Helge Svare«Livet er en reise» - Metaforer i filosofi, vitenskap og dagligliv.Oslo: Pax forlag, 2002. 208s.

Metaforers kognitive rolle

Helge Svares bok, «Livet er en reise», er en studie av den kognitive rollen metaforer spiller innen filosofi, vitenskap, og dagligliv. I boken presenteres en rekke eksempler fra ulike fagfelt som illustrerer hvordan metaforer spiller en viktig rolle i dannelsen av vår forståelse av emner av svært ulik art. Bokens hovedfokus er på anvendelse av metaforer heller enn teori. Dette gjør den lett å lese, samtidig som den burde kunne tiltrekke seg lesere som ikke er primært opptatt av metaforteori. Gitt at boken drøfter eksempler på bruk av metaforer innen en rekke forskjellige fagområder og livsområder, fungerer den som en ypperlig bred introduksjon til emnet. Den burde være av interesse for folk med svært ulik faglig bakgrunn, samtidig som det vil være noe å hente for folk som allerede er kjent med metaforlitteraturen. I det følgende skal jeg først gi en kortfattet oppsummering av innholdet i Svares bok, før jeg forsøker å problematisere hans forsvar av et konstruktivistisk syn på sannhet og kunnskap.

Det første kapitlet i Svares bok gir en presentasjon av det teoretiske perspektivet som ligger til grunn for studiet av konkrete eksempler på bruk av metaforer innen dagligliv, politisk retorikk, religion, vitenskap og filosofi i resten av boken. Svare artikulerer og motiverer den interaksjonistiske metaforteorien hvor «en metafor er en måte å tenke på der vi søker å beskrive eller forstå ett område av virkeligheten i lys av et annet.» (s. 11) Svare påpeker at metaforer er særlig hyppig brukt for å forstå emner hvor vi i utgangspunktet mangler klare begreper. Hvis vi finner gode metaforer kan dette hjelpe oss til å få bedre og mer strukturerte begreper om det som fremtrer som ukjent eller problematisk. Videre vektlegger Svare at metaforer bare er partielle definisjoner, da vi ikke automatisk kan overføre hele den logiske og begrepmessige strukturen fra kildeområdet til målområdet. Derfor må metaforer tolkes. Vi kan imidlertid hente lærdom både ved å se på hva som lar seg overføre fra kildeområdet til målområdet og ved å se på hva som ikke lar seg overføre. Det er derfor svært viktig å være kritisk til egen og andres bruk av metaforer. Videre forteller Svare oss at det er mulig å bruke flere forskjellige metaforer for å belyse ett og samme fenomen. Ifølge den interaksjonistiske metaforteorien Svare forsvarer påvirker de to begrepene som inngår i metaforen hverandre gjensidig. Ved å definere mennesket metaforisk som en ulv antyder vi ikke bare at mennesket på visse områder er ulveaktig-vi antyder også at det er noe menneskelig ved ulven. Svare hevder dessuten at bruk av metaforer ikke forutsetter likhet, men at det derimot skaper likhet. Metaforer kan således være med på å konstituere vår virkelighetsoppfatning. Jeg vil senere problematisere Svares konstruktivisktiske syn på kunnskap og sannhet.

Bokens andre kapittel viser hvordan metaforer preger vår tenkning ved først å ta for seg eksempler på bruk av metaforer i dagligspråket fra Lakoff og Johnsons Metaphors we live by (1980). Blant annet viser Svare hvordan termene «opp» og «ned» brukes for å strukturere våre begreper om følelser, som feks «oppstemt» og «nedtrykt». Dernest drøfter Svare den måten fortellinger, eller såkalte narrativer, kan tilby fortolkningsrammer som minner om de metaforen frembringer med utgangspunkt i et eksempel fra religionshistorikeren Victor Turners bok Dramas, Fields and Metaphor (1987).

Kapittel 3 inneholder en svært interessant og gjennomtenkt analyse av bruk av metaforer i politisk retorikk. Svare tar blant annet for seg Jaglands mislykkede metafor «Det norske hus», og amerikanernes metaforbruk i forbindelse med den første Golfkrigen. Svare vektlegger spesielt at dersom metaforer tas fra et område som er egnet til å vekke følelser eller engasjement, så er det også mulig å overføre disse positive eller negative følelsene til det som blir omtalt metaforisk. Det er derfor metaforer spiller en slik sentral rolle innen politisk retorikk.

I kapittel 4 illustrerer Svare ved hjelp av et eksempel fra atomfysikkens historie hvordan bruk av metaforer kan spille en avgjørende rolle i dannelsen av nye vitenskaplige teorier. Bruk av metaforer er nyttig i teorikonstruksjon fordi det kan hjelpe en til å forstå fenomener som fremstår med en uklar eller ukjent struktur. Dette skjer ved at man metaforisk overfører en begrepsmessig struktur fra et kjent område til et ukjent område. Svares hovedeksempel er måten Saturn med dens satelitter ble brukt som modell for å forstå atomets oppbygging.

I kapittel 5 er temaet bruk av metaforer innen filosofi. I kapitlets første del presenteres og drøftes Stephen Peppers arbeid fra 1942 som argumenterer for at alle filosofiske teorier hviler på noen få grunnleggende metaforer som utgjør hva Pepper kaller verdenshypoteser. Svare gir en kortfattet presentasjon av 4 slike verdenshypoteser: formismen som hviler på håndverker metaforer; den mekanistiske verdensoppfatning som bruker maskinen som metafor; kontekstualisme som fokuserer på forandring og nyhet (rotmetaforene angis ikke); og organismetenkning som bruker levende organismer som grunnleggende metafor. I andre del av kapitlet presenteres Hans Blumenbergs studie fra 1960 om sannhetsbegrepets metaforikk. Jeg må si at dette kapitlet om bruk av metaforer innen filosofi skuffet meg. Jeg fant ikke at Peppers teori om rotmetaforers rolle i filosofiske teorier var spesielt interessant slik Svare presenterer denne. Da Svare også innrømmer at han fant Pepper vanskelig å lese, ville det kanskje vært bedre å fokusere utelukkende på Blumenbergs arbeid, som jeg fant mer interessant, og som jo også støtter opp om Svares synspunkt at filosofiske teorier hviler på metaforer som vi i en eller annen forstand kan velge fritt, da begrepet «sannhet» bare kan defineres metaforisk.

Kapittel 6, som omhandler metaforbruk i religion og teologi, er derimot mer vellykket. En grunntanke innen mange religioner er at Gud bare kan beskrives ved hjelp av bilder eller metaforer. Religiøse skrifter er derfor svært rike på metaforer. Et viktig poeng i dette kapitlet, hentet fra teologen Sallie McFague, er at man i lesningen av religiøse tekster bør tolke disse metaforisk. En bokstavlig lesning av religiøse tekster leder til fundamentalisme og virker ekskluderende i forhold til dagens individualistiske holdninger.

Det sjuende kapitlet er bokens mest omfattende kapittel og omhandler bruk av metaforer for å forstå ulike aspekter ved det menneskelige sinn. Først tar Svare for seg Bruno Snells arbeid, The Discovery of the

Mind (1960), hvor Snell argumenterer for at man på Homers tid ikke hadde noe begrep om mentale hendelser eller tilstander som indre episoder ved å vise til at Illiaden og Odysseen mangler begreper som refererer til slike hendelser eller tilstander. Videre argumenterer Svare for at historiske studier viser at det er sannsynlig at vår oppfatning av mentale hendelser eller tilstander som indre fenomener oppsto ved hjelp av en metaforisk projeksjon (hos Heraklit og samtidige diktere) hvor rommet fungerte som metafor for det mentale. Senere i kapitlet presenterer Svare en rekke metaforiske modeller som er brukt for å forstå våre følelser hentet fra A. J. Soylands bok Psychology as metaphor. Her drøftes blant annet Darwin, Freud, James' og Skinners modeller. Avslutningsvis presenteres metaforer som har blitt brukt for å forstå den menneskelige hukommelse fra Platon fram til idag hentet fra nederlenderen Douwe Draaismas arbeid (1999).

I kapittel 8 drøftes hvorledes metaforer kan brukes innen psykoterapi og filosofisk praksis. Først presenterer Svare aspekter ved de amerikanske barnepsykologene Joyce C. Mills og Richard J. Crowleys behandling av et barn som hadde problemer med sengevæting. Deres arbeid kjennetegnes ved at de forsøker å hjelpe pasienten med å overkomme sitt problem ved å utvikle narrativer som kan ha en terapeutisk effekt, eller ved at de ber pasienten utføre spesielle handlinger som kan fungere som «levende metaforer». I den andre delen forklarer Svare ved hjelp av to eksempler hvordan han selv benytter metaforer i sin filosofiske praksis. Dette er et spennende tema som jeg skulle ønske Svare hadde viet mer oppmerksomhet.

I det niende kapitlet gir Svare en kortfattet fremstilling av metaforteoriens idéhistorie. Han starter med å gi en nokså grundig og meget interessant presentasjon og drøfting av Aristoteles' metaforteori. Deretter følger korte presentasjoner av henholdsvis Hobbes', Lockes, Bacons og Keplers syn på metaforer. Svare hevder at selv om Hobbes' og Lockes arbeider kan gi inntrykk av at filosofer og vitenskapsmenn på 1600- og 1700-tallet er svært kritiske til bruk av metaforer, viser et grundigere studium at man først og fremst ville avskaffe ukritisk bruk av metaforer. Ingenting kan bevises ved hjelp av metaforer, men man kan komme til ny innsikt ved å bruke dem til å danne hypoteser. Dernest presenterer Svare synet på metaforer hos humanistene Vico, Rousseau, Herder, Kuhn og Cassirer. Disse tenkerne vektla at all språklig begrepsdannelse hviler på metaforer. Nietzche og Wittgenstein vies også hvert sitt korte avsnitt, før Svare presenterer den interaksjonistiske metaforteoriens utvikling fra I. A. Richards The Philosophy of Rhetoric (1936), via Max Black, til Lakoff og Johnsons arbeid fra 1980.

I det tiende og siste kapitlet drøfter Svare metoder for metaforisk tekstanalyse og problemer ved slik analyse. Målet med en metaforisk tekstanalyse er å avdekke såkalte generative metaforer som ligger til grunn for forfatterens tenkning. Svare gjengir egne erfaringer ved slikt arbeid knyttet til et avhandlingsprosjekt om metaforene som ligger til grunn for Kants erkjennelsesteori.

Jeg har allerede påpekt at Svare mener at bruk av metaforer ikke forutsetter likhet, men at de tvert i mot kan skape likhet. I Svares ord: «Det er ikke slik at en grunnleggende metafor ganske enkelt beskriver en virkelighet som eksisterer også uavhengig av metaforen. Metaforen er med og skaper den virkeligheten som beskrives.» (s. 20) Dette synspunktet forplikter Svare til et konstruktivistisk syn på kunnskap og sannhet. Hva som regnes som sant, og hva som regnes som uttrykk for kunnskap er dermed relativt til de metaforene som ligger til grunn for ens virkelighetsoppfatning. Dette er et svært

kontroversielt synspunkt, og det kunne vært ønskelig om Svare hadde vært tydeligere i sin argumentasjon for denne oppfatningen. Mot slutten av boka hevder for eksempel Svare at han er uenig med Lakoff og Johnsons synspunkt at det ikke er mulig å trekke et prinsipielt skille mellom metaforisk og ikke-metaforisk språk, da han mener vi har tilgang til et ikke-metaforisk språk som vi bruker når vi omtaler den direkte observerbare fysiske virkeligheten. Men Svare hevder etter min mening feilaktig at dette ikke endrer «det faktum at svært mange av våre teorier er metaforisk definert.» (s. 188) Jeg mener at hvis man kan trekke et prinsipielt skille mellom metaforisk og ikke-metaforisk språkbruk så vil man kunne parafrasere det kognitive innholdet til metaforen slik at den ikke lengre konstituerer vår virkelighetsoppfatning, men kun spiller en rolle i dannelsen av vår virkelighetsoppfatning.

For noen av de eksemplene Svare gir kan det virke plausibelt å hevde at bruk av metaforer konstituerer eller konstruerer vår virkelighetsoppfatning. Men som en generell tese om all metaforbruk stiller jeg meg svært kritisk til Svares konstruktivisme. Det første eksempelet Svare gir er at metaforen kjærlighet er krig får oss til å se kjærligheten som krigersk og brutal. (s. 19) Hvis vi ikke hadde brukt denne metaforen for å forstå kjærligheten ville vi kanskje ikke oppfattet kjærligheten på denne måten, og hvis vi hadde brukt en annen metafor for å forstå kjærligheten ville vi kanskje forstått kjærligheten svært annerledes. Det er lett å si seg enig med Svare i at vår oppfatning og dermed også våre holdninger til kjærlighet vil kunne la seg påvirke av de metaforene vi bruker for å forstå kjærligheten. Det er et vanskelig ontologisk spørsmål hvorvidt kjærlighet er noe som kan finnes uavhengig av våre oppfatninger og holdninger. Hvis vi benekter at kjærlighet kan eksistere uavhengig av oppfatninger om og holdninger til kjærlighet virker det naturlig å mene at vårt syn på kjærlighet, og dermed også vår kunnskap om kjærlighet, konstrueres delvis ad metaforisk vei. Hvis vi derimot er villige til å hevde at kjærlighet er noe som eksisterer uavhengig av folks oppfatninger om og holdninger til kjærlighet vil man bare kunne hevde at metaforer kan prege vår forståelse av kjærlighet, men ikke at de kan konstituere vår kunnskap om kjærlighet. Jeg er tilbøyelig til å hevde at kjærlighet er noe som kan eksistere uavhengig av våre oppfatninger og holdninger. Jeg føler meg for eksempel noenlunde trygg på at barn, som enda ikke har noe begrep om kjærlighet, kan føle kjærlighet til sine foreldre. Gitt at metaforer kan konstituere vår forståelse av et område er det selvfølgelig svært viktig at man forholder seg kritisk til dem. Hvis man ønsker å få en bedre forståelse av kjærlighet ved hjelp av metaforer er det viktig at man både forsøker å finne ut måtene en gitt metafor belyser kjærligheten på og måtene den ikke gjør det. Ved å forholde seg kritisk til metaforer på denne måten vil man ikke risikere at metaforen konstruerer en falsk forståelse, samtidig som man kan la metaforen spille en sentral rolle i dannelsen av ens begrep og forståelse.

Gitt at jeg er grunnleggende uenig med Svares konstruktivistiske syn på kunnskap og sannhet fant jeg kapitlene om bruk av metaforer innen dagligliv, politisk retorikk, og religion mer vellykket enn kapitlene om bruk av metaforer innen naturvitenskap og filosofi. Dette er fordi målet med filosofiske og vitenskaplige undersøkelser er sanne, velbegrunnede oppfatninger, mens dette ikke er tilfelle innen politisk retorikk og religion. En svakhet ved Svares drøfting av hvordan metaforer bidro til å avdekke atomets oppbygging er at han ikke vektlegger tilstrekkelig det faktum at teoriene som ble lansert ikke kunne bevises ved å henvise til metaforen,

men at de måtte verifiseres i egne eksperimenter. (s. 76) Videre mener jeg Svare (og Pepper og Blumenberg) har feil når de mener at det finnes forskjellige (alternative) begreper om sannhet, og at begrepet «sannhet» mangler objektivt innhold da det er metaforisk definert. Det faktum at vi kanskje er tvunget til å benytte metaforer for å belyse hva sannhet er betyr slettes ikke at begrepet ikke har et objektivt innhold. Dessuten er det ikke slik at alle disse metaforene er like velegnet til å avdekke hva sannhet er. Jeg er av den oppfatning at noen av de begrepene filosofer typisk er opptatt av å analysere spiller en så grunnleggende rolle i vårt begrepsapparat at det ikke er mulig å definere dem ved hjelp av mer grunnleggende begreper. Slike begreper kan vi bare belyse ved å bruke metaforer eller ved å vise hvorledes de relateres til andre begreper som de er intimt forbundet med. Jeg mistenker sannhet for å være et slikt begrep.

Hva angår det stilistiske har jeg allerede nevnt at Svare er en dyktig popularisator. Han skriver på en lettlest måte, samtidig som han makter å formidle interessante og ofte komplekse tanker. Jeg fant det imidlertid svært irriterende at han ikke i større grad gir nøyaktige kildehenvisninger til de arbeidene han forholder seg til. Svært mange kildehenvisninger er av typen «Det følgende bygger på Xs studie», og forteller dermed ikke leseren noe om hvordan det bygger på Xs studie. Det er dermed vanskelig å vite hva som er Svares bidrag og hva som skyldes originalkilden. Dessuten omtales en rekke tenkere og arbeider som ikke står oppført i litteraturlisten. Dermed blir det noen ganger vanskelig å vite hvor Svare henter sin fremstilling fra. Videre inneholder Svares tekst en del grove forenklinger eller feilaktigheter som skjemmer det positive helhetsinntrykket jeg allikevel sitter igjen med. Svare skriver for eksempel at «For pragmatikeren (sic!) er det handlinger som er sanne eller falske.» (s. 88) Av konteksten er det klart at Svare sikter til de amerikanske pragmatistene Peirce og James sitt syn på sannhet. Men disse filosofene mente som filosofer flest at sannhet er noe som kan tilskrives påstander, proposisjoner, oppfatninger etc, og de hevdet slett ikke at det er noe som kan tilskrives handlinger som sådanne. Når Svare ikke har oppført noen av deres arbeider på litteraturlisten kan man undre seg på hvor Svare har sin forståelse av disse tenkerne fra.

«Livet er en reise» er først og fremst en bok som er ment å vise at metaforen er verd oppmerksomhet, og som søker å skape engasjement og interesse for temaet hos leseren. Dette lykkes Svare svært godt med. Da det hersker svært stor uenighet om hva metaforer er, hvordan de virker, og hvilken rolle de spiller i vitenskaplig eller filosofisk forskning, og da Svares synspunkter ikke er systematisk utarbeidet i «Livet er en reise», ville det vært fint om han skrev en mer systematisk fremstilling av sin metaforteori for å supplere dette arbeidet.