Klimaendringene i Arktis aktualiserer ulike spørsmål om klimatilpasning og risiko, geopolitikk og tilstedeværelse, og danner ramme for nye fortellinger om sivilisasjonens «utkanter». Denne artikkelen utforsker demonteringen av et helt gruvesamfunn på Svalbard, nærmere bestemt Svea, omtalt som Norges mest omfattende miljøopprydningsprosjekt. Opprydningen markerer den norske kulldriftens utfasing på Svalbard, og reiser spørsmål om meningsdannelse rundt levningene etter 100 års gruvedrift. Ved å trekke på antropologiske forståelser av samfunnsendring og sosiale drama (Turner 1980) utforsker artikkelen Svea-prosjektet som et omdreiningspunkt for ulike fortellinger om Svalbards nåtid, fremtid og fortid; om miljøhensyn og norsk tilstedeværelse. Spesielt fokuserer artikkelen på tiltak for tilbakeføring til natur (naturrestaurering) i Svea, og argumenterer for at natur og landskap utgjør sentrale størrelser i ulike aktørers forsøk på å gi utfasingen ny mening – og derved markere overgangen til en ny tid.