Forskjellene mellom vår kunnskap om våre egne tanker og andres kunnskap om de samme tankene er velkjent, men fascinerende. For å finne ut hva andre har i tankene må vi lytte til hva de har å si eller observere hva de gjør. For å finne ut hva vi selv tenker trenger vi imidlertid ikke å ty til slike observasjoner; vi kan vite hva vi selv tenker uten at vi på noen som helst måte har uttrykt dette i vår verbale og ikke-verbale adferd. I motsetning til andre har vi altså det som gjerne kalles privilegert tilgang til våre egne tanker. Det er dessuten slik at våre egne krav til kunnskap om våre egne tanker har mer troverdighet enn andres krav til kunnskap om de samme tankene. Vi har hva filosofer omtaler som førstepersons autoritet om vårt eget bevissthetsliv; det er en presumpsjon om at selvtilskrivelser av tanker ikke er feilaktige. Det er imidlertid et filosofisk problem å gi en forklaring på disse to asymmetriene mellom første- og andrepersons kunnskap om tanker og annet bevissthetsinnhold. Den tradisjonelle forklaringen på disse to asymmetriene er at vi er i besittelse av en indre sans som gir oss kunnskap om vårt eget bevissthetsliv på samme måte som vår ytre sans gir oss kunnskap om våre omgivelser. I følge denne forklaringsmodellen trenger vi altså ikke å ty til observasjon av vår egen verbale og ikke-verbale adferd for å finne ut om våre egne tanker, da vi kan observere disse direkte. Dessuten har våre krav til kunnskap om våre egne tanker mer troverdighet enn andres krav til kunnskap om de samme tankene, fordi de førstnevnte er basert på et mer pålitelig eller mer omfattende evidensgrunnlag enn de sistnevnte.

Donald Davidson benekter at en henvisning til en slik indre sans kan gi en tilfredsstillende forklaring på de filosofiske gåtene som oppstår fordi vi har en slik privilegert og autoritativ selvkunnskap. Denne artikkelen er viet et studium av Davidsons tilnærming til problemene vedrørende vår autoritative selvkunnskap. I det første avsnittet skal jeg rekonstruere Davidsons måte å forstå de filosofiske gåtene på, som vår autoritative selvkunnskap gir opphav til. I det andre avsnittet forklarer jeg Davidsons strategi

for å løse disse gåtene. I de neste 4 avsnittene presenterer og forsvarer jeg en tolkning av Davidsons forklaring på førstepersons autoritet. Deretter tilbakeviser jeg to generelle innvendinger mot Davidsons overordnede strategi som har blitt reist av Davidsons viktigste kommentatorer. Avslutningsvis gir jeg en evaluering av Davidsons arbeid på området. Jeg konkluderer med at Davidson lykkes i å forklare vår autoritative kunnskap om oppfatninger og tankeinnhold, men at denne forklaringen verken lar seg generalisere til å dekke vår autoritative selvkunnskap om andre psykologiske holdninger vi kan innta i forhold til vårt tankeinnhold eller vår autoritative kunnskap om våre sansefornemmelser og erfaringer. Davidsons forklaring på førstepersons autoritet forblir dermed ufullstendig.

I. Davidsons problemstilling

Davidson krever, slik jeg tolker ham, at en adekvat redegjørelse for vår autoritative selvkunnskap kan løse både et epistemologisk og et skeptisk problem som oppstår fordi de følgende 5 tesene synes å være uforenelige med hverandre:

(1) Mens selvtilskrivelser av psykologiske predikater typisk ikke er basert på observasjoner av noe som helst slag, er andrepersonstilskrivelser av de samme predikatene typisk basert på observasjoner av verbal og ikke-verbal adferd. (Privilegert tilgang).

(2) Mens det finnes en presumpsjon om at selvtilskrivelser av psykologiske predikater ikke er feilaktige, finnes det ikke en lignende presumpsjon om at andrepersonstilskrivelser av de samme psykologiske predikatene ikke er feilaktige. (Førstepersons autoritet).

(3) Empiriske oppfatninger som ikke er begrunnet ved observasjon eller slutning fra andre oppfatninger vil generelt sett ha mindre epistemisk troverdighet enn empiriske oppfatninger som er begrunnet ved observasjon eller slutning fra andre oppfatninger. De vil normalt bare kvalifisere som ubegrunnede gjetninger.

(4) Psykologiske predikater betyr omtrent det samme enten de tilskrives fra et førstepersonsperspektiv eller fra et andrepersonsperspektiv.

(5) Predikater individueres ved å henvise til kriteriene for deres korrekte anvendelse.1

Det epistemologiske problemet oppstår fordi (1) og (3) synes å være uforenelig med (2). Gitt at autoritative selvtilskrivelser typisk sett ikke er basert på observasjoner eller slutninger som kan begrunne dem, synes førstepersons autoritet hva angår selvtilskrivelser av psykologiske predikater å være uforenelig med den generelle epistemologiske tesen om at empiriske oppfatninger som ikke er begrunnet i observasjon eller ved slutning fra andre begrunnede oppfatninger, har mindre troverdighet enn oppfatninger som er begrunnet i observasjon eller ved slik slutning. Hvis selvtilskrivelser av psykologiske predikater som regel ikke er basert på observasjoner eller slutninger som kan begrunne dem, mens andrepersonstilskrivelser av psykologiske predikater som oftest er basert på observasjoner eller slutninger som begrunner dem; og hvis empiriske oppfatninger som ikke er begrunnet i observasjon eller ved slutning fra andre oppfatninger vanligvis har mindre epistemologisk troverdighet enn oppfatninger som er begrunnet i observasjon eller fra slutning; så trenger vi en forklaring på hvorfor selvtilskrivelser av psykologiske predikater allikevel er epistemologisk autoritative sammenlignet med andrepersonstilskrivelser av de samme predikatene (se Davidson 1984a, s. 5 og 1987b s. 16).

Det skeptiske problemet oppstår fordi (1) og (5) synes å være uforenelig med (4). Gitt at vi vanligvis individuerer predikater ved å angi kriteriene for deres korrekte anvendelse,

og gitt at kriteriene for korrekt anvendelse av psykologiske predikater varierer avhengig av om det er snakk om en førstepersonstilskrivelse eller en andrepersonstilskrivelse, oppstår et skeptisk problem om hvorvidt de psykologiske predikatene vi tilskriver oss selv uten å anvende kriterier er de samme predikatene som andre tilskriver oss med henvisning til kriterier (se Davidson 1984a, s. 6; 1987b, s. 16-17; 1991a, s. 207; 1993a, s. 249). For å løse det skeptiske problemet er det nødvendig å forklare hvorfor vi er berettiget i vår oppfatning om at de psykologiske predikatene vi tilskriver oss selv uten bruk av kriterier er de samme som de korresponderende predikatene andre tilskriver oss ved henvisning til kriterier.

Davidson mener at det skeptiske og det epistemologiske problemet er nøye forbundet: Hvis vi har grunn til å tvile på at (4) er sann, vil vi nemlig også ha grunn til å tvile på at selvtilskrivelser av psykologiske predikater er sammenlignbare med andrepersonstilskrivelser av det som tilsynelatende er de samme predikatene; og hvis vi har grunn til å tvile på at de er sammenlignbare, så vil vi ha en grunn for å benekte at selvtilskrivelser av psykologiske predikater generelt sett er mer troverdige enn andrepersonstilskrivelser av det som tilsynelatende er de samme predikatene. Davidson krever derfor at en adekvat redegjørelse for førstepersons autoritet makter å løse det epistemologiske problemet på en måte som garanterer at (4) er sann. En adekvat redegjørelse for vår autoritative selvkunnskap må altså bidra med løsninger på både det epistemologiske og det skeptiske problemet. Hvis vi ikke makter å løse begge disse problemene vil vi ha reell grunn til å tvile på at det virkelig er psykologiske predikater vi tilskriver oss selv når disse tilskrivelsene, i motsetning til andrepersonstilskrivelser, ikke er basert på observasjon av vår egen verbale og ikke-verbale adferd. Davidson hevder dessuten at det vil være nytteløst å forsøke å tilbakevise denne formen for skeptisisme ved å påpeke at selvtilskrivelser av psykologiske predikater er meningsfulle, selv når de ikke er basert på observasjon, fordi det finnes mange predikater som er meningsfulle, men som ikke har noen reell anvendelse. Det finnes for eksempel ikke hekser, kentaurer eller guder (Davidson 1999c, s. 155). Uten en forklaring på asymmetrien i epistemisk troverdighet mellom første- og andrepersonskrav til psykologisk kunnskap som også viser at det man hevder å vite på disse ulike måtene er det samme, påstår Davidson at man vil ha grunn til å tvile på at selvtilskrivelser av psykologiske predikater har en reell anvendelse. For å unngå at en slik form for skeptisisme skal få grobunn mener Davidson at vi må forklare hvorfor det eksisterer en asymmetri i epistemologisk troverdighet mellom selvtilskrivelser og andrepersonstilskrivelser av de samme psykologiske predikatene på en måte som garanterer at disse ulike måtene å tilskrive disse psykologiske predikatene omhandler den samme virkeligheten. Det er altså det faktum at det finnes en førsteperson/andreperson asymmetri i psykologisk kunnskap sammen med det faktum at de ordene vi bruker for å tilskrive psykologiske predikater ikke er tvetydige på tvers av selvtilskrivelser og andrepersonstilskrivelser som Davidson ønsker å forklare.

II. Davidsons strategi

Davidsons forklaring på førstepersons autoritet avviker fra tradisjonelle forklaringer ved at han foreslår at asymmetrien i psykologisk kunnskap mellom første- og andreperson kan gjøres rede for ved å undersøke hvordan vi kan ha autoritativ kunnskap om meningen til våre egne ytringer (Davidson 1984a, s. 3). En åpenbar fordel ved en slik strategi er at

den i motsetning til tradisjonelle strategier, som hevder at autoritativ selvkunnskap er basert på en privilegert form for observasjon, kan gi en løsning på det epistemologiske problemet som ikke inviterer til skeptisisme. Tradisjonelle observasjonsmodeller for vår autoritative selvkunnskap hevder at subjekter selv har en mer pålitelig kunnskap om sine egne mentale tilstander enn den andre har fordi deres indre sans gir dem en privilegert form for observasjon av disse tilstandene. De som er forpliktet til en slik observasjonsmodell vil altså benekte (1), og dermed vil ikke (3) være uforenelig med (2). Problemet, slik Davidson ser det, er at en slik strategi gir oss grunn til å tro at (4) er usann. Gitt at predikater normalt individueres ved å henvise til kriteriene for deres korrekte anvendelse, og gitt at de som er forpliktet til såkalte observasjonsmodeller hevder at psykologiske predikater tilskrives på forskjellig grunnlag, avhengig av om det er tale om en førstepersonstilskrivelse, eller en andrepersonstilskrivelse, inviterer den tradisjonelle forklaringen på førstepersons autoritet til skeptisisme, fordi den gir oss grunn til å tvile på at psykologiske predikater betyr det samme enten de tilskrives fra et førstepersonsperspektiv eller fra et andrepersonsperspektiv.

I sin alternative forklaring på asymmetrien i psykologisk kunnskap benytter Davidson seg av den nære forbindelsen som eksisterer mellom det å holde en setning for sann, det å vite dens mening, og det å vite hvilken oppfatning en ytring av setningen vil uttrykke. Han ber oss legge merke til at hvis vi forutsetter at både du og jeg vet at jeg holder en viss setning for sann idet jeg ytrer den, og at jeg vet hvilken mening denne setningen uttrykker i konteksten, så vil jeg nødvendigvis vite hva jeg tror, mens det er mulig at du ikke vil gjøre det (Davidson 1984a, p. 12). Davidson hevder at hvis vi kan forklare hvorfor dette er tilfelle, så vil vi også ha løst det epistemologiske problemet på en måte som ikke inviterer til skeptisisme.

Det er åpenbart at Davidsons valg av explanandum garanterer at det som er gjenstand for førstepersons kunnskap er identisk med det som er gjenstand for andrepersons kunnskap. Davidson ønsker jo å forklare den problematiske asymmetrien i psykologisk kunnskap ved å forklare asymmetrien i semantisk kunnskap som eksisterer mellom taler og lytter om meningen til talers ytringer. Her er det ingen tvil om at gjenstanden talers og lytters krav til kunnskap omhandler er den samme. Davidson forsøker altså å forklare asymmetrien mellom første- og andrepersons krav til psykologisk kunnskap ved å forklare en underliggende asymmetri i semantisk kunnskap, via hvilket den problematiske asymmetrien i psykologisk kunnskap kan forklares. Asymmetrien i semantisk kunnskap viser seg altså både å være explanandum og explanans.2

Davidson tilbyr, slik jeg ser det, to ulike men relaterte argumenter som sammen er ment å forklare asymmetrien i kunnskap om mening og dermed også den korresponderende asymmetrien i psykologisk kunnskap. Disse argumentene appellerer til tolkningens natur. For at en lytter skal kunne finne ut hva en taler tror, så må lytter tolke hva taler sier. Men dette er ikke nødvendig for taler, som allerede vet hva hun mener med det hun sier.3 Forbindelsen mellom det å vite at en gitt setning holdes for å være sann, kunnskap om hva som menes med den, og kunnskap om hvilken oppfatning som uttrykkes ved hjelp av den, er altså forskjellig for taler og lytter. Forskjellen mellom taler og lytter ligger i det faktum at taler ikke trenger å tolke sin egen setning. I motsetning til lytter, trenger ikke taler å spørre seg selv om hva hun mener med det hun sier, og om hun sier det hun mener. Presumpsjonen om at talere vet hva de mener med det de sier gir dem

dermed et bedre utgangspunkt enn deres lyttere for å vite hva de selv tenker. Med andre ord: Davidson forklarer asymmetrien mellom taler og lytter ved å vise til at talers ytringer må tolkes av lytter, men at taler selv ikke trenger å tolke sine egne ytringer for å vite hvilken tanke ytringen uttrykker. Davidson mener altså at det ligger i naturen til formidlingen og forståelsen av språklig mening at det må være en presumpsjon om at talere, men ikke deres lyttere, ikke tar feil om hva deres ord betyr (Davidson 1984a, s. 12). Davidson mener dessuten at forklaringen på hvorfor dette er tilfelle også vil kunne forklare asymmetrien i psykologisk kunnskap.

III. T-setningsargumentet

Jeg har valgt å kalle den første delen av Davidsons komplekse forklaring på asymmetrien i semantisk kunnskap mellom taler og lytter for T-setningsargumentet. I «First Person Authority» formuleres dette argumentet på den følgende måten:

Neither speaker nor hearer knows in a special or mysterious way what the speaker's words mean; and both can be wrong. But there is a difference. The speaker, after bending whatever knowledge and craft he can to the task of saying what his words mean, cannot improve on the following sort of statement: 'My utterance of «Wagner died happy» is true if and only if Wagner died happy'. An interpreter has no reason to assume this will be his best way of stating the truth conditions of the speaker's utterance. (Davidson 1984a, s. 13)

4

Davidsons argument er svært kortfattet. En forståelse av argumentet forutsetter både kjennskap til hans syn at en setnings mening kan forklares ved å angi dens sannhetsbetingelser, og kjennskap til hans teori at vi bruker våre egne setninger for å tolke hva noen sier. Når du sier til meg, «Wagner døde lykkelig», mener altså Davidson at jeg må bruke en av mine egne setninger for å tolke eller forstå hva du mener. Hvis min egen setning er sann under de samme betingelsene som din setning, har jeg tolket hva du sier riktig. En slik tolkning av hva du sier kan representeres ved hjelp av en T-setning formulert i mitt språk: «'Wagner døde lykkelig' er sant i ditt språk hvis og bare hvis Wagner døde lykkelig». I dette tilfellet har jeg tolket hva du sier homofont. Jeg har benyttet lyder i mitt språk som er kvalitativt like de lydene du ytret for å angi betingelsene under hvilke jeg tror din setning vil være sann. Davidson hevder at det er et empirisk spørsmål hvorvidt en slik tolkning er riktig eller ei. Selv om vi ofte vil kunne tolke medlemmer av vårt eget språksamfunn riktig ved å angi en homofon T-setning, vil det alltid være mulig at vi tar feil. Det er for eksempel mulig at du og jeg uttrykker vidt forskjellige begreper ved hjelp av lyden «lykkelig». Jeg kan for eksempel mene at Wagner døde under gode levekår, mens du kan mene at Wagner døde mens han følte glede og velvære. Det vil derfor i prinsippet alltid være mulig for meg å angi tolkninger av dine ytringer i mitt språk som mer nøyaktig gjengir sannhetsbetingelsene til din ytring enn en homofon T-setning gjør. En nøye observasjon av de omstendighetene du bruker ordet «lykkelig» på kan for eksempel få meg til å innse at vi bruker ordet forskjellig.

Davidson hevder imidlertid at dette ikke gjelder hvis jeg selv skal angi hva jeg mener med mine egne ytringer. I slike tilfeller kan jeg ikke gi uttrykk for det jeg mener på en bedre måte enn ved å ytre en homofon T-setning. Davidson forklarer imidlertid ikke hvorfor dette er tilfelle; og han sier heller ikke noe om hva som her skal forstås med

«en bedre måte». Det er derfor ikke merkelig at Hacker (1997) innvender at det er fullstendig absurd å hevde at en taler ikke kan gi uttrykk for hva han mener på en bedre måte enn ved å gi en homofon T-setning. Hacker utdyper som følger:

If someone says 'I dehort a postprandial perambulation' and is not understood, then, 'after bending whatever knowledge and craft he can to the task of saying what his words mean' ..., he had better be able to improve upon '»I dehort a postprandial perambulation» is true if and only if I dehort a postprandial perambulation'. If all he could do is to give us a homophonic T-sentence, we would doubt whether he understood what he had said. (Hacker 1997, p. 299)

Davidson har imidlertid lært oss at vi bør være mistenksomme overfor tolkninger som tilskriver høy grad av uenighet. Det er derfor rimelig å anta at Hacker har misforstått hva Davidson mener med «en bedre måte». Hacker tolker «bedre» som «mer opplysende», og oppfatter dermed Davidson dit hen at når en taler forsøker å forklare andre hva han eller hun mener, så kan ikke taler gjøre dette på en mer opplysende måte enn ved å angi en homofon T-setning. Gitt at dette er en urimelig oppfatning, bør man ikke i denne sammenhengen tolke «bedre» som «mer opplysende». Som alternativ foreslår jeg at vi tolker «bedre» som «mer presis». Jeg tror altså Davidson sikter til at den beste angivelsen av det man mener vil være den tolkningen som mest mulig nøyaktig gjengir sannhetsbetingelsene til det som sies, uavhengig av om denne tolkningen er informativ på noen som helst måte. En tolkning som har nøyaktig de samme sannhetsbetingelsene som utgangsformuleringen vil være like presis som denne. To formuleringer er like presise hvis de i en gitt sammenheng har nøyaktig de samme sannhetsbetingelsene. Det er nå lett å se at den udiskutabelt mest like presise måten taler kan angi sannhetsbetingelsene og dermed også meningen til sine egne formuleringer vil være ved å bruke de samme formuleringene for å angi sannhetsbetingelsene. På denne måten vil taler ikke bare kunne garantere seg mot muligheten for å gi en mer eller en mindre presis tolkning av sin egen formulering, taler vil også kunne være garantert mot muligheten for å feiltolke sitt eget språk ved å tolke sannhetsbetingelsene til setningene som utgjør språket hennes ved å bruke de selvsamme setningene. Grunnen er at objektspråk og metaspråk for taler selv er ett og det samme språket. Det samme gjelder imidlertid nødvendigvis ikke for lytter. Gitt at det ikke finnes noen garanti for at taler og lytter snakker den samme idiolekten (bruker sine ord og setninger på nøyaktig den samme måten), finnes det ingen garanti for at lytters mest presise måte å angi sannhetsbetingelsene og meningene til de setningene taler ytrer vil være ved å angi en setning i sitt språk som lyder likt setningen fra talers språk.

Gitt at den kunnskapen taler rapporterer ved å ytre en homofon T-setning strengt tatt er triviell er det imidlertid uklart hvorvidt, og hvordan, T-setningsargumentet kan forklare den asymmetrien i kunnskap om meningen til talers setninger som eksisterer mellom taler og lytter. Jeg skal argumentere for at T-setningsargumentet gir en delvis forklaring på asymmetrien i semantisk kunnskap ved at det viser at taler, ved å ytre en homofon T-setning, kan angi sannhetsbetingelsene, og dermed også meningen, til en hvilken som helst meningsfull setning i talers eget språk på en korrekt måte. Poenget med argumentet er at taler normalt ikke vil feiltolke meningen til sine egne ytringer og innholdet til sine egne tanker, fordi problemet om hvordan taler skal forstå sine egne

ytringer og sine egne tanker ikke kan oppstå bortsett fra i spesielle tilfeller.

Den eneste rimelige grunnen en taler kan ha for å tvile på at hun gjengir sannhetsbetingelsene eller meningen til en setning rett ved å angi en homofon T-setning, vil være hvis hun tviler på om hun overhodet mener noe bestemt med denne setningen. Situasjonen er imidlertid asymmetrisk hva angår lytters forståelse av talers ytringer. Selv om vi vanligvis vil være berettiget hvis vi tolker talere fra vårt eget språksamfunn homofont, vil det ofte være mulig å tvile på at en homofon tolkning er den mest presise gjengivelsen av hva taler mente i vårt eget språk. Det er altså fullt mulig å tvile på at en homofon tolkning av en annen språkbruker er riktig, uten at denne tvilen er om talers ytringer overhodet uttrykker noen bestemt mening (se Burge 1999, s. 246). Selv om vi uttrykker en triviell form for kunnskap ved å ytre en homofon T-setning, så viser altså det faktum at taler, men ikke lytter, alltid vil kunne angi meningen til sine egne ytringer ved å ytre en homofon T-setning, at meningen til formuleringer i vårt eget språk aldri vil kunne bli fremmed for oss (se Smith 1998, s. 420).

Hvis vi krever at taler må kunne gi en substansiell grunngiving (ved for eksempel å bruke andre setninger for å angi deres sannhetsbetingelser) for med rette å kunne hevde at hun vet hva hun mener med sine ytringer, så vil asymmetrien i kunnskap om mening mellom taler og lytter forsvinne. Enhver slik tolkning vil taler, på samme måte som lytter, måtte være beredt til å begrunne ved å henvise til faktiske språkbrukssituasjoner. Taler vil altså måtte begrunne slike tolkninger på samme måte som hennes fortolkere.

Man kan imidlertid argumentere for at det generelt sett ikke gir mening å tvile på at man vet hva man selv mener med det man sier. Grunnen er at en slik tvil forutsetter at man vet meningen til ordene man benytter seg av for å uttrykke denne tvilen. Det er klart at dette er en type argument som Davidson mener har beviskraft. I en annen sammenheng hevder han nemlig at «we cannot check up on the objective correctness of our own norms by checking with others, since to do this would be to make basic use of our own norms once more» (Davidson 1995a, s. 15). Situasjonen er imidlertid vidt forskjellig hva angår vårt forhold til andre personers ytringer. Som Tyler Burge påpeker: «By contrast, we can take all of another's words as objects of interpretation. We can view another person as a foreigner, or even a black box. But we cannot view ourselves purely that way» (Burge 1999, s. 246).

Det foregående argumentet gir opphav til en forklaring på hvorfor det vanligvis ikke gir mening å tvile på at vi vet hva vi mener med våre egne ytringer. Dette følger fordi en slik tvil forutsetter at vi ikke tviler på at vi vet hva vi mener med de ordene vi bruker for å stille spørsmål vedrørende vår kunnskap om meningen til våre ytringer, og hvis en slik tvil er meningsfull selv i fraværet av gode grunner for tvil, så vil vi ha absolutt like god grunn til å tvile på at vi vet meningen til de ordene vi bruker for å stille tvil ved vår kunnskap om meningen til de opprinnelige ordene. Uten å ha en spesifikk grunn for å tvile på at vi vet hva vi mener med våre egne ord og ytringer kan vi altså slutte at det ikke gir mening å tvile på at vi vet hva vi mener med våre egne ord og ytringer.

IV. En innvending til T-setningsargumentet5

Ludwig (1994, s. 389) innvender at selv om taler alltid vil kunne angi meningen til sine ytringer ved å ytre en homofon T-setning, så er ikke dette tilstrekkelig for å forklare asymmetrien i kunnskap om mening mellom talere og lyttere, fordi taler ikke derved vil

være garantert å uttrykke semantisk kunnskap.

Hvis Ludwig mener at T-setningsargumentet må kunne vise at taler ikke kan unngå å uttrykke semantisk kunnskap ved å ytre en homofon T-setning for at T-setningsargumentet skal kunne forklare asymmetrien i kunnskap om mening, vil nok Davidson være uenig med Ludwig i hva som kreves av en slik forklaring. Davidson er i min oppfatning forpliktet til tesen om at vi har a priori, men opphevelig («defeasible») kunnskap om meningen til våre ytringer. Å påstå at man vil være garantert å uttrykke semantisk kunnskap hvis man ytrer en homofon T-setning vil nok i følge Davidson være å gi en mystisk forklaring på vår kunnskap om meningen til våre egne ytringer. Formålet med T-setningsargumentet er, slik jeg ser det, simpelthen å illustrere at talere, i motsetning til deres lyttere, ikke er tilbøyelige til å feiltolke sine egne ytringer, for vanligvis trenger ikke talere å tolke sine egne ytringer for å vite hva de mener. Davidson ønsket ikke å forplikte seg til at talere har absolutt eller urokkelig kunnskap om meningen til sine egne ytringer, eller at talere er i besittelse av en ufeilbarlig metode for å oppnå kunnskap om hva de mener. Davidson fastholder at taler kan ta feil om hva hennes ytringer betyr, men feilen kan ikke ligge i den homofone tolkningen. T-setningsargumentet viser nemlig at en taler er garantert mot muligheten til å feiltolke hennes tanker og ytringer. Hvis taler faktisk mener noe bestemt med sin ytring, så kan ikke taler feiltolke denne meningen ved å angi en homofon T-setning. Hvis taler imidlertid ikke mener noe bestemt med en av sine ytringer, vil hun mislykkes i å uttrykke semantisk kunnskap om meningen til denne ytringen hvis hun ytrer en homofon T-setning. Davidsons argument fastslår altså at hvis vi faktisk mener noe bestemt med våre ytringer, så viser muligheten til å kunne angi deres sannhetsbetingelser ved å ytre en homofon T-setning at vi kan være garantert mot å feiltolke deres mening. Hvis vi imidlertid rent faktisk ikke mener noe bestemt med en av våre ytringer, vil vi mislykkes i å uttrykke semantisk kunnskap om meningen til denne ytringen ved å ytre en homofon T-setning. Hvis vi for eksempel skulle lykkes i å lære en papegøye å ytre homofone T-setninger, så ville den ikke derved være i stand til å uttrykke semantisk kunnskap. En papegøye besitter nemlig ikke noen semantisk kunnskap. Selv om papegøyen altså vil mislykkes i å uttrykke semantisk kunnskap ved å ytre en homofon T-setning, så ville papegøyen vært garantert mot muligheten for å feiltolke meningen til ytringen som nevnes på venstresiden av bikondisjonalen hvis den faktisk mente noe med denne ytringen.

Ludwigs innvending kan imidlertid tolkes som om den uttrykker et helt annet poeng. Det vil for eksempel være meningsfylt for meg å hevde, «Jeg vet ikke hva jeg mener med «Wagner døde lykkelig», men hva jeg enn mener med denne setningen, så er den sann hvis, og bare hvis, Wagner døde lykkelig.» Selv om denne setningen kan bli ytret av noen uten at vedkommende vet hva hun mener med den, synes det å være en homofon T-setning som man skulle kunne tilskrive seg selv med førstepersons autoritet. Men denne T-setningen uttrykker åpenbart ingen form for semantisk kunnskap. Det finnes altså instanser av selvtilskrivelser av homofone T-setninger som uttrykker semantisk kunnskap, og instanser som ikke gjør det. Muligheten for å ytre en homofon T-setning viser altså ikke at det med nødvendighet er en presumpsjon at talere vet hva de mener med det de sier.6 Allikevel gir det ikke mening for meg å undre over om, når jeg ytrer «Wagner døde lykkelig» er sant på mitt språk hvis og bare hvis Wagner døde lykkelig», jeg mener det samme med den første

forekomsten av setningen «Wagner døde lykkelig», som jeg mener med den andre forekomsten av denne setningen. Men fordi dette ikke medfører at jeg vet hva jeg mener med «Wagner døde lykkelig», trenger Davidson å gi oss ytterligere grunner for å tro at det må være en presumpsjon at talere generelt sett vet hva de mener med deres ytringer. Jeg tolker Davidson dit hen at det er formålet med tolkningsargumentet å vise at det nødvendigvis må være slik.

V. Tolkningsargumentet

T-setningsargumentet viser at taler normalt ikke har noen grunn til å tvile på at hun vet hva hun mener med sine ytringer. Vi har imidlertid nettopp sett at dette argumentet ikke beviser at det må være en presumpsjon om at taler faktisk vet hva hun mener med sine ytringer. Davidson supplerer derfor T-setningsargumentet med et argument som er ment å vise at det finnes en presumpsjon, som er nødvendig for muligheten for tolkning (og dermed også for kommunikasjon og evnen til å tenke), at taler, men ikke hennes lytter, vet hva sine egne ytringer betyr. I «First Person Authority» ber Davidson leseren om å forestille seg en situasjon hvor to personer ønsker å kommunisere med hverandre, men hvor de snakker ulike og ubeslektede språk, og hvor ingen av dem forstår den andres språk. Davidson vurderer både hva taler og lytter må gjøre for å kunne kommunisere i en slik situasjon. Dette er hva han har å si om talers rolle:

The best the speaker can do is to be interpretable, that is, to use a finite supply of distinguishable sounds applied consistently to objects and situations he believes are apparent to his hearer. Obviously the speaker may fail in this project from time to time; in that case we can say if we please that he does not know what his words mean. (Davidson 1984a, p. 13)

Det beste taler kan gjøre for at lytter skal kunne tolke det hun sier er å bruke sine ord og setninger på en konsistent måte for å omtale objekter og hendelser som er spesielt iøynefallende i de umiddelbare omgivelsene med en intensjon om å si hva hun tror er sant om dem. Davidson hevder at det er mulig taler ikke lykkes i å gjøre seg forståelig for lytter. I slike tilfeller kan det kanskje være fordi taler ikke vet hva hun mener med sine ord og uttrykk. Det kan for eksempel hende at taler ikke husker den tidligere referansen til sine refererende uttrykk, slik at lytter ikke kan finne noen systematikk i den måten hun bruker sine ord for å omtale forhold i omgivelsene. Davidson vektlegger imidlertid at hvis lytter klarer å tolke hva taler sier, så er det fordi det er en presumpsjon at talere vet hva de mener med sine ord og uttrykk. Uten en slik presumpsjon vil det være umulig for lytter å korrelere talers ytringer med de iøynefallende omstendighetene i omgivelsene som er med på å tilskynde talers ytringer, og som gir disse deres innhold.

I «Knowing One's Own Mind» presenterer Davidson tolkningsargumentet noe annerledes. Her appellerer han til fakta ved barns læring av et første språk for å vise at det er en nødvendig betingelse at talere vet hva de mener med sine ord og ytringer. Davidson mener at en forståelse for hvordan trianguleringen mellom to individer som deler de samme omgivelsene gir innhold til deres tanker og mening til deres ytringer kan gi oss en partiell forklaring på asymmetrien mellom talers og lytters semantiske kunnskap. Davidson argumenterer at fordi trianguleringen mellom taler, lytter og en felles omverden bestemmer meningen til våre ytringer og innholdet til våre tanker, så gir det ingen mening for taler å undre «whether she

is generally using her own words to apply to the right objects and events, since whatever she regularly does apply them to gives her words the meaning they have and her thoughts the contents they have» (Davidson 1987b, s. 37). Selv om Davidson anerkjenner at det er mulig for taler feilaktig å tro at hun vet hva hun mener og hva hun tenker, så mener Davidson at tolkning, og dermed også kommunikasjon og tenkning, bare vil være mulig hvis dette kun skjer unntaksvis. Dette kan bli etablert ved å se på situasjonen fra lytters synspunkt.

Hvis lytter skal kunne tolke taler, så gir det ikke mening for lytter å lure på om taler ikke vet hva hun mener med sine ord og uttrykk, fordi lytter, for overhodet å kunne tolke taler, må forutsette at taler vet hva hun mener med sine ord og ytringer. I Davidsons ord:

... the interpreter has nothing to go on but the pattern of sounds the speaker exhibits in conjunction with further events (including of course, further actions on the part of both speaker and interpreter). It makes no sense in this situation to wonder whether the speaker is generally getting things wrong. His behavior may simply not be interpretable. But if it is, then what his words mean is (generally) what he intends them to mean. (Davidson 1984a, s. 13-14)

Davidsons argument er nok en gang svært kortfattet og det forutsetter kjennskap til hans teori om innhold og hans arbeider om radikal tolkning. Mange av våre mest enkle oppfatninger forårsakes av hendelser og objekter i våre umiddelbare omgivelser. En død elg ligger i veibanen og forårsaker at jeg holder setningen «En død elg ligger i veibanen» som sann. I følge Davidsons teori om innhold forårsaker ikke bare slike iøynefallende forhold i våre omgivelser mange av våre oppfatninger, men de gir de også deres sannhetsbetingelser. Gitt at lytter ikke har direkte tilgang til talers oppfatninger, så må lytter ta utgangspunkt i hva taler sier for å prøve å finne ut hva taler tror. Selv om lytter ikke forstår talers språk, forutsetter Davidson at det ved hjelp av talers verbale og ikke-verbale adferd er mulig å påvise at taler holder en setning for å være sann til et gitt tidspunkt. Davidson forfekter i likhet med Quine at lytters inngangsport til en forståelse av talers språk vil være via talers påstander om spesielt iøynefallende eller fremtredende objekter og hendelser i omgivelsene. For at lytter overhodet skal kunne tolke hva taler sier må lytter forutsette at talers ytringer gir uttrykk for talers oppfatninger. Det vil si at lytter må anta at taler anvender sine ord og uttrykk på en korrekt måte for å omtale objekter eller hendelser i sine omgivelser som er spesielt iøynefallende med en intensjon om å si hva hun tror er sant om dem. Fra dette følger det at lytter ikke kan tvile på at taler vet hva hun mener med sine ytringer.

For Davidson er altså antagelsen om at taler vet meningen til sine ord og ytringer en nødvendig betingelse for at tolkning og forståelsen av andre skal være mulig. For at lytter overhodet skal kunne forstå hva taler sier må han forutsette at taler for det meste vet hva hennes ord og ytringer betyr. Antagelsen om at taler vet hva hun mener med hennes ord og ytringer er påtvunget lytter hvis han skal oppfatte taler som en bruker av språk. I «What Is Present to the Mind?» formulerer Davidson det same poenget noe annerledes:

... it does not make sense to suppose that I am generally mistaken about what my words mean; the presumption that I am not generally mistaken about what I mean is essential to my having a language-to my being interpretable at all. (Davidson 1989b, p. 66)

VI. Innvendinger til tolkningsargumentet

Thöle (1993) innvender mot Davidsons slutning at en taler, hvis tolkbar, vil vite meningen til sine ord og ytringer, fordi denne slutningen beror på en uberettiget identifikasjon av «knowledge of what one means» og «getting one's language right». Thöle underbygger sin innvending med det følgende sitatet fra «Knowing One's Own Mind»:

... unless there is a presumption that the speaker knows what she means, i.e., is getting her own language right, there would be nothing for an interpreter to interpret. To put the matter another way, nothing could count as someone regularly misapplying her own words. (Davidson 1987b, p. 38)

Thöle synes å mene at Davidsons tolkningsargument beror på den siterte identifikasjonen mellom «knowledge of what she means» og «getting one's language right», og argumenterer for at denne identifikasjonen er uakseptabel. I sitt argument erstatter Thöle uttrykket «getting her language right» med «being interpretable»:

... we certainly would not say that a speaker knows the meaning of two of her utterances if she were agnostic about whether or not they mean the same. But I see no reason why a speaker who is agnostic about sameness of meaning should be uninterpretable. Furthermore, a speaker might be interpretable, without being able to explain what he means. (Thöle 1993, p. 244)

I Balsvik (2003, 4.4) argumenterer jeg for at Thöles innvending mislykkes fordi den beror på en antikvert oppfatning om hva som kreves for å vite meningen til ens egne ord og ytringer. Etter Quines angrep på distinksjonen mellom syntetisk og analytisk, og etter at filosofer ble oppmerksomme på den rollen faktorer i våre fysiske og sosiale omgivelser spiller i individueringen av semantisk innhold, er Thöles oppfatning om at kunnskap om mening krever at man kan avgjøre om to ord eller uttrykk betyr det samme suspekt. Jeg anerkjenner imidlertid at Thöle har rett i at Davidsons identifikasjon av «knowing what one means», med «being interpretable», eller «getting one's language right» er problematisk. Man kan for eksempel innvende mot Davidson at det er mulig å trekke et skille mellom (a): presumpsjonen at talere generelt sett ikke bruker deres ord og uttrykk feilaktig-det vil si, til å bety noe forskjellig ved en anledning fra den betydningen de vanligvis bruker dem i; og (b) presumpsjonen at talere vet hva de mener med deres ord. Hvis muligheten for tolkning bare krever at talere er tolkbare, eller at de bruker språket sitt på en konsistent måte, så vil Davidsons tolkningsargument bare gi en begrunnelse for (a), men det synes åpenbart at (b) er nødvendig for å forklare asymmetrien i kunnskap om mening som eksisterer mellom taler og lytter . Davidson selv gir ingen begrunnelse, så langt jeg kan se, for identifikasjonen av «knowing what one means» med «getting one's language right». Uten en slik begrunnelse har vi grunn til å stille oss skeptisk til hvorvidt Davidson lykkes i å forklare asymmetrien i semantisk kunnskap mellom taler og lytter. Davidson har imidlertid, i min oppfatning, etablert at hvis en taler er tolkbar, så er det fordi hun lykkes i å bruke sine ord på en konsistent måte for å omtale objekter og hendelser i sine omgivelser. Jeg mener identifikasjonen av «knowing what one means» med «getting one's language right» kan begrunnes med å peke på at den beste forklaringen for hvorfor taler lykkes i å bruke sine ord og uttrykk på en konsistent måte for å snakke om objekter og hendelser i hennes omgivelser, er at hun vet

hva hun mener med dem. Det finnes altså en enkel og likefrem begrunnelse for Davidsons kritiserte identifikasjon.7

VII. Generelle innvendinger mot Davidsons strategi

Davidsons forsøk på å forklare førstepersons autoritet har fått hard medfart i kommentarlitteraturen, spesielt fra Hacker (1997); Ludwig (1994); og Thöle (1993).8 Her ønsker jeg å vise at to generelle innvendinger som disse kritikerne har reist, er basert på misforståelser. Den første innvendingen er at Davidsons forklaring bare kan redegjøre for den autoritative kunnskapen vi har om oppfatninger vi uttrykker språklig. Gitt at førstepersons autoritet ikke er innskrenket til oppfatninger og tanker som vi uttrykker språklig til andre, hevdes det at Davidsons strategi ikke kan forklare det generelle fenomenet førstepersons autoritet (se Hacker (1997), s. 297-98; Ludwig (1994), s. 386 og Thöle (1993), s. 239).

Denne innvendingen kan tilbakevises ved å peke ut to forhold. For det første er ikke Davidson forpliktet til det synspunkt at førstepersons autoritet er begrenset til tanker som vi uttrykker språklig til andre. Davidsons synspunkt er at: «normally I know what I think before I speak or act» (Davidson 1987b, s. 15). For det andre er det ingenting i Davidsons forklaring som krever at tanker må ytres ut høyt for at de skal kunne vites med førstepersons autoritet. Alt som kreves for at man skal kunne vite ens tanker med førstepersons autoritet er at de kan uttrykkes i en setning som man vil holde for sann. Denne innvendingen trenger man altså ikke ta på alvor.

En annen innvending er at Davidson, i sin forklaring på førstepersons autoritet, misrepresenterer grunnlaget for vår autoritative selvkunnskap. Hacker (1997, s. 297-9), Ludwig (1994, s. 387) og Thöle (1993, s. 239) tolker Davidson som om han representerer vår autoritative kunnskap om våre egne oppfatninger som basert på en slutning fra en kunnskap om hvilke setninger vi holder for å være sanne, og kunnskap om meningen til disse setningene. Denne innvendingen er igjen basert på en misforståelse. Det er simpelthen ikke sant at Davidson representerer vår autoritative selvkunnskap om våre egne oppfatninger som basert på en slutning fra kunnskap om hvilke setninger vi holder for å være sanne, og kunnskap om meningen til disse setningene. Davidson vektlegger at det som karakteriserer vår autoritative selvkunnskap om våre egne oppfatninger, til forskjell fra vår kunnskap om andres oppfatninger, er at den er direkte, ikke-slutningsmessig begrunnet, og heller ikke basert på noen som helst form for observasjon eller evidens. Som han uttrykker det et sted:

... there is little ... to say about how we know what we think. In the interesting, and originally puzzling cases, there is no way we know-for there is no evidence to be sought, no inner object to be scrutinized, no competing hypothesis to be weighed. (Davidson 1989b, s. 66)

VIII. Evaluering

Hittil har jeg forsøkt å artikulere og forsvare Davidsons forklaring på førstepersons autoritet. Avslutningsvis ønsker jeg å vurdere rekkevidden til hans forklaring. Davidson fokuserer sin oppmerksomhet rundt den autoriteten som hefter seg til selvtilskrivelser av tankeinnhold. I «First Person Authority» bemerker imidlertid Davidson at han er forpliktet til det synspunkt at førstepersons autoritet også hefter seg til selvtilskrivelser av sansefornemmelser og erfaringer, og til den psykologiske

holdningen (for eksempel frykt, ønske, eller tro) vi inntar overfor tankeinnholdet. På grunn av kompleksiteten til dannelseshistorien til noen av våre proposisjonale holdninger, og fordi noen proposisjonale holdninger inneholder en saklig komponent (for eksempel å legge merke til at p, eller å vite at p), hevder Davidson at førstepersons autoritet kommer i «various degrees and kinds» (Davidson 1984a, s. 4). Det synes imidlertid som om Davidson mener hans forklaring på førstepersons autoritet kan la seg generalisere slik at den dekker proposisjonale holdninger generelt. Hvis Davidson har som mål å gi en fullstendig redegjørelse for førstepersons autoritet, må hans forklaring dessuten dekke den autoriteten som hefter seg til selvtilskrivelser av sansefornemmelser og erfaringer. I sitt publiserte arbeid gir imidlertid Davidson ingen indikasjoner på hvorledes han eventuelt vil forsøke å generalisere sin forklaring. Som svar på en e-post har imidlertid Davidson foreslått at hans forklaring på førstepersons autoritet dekker den autoriteten som hefter seg til den psykologiske holdningen vi inntar overfor innholdet til våre tanker fordi: «The grammatical mood (imperative, interrogative, etc.) of a sentence is a prominent aspect of the semantics and so part of the content we grasp when we understand sentences.»9 Jeg vil nå argumentere for at Davidsons forslag viser at hans redegjørelse kan forklare hvorfor vi med autoritet kan vite at vi tror at p, i motsetning til for eksempel å frykte eller ønske at p. Denne redegjørelsen kan imidlertid ikke forklare hvorfor førstepersons autoritet hefter seg til selvtilskrivelser av proposisjonale holdninger generelt. Davidsons forklaring forteller oss for eksempel ikke hvordan eller hvorfor vi er i stand til å hevde, med autoritet, at vi er skuffet og ikke sint at p.

Davidsons forklaring på asymmetrien i psykologisk kunnskap mellom førsteperson og andreperson er blant annet ment å kunne forklare hvorfor det er en presumpsjon at taler, og ikke lytter, vil ha autoritativ kunnskap om hvilke oppfatninger taler uttrykker med de følgende to oppriktige ytringene:

(1) «Jeg tror at Wagner døde lykkelig».

(2) «Jeg er skuffet over at Beau ikke kom på festen».

Med en oppriktig ytring av (1) eller (2) påstår eller hevder taler p, samtidig som taler uttrykker hennes oppfatning at p. Hvis taler ytrer (1), påstår hun at hun tror Wagner døde lykkelig, samtidig som hun uttrykker hennes andreordensoppfatning at hun tror Wagner døde lykkelig; hvis hun ytrer (2) påstår eller hevder hun at hun er skuffet over at Beau ikke kom på festen, samtidig som hun uttrykker hennes oppfatning at hun er skuffet over at Beau ikke kom på festen. Jeg skal argumentere for at Davidsons forklaring på førstepersons autoritet redegjør for hvorfor taler har autoritativ kunnskap om hvilken oppfatning hennes ytring uttrykker, men at Davidsons forklaring ikke viser at taler nødvendigvis har autoritativ kunnskap om hvorvidt påstanden ytringen uttrykker er sann.

Tenk deg at en taler med oppriktighet ytrer den følgende setningen:

(3) Beau kom ikke på festen.

Selv om talers autoritative kunnskap om hva denne setningen betyr garanterer at hun vet hvilken oppfatning hun uttrykker ved å ytre denne setningen, så har ikke taler autoritativ kunnskap om hvorvidt påstanden setningen uttrykker er sann. Påstandens sannhetsverdi avgjøres delvis av objektive saksforhold som eksisterer uavhengig av hennes oppfatninger. Det er for eksempel mulig at Beau kom på festen uten at taler var oppmerksom på dette. Selv om det ikke finnes noen grunn til å tvile på at taler vet hvilken oppfatning hun uttrykker ved å ytre (3), kan hun altså feilaktig

tro at påstanden (3) uttrykker er sann.

Et lignende resonnement vil vise at selv om taler har autoritativ kunnskap om hva hun mener med å ytre (2), og selv om dette viser at hun også har autoritativ kunnskap om hvilken oppfatning hun uttrykker ved å ytre denne setningen, så kan man ikke slutte at taler også har autoritativ kunnskap om hvorvidt påstanden (2) uttrykker er sann. Davidsons forklaring på førstepersons autoritet viser altså ikke at taler har autoritativ kunnskap om at hun er skuffet (i motsetning til for eksempel sint eller lei seg) over at Beau ikke kom på festen. Jeg konkluderer at Davidsons forklaring på førstepersons autoritet ikke makter å redegjøre for hvordan vi generelt sett kan ha autoritativ kunnskap om holdningskomponenten til våre tanker. Fordi jeg mener at vi har autoritativ kunnskap om holdningskomponenten til våre tanker, trenger vi en egen eller en annen forklaring for å redegjøre for denne autoriteten.

Jeg vil nå vurdere om Davidsons forklaring på førstepersons autoritet kan redegjøre for vår autoritative kunnskap om våre egne sansefornemmelser og erfaringer. Vurder det følgende eksempelet:

(4) Det ser ut som om det er en dolk foran meg.

Ved en oppriktig ytring av (4) vil taler påstå at det ser ut som om det er en dolk foran henne samtidig som hun uttrykker hennes oppfatning om at det ser ut som om det er en dolk foran henne. Det foregående resonnementet har vist at Davidsons forklaring på førstepersons autoritet forklarer hvorfor taler har autoritativ kunnskap om hvilken oppfatning hun uttrykker ved hjelp av (4), men at den ikke forklarer hvorfor hun også har autoritativ kunnskap om hvorvidt påstanden ytringen uttrykker er sann eller ei. Gitt at det ikke finnes noen grunn til å tvile på at hun har autoritativ kunnskap om hvorvidt påstandene om hennes sansefornemmelser og erfaringer er sanne; og gitt at Davidsons forklaring på førstepersons autoritet bare dekker den autoriteten som hefter seg til selvtilskrivelser av våre oppfatninger om våre sansefornemmelser og øvrige erfaringer; så følger det at Davidsons forklaring på førstepersons autoritet er ufullstendig. Problemet er at Davidson ikke makter å gjøre rede for den autoriteten vi har om de kvalitative aspektene ved våre erfaringer og sansefornemmelser. I Balsvik (2003, avsnitt 9.3) foreslår jeg at man vil måtte ty til en eller annen observasjonsmodell for vår autoritative selvkunnskap for å kunne redegjøre for dette.

Noen vil kanskje tro at et lignende resonnement vil vise at Davidsons forklaring på førstepersons autoritet heller ikke kan forklare hvordan vi kan ha autoritativ kunnskap at vi tror, og ikke ønsker, at p. Dette er imidlertid ikke tilfelle. Fordi utsagnskraften (spørresetning, ordre, påstand, etc.) til en setning er en viktig del av dens semantikk, og dermed også en del av hva vi forstår når vi forstår ytringer, kan Davidson i noen tilfeller forklare hvorfor vi har autoritativ kunnskap om den proposisjonale holdningen vi inntar overfor innholdet til våre tanker. Når en taler ytrer en setning, og vet hva hun mener med den, så vet taler om setningen uttrykker en ordre, et spørsmål, eller en påstand. Gitt at en nødvendig presumpsjon for muligheten av tolkning er at taler vet meningen til sine ytringer, er det en presumpsjon at taler vet utsagnskraften til sine ytringer. Det er derfor en nødvendig presumpsjon, for muligheten av tolkning, at talere vet hvorvidt de uttrykker en oppfatning eller et ønske, og at de vet hvilken oppfatning eller hvilket ønske de uttrykker. Fordi det finnes flere ulike typer psykologiske holdninger personer kan innta overfor innholdet til deres tanker enn antall modi et utsagn kan bli

uttrykt med, kan imidlertid ikke denne redegjørelsen bli generalisert til å dekke alle proposisjonale holdninger.

Davidsons redegjørelse for hvorfor eksternalisme er forenelig med førstepersons autoritet viser også at vi kan ha autoritativ kunnskap om hvorvidt vi tror (i motsetning til for eksempel frykter eller ønsker) at p. Davidson hevder at førstepersons autoritet er forenelig med eksternalisme fordi autoritativ kunnskap om tankeinnhold ikke krever at man undersøker ens omgivelser. Grunnen er at innholdet til førsteordenstanken vil være bygd inn i innholdet til andreordenstanken som er om førsteordenstanken, og de samme kausale relasjonene (som man ikke trenger å vite noe om) bestemmer innholdet til begge tankene.10 Denne redegjørelsen kan brukes for å vise at hvis en ytring av den følgende setningen er oppriktig, så vil det være umulig at førsteordensoppfatningen som blir påstått ved å ytre denne setningen er falsk:

(5) Jeg tror at vann er den beste tørsteslukkeren.

I følge denne redegjørelsen er altså innholdet til førsteordensoppfatningen som taler påstår ved å ytre (5) konseptuelt knyttet til innholdet til andreordensoppfatningen denne ytringen uttrykker. Når taler oppriktig uttrykker andreordensoppfatningen at hun tror at vann er den beste tørsteslukkeren, vil den påståtte førsteordensoppfatningen både være trodd og uttrykt. Fordi innholdet til førsteordensoppfatningen som blir påstått med en ytring av (5) er konseptuelt knyttet til innholdet til andreordensoppfatningen som blir uttrykt med denne ytringen, følger det at det må være en presumpsjon at førsteordensoppfatningen som blir påstått ved en ytring av (5) er sann. Dette viser at det er en presumpsjon at en taler ikke tar feil verken om holdningen eller innholdet til førsteordensoppfatningen som andreordensoppfatningen hun uttrykker er om. Med andre ord, fordi innholdet til andreordensoppfatningen uttrykt ved en ytring av (5) er konseptuelt knyttet til innholdet til førsteordensoppfatningen som påståes, så er det en presumpsjon at en taler vet hva ytringen påstår. Dette er ikke fordi disse oppfatningene blir holdt simultant. Det er heller fordi det er umulig å ha en andreordensoppfatning uten å ha førsteordensoppfatningen andreordensoppfatningen er om.

Dette viser imidlertid ikke at vi har autoritativ kunnskap om selvtilskrivelser av de øvrige proposisjonale holdningene. Hvis taler ytrer den følgende setningen med oppriktighet vil hennes autoritative kunnskap om hva setningen betyr, vise at hun har autoritativ kunnskap om hvilken oppfatning ytringen uttrykker. Men hennes autoritative kunnskap om hva ytringen betyr medfører ikke en presumpsjon at påstanden ytringen uttrykker er sann:

(6) Jeg er oppskaket over at jeg ikke fikk jobben.

Jeg mener at det er en kognitiv prestasjon å vite at (6) er sann. Det vil ofte være tilfelle at personer er oppskaket, og vet de er oppskaket, men at de ikke vet hvorfor de er oppskaket, eller tar feil om hvorfor de er oppskaket. I sitt argument for at eksternalisme er forenelig med førstepersons autoritet appellerer Davidson til ideen om at det ikke er mulig for en førsteordenstanke å ha et visst innhold mens den relevante delen av andreordenstanken som omhandler den første har et annet innhold. Jeg har argumentert for at denne redegjørelsen viser at når det gjelder selvtilskrivelser av andreordensoppfatninger om oppfatninger, så er det umulig å ta feil om holdningskomponenten til førsteordenstanken. Dette er fordi man ikke kan tro at man tror noe uten å dermed tro det man tror man tror. Det synes altså å være konseptuelt

umulig å ta feil i ens andreordensoppfatning at man tror at p. Det samme gjelder imidlertid ikke for holdningskomponenten til andreordensoppfatninger om andre former for psykologiske holdninger som for eksempel å være oppskaket, sint, eller skuffet at p.11

Hvis det foregående argumentet er riktig kan vi konkludere at Davidson lykkes i å forklare vår autoritative kunnskap om oppfatninger og tankeinnhold, men at denne forklaringen verken lar seg generalisere til å dekke vår autoritative selvkunnskap om andre psykologiske holdninger vi kan innta i forhold til vårt tankeinnhold eller vår autoritative kunnskap om våre sansefornemmelser og erfaringer. Davidsons forklaring på førstepersons autoritet forblir dermed ufullstendig. I Balsvik (2003, kap. 9) antyder jeg at det ikke finnes noen enhetlig måte vi vet om vårt eget bevissthetsliv. Vår kunnskap om våre egne erfaringer, sansefornemmelser og sinnsstemninger synes å ha et annet grunnlag og en annen epistemisk status enn vår kunnskap om våre egne oppfatninger.

Noter

  1. Dette er en rekonstruksjon av Davidson 1984a, s. 3-5; 1987b, s. 15-18; 1991a, s. 205-209.

  2. For alternative formuleringer og tolkninger av Davidsons strategi, se Puhl 1994, s. 347-48; Smith 1998, s. 415; Ludwig 1994, Section V; og Thöle 1993 s. 238-242.

  3. I det følgende vil taler omtales i hunkjønn, mens lytter omtales i hankjønn.

  4. Se Davidson 1991a, s. 217 for en annen versjon av det samme argumentet.

  5. For andre innvendinger til T-setningsargumentet, se Thöle (1993, s. 245), Hacker (1997, s. 299), Evnine (1991, s. 167). For utførlige svar til disse innvendingene, se Balsvik (2003).

  6. Det er viktig å huske at Davidsons formulering av explanandum forutsetter at både taler og lytter vet at taler vet hva hun mener med sin ytring. Davidson har altså i sin forklaring utelukket muligheten for at taler kan mislykkes i å uttrykke semantisk kunnskap ved å ytre en homofon T-setning.

  7. Olav Gjelsvik har pekt ut at det er lite sannsynlig at Davidson selv ville akseptert min strategi da forklaringen på førstepersons autoritet nå beror på en slutning til den beste forklaringen. Davidson ville i følge Gjelsvik ønsket at førstepersons autoritet skulle kunne vises å være en direkte følge fra mulighetsbetingelsene for radikal tolkning. Jeg mener imidlertid at identifikasjonen av «knowing what one means» med «being interpretable» eller «getting one's language right» krever en begrunnelse da det er mulig å trekke et skille, om enn noe svakt, mellom det å bruke ord på en konsistent måte, og det å vite hva man mener med disse ordene. Skillet oppstår fordi språkbrukere kan ha ufullstendig kunnskap om hva de mener med deres ord og ytringer selv om de makter å benytte dem på en konsistent måte som muligjør tolkning. Jeg har ikke klart å tenke ut alternative måter Davidson kan begrunne sin identifikasjon. For en drøftelse av ytterligere innvendinger mot Davidsons tolkningsargument, se Balsvik (2003, avsnitt 4.4).

  8. Se Balsvik 2003, kapittel 4 og 5 for en presentasjon og drøfting av disse innvendingene.

  9. Sitatet er hentet fra en e-post fra Davidson skrevet den 25.1.2002.

  10. Se Davidson 1987b, 1988a, 1988b, 1989b, og 1990a for Davidsons forsvar for synspunktet at eksternalisme er forenelig med førstepersons autoritet.

  11. Dette kan man se ved at det ikke er mulig å oppriktig ytre (7) uten å begå en logisk-grammatisk feil, mens det er meningsfylt å ytre (8): (7) Jeg tror at jeg tror det vil regne, men kanskje det ikke er tilfelle at jeg tror det vil regne. (8) Jeg tror at jeg er oppskaket over at jeg ikke fikk jobben, men kanskje det ikke er tilfelle at jeg er oppskaket over at jeg ikke fikk jobben.

Litteratur

Balsvik, Eivind. 2003. An Interpretation and Assessment of First-Person Autority in the Writings of Philosopher Donald Davidson. New York: The Edwin Mellen Press

Burge, Tyler. 1999. «Comprehension and Interpretation.» I Hahn 1999: 229-250.

Davidson, Donald. 1984a. «First Person Authority.» I Davidson 2001c: 3-14.

---. 1987b. «Knowing One's Own Mind.» I Davidson 2001c: 15-38.

---. 1988a. «Reply to Burge.» The Journal of Philosophy 85: 664-666.

---. 1988b. «The Myth of the Subjective.» I Davidson 2001c: 39-53.

---. 1989b «What is Present to the Mind.» I Davidson 2001c: 53-68.

---. 1990a. «Epistemology Externalized.» I Davidson 2001c: 193-204.

---. 1991a. «Three Varieties of Knowledge.» I Davidson 2001c: 205-220.

---. 1992. «The Second Person.» I Davidson 2001c: 107-121.

---. 1993a. «Replies to Seventeen Essays.» I Stoecker 1993.

---. 1994d. «The Social Aspects of Language.» I The Philosophy of Michael Dummett. Redigert av McGuinness og Olivieri. Dordrecht: Kluwer Academic Press: 1-16.

---. 1995a. «Could There be a Science of Rationality?» International Journal of Philosophical Studies. Vol. 3 (1): 1-16.

---. 1997a. «Indeterminism and Antirealism.» I Davidson 2001c: 69-84.

---. 1998b. «The Irreducibility of the Concept of the Self.» I Davidson 2001c: 85-93.

---. 2001a.»Comments on Karlovy Vary Papers.» I Interpreting Davidson. Kotatko, Pagin and Segal (red.). Palo Alto: CSLI Press: 285-307.

---. 2001c. Subjective, Intersubjective, Objective. Oxford: Oxford University Press.

Hacker, P.M.S. 1997. «Davidson on First-Person Authority.» The Philosophical Quarterly Vol. 47, No 188: 285-304.

Hahn, Lewis Edwin (red.). 1999. The Philosophy of Donald Davidson. The Library of Living Philosophers. Vol. XXVII, Open Court.

Kotatko, Petr, Peter Pagin og Gabriel Segal (red.). 2001. Interpreting Davidson. Stanford: CSLI press.

Ludwig, Kirk. 1994. «First-Person Knowledge and Authority.» I Preyer, Siebelt, og Ulfig (red.) 1994: 367-398.

Preyer, Siebelt, og Ulfig (red.). 1994. Language, Mind and Epistemology; On Donald Davidson's Philosophy. Synthese Library Vol. 241. Dordrecht: Kluwer Academic Publishers.

Puhl, Klaus. 1994. «Davidson on Intentional Content and Self-Knowledge.» I Preyer, Siebelt, og Ulfig (red.) 1994: 339-352.

Smith, Barry. 1998. «On Knowing one's Own Language.» I Wright, Smith og MacDonald (red.) 1998: 391-428.

Stoecker, Ralf (red.). 1993. Reflecting Davidson. Berlin: Hawthorne.

Thöle, Bernhard. 1993. «The Explanation of First Person Authority.» I Stoecker 1993: 213-247.

Wright, Crispin; Barry Smith og Cynthia MacDonald (red.). 1998. Knowing Our Own Minds. Oxford: Clarendon Press.