Store sjøpattedyr som isbjørn og noen hvalarter står på toppen av næringskjeden og er svært utsatt for det vi kaller persistente organiske miljøgifter. Dette er stoffer som på grunn av sine fettløselige og lite nedbrytbare egenskaper, akkumulerer og hoper seg opp gjennom de trofiske nivåene i næringskjedene. Kunnskap om hvordan slike stoffer påvirker disse utsatte artene er viktig, men hvordan kan vi få tak i slik kunnskap når vi ikke kan utføre forsøk på dyrene selv? Svaret er å finne i organismens gener, molekyler og celler. Moderne metoder innen cellebiologi og molekylærbiologi gir oss ny innsikt i effekter av miljøgifter på det arktiske økosystemet.