlende og kommuniserende vesen. Quine fremhevet også sterkere enn noen annen filosof før ham at språket er et sosialt fenomen og at til og med vår sanseerfaring er sterkt preget av vårt samliv med andre. Hvilke konsekvenser har dette for vår oppfatning av vårt mentale liv, av språk og kommunikasjon? Quines revolusjonerende tilnærming til klassiske kunnskapsteoretiske spørsmål forble en inspirasjon og en utfordring for Davidson. Men han var formet også av sitt møte med den britiske Wittgenstein-tradisjonen, som betonet kontrasten mellom det å gi vitenskapelige forklaringer og det å forstå meningsbærende menneskelig handling. Dermed ble Davidsons spørsmål: Hvordan kan vi gi rom for tenkende, handlende, etiske vesener i en verden hvor naturlovene gjelder unntaksløst?

Davidson betraktet det mentale og det fysiske som begrepskategorier. Fysiske begreper lar hendelser fremstå i sin kausale regelmessighet, mentale begreper lar dem fremstå som rasjonelle, i tråd med det han kalte the principle of charity («velvillighetsprinsippet»). Fordi mentale hendelser også opptrer som årsak og virkning, vil mentale hendelser også kunne fanges opp av fysiske beskrivelser. Men fordi begrepene har systematisk

forskjellige anvendelsesbetingelser, vil det ikke være mulig å knytte sammen mentale og fysiske beskrivelser på strengt vis. Dette er anomal monisme: Alle hendelser lar seg i prinsippet beskrive i en ideell fysikk, men mange kan også gripes på andre måter, gjennom rasjonelle eller etiske beskrivelser. Slike intensjonale beskrivelsesformer kan ikke reduseres til naturvitenskapens kategorier, men de kan likefullt være både sanne og velbegrunnede.

Siden naturvitenskapens gjennombrudd har dualistiske filosofiske løsninger vært dominerende. Den nye fysikkens bilde av en verden uten handling og mening, fremkalte skarpe skiller mellom ånd og materie, mellom det tenkende subjekt og den ytre verden, mellom besjelede mennesker og rent kroppslige dyr. Siden Darwin har denne dualistiske forsvarsstrategien blitt satt under stadig økende press. Filosofer som Nietzsche og Heidegger har antydet at det dualistiske menneskesynet likevel preger oss; vår tids scientisme er restene av modernitetens dualisme, en dualisme uten ånd. Resultatet er en kultur hvor ingen preferanser har egentlig verdi, og hvor fornuft reduseres til snever nyttetenking. Davidson bidrar til et gjennomgripende brudd med denne virkelighetsoppfatningen. I en serie essays argumenterer han for et syn på kommunikasjon og bevissthet som forkaster dualismens utgangspunkt - den frittstående, selverkjennende sjel, som former sine inntrykk av verden gjennom sin private tankestruktur, sitt eget begrepsapparat. Tvert imot, hevder Davidson, er det slik at vår tenkeevne, vår evne til å forme oppfatninger overhodet, skyldes at vi står i et sosialt samspill med hverandre. Tanker og begreper, og derfor, i følge Davidson, også oppfatninger om verden, om andre individer, ja, også om vår egen bevissthet, forutsetter at vi deler en verden med andre vesener som oss selv. I sin argumentasjon for tankens og språkets sosiale utspring er Davidson blitt sammenholdt ikke bare med Quine, men også med tenkere langt utenfor den analytisk-vitenskapelige tradisjonen som var hans eget utgangspunkt, som Wittgenstein og Heidegger.

I løpet av sin karriere var Davidson tilknyttet flere av USAs fremste universiteter (Stanford, Princeton, Rockefeller, Chicago). Fra 1981 var han ansatt ved California-universitetet i Berkeley, hvor han levde sammen med sin ektefelle, filosofen og psykoalalytikeren Marcia Cavell. Davidson har vært gjesteforeleser og forsker ved universiteter og institutter over hele verden, og han har mottatt flere høythengende priser og akademiske ærsbevisninger. På åttitallet var Davidson gjesteprofessor i Oslo to ganger (1982 og 1988), siste gang et helt semester, og han var også medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi. Davidson ble i løpet av denne tiden en viktig stimulans og inspirasjonskilde for mange yngre filosofer her i landet.

En rekke monografier og artikkelsamlinger tar for seg hans filosofi, og mange, kanskje de fleste, av verdens fremste filosofer de siste førti år har vært i konstruktiv dialog med Davidson. Hans filosofiske bidrag er samlet i fem bind, hvorav tre foreløpig er utgitt: Essays on Actions and Events (Oxford 1980), Inquiries into Truth and Interpretation (Oxford 1984), Subjective, Intersubjective, Objective (Oxford 2001). Ytterligere to bind av allerede publiserte essays vil komme i den nærmeste tid.