1. Innledning: Subjektivitet og natur

Vårt sjelsliv - eller våre subjektegenskaper, om vi ønsker en mindre teologisk preget sjargong - er gjenstand for forskjellige former for erfaring. Vi opplever glede, tristhet, fristelse, vemmelse, stolthet, sjalusi - med større eller mindre grad av oppmerksomhet rettet mot følelsen, og med større eller mindre vilje og evne til å gi den språklig uttrykk. Vi kjenner - påvirkes, beveges av - følelsestilstander hos våre medskapninger. Forøvrig observerer vi deres adferd og forstår ofte hva de uttryker, hva de driver med, hva de foretiller seg eller pønsker på. For egen del vet vi, stort sett, hva vi føler, tror og intenderer. Vi erindrer dessuten begivenheter, tildragelser vi har vært en del av, og vi bruker disse som elementer i verdibærende beskrivelser som fanger opp det vi gjerne oppfatter som vår identitet. Slike narrasjoner sier noe om hva vi er blitt og hva vi ønsker å bli, om våre håp og vår frykt, om hvordan vi har formet vårt liv og hvordan livet har formet oss. All denne konkrete omgang med spesifikk subjektivitet - vår egen og andres - avhenger dessuten av et vell av generell kunnskap; subjekter registrerer sine omgivelser, de skygger gjerne unna det de frykter eller misliker, forsøker å skaffe seg det de trenger eller ønsker seg, beskytter det de er glad i, og så videre, i økende grad av kompleksitet. Denne kunnskapen eller kompetansen omfatter en forståelse av hvordan oppfatninger dannes, hvordan affekt fremkalles og fungerer, hvordan motivasjon oppstår og kommer til uttrykk i handling. Den har et rikt og sammensatt deskriptivt innhold, men er også gjennomsyret av normativ forståelse, for eksempel om hva som er verdt å ha og verdt å gjøre, og om hvordan alminnelig fornuftige folk forholder seg til sine omgivelser i forskjellige omstendigheter. Denne kompetansen er almenn, og av svært gammel dato. Selv om den også er fleksibel, er variasjoner knyttet til tid og sted likevel små og relativt overflatiske i forhold til kjernen av universell kunnskap om hvordan det er å være et subjekt i verden, og om hva man kan forvente seg av slike. Denne kjernen av subjektkompetanse

lar oss i vårt daglige virke pleie rimelig vellykket omgang med både kjente og ukjente, den strukturerer våre identitetsnarrasjoner, og den gjør det mulig for oss, gitt tilstrekkelig empiri og forsiktighet, å danne brukbare bilder av hva som rører seg i våre artsfrender på tvers av kontinenter, verdenshav og årtusener.

Dertil har vi i nyere tid lansert et spesielt epistemisk prosjekt, med det formål å fremskaffe systematisk, etterprøvbar, teoretisk artikulert kunnskap om subjektegenskapene. Dette prosjektet har, som vi etterhvert skal se, varierende former, men de legger alle til grunn at vi kan oppnå innsikt i - eller om - vårt sjelsliv ved å forstå subjektegenskapene som empiriske fenomener. I hvert fall for kognitiv og affektiv nevrovitenskap tar denne antagelsen en sterk form, i det empiriske fenomener forstås biologisk.1 Nevrologen Joseph LeDoux uttrykker det slik: «Hjerneforskere ... tar normalt utgangspunkt i antagelsen om at det materialistiske synet på sjel-legemeproblemet er riktig (at sinnet [mind] er et produkt av hjernen), og forsøker så å forstå hvordan hjernen gjør sinnet mulig.» (LeDoux, 18)2 LeDouxs poeng er ikke bare at psyke forutsetter hjerne, materialismen tas bokstavlig: «Hjernekretser og psykologiske opplevelser [experiences] er ikke forskjellige ting, men snarerer forskjellige måter å beskrive den samme tingen på.» (LeDoux, 262) Subjektegenskaper realiseres i synaptiske forbindelser; ved å kartlegge synapsekretser, fremskaffer vi nye beskrivelser av (blant annet) psykologiske fenomener.

Her gir LeDoux det naturalistiske perspektivet på subjektegenskapene et attraktivt og representativt uttrykk. Dog reiser formuleringen viktige spørsmål. Hva innebærer det å si at vi har to måter å beskrive det samme på? Hva er egentlig en måte å beskrive på? Hva slags føringer, om noen, legger forskjellige beskrivelsesmåter på hverandre, gitt at de har felles objektdomene? Den konkrete utfordringen vi står overfor er hvordan vi kan forstå forholdet mellom en naturvitenskapelig tilnærming til våre subjektegenskaper og andre former for kunnskap om eller erfaring av sjelslivet, som dem jeg viste til innledningsvis. Spørsmålet er hvorvidt tanken om forskjellige beskrivelsesmåter gjør oss bedre rustet til å håndtere denne utfordringen, og, i så fall, hvordan. Dette blir vårt hovedanliggende i resten av essayet.

I det følgende skisserer jeg først Donald Davidsons syn på forholdet mellom det mentale og det fysiske (2), og deretter hans oppfatning det karakteristiske ved mentale størrelser (3). Med dette som utgangspunkt, sammenholder jeg Davidsons forståelse av det mentale med føringer som kan trekkes ut fra empiriske tilnærminger til subjektegenskapene. Davidsons posisjon gir både filosofiske og vitenskapsteoretiske gevinster, men det vil etter hvert vise seg at hans karakteristikk av det mentale ikke er egnet til å belyse den konseptuelle dynamikken i grensesnittene mellom naturvitenskap og andre former for kunnskap om og erfaring av våre subjektegenskaper. (4) Imidlertid ligger det i Davidsons behandling av forholdet mellom sinn og legeme en svært fruktbar tanke om beskrivelsesmåter. Å utdype denne tanken er et formål i essayets avsluttende del, hvor jeg legger frem ideen om en begrepspraksis - et vokabular - som et redskap til å implementere bestemte menneskelige interesser, erkjennelsesmessige så vel som praktiske. (5) Mitt budskap, avslutningsvis, er at vi lettere kan sette vår opplevelse av oss selv som subjekter inn i en naturalistisk sammenheng ved hjelp av begreper som benytter en annen tilgang til subjektegenskapene, enn den Davidsons narrativt forankrede forståelse av det mentale viser til. Forslaget blir skjematisk, men det må sies at min hensikt likevel er ubeskjeden: Jeg håper å sannsynligjøre at

den antydede retning for utvikling av begrepspraksis etter hvert vil bidra til en mer konstruktiv, mindre fastlåst, håndtering av forholdene mellom de forskjellige erfarings- og kunnskapsformer som våre subjektegenskaper er gjenstand for. I den grad en slik ambisjon lar seg realisere, er det takket være det metodiske grepet jeg låner fra Davidson. Slik håper jeg å kunne understreke hans essensielle bidrag til en filosofisk slagkraftig naturalistisk humanisme.

2. Det mentale og det fysiske

I «Mental Events» (Davidson 1971) diskuterer Davidson forholdet mellom det mentale og det fysiske. Han tar utgangspunkt i tre antagelser, hvorav i hvert fall en virker såpass selvsagt at man antagelig må være filosof for å bestride den. Dette er antagelsen om at våre mentale tilstander - hva vi tenker, føler, ønsker, intenderer, og så videre - har årsaksmessig sammenheng med hendelser i den fysiske verden. Vi kan, i følge denne antagelsen, med full rett betrakte forklaringer av mentale hendelser i kraft av fysiske, og fysiske hendelser i kraft av mentale, som kausale forklaringer. Akkurat det poenget var sentralt i et tidligere essay, «Actions, Reasons, and Causes» (Davidson 1963), hvor Davidson argumenterte for at bruken av «fordi» og kognate uttrykk i handlingsforklaringer er genuint forklarende nettopp i kraft av å vise til årsakssammenhenger. Davidsons poeng er i tråd med alminnelig forståelse: Når vi forklarer en hendelse i verden ved å fremstille den som følge av en handling, for eksempel opplysningen av et rom ved at en strømkrets blir sluttet i det jeg med vilje og vitende slår bryteren på, da viser vi til en årsaksmessig sammenheng mellom det handlende subjekts relevante mentale tilstander - ønske om lys og oppfatninger om hvordan det kan tilveiebringes - og en endring i den fysiske verden. Hovedbudskapet i «Actions, Reasons, and Causes» er at når våre handlingsforklaringer er vellykkede, da er begrunnelsene vi anfører også årsaken til handlingen.

Davidson rehabiliterer ikke med dette en kartesiansk substansdualisme. Det sentrale poenget i hans forsvar av en common sense forståelse av handlingsforklaringer, er ikke at det fysiske og det ikke-fysiske likevel kan ha kausalt samkvem. Davidson, som LeDoux, er ontologisk monist. Men Davidsons monisme er, overraskende nok, basert på et dyptloddende skille mellom det mentale og det fysiske. La oss se videre på argumentasjonen i «Mental Events.» I tillegg til prinsippet om psykofysisk kausal interraksjon, som jeg nettopp har utlagt, anfører Davidson to andre premisser. Den andre av de tre grunntankene i «Mental Events» er denne: Om to hendelser er knyttet sammen som årsak og virkning, vil det være en streng, lovmessig forbindelse mellom dem. Dette poenget forsøker Davidson senere å godtgjøre i en lite leservennlig artikkel, «Laws and Cause» (Davidson 1995a). Her går det blant annet frem at slike strenge lovmessigheter forekommer - det vil si, er formulerbare - kun innenfor ett område, nemlig fysikkens. Fysikk, som vitenskap, er nettopp forsøket på å finne frem til måter å beskrive virkeligheten på som lar oss utvise dens grunnleggende nomologiske struktur. For å si det på en måte som foregriper et hovedpoeng: Teoretisk fysikk har lovmessig universalitet som sin begrepskonstituerende interesse.3 I «Mental Events» fungerer premisset om årsaksrelasjonens nomologiske natur som en primitiv antagelse. Antagelsen medfører at kausalt forbundne hendelser må kunne beskrives med begreper som kan inngå i formuleringen av strenge (unntaks- og betingelsesfrie) lover. Dette betyr ikke at vi må kjenne disse begrepene, enn si lovmessighetene de ville kunne la oss artikulere, for at vi skal kunne

påpeke kausalforbindelser mellom hendelser eller tilstander. Kunnskap om konkrete årsakssammenhenger er ikke nødvendigvis induktivt belagt, ei heller vår visshet om at en lovmessighet er virksom (Davidson 1963, 18). Om to hendelser er kausalt forbundet, er de slik forbundet uansett hvordan de beskrives - kausalitet er en ekstensjonal relasjon (Davidson 1971, 215). Men lover er språklige konstruksjoner (ibid.); lovmessigheter som knytter to hendelser sammen, fremstiller forbindelsen som en instans av en generell forbindelse mellom hendelser av bestemte typer eller slag. Lover sorterer derfor hendelser under bestemte begreper. Og strenge lovmessigheter kan bare uttrykkes i en spesiell klasse begreper, nemlig de som benyttes i formuleringen av en ideell teoretisk fysikk. Dermed er vi i den situasjon at vi ofte - og ofte med godt belegg - uttrykker sanne påstander om kausale forbindelser mellom konkrete hendelsespar, både psykiske og fysiske, uten at vi har den ringeste ide om hvordan disse hendelsene skal beskrives dersom vi skulle utvise den strenge lovmessigheten som for Davidson utgjør kausalforbindelsens forankring.

Det tredje premisset Davidson legger til grunn uttrykker en karakteristisk egenskap ved psykologiske begreper. Begreper som vi benytter når vi fremstiller hendelsers mentale karakter kan, i følge Davidson, ikke benyttes i formulering av strenge lovmessigheter. Naturligvis er verden full av regelmessige forbindelser mellom to (eller flere) psykologiske tilstander, og mellom slike tilstander eller hendelser og fysiske sådanne, og disse uttrykker vi gjerne ved hjelp av psykologiske begreper. Vår subjektkompetanse består stort sett av kjennskap nettopp til slike regelmessigheter. Likevel vil disse regularitetene alltid være nomologisk slarkete; deres gyldighet sikres gjennom unntaksbetingelser og kvalifikasjoner. Graden av slark vil varierere, men så lenge vi er innenfor det psykologiske, vil det ikke kunne elimineres.

De tre antagelsene i «Mental Events» - at det psykiske og det fysiske er kausalt forbundet, at alle årsaksforbindelser forutsetter streng lovmessighet, og at det psykiske ikke lar seg fange i strengt nomologiske begreper - ser i utgangspunktet ut til å skape en konflikt. Det ser ut som om mentale tilstander både er og ikke er en del av virkelighetens kausale struktur. Men dette er en skinnkonflikt. Så lenge vi er oss bevisste at det mentale, det fysiske og det lovmessige er begrepskategorier, er det ingen ting i veien for at en og samme tilstand skulle kunne fanges både i den mentale og den fysiske kategori. Tvert imot gir Davidson oss en grunn til å avvise kartesiansk substansdualisme. For hvis antagelsene er riktige, og hvis det er fysikkens oppgave å formulere strenge lovmessigheter, da må psykiske fenomener også falle innenfor fysikkens domene. Hendelser og tilstander som kan beskrives med mentale termer, må også kunne beskrives med fysiske termer. Resultatet er posisjonen Davidson kaller anomal monisme: Psykiske størrelser kan ikke knyttes til fysiske størrelser gjennom streng lovmessighet, men alt som kan figurere i kausale sammenhenger må likevel kunne fanges opp av fysikkens begreper. Det mentale må, med andre ord, også være fysisk; verden er begrepsmessig mangfoldig, men ontologisk enhetlig.

For å oppsummere: Davidson presenterer oss for en ontologisk monisme. Klassifisering av fenomener som mentale eller fysiske skiller ikke mellom to forskjellige substanser, men signaliserer at de behandles med den ene eller andre av to forskjellige begrepsklasser. Disse to begrepsslagene, de mentale og de fysiske, står slik i forhold til hverandre at de ikke kan kobles sammen i strenge lover. Reduksjon av mentale begreper til fysiske begreper, enten strengt

nomologisk eller definitorisk, er dermed utelukket.

Dette antireduksjonistiske elementet i Davidsons monisme springer ut av det tredje grunnpremisset i «Mental Events,» antagelsen om at psykologiske begreper ikke kan opptre i strenge lover. Det er altså ikke bare såkalte psykofysiske lover Davidson utelukker; strenge lovmessigheter er utelukket også innenfor det psykologiske domenet. Hvorfor er det slik? Dette spørsmålet fører oss til kjernen i Davidsons tenkning om det mentale. I «Mental Events» argumenterer han ganske kort for premisset, men tankegangen utdypes en rekke steder, for eksempel i «Psychology as Philosophy» (Davidson 1974), «Radical Interpretation» (Davidson 1973) og «Could There Be a Theory of Rationality?» (Davidson 1995b). La oss se hva den går ut på.

3. Mentalitet og rasjonalitet

Et utgangspunkt for Davidsons tilnæreming til det mentale er Franz Brentanos observasjon om at mentale tilstander utviser intensjonalitet, de er rettet mot noe. Davidson lar dette avgrense det mentale felt. Om ikke Davidson selv hadde tatt avstand fra tanken, ville det være naturlig å utlegge dette som at mentale tilstander er representerende. Uansett er det klart hva Davidson har i tankene, nemlig tanker, forstått som holdninger til et semantisk innhold, hvilket vil si proposisjonsholdninger. En proposisjonsholdning bestemmes, som uttrykket antyder, av to faktorer: Den gis ved et bestemt semantisk innhold - for eksempel, livet er for kort til å lese filosofi, og en kognitiv og eller kognitiv-affektiv holdning til dette innholdet, som for eksempel en overbevisning om at eller en mistanke om at, eller et ønske om eller frykt for at det skal være tilfelle at, og så videre. Slike størrelser spiller en essensiell rolle i vår omgang med hverandre: De kan brukes til å forklare handlinger. Dette er langt fra noen tilfeldig egenskap ved proposisjonsholdninger. Å forstå en handling, har mange hevdet, er nettopp å forstå hvilke proposisjonsholdninger som er den motiverende årsak til at handlingen ble utført. En handling kan identifiseres ut fra sin hensikt; den tas som et uttrykk for den handlendes hensikt og for hans forståelse av hvordan hensikten under rådende omstendingheter kan realiseres. Handlinger blir derfor en del av det psykologiske felt, de uttrykker proposisjonsholdninger.

Vi forstår hverandre som subjekter, som vesener med mentalitet, når vi tilskriver hverandre de rette proposisjonsholdninger. Dette gjør vi på empirisk grunnlag, ved å observere hverandres adferd. Som kilde til belegg for denne tolkningsaktiviteten, er språkhandlinger i en klasse for seg. Derfor snakker vi også veldig mye; det er den suverent beste måten å tilkjennegi proposisjonsholdninger på. Men det forutsetter at vi forstår hva som blir sagt. Og i utgangspunktet er ikke meningen med et uttrykk mer tilgjengelig for en som observerer ytringen av det, enn formålet med et sett komplekse bevegelser som man er vitne til. Davidsons bruker Willard van Orman Quines tankeeksperiment om feltlingvisten i jungelen for å understreke dette poenget. Observasjon av brukere av et fremmed språk er til liten hjelp for en feltlingvist som ikke har snøring på hva det er språkbrukerne driver med mens de prater i vei. Med mindre lingvisten har visse ideer om hva de er opptatt av og hva de har seg fore mens de snakker, vil hun ikke kunne begynne å danne seg noen idé om betydningen av uttrykkene de benytter. Dette er fordi det å tillegge et uttykk en betydning er å karakterisere visse aspekter av dets bruk, og det vi nå tenker oss er at nettopp hva uttrykkene brukes til er utilgjengelig for feltlingvisten. Kort sagt: Semantisk forståelse

og handlingsforståelse ser ut til å forutsette hverandre. Denne gjensidige avhengigheten av semantisk og praktisk forståelse vil gjøre dem begge uoppnåelige, om det ikke fantes en inngang til sirkelen. Det gjør det, heldigvis. Den kommer der lingvisten - tolkeren - drar kjensel på handlings- og reaksjonsmønstre, slik at hun kan danne seg en ide om hva som i en slik handlingskontekst ville være rimelig å si. Ved å utprøve, forkaste, fornye, samle og videreutvikle stadig flere slike innganger, vil tolkeren gradvis danne seg en forståelse både av språket som brukes og handlingene som utføres, og dermed også av talernes proposisjonsholdninger, deres mentale liv.4

Det er verdt å merke seg visse trekk ved dette davidsonianske bildet av hvordan psykologiske begreper kan få empirisk feste på språkbrukende, handlende vesener (heretter aktører). For det første fremstilles psykologisk og semantisk forståelse som holistisk. Den utvinnes gradvis, med stadig økende belegg, kompleksitet og presisjon, ettersom den empiriske basen - observert adferd - utvides. For det andre fremstilles slik forståelse som eksternalistisk, i den forstand at begrepene som fanger opp språklig betydning og tankeinnhold logger relasjoner mellom aktører og deres omgivelser. For det tredje er disse relasjonene tilgjengelige bare for en som gjenkjenner aktørens adferd som rimelig. Dette siste er et essensielt poeng: I Davidsons språkfilosofi er det denne tanken som uttrykkes i den nære forbindelsen mellom mening og sannhet. Innenfor psykologi mer snevert forstått, driver det antagelsen om at aktører i prinsippet og på grunnleggende nivå er forståelige ut fra de samme kognitive og epistemiske normer. Dette leder i sin tur til et fjerde poeng: Psykologiske begreper utviser en egen form for fleksibel dynamikk, som kommer til uttrykk i en særegen holistisk dimensjon. Når vi søker belegg for psykologiske beskrivelser vurderer vi de enkelte tilskrivelser opp mot en oppfatning av aktørens totale rasjonalitet. De enkelte tilskrivelser av oppfatninger og holdninger styres av kravet om at de må passe inn i et totalt, rimelig bilde, som fremstår som aktørens perspektiv. Dette bildet av aktørens perspektiv utvikles og modifiseres, i sin tur, ettersom tolkeren tilskriver mening og proposisjonsholdning basert på konkrete handlingsobservasjoner. Tolkning utvikles dermed i en narrativ, dynamisk del-helhet relasjon som struktureres av en gjennomgripende rasjonalitetsantagelse. Dette kommer til uttrykk blant annet i vår vilje til å revidere semantisk forståelse (underlighet ved et utsagn kan få oss til å tvile på om vi har forstått utsagnet riktig), såvel som handlingstolkninger, ut fra vår forståelse av den narrative sammenheng som aktørens handlinger og ytringer inngår i. Det er dette særegne trekket ved psykologiske begreper, denne følsomheten for rasjonalitet som er bygget inn i deres anvendelsesbetingelser, som gjør at de ikke kan opptre i strenge lover. Psykologiske begreper skiller seg med dette ikke bare fra fysikkens begreper, men fra hele den brokede klassen av begreper som brukes til å beskrive de ikke-rasjonelle mønstre som den empiriske verden byr frem. Riktignok vil heller ingen empirisk spesialvitenskap kunne gi oss ukvalifiserte lover. Enten det dreier seg om platetektonikk, pattedyrs fysiologi, eller inorganisk kjemi, vil regularitetene vi finner måtte kvalifiseres. Men disse feltene skiller seg likevel vesentlig fra det mentale, slik Davidson fremstiller det. For de er fri for begreper som er knyttet til hensikt eller intensjon, og som derved ville ha vært følsomme for rasjonalitet - de beskriver, med andre ord, ikke aktører.

La oss sammenfatte noen hovedkonklusjoner så langt. Det mentalet domenet utgjøres av et felleskap av tolkere, eller forstående

aktører.5 Slike aktører leser hverandre som språkbrukere, og tillegger hverandre proposisjonsholdsninger, begge deler i kraft av at de deler en responsivitet for det Davidson kaller rasjonalitetsnormer. Denne følsomheten viser seg og utvikles i tilegnelsen og beherskelsen av psykologiske begreper. Når aktører forstår hverandres utsagn og øvrige adferd, fungerer rasjonalitetsnormene som essensielle tolkningsnøkler, det vil si at de styrer anvendelsen av psykologiske begreper. Utfra dette bildet av det mentale er det, for det første, uproblematisk å hevde at en og samme hendelse eller tilstand kan være både mental og fysisk. Skillet mellom det mentale og det fysiske er skillet mellom to begrepskategorier, og samme bit av verden kan fanges opp i forkjellige begreper. For det andre blir det mentale knyttet sterkt opp mot det språklige. Proposisjonsholdninger individueres på en svært finkornet måte; forskjellige måter å beskrive ett og samme objekt på kan være nok til å differensiere dem. Det er dermed vanskelig å se hvordan ikkespråklig adferd alene skulle kunne gi tilstrekkelig empirisk grunnlag for tilskrivelse av slike oppfatninger og holdninger.6 For det tredje, i forlengelsen av dette, dukker det opp et skarpt skille mellom vesener med mentale egenskaper og vesener uten. Dette skillet vil få betydning.

4. Empirisk sjelsvitenskap

I det følgende skal vi se raskt på to innvendinger mot Davidsons oppfatning av det mentale, innvendinger som har vært reist på vegne av empirisk vitenskap. Disse bekymringene kan vi legge bort, når vi tar inn over oss den naturalistiske dimensjonen i Davidsons forslag. Men i det vi så gjør, får vi øye på en annen utfordring, som viser seg vanskelig å møte innenfor rammen av Davidsons filosofiske dekonstruksjon av det subjektive.

Bekymringene vi først skal fri oss for, gjelder begge visse restriksjoner som Davidson legger på vår forståelse av subjektkompetanse som empirisk fenomen. Denne kompetansen, husker vi fra innledningen, er noe vi alle besitter. Den kommer til uttrykk i vår omgang med andre subjekter. I lys av Davidsons bilde, kan vi nå se på denne kompetansen som evnen til å bruke mentale begreper for å tilskrive proposisjonsholdninger i tråd med de føringene som generelle rasjonalitetsnormer legger på aktører. Denne måten å karakterisere det mentale på kan fortone seg problematisk, sett ut fra forsøket på å utvikle en empirisk psykologi. Som Alexander Rosenberg anfører i et essay hvor han tar opp nettopp dette: «Det som er karakteristisk for vitenskap er dens evne til å gi oss generaliseringer som kan forbedres utover den forståelsen som allminnelig fornuft gir oss.» (Rosenberg, 404) Og som Rosenberg ganske riktig påpeker, Davidsons forståelse av mentale begreper utelukker en systematisk forbedring av vår almenne subjektkompetanse gjennom empirisk vitenskap: «Intensjonal psykologi har ikke engang flogistonteoriens styrke, for dens kausale variabler har ingen reell eller praktisk mulig uavhengig målbarhet.» (ibid) Poenget her er at hvorvidt et subjekt har en bestemt oppfatning, eller et bestemt ønske, eller en bestemt hensikt, kun er et spørsmål om hva som er rimelig å tilskrive ut fra generell subjektkompetanse. Det er ingen skjulte bestemmende variabler, ingen mål uavengig av rasjonalitetsstrukturen i tolkerens tilskrivelser. Dermed blir det heller ikke mulig å belegge systematiske, rent empiriske sannheter om relasjoner mellom, for eksempel, proposisjonsholdninger og handlinger, på en måte som kan korrigere rasjonalitetsantagelsene som strukturerer vår subjektkompetanse. Er det et problem?

I bortimot halvannet århundre har psykologi hatt status som en egen vitenskap. Tatt

strengt som en jakt på lovmessigheter, er psykologi en disiplin med ganske betinget suksess, som Karl Halvor Teigen viser i en interessant bibliometrisk studie, «One Hundred Years of Laws in Psychology.» (Teigen) Kanskje kan den lave lovproduksjonen tas til inntekt for Davidsons skepsis til psykologiske lover. Men som Teigen anfører, «Sterke psykologiske regelmessigheter ... kan omtales i mindre definitve termer.» (Teigen, 116) «Idag benevnes slike regelmessigheter gjerne prinsipper, effekter, trender, eller funksjoner.» (Teigen, 113) La oss derfor gå med på at at psykologisk vitenskap har gitt oss en øket forståelse av de implementerende mekanismer for vår subjektkunnskap. Er dette mulig sett fra Davidsons oppfatning av psykologiens natur? Kort sagt: Ja. Det er ingen ting i veien for at psykologi - og adferds- og samfunnsvitenskap generelt - kan basere seg på de psykologiske tilskrivelser som vår almenne subjektkunnskap tillater, og på den bakgrunn finne frem til empiriske korrelasjoner og sammenhenger som denne kunnskapen ikke selv innbefatter. Det vil ikke si annet enn at slik vitenskap svært ofte må ta utgangspunkt i en forståelse av hva folk sier og gjør, for i et hele tatt å kunne generere sine data. Generelt er det slik at subjektkompetansen gir ganske robuste tilskrivelser - vi er ofte og med god grunn trygge på vår forståelse av hva folk sier, mener, og tror om en sak. Med slike tilskrivelser som utgangspunkt, belyser adferds- og samfunnsvitenskaper ofte fenomener - sosiale sammenhenger, generelle tendenser, utilsiktede effekter, mønstre i persepsjoneevner, kognitive kapasiteter, og så videre - i forhold til hvilke vår subjektkunnskap er taus, fordi den primært er rettet mot individ-tolkning og intenderte handlinger. Det står likevel fast at ingen empirisk vitenskap på systematisk vis kan korrigere vår forståelse av hvilke proposisjonsholdninger subjekter faktisk har. Det har Rosenberg helt rett i. Men det krever en spesiell, og spesielt reduksjonistisk, forståelse av psykologi for å ta dette som en trussel mot dens vitenskapelighet. Nettopp fordi Davidson skiller spørsmål om reduksjon fra spørsmål om ontologi, gjør han den ontologisk motiverte scientismen langt mindre fristende.

Omtrent like lenge som psykologer har søkt etter generelle mekanismer og prinsipper for adferdsforklaring, har antropologer og sosiologer forsøkt å kartlegge overflatiske variasjoner i vår subjektkompetanse, og klargjøre hvordan disse bestemmes. At enkelte tidlige antropologer ville ha satt brødfrukten i halsen ved denne karakteristikken, er ubestridelig. En påpekning av at de «overflatiske variasjoner» etisk og politisk sett kan være både viktige og iøynefallende, ville neppe ha vært nok til å bringe dem ut av åndenød. Her rører vi ved et grunnleggende skisma i vår vitenskapelige tilnærming til subjektegenskapene, som manifestasjon, henholdsvis, av kultur og av natur. Og her ligger også en kime til bekymring angående Davidsons syn. For bør det ikke vær et empirisk spørsmål i hvilken grad folk har en forståelse av rasjonalitetsnormer, og i hvilken grad slike normer varierer fra gruppe til gruppe, fra kultur til kultur? Forutsetter ikke Davidson en global psykologisk homogenitet som, om den eksisterer, burde erkjennes som et resultat av nitid empirisk arbeid, ikke av lenestolspekulasjon?7

I en forstand vil det alltid være et empirisk spørsmål i hvilken grad et vesen har en forståelse av, eller er reseptiv overfor, rasjonalitetsnormene, siden det alltid er et empirisk spørsmål i hvilken grad et vesen er tolkbart, det vil si, hvorvidt det kan sies å være en aktør. Dette er selvfølgelig et lite tilfredsstilende svar, siden det antropologiske poeng er at folk godt kan være tolkbare, være aktører, selv om de er svært forskjellige fra oss og

derfor ikke tolkbare for oss, etter våre standarder. Her er vi ved denne bekymringens sanne ansikt: frykten for kognitiv imperialisme. Dette er imidlertid også et skinnproblem i vår sammenheng. Det antropologiske poeng er, mer forsiktig utlagt, at vi ikke kan anta at alle vi møter lar seg forstå ut fra vår sedvanlige tolkningsheuristikk. Noen er tolkbare først når vi kommer oss rundt vår egen vanetenking, både om psyke og fysis. Men dette er en diagnose som kan, og bør, stilles ut fra den allminnelige subjektkompetansens egne ressurser. Å hevde, som Davidson gjør, at vår forståelse av hverandre som subjekter forutsetter en dyptliggende kognitiv og verdimessig samstemmighet, betyr ikke at denne alltid er enkel å spore. Kulturforskjell er nettopp en forkjell som fremkaller en høyere enn allminnelig grad av vanskelighet i anvendelsen av generelle rasjonalitetsføringer når vi forøker å forstå andre. Likefullt, selv dype variasjoner relative til kultur og kontekst vil, om Davidson har rett, alltid forutsette et grunnleggende psykologisk fellesskap. Derfor er det ikke urimelig å kalle Davidsons fremstilling av subjektkompetanse for narrativ universalisme. Men dette fellesskapet kan ikke kodifiserer i et gitt normsett - det er i tråd med Davidsons forståelse av rasjonalitet at dette er en teoretisk primitiv størrelse som manifesteres i vellykket kommunikasjon, ikke i et sett kriterier. Dermed er universalismen forenlig med maksimal varhet for de betydelige forskjeller som utgjør antropologiens empiriske objekt.

Davidsons antiscientisme, såvel som hans forståelse av rasjonalitet som en størrelse bundet opp mot kommunikativ praksis, er aspekter ved en filosofisk dekonstruksjon av subjektivitet. I «The Myth of the Subjective» (Davidson 1988) trekker Davidson selv sine naturalistiske konklusjoner i den retning. Han fremstiller sin posisjon som en avvisning av kartesianske ideer om bevisstheten som en indre observatør, med tilgang til en verden gjennom representasjoner av virkeligheten som trår frem for vårt indre øye. Den type eksternalisme som Davidson står for, gjør det mulig for ham å avvise det indre - den rene, isolerte subjektivitet - som utgangspunkt for epistemisk og ontologisk refleksjon.8 Ved å dekonstruere dette objektet, kan Davidson legge til side både ontologiske dualistiske anfektelser og reduksjonismefobier. Hans ikke-reduksjonistiske fysikalisme (jf. Rorty, 1987) ser dermed ut til å være nettopp hva en filosofisk naturalist kan ønske seg. Det psykologiske er også fysisk, men karakterisert i systematisk forskjellige begreper. Vi finner ikke proposisjonsholdninger i hjernen, men det behøver ikke gi oss ontologisk angst. Vi finner ikke språklige ytringer i hjernen heller - slike tolkbare størrelser fremstår først når hjernen kobles inn i et større miljø, i det vi gjerne kaller en person. Dermed er det ikke noe mere mystisk med forholdet mellom mentalitet og hjerne enn mellom forholdet mellom hjerne og språkevne. I forhold til sistnevnte er utsiktene til avmystifisering ikke dårlige: både nevrobiologiske modeller og evolusjonsteoretiske forklaringer av de involverte ferdigheter er i kraftig utvikling. Det er ikke noe igjen av det subjektive, sier Davidson, som filosofisk særegen eller problematisk kategori.

Ved å ta utgangspunkt i våre proposisjonsholdninger og vår narrative praksis, oppnår Davidson å omgjøre metafysiske bekymringer om sinn og subjektivitiet til spørsmål om språkevne, hvor de virker langt mindre bekymringsverdige. Fordi han også - egentlig: derved - setter opp en prinsipiell barriere mellom det mentale og det fysiske forstått som naturlovenes domene, lar han oss dessuten legge til side bekymringer om at nomologisk nødvendighet skal invadere og utslette vårt handlingsrom. Men myten som her filleristes er en filosofisk myte, ikke en

generell forståelse av det subjektive. Å avvise denne filosofiske myten, er å avskrive et paradigme for sinnsfilosfi og epistemologi. Det er ikke det samme som å avskrive subjektivitet som en kilde til utfordringer for et vitenskapelig naturalistisk perspektiv. Denne tanken er verdt å forfølge videre.

De to bekymringene jeg så langt har vært inne på, har begge med tilskrivelsens objektivitet å gjøre. Davidsons forståelse av det mentale som proposisjonsholdninger gjør mentale tilstander robuste nok til at disse bekymringene slipper taket. Men grepet har en pris. Ved å knytte subjektivitet til språklighet, binder Davidson sin forståelse av mentalitet opp mot et av naturens mer dramatiske skiller: Språkevnen er i evolusjonsperspektiv ny, og den gir oss et kvalitativt nytt kommunikasjonsrepertoar. Dette faktum er en interessant utfording både for evolusjonsteori og for nevrobiologi.9 Men utfordringen møtes ved sedvanlige vitenskapelige strategier, det vil blant annet si gjennom jakt på empirisk fruktbare begreper. Empirisk fruktbare begreper - natural kinds - er, som Paul Griffiths sier, «nodene rundt hvilke teorier i de fundamentale vitenskapene struktureres.» (Griffiths, 5) Slike empirisk fruktbare begreper er ikke nødvendigvis fundamentale i ontologisk forstand, de er ikke-arbitrære: «de klassifiserer verden på en måte som svarer til en struktur som ligger i feltet som klassifiseres. Det 'naturlige' i slike klassifiseringer undergraves ikke av det faktum at det finnes mange av dem.» (Griffiths, 6) Et krav til slike begreper ut fra en naturvitenskapelig tilnærming til subjektebengskapene, er at de knytter disse opp mot gradvise, evolusjonært drevne endringer. I dette perspektivet nærmer vi oss språklighet ikke som kategorisk særegenhet, men som ekstrem variant. Ekstrem variant av hva? Her ligger nettopp en oppgave som er både konseptuell og empirisk: Hvordan kan vi karakterisere vår subjektkompetanse på en måte som knytter den opp mot subjektegenskaper som ikke er i sitt vesen språklige? Her har vi behov for begreper for våre subjektegenskaper som går på tvers av Davidsons konseptuelle barriere mellom proposisjonsholdninger og kausal-empiriske beskrivelser.

5. Begrepspraksis og begrepskonstruksjon: aktører og følere

Når Davidson utlegger det subjektive ved et skarpt konseptuelt skille mellom proposisjonsholdninger og empirisk-kausale relasjoner, har dette en filosofisk forløsende effekt. Men Davidsons gave til naturalismen får et skjær av det trojanske over seg, når man retter naturvitenskapelig oppmerksomheten mot de aspekter av vår subjektivitet som ikke er essensielt språklige. Ved å begrense det subjektive til alt som kan plasseres innenfor det narrative tolkningsperpspektiv, skaper Davidsons perspektiv på det mentale vanskeligheter dersom vi ønker å si noe om ikke-språklige dimensjoner i vår subjektivitet. Det er verdt å søke en tilnærming til subjektegenskapene som lar oss tematisere blant annet hvordan ikke-språklig forankrede elementer i vår opplevelse av oss selv og av verden viser seg i vår narrasjonskompetanse. Her kan Davidsons filosofiske metode være til hjelp, selv om vi ikke blir værende ved hans forståelse av subjektivitet.

Når Davidson behandler forholdet mellom det mentale og det fysiske, snakker han om det mentale vokabular. (Davidson 1970, 210) Oppgaven han stiller seg, er på prinsipielt vis å avgrense dette vokabularet i forhold til andre. Det er selvfølgelig ikke nok å produsere en liste over termer som vi intuitivt mener angir mentale tilstander. Utfordringen består i finne en systematisk angivelse, hvilket vil si å identifisere karakteristiske trekk ved de mentale begrepers anvendelsesbetingelser

som skiller dem fra andre begrepsklasser. Nettopp dette er det Davidson gjør når han henviser til rasjonalitetsnormer som tolkningsnøkkel for psykologisk og semantisk forståelse. Mentale begrep, som vi husker, er knyttet til intensjonalitet, de beskriver tilstander som er om noe. De favner om slike tilstander på en måte som skal la det gå frem hvordan tilstandene - proposisjonsholdningene - til sammen utgør en rasjonell oppfattelse av og respons på en aktørs omgivelser. Å lære å beherske disse begrepene er å utvikle en varhet for de grunnleggende normer i kraft av hvilke en aktørs handlinger og ytringer kan fremstå som meningsfulle, som et narrativt sammenhengende perspektiv. Davidson lar dette fremstå som den konstitutive interesse for selve begrepspraksisen - å være et mentalt begrep, er å ha anvendelse innenfor dette prosjektet. Å være en psykologisk tilstand, er å inneha en spesiell plassering innenfor det komplekse mønster av rasjonell adferd som psykologiske begreper logger. Dermed ligger visse forutsetninger om rasjonalitet bakt inn selve bruken av dette vokabularet. Vokabularet manifesterer det jeg kaller en interesse; det utviser fenomener i forhold til rasjonalitetsnormer, og derved lar vokabularet oss navigere en kurs i verden ut fra et bestemt sett med evner og behov.

Davidson har en tilsvarende, komplementær, forståelse av det fysiske. Fysiske begreper er, som jeg har vært inne på, knyttet opp mot empiriske regelmessigheter. Fysikkens begreper, for Davidson, er en ideell grenseklasse; Davidson forestiller seg at det finnes en måte å beskrive virkeligheten på som er slik at enhver hendelse fremstår som en endring underlagt ukvalifsert lovmessighet. Kanskje finnes ikke noe slikt ultimat nomologisk perspektiv - det kan likevel være at en slik ideell størrelse fanger opp dynamikken i begrepsutviklingen i teoretisk fysikk. Poenget her er uansett ikke hvorvidt det er rimelig å forstå fysikkens konstituerende interesse som en streben etter ubetinget empirisk universalitet. Det viktige ligger i Davidsons metode for identifisering av en begrepsklasse. Som med det mentale vokabular, er fysiske begrepspraksiser individuert ut fra den fundamentale interesse som begrepene implementerer.

Denne tilnærmingen har generell anvendelse. I forrige del (4) hevdet jeg at vi har behov for en alternativ klassifisering av våre subjektevner, en som ikke fremstiller dem som essensielt språklige, men som samtidig lar dem fremstå som elementer i vår opplevelse av verden, av oss selv og av hverandre. Å stille dette behovet i en filosofisk kontekst, er å komme pågående subjektvitenskap i møte, ved å forsøke å artikulere en vokabulardefinerende interesse. Her finnes flere relevante empiriske programmer. Et spor er komparativ kognitiv etologi, et blomstrende program med opprinnelig utgangspunkt i Darwin. En representant, Erik Saidel, har som eksplisitt ambisjon å belyse det menneskelige sinn, inkludert dets subjektive forhold til virkeligheten, gjennom en forståelse av andre vesener. Her blir det kritisk, som Saidel sier, at man avstår fra nominalistiske eller essensialistiske definisjoner av mentalitet, idet man forsøker å orientere seg empirisk etter tentative, emprisik åpne, karakteristikker av mentale funksjoner. (Saidel, 54).

Vi møter en tilsvarende utfordring i et annet, relativt nytt vitenskapsfelt, det nevrobiologiske.10 I løpet av de siste femten år, har denne vitenskapen gitt et rikt bilde av våre emosjoner. Jeg vil avslutningsvis se litt nærmere på dette bildet. Fordringen vi står overfor, er behovet for et vokabular, i Davidsons forstand, som lar våre narrative evner, vår språkbundne praksis, fremstå som en variant, en rafinert manifestasjon, av våre subjektegenskaper, uten at disse egenskapene

defineres som språklig bundet. Det vi trenger, er et grensesnittvokabular, et som lar oss markere subjektivitet som fenomen, som kan knytte an til vår rasjonalitetssensitive praksis, men som samtidig knytter an til generelle prinsipper for naturvitenskapelig klassifisering. Mitt forslag vil være at vår tilgang til emosjoner og følelser kan tjene som konstruktivt utgangspunkt for et slikt subjektivitetsvokabular.

Vårt (og andre veseners) følelsesliv har vist seg å være en rik kilde til empirisk fruktbar begrepsutviking. Antropologisk har vi robuste følelsesmessige universalia, i kategorier som passer godt inn i et etologisk og evolusjonært perspektiv. At det menneskelige følelsesliv er langt rikere og mere komplekst - kognitivt infisert, kan vi si - enn det basiskategorier som sinne, frykt, glede, overraskelse, vemmelse og nedstemthet evner å uttrykke, er en åpenbar sannhet. Følelser som sådanne, som et hele, utgjør ingen empirisk produktiv kategori. Men basisfølelsene gjør det i stor grad, og i noen grad også de biologiske mekanismene som muligjør vårt følelseslivs mer raffinerte dimensjon. Og basisfølelsene har en klar subjektiv realitet for oss, de manifesterer seg også i vår narrative kompetanse. Her ligger følelseslivets åpenhet mot det mentale, forstått ut fra Davidson's fortolkningsperspektiv. Som jeg tidligere har nevnt, men ikke vektlagt, forutsetter forståelse ikke bare et kognitivt, men også et affektivt fellesskap. Å lese andres følelser er å være åpen for følelsers kommunikative dimensjon. Det vil si, grovt sagt, å være i stand til å respondere følelsesmessig på følelsesuttrykk. Denne evnen er allmenn - vi er fra naturens side rigget til slik at vi i oss selv opplever systematiske responser på manifestasjon av følelser hos andre. Det er et av følelseslivets biologiske poenger. Følelser, også andres, er primært opplevd, og bare sekundært observert. Forståelsen av en handlingskontekst og av en handlers intensjon, vil være formet, ofte avgjørende formet, av denne emosjonelle responsiviteten. I en spissformulering kan vi si det slik: Vi er tolkere, og aktører, bare i den grad vi også er emosjonelle vesener, eller følere. Dette reflekteres i de forskjellige former for erfaring av subjektegenskapene som vår egen språkbruk er istand til å uttrykke, og som jeg alluderte til i innledningen av essayet.

Foreløpig har jeg brukt «følelse» og «emosjon» synonymt. Nevrologen Antonio Damasio har imidlertid utviklet en modell hvor disse skiller lag. Emosjoner fremstår som fysiologiske tilstander, komplekse automatiserte responser som fremmer bestemte handlingsrepertoarer (Damasio, 29ff.) Han skiller emosjoner fra følelser - følelser har en opplevelsesdimensjon, som emosjoner ikke har i seg selv (Damasio, 86). En hjerne kan altså understøtte emosjoner, men mangle den selvregulerende kompleksitet som understøtter følelser. I sin beskrivelse av følelsesdimensjonen benytter Damasio seg av begreper som tanker og persepsjoner på en filosofisk ukritisk måte. Han forklarer ikke hva selve opplevelsen av følelse består i. Likevel bringer han det narrative vokabular og det nevrobiologiske i nærmere kontakt med hverandre. Det samme fenomenet er like tydelig hos LeDoux, som gir ganske detaljerte beskrivelser av synapsekretsene og de molekylærbiologiske prosessene som gir utslag i subjektivt identifiserbare følelser. Er dette et filosofisk problem? Mitt syn er: Tvert imot. Det vi ser er en systematisk omgåelse av et krav om å velge det ene eller andre vokabular, det mentale eller det biologiske som definitivt forankringspunkt. I stedet for å betrakte dette som konseptuell unnasluntring, kan vi anse det for å være selve kjennetegnet for et grensesnittvokabular.

Den konstituerende interesse for en slik begrepspraksis vil være fremstillingen av

subjektivitet, forstått som evnen til å respondere emosjonelt og utvikle følelser. Det gir oss tilgang til subjektivitetsegenskaper som har begrepslig åpning, porøse grensensitt, både mot biologisk forankret empirisk kunnskap, og mot våre kommunikative evner (forstått videre enn de rent språklige) og derved også til vår narrasjonsevne. Dessuten gir det også et ikke-tilfeldig sammenfall mellom ekstensjonen av subjektivitet, i sine mange naturlige variasjoner, og vesener som umiddelbart fremstår for oss som om de opererer i verden ut fra bestemte formål. Et føler-vokabular - i motsetning til et aktør-vokabular a la Davidsons - vil la oss ta denne umiddelbare, naturlige oppfatningen av våre medskapninger bokstavelig.

Å bevare denne konseptuelle porøsiteten i en føler-basert forståelse av subjektivitet, forutsetter at vi ikke forplikter oss på en essensialistisk - eller i Griffiths terminologi, nominalistisk - definsjon hverken av emosjoner eller følelser. Denne flersidige åpenheten er nettopp det vi insisterer på når vi sier, med LeDoux, at opplevde følelser og synapsekretser er to sider av det samme. Vi har å gjøre med samme virkelighet, ikke bare i den helt generelle, davidsonianske forstand at alt mentalt også er fysisk, men i den forstand at vi kan bruke begrepene i en detaljert gjensidig utviklings- og justeringsprosess. Det er nettopp hva affektiv nevrobiologi gjør, når den sammenholder opplevd og kommunisert følelse hos subjekter med generelle funksjonelle eller molekylærbiologiske bekrivelser av hjerneprosesser. Sagt på en annen måte, vokabularet opprettholder sin status som grensesnittvokabular nettopp ved at opplevelsesbeskrivelser og nevrobiologiske beskrivelser kan bringes i stadig mer finkornet kontakt, slik at de legger stadig mer presise føringer på hverandre uten å gjøre hverandre overflødige.

5. Konklusjon: En slagkraftig humanisme

I dette essayet har jeg forøkt å plassere Davidsons bidrag til sinnsfilosofien i forhold til subjektvitenskapene. Den essensielle humanismen i Davidsons syn ligger i fremstillingen av det mentale som det rasjonelle aspekt ved vårt sjelsliv. Her fremheves det særegne, irredusible ved vår narrative subjektkompetanse, en kompetanse som ligger bakt inn i vår forståelse av hverandre som aktører. Mentale begrep, som Davidson fremstiller dem, har en funksjon som ikke kan ivaretas av andre vokabularer, i det de implementerer en fundamental interesse; nemlig vår oppfatning av våre liv som, i et visst monn, meningsbærende, verdirealiserende, hensiktsstyrte og frie. Men dette narrative aspektet av subjektivitet, er ikke den eneste dimensjonen som reises av spørmålet om hvordan det er å være et vesen som oss. Andre dimensjoner eksisterer, som ikke på samme måte er knyttet opp til vår språklighet. Disse kommer riktignok også til språklig uttrykk, hos språklige vesener, men de kan likevel forstås som subjektegenskaper som ikke er i sitt vesen språklige. Å forsøke å forstå dem som språkuavhengige har noe for seg, i den grad vi er interessert i belyse vår egen subjektivitet også som naturfenomen, som en unikt kompleks sammensetning av utsøkt rafinerte varianter av de løsninger som biologisk evolusjon har å tilby. Min tanke her har vært at slike dimensjoner best gripes ved det redskap Davidson selv anvender - gjennom forestillingen om en begrepspraksis avgrenset av en konstituerende interesse. Med utgangspunkt i følelser, og det jeg kalte følere, har jeg antydet hvordan dette redskapet kan brukes til å formidle mellom den erkjente, opplevde subjektivitet og en biologisk fundert beskrivelse av våre subjektegenskaper. Dette grepet, om det har noe for seg, bevarer Davidsons humanistiske motivasjon, i den forstand at intet perspektiv på det subjektive

fremstår som mer autoritativt enn verdien av de praktiske og teoretiske interesser som forankrer perspektivets konstituerende begreper. Ingen krav om ontologisk privilegium kan reises, og aktørperspektivet bevarer dermed den praktiske og etiske tyngde som vi i utgangspunktet tillegger det. Samtidig, fordi vi som subjekter ikke bare er aktører, men også følere, øker vi muligheten for at opplevelsen av oss selv som subjekt i mer konkret detalj kan sammenholdes med vår teoretiske og empiriske forståelse av naturen, og oss selv om en del av den. Snarere enn å sette vårt selvbilde i fare, kan dette bidra til at vi bedre bevarer fatningen - og selvoppfatningen - etterhvert som vi biologisk gjennomskuer oss selv. Det var et slikt bidrag jeg hadde i tankene, da jeg innledningsvis ymtet frempå med en forhåpning om filosofisk slagkraft.

Noter

  1. For et metodologisk motivert skille mellom kognitiv og affektiv nevrovitenskap, se Panksepp.

  2. Oversettelser fra engelske originaltekster er mine.

  3. Se Ramberg 1999, for mer om argumentasjonen i «Laws and Cause.»

  4. I Ramberg 1989, kapittel 5 og 6, gir jeg en mer utførlig redegjørelse for radikal tolkning.

  5. For mer om dette, se Davidson 1991. Jeg utlegger poenget i Ramberg 2000.

  6. For mer av denne tankegangen, se Davidson 1982.

  7. En tilsvarende kritikk har vært fremmet av psykologer og filosofer (bl.a. Jerry Fodor og Stephen Stich) som fremholder at det på samme måte må være et empirisk spørsmål i hvilken grad aktører er rasjonelle.

  8. Her viser Davidson filosofisk slektskap med Rorty og Dennett. Rortys kritikk av metaforen om det indre speil (Rorty, 1981) og Dennetts kritikk av det kartesianske teater (Dennett 1991), har samme polemiske objekt.

  9. Se for eksempel Deacon, Dennett 1995 og Weber og Depew for utviklingsteoretiske diskusjoner. Uenighet her avhenger gjerne av hvorvidt man mener språkevnen krever utvikling av en spesialisert «modul.» Et utførlig argument for «språkinstinktet» gir Pinker, en beslektet forståelse legges ut i Jackendoff. Dette chomskyanske perspektivet imøtegåes i en like ambisiøs og vidtrekkende teori om språktilegning i Thomasello.

  10. Dateringen viser jeg til hjerneforskningens blomstringstid de siste tiår. Som for psykologien og antropologien er slik tidsfesting selvfølgelig problematisk. Nevrologiens grunntanker er ikke nye: På 1600-tallet, i Oxford, motiverte de anatomen Thomas Willis. Han dissekerte hjerner, på jakt etter mekanismene som understøtter følelsesliv, persepsjon og hukommelse. Willis lyktes gjennom sitt empiriske arbeid i å knytte mentale patologier til hjerneskader. (Zimmer 2004)

Referanser

Davidson, Donald, 1963. «Actions, Reasons, and Causes.» Gjenopptrykket i, Donald Davidson, Essays on Actions and Events, Oxford: Clarendon Press, 1980.

Davidson, Donald, 1970. «Mental Events.» Gjenopptrykket i, Donald Davidson, Essays on Actions and Events, Oxford: Clarendon Press, 1980. Davidson, Donald, 1974. «Psychology as Philosophy.» Gjenopptrykket i, Donald Davidson, Essays on Actions and Events, Oxford: Clarendon Press, 1980.

Davidson, Donald, 1982. «Rational Animals.» Gjenopptrykket i, Donald Davidson, Subjective, Intersubjective, Objective, Oxford: Clarendon Press, 2001.

Davidson, Donald, 1988. «The Myth of the Subjective.» Gjenopptrykket i, Donald Davidson, Subjective, Intersubjective, Objective,. Oxford: Clarendon Press, 2001.

Davidson, Donald, 1991. «Three Varieties of Knowledge.» Gjenopptrykket i, Donald Davidson, Subjective, Intersubjective, Objective, Oxford: Clarendon Press, 2001.

Davidson, Donald, 1995a. «Laws and Cause.» Dialectica, 49.

Davidson, Donald, 1995b. «Could There be a Theory of Rationality?» International Journal of Philosophical Studies, 3.

Damasio, Antonio, 2003. Looking for Spinoza: Joy, Sorrow and the Feeling Brain. Orlando, Florida: Harcourt, Inc.

Deacon, Terrence, 1997. The Symbolic Species: The co-evolution of language and the human brain. Penguin.

Dennett, Daniel C., 1991. Consciousness Explained. Little, Brown and Co.

Dennett, Daniel C., 1995. Darwin's Dangerous Idea: Evolution and the Meanings of Life. Simon and Schuster.

Griffiths, Paul E., 1997. What Emotions Really Are: The Problem of Psychological Categories. Chicago, Illinois: The University of Chicago Press.

Jackendoff, Ray, 2002. Foundations of Language: Brain, Meaning, Grammar, Evolution. Oxford og New York: Oxford University Press.

LeDoux, Joseph, 2002. Synaptic Self: How Our Brains Become Who We Are. Viking.

Panksepp, Jaak, 1994. «A Proper Distinction Between Affective and Cognitive Process is Essential for Neuroscientific Progress.» I Paul Ekman og Richard J. Davidson (red.), The Nature of Emotion: Fundamental Questions. Oxford og New York: Oxford University Press.

Pinker, Steven, 1994. The Language Instinct: How the Mind Creates Language. New York: William Morrow.

Ramberg, Bjørn, 1989. Donald Davidson's Philosophy of Language: An Introduction. Oxford og New York: Blackwell.

Ramberg, Bjørn, 1999. «The Significance of Charity.» I Lewis Hahn (red.), The Philosophy of Donald Davidson, The Library of living Philosophers, Chicago og La Salle, Illinois: Open Court.

Ramberg, Bjørn, 2000. «Post-Ontological Philosophy of Mind: Rorty versus Davidson.» I Robert Brandom (red.), Rorty and His Critics. Oxford og New York: Blackwell.

Rorty, Richard, 1981. Philosophy and the Mirror of Nature. Princeton: Princeton University Press.

Rorty, Richard, 1997. «Non-reductive Physicalism.» Gjenopptrykket i, Richard Rorty, Objectivity, Relativism, and Truth: Philosophical Papers Volume 1. Cambridge: Cambridge University Press

Rosenberg, Alexander, 1985. «Davidson's Unintended Attack on Psychology.» In Ernest lePore and Brian P. McLaughlin (reds.), Actions and Events: Perspectives on the Philosophy of Donald Davidson. Oxford og New York: Blackwell.

Eric Saidel, 2002. «Animal Minds, Human Minds.» I Marc Bekoff et al. (red.) The Cognitive Animal: Empirical and Theoretical Perspectives on Animal Cognition. Cambridge, Massachusetts: MIT Press.

Teigen, Karl Halvor, 2002. «One hundred years of laws in psychology.» American Journal of Psychology, 115, 1.

Thomasello, Michael, 2003. Constructing a Language: A Usage-Based Theory of Language Acquisition. Cambridge, Massachusetts: Harvard University Press.

Weber, Bruce H. and Depew, David J. (eds.), 2003. Evolution and Learning: The Baldwin Effect Reconsidered. Cambridge, Massachusetts: MIT Press.

Zimmer, Carl, 2004. Soul Made Flesh: The Discovery of the Brain and How it Changed the World. Free Press.