Polarbyen Bergen? Hva har regnbyen og fjordhovedstaden Bergen med våre polare områder å gjøre? Jo, faktisk en hel rekke med aktiviteter, historiske hendelser, geografiske relasjoner og pågående forskning. Det er dog trolig ikke det Bergen er mest kjent for. Nettopp derfor takket jeg ja da jeg fikk spørsmål om jeg kunne tenke meg å være gjesteredaktør for en egen utgave av Naturen om polarforskning. Jeg håper og tror du vil like resultatet.

Bergen, og ikke minst Universitetet i Bergen, har en lang og interessant relasjon til Arktis og Antarktis. Lenge før Universitetet ble en realitet, i 1946, har det imidlertid vært drevet polarforskning i Bergen, og det var ikke hvem som helst som leverte sin doktorgrad ved Bergen Museum i 1887. Det var selveste Fridtjof Wedel-Jarlsberg Nansen. Noe av den videre historien om hans klare meninger om hvor og hvordan havforskning skulle utføres her i Norge, kan dere lese om i første artikkelen i denne utgaven. Det er sannsynligvis ikke helt som dere skulle tro. Historien og naturen er full av overraskelser. Det er det som gjør det så spennende å være forsker.

Med sine 60 °N ligger Bergen på mange måter også på den fysiske grensen til Arktis. Sørspissen av Grønland ligger på samme breddegrad som Bergen, og det er altså akkurat like mange soltimer i Bergen som det er i Qaqortoq, Sør-Grønlands største by, med omtrent 3000 innbyggere. Bergen er også 1000 km lengre nord enn den sørligste «offisielle» grensen av Arktis, fra Arktisk råd. Grensen til Arktis, som Arktisk råd bruker, går helt sør til 51 °N, og inkluderer Aleutene i Alaska og Hudson Bay i Canada. Det som gjør at noen ekskluderer store deler av Norge fra Arktis, er at de stiller som forutsetning at sommertemperaturen skal være lavere enn +10 °C. Det er den verken i Bergen eller de fleste andre steder i Norge. Hederlige unntak er lengst nord i Norge og områder høyt til fjells, mens den eneste byen i Norge med arktisk klima er Vardø. De varme temperaturene i Norge skyldes fremherskende vinder fra sørvest som bringer mye regn og transporterer mye varmt atlantisk vann nordover til oss her i Norge.

Jeg har siden 2014 hatt gleden av å lede polarforskningsnettverket her i Bergen. I dag er vi omtrent 100 forskere, med base i Bergen, som mer eller mindre driver med polarforskning. De fleste jobber på Universitetet, men det er også polarforskere fra Havforskningsinstituttet, Nansensenteret, forskningsselskapet NORCE, Meteorologisk institutt og Norges Handelshøyskole. Vi har hatt mange interessante foredrag og diskusjoner, og det har også etter hvert blitt noen flerfaglige prosjekter, der vi sammen forsøker å forstå hvordan de pågående endringene i polarområdene påvirker oss mennesker. Derfor har vi i denne utgaven av Naturen også tatt med to artikler som ikke ligger innenfor de naturvitenskaplige disiplinene; én historisk artikkel og én sosialantropologisk artikkel. Dette er i tråd med dagens fokus på bærekraftig utvikling fra FN, og et mer og mer flerfaglig regime fra bevilgende myndigheter, gjennom Forskningsrådet. Det er ikke lenger ønskelig med fokus kun på naturvitenskapelig forskning. Vi mennesker har jo et nært forhold til naturen vi lever i. Det er nok spesielt tilfelle i arktiske strøk, der de som skal overleve, må lære seg å lese mange av naturens signaler. Det er ikke lenge et menneske klarer seg i en snøstorm uten riktig utstyr og god kunnskap.

I denne utgaven av Naturen tar vi en spennende tur gjennom mange av Universitetets fagområder; historie, biologi, geologi, fysikk, sosialantropologi, meteorologi, og mitt eget felt oseanografi. Det kunne vært skrevet mange flere artikler enn dette, men jeg håper at dette sveipet gjennom noe av dagens polarforskning vil øke interessen for det kalde nord. Dette er heller ikke en egen «bergensutgave», vi har medforfattere fra både Tromsø og Longyearbyen. Jeg kunne også ha invitert inn artikler om Antarktis, da det også er mye god norsk antarktisforskning, både her i Bergen og andre steder i Norge. Men slik ble det ikke denne gangen.

Før vi kort oppsummerer denne utgaven av Naturen, vil jeg først takke alle forfattere for gode artikler. Dette ble spennende lesning! Videre takk til Jostein Bakke, som også er nestleder i polarforskningsnettverket i Bergen. Han koordinerte og kjørte vurdering av de geologiske artiklene. Hjertelig takk til velvillige kollegaer som tok på seg fagfellevurderingen. I tillegg til forfatterne selv, var dette Arne Foldvik, Tor Gammelsrød, Knut Rio, Stig Falk-Petersen, Kjartan Olafsson, John Inge Svendsen og Øyvind Paasche.

I denne omgang skal dere først få det historiske innblikket i hva som skjedde med havforskningen i Norge etter at Fram hadde stukket innom regnbyen sommeren 1893. Det er absolutt en litt kontroversiell historie, og var faktisk et bidrag til at vi senere fikk etablert Universitetet i Bergen.

Deretter får vi et innblikk med lupe i det arktiske naturmiljøet, der Lise Øvreås fortelle om mikrobene som lever i og på selve sjøisen. Det er overraskende mye rart mikroliv også. Etterpå beskriver Anders Goksøyr og Heli Routti den mer karismatiske megafaunaen og deres utfordringer. Det flott bildet til Audun Rikardsen av spekkhoggeren, var en god kandidat til forsidebilde. William Helland-Hansen og Sigrid Solem Næsheim forteller så noe fra vår spennende paleohistorie, og om hvordan denne fortsatt er direkte synlig i landskapet for dem som tar turen til Svalbard. Deretter kommer det tre gode artikler som gir leseren innblikk i arktisk dynamikk. Først forteller Einar Ólason og Henrike Wilborn om hvordan sjøis ofte sprekker opp, og om hvordan en kan simulere dette med modeller i et dataprogram. Eva Falck, Frank Nilsen og Ragnheid Skogseth skriver om større åpninger i isen, som kalles polynjaer – disse er viktige både for dyrelivet og koblingene i klimaet mellom havet og lufta over. Til slutt i denne avdelingen kommer historien om den himmelske danserinnen, nordlyset, fortalt av Arve Aksnes og Kjellmar Oksavik.

De fire siste artiklene tar for seg dagens endringer i Arktis. De fleste har nok fått med seg at kullgruvene på Svalbard holder på å stenges ned. Cecilie Vindal Ødegaard forteller om hvordan en i dag holder på å føre en liten gruveby tilbake til naturen. Det avstedkommer i så måte mange interessante spørsmål og sammenhenger, både for oss og han som før jobbet med å hente ut kull, men nå skal rive sin gamle arbeidsplass. Hvordan den globale oppvarmingen også smelter permafrosten fremstilles klart av Helene Meling Stemland og Tor Arne Johansen. Arktis er faktisk det området på kloden som opplever størst oppvarming. Oppvarmingen nord for 60 °N er omtrent dobbelt så stor som oppvarmingen lenger sør. Dette kaller vi arktisk forsterkning, og Rune G. Graversen, Patrick J. Stoll og Johanne H. Rydsaa forklarer dette så enkelt som det går an.

Siste artikkel har jeg selv forfattet sammen med min gode kollega Tore Furevik. Den handler om tapet av sjøis i Arktis frem til i dag, og også om hva vi tror vil skje fremover mot år 2100. På mange måter er sjøisen blitt et symbol på de globale klimaendringene. Dersom sjøisen blir helt borte, betyr det at vi mennesker ikke raskt nok klarer å endre vårt energiforbruk fra fossile til fornybare energi kilder. Dette er fortsatt mulig, men det må skje raskt. Innen 2030 bør vi har gjort store endringer på mange felt. Vi har bare tiden og veien. Jeg tror vi klarer det. Jeg tror vi kommer til å klare å ha et lite område dekket av sjøis selv på slutten av sommeren. Vi bør klare det. Går det dårlig med naturen – da går det dårlig med oss.

God lesning!