Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}
(side 71-72)
av Lars H. Smedsrud
(side 73-80)
av Harald Dag Jølle
Sammendrag

Fridtjof Nansens ekspedisjon med Fram over Polhavet (1893–96) ga et veldig løft for norsk havforsking, og resulterte i et sterkt skandinavisk miljø innen oseanografi og meteorologi. Arbeidene med observasjonene fra det djupe Polhavet bidro til ny kunnskap om havets fysikk – og ble opptakten til moderne klimaforståelse.

(side 81-91)
av Lise Øvreås
Sammendrag

De arktiske havområdene er blant områdene i verdenshavet som vil få størst temperaturøkningen som følge av menneskeskapte klimaendringer. Akkurat nå smelter havisen i rekordfart. Havis er avgjørende for de polare marine økosystemer av flere grunner. Den er et habitat for fotosyntetiske alger og bakterier om sommeren, og den gir beskyttelse for virvelløse dyr og fisk under polarnatten når fravær av solen ikke stimulerer til vekst av planteplankton. Om våren når solen kommer tilbake og isen smelter, frigjøres det milliarder av mikroorganismer i overflatevannet. Disse habitatene blandes og det dannes forhold som stimulerer til store algeblomstringer rundt iskanten. Algeoppblomstringene er helt avgjørende for den totale biomasseproduktiviteten i polarhavet. Hvis iskanten flytter seg nordover og forsvinner, vil dette ha dramatiske effekter både med tanke på tap av biodiversitet, men også tap av viktige økosystemfunksjoner som er dannet og opprettholdt av et yrende mikroskopisk liv som er unikt tilpasset de ekstreme forholdene som havisen som habitat byr på.

(side 92-100)
av Anders Goksøyr & Heli Routti
Sammendrag

Store sjøpattedyr som isbjørn og noen hvalarter står på toppen av næringskjeden og er svært utsatt for det vi kaller persistente organiske miljøgifter. Dette er stoffer som på grunn av sine fettløselige og lite nedbrytbare egenskaper, akkumulerer og hoper seg opp gjennom de trofiske nivåene i næringskjedene. Kunnskap om hvordan slike stoffer påvirker disse utsatte artene er viktig, men hvordan kan vi få tak i slik kunnskap når vi ikke kan utføre forsøk på dyrene selv? Svaret er å finne i organismens gener, molekyler og celler. Moderne metoder innen cellebiologi og molekylærbiologi gir oss ny innsikt i effekter av miljøgifter på det arktiske økosystemet.

(side 101-111)
av William Helland-Hansen & Sigrid Solem Næsheim
Sammendrag

Sedimentære bergarter er jordhistoriens arkiver. Og de er deponier for CO2, vann, olje og naturgass. Ved å studere disse bergartene kan geologene hente verdifull informasjon om viktige geologiske hendelser og øke forståelsen for reservoarer i undergrunnen. I denne artikkelen skal vi dykke ned i Svalbards jordhistoriearkiv for eocen; et arkiv som forteller om nedtæringen av en fjellkjede, om avlange deltaer og om store skråstilte sandsteinsenheter som kalles klinoformer.

(side 112-118)
av Einar Ólason & Henrike Wilborn
Sammendrag

Modellering av sjøis har forbedret seg kraftig det siste tiåret. Råker og sprekker i sjøisen er svært vanskelig å modellere, men sjøisens innvirkning på atmosfæren og havet må ikke undervurderes. Nye modelleringsmetoder, for eksempel skadeutbredelsesmodeller, lar oss med større grad av nøyaktighet simulere hvordan sprekker i sjøis dannes, og hvordan de formerer seg, noe som er viktig både på korte og lange tidsskalaer.

(side 119-127)
av Eva Falck, Frank Nilsen & Ragnheid Skogseth
Sammendrag

Polynjaer, som representerer åpne vinduer i et ellers isdekt hav, er svært viktige for ventileringen av det arktiske polhavet samtidig som de er av avgjørende betydning for beskyttelsen av resten av polisen. Ekstreme varmeutvekslinger skjer mellom de åpne polynja-områdene og den iskalde atmosfæren over, og enorme mengder ny sjøis blir produsert i et raskt tempo i polynja-områder hvor sjøvannet er på frysepunktet (ofte kalt isfabrikker). Disse isfabrikkene har også avgjørende betydning for opprettholdelsen av den arktiske haloklinen, som er det beskyttende kalde overflatelaget i Polhavet som hindrer varmt atlanterhavsvann å komme i direkte kontakt med polisen og dermed smelte den fra undersiden. Vannsøylen i polynja-områder er ofte gjennomblandet og næringsrik og fremstår som åpne økologiske oaser med rike beiteområder for et stort biologisk mangfold som spenner fra fytoplankton (planteplankton) til sjøfugl og marine pattedyr. De er dermed viktige fangst- og fiskeområder for store deler av befolkningen som bor langs kysten i Arktis. Under de rådende klimaendringene, med redusert flerårig sjøisdekke i Polhavet, og redusert sesongmessig sjøisdekke på den arktiske kontinentalsokkelen, er det uvisst hvilken rolle polynjaene vil ha i fremtiden for den storstilte havsirkulasjonen og de arktiske økosystemene. I denne artikkelen vil vi belyse de viktige prosessene som finner sted i de arktiske polynjaene, og hvordan dette kan endre seg i et framtidig klima.

(side 128-137)
av Arve Aksnes & Kjellmar Oksavik
Sammendrag

Nordlyset har til alle tider engasjert oss mennesker. I tidligere tider var dette fargespillet for noen kulturer en kilde til inspirasjon, og for andre et varsel om ulykke og død. Men grunnforskning, ikke minst i Norge, har vist oss at nordlyset er et naturfenomen som oppstår i et nært samspill mellom jorden og solen. I denne artikkelen vil vi forklare hvordan nordlyset oppstår, og hvordan det utfolder seg på himmelen. Vi vil også ta et historisk tilbakeblikk og belyse hvordan nordlyset spilte en sentral rolle i tidligere mytologier og fortellinger. Deretter vil vi se nærmere på hvordan nordlyset de siste årene har lært oss mye nytt om vårt nære verdensrom. Når fargerikt nordlys danser over himmelen, er det på grunn av mye spennende fysikk i jordens nære nabolag. På Birkelandsenteret for romforskning (BCSS) ved Universitetet i Bergen prøver vi å avdekke nordlysets hemmeligheter, og i denne artikkelen vil vi rapportere om en rekke spennende forskningsresultater fra de siste årene.

(side 138-147)
av Cecilie Vindal Ødegaard
Sammendrag

Klimaendringene i Arktis aktualiserer ulike spørsmål om klimatilpasning og risiko, geopolitikk og tilstedeværelse, og danner ramme for nye fortellinger om sivilisasjonens «utkanter». Denne artikkelen utforsker demonteringen av et helt gruvesamfunn på Svalbard, nærmere bestemt Svea, omtalt som Norges mest omfattende miljøopprydningsprosjekt. Opprydningen markerer den norske kulldriftens utfasing på Svalbard, og reiser spørsmål om meningsdannelse rundt levningene etter 100 års gruvedrift. Ved å trekke på antropologiske forståelser av samfunnsendring og sosiale drama (Turner 1980) utforsker artikkelen Svea-prosjektet som et omdreiningspunkt for ulike fortellinger om Svalbards nåtid, fremtid og fortid; om miljøhensyn og norsk tilstedeværelse. Spesielt fokuserer artikkelen på tiltak for tilbakeføring til natur (naturrestaurering) i Svea, og argumenterer for at natur og landskap utgjør sentrale størrelser i ulike aktørers forsøk på å gi utfasingen ny mening – og derved markere overgangen til en ny tid.

(side 148-159)
av Helene Meling Stemland & Tor Arne Johansen
Sammendrag

Arktis varmes opp raskere enn noen annen region på jorden, og den høyeste temperaturøkningen er forventet å skje over land. Permafrost, det vil si bakke som holder maksimum null grader Celsius i minst to år, dekker i dag omtrent en fjerdedel av landområdene på den nordlige halvkule og kan være mange hundre meter tykk. Med økende overflatetemperatur vil permafrosten tine, med påfølgende konsekvenser som for eksempel nedsynking, jordskred, tap av typiske permafrostlandformer og økte utslipp av drivhusgasser til atmosfæren. Borehull med temperaturmålere er etablert i deler av Arktis og gir viktig informasjon om temperaturutviklingen i permafrosten. For å få en bedre romlig oversikt over hvor og hvordan permafrosten brytes ned, kan geofysiske metoder brukes til å overvåke endringer i frysningsgraden til permafrost. Dette inkluderer seismiske, elektriske og elektromagnetiske metoder som alle er sensitive overfor endringer i is-innholdet i permafrost.

(side 160-167)
av Rune G. Graversen, Patrick J. Stoll & Johanne H. Rydsaa
Sammendrag

Den globale oppvarmingen er kraftig forsterket i Arktis. I Arktis smelter også isen raskt, noe som gjør at mer sollys absorberes i det nylig isfrie havet. Men er absorpsjonen av sollyset årsaken til den alarmerende oppvarmingen i Arktis? Delvis, men her presenterer vi forskning som avslører at problemstillingen er mer kompleks enn som så. For eksempel gjør spesielle atmosfæriske forhold i Arktis, at oppvarming blir mer konsentrert ved overflaten og derfor sterkere der. Energitransport i atmosfæren fra sydlige breddegrader påvirker også klimaet i Arktis. For eksempel kan episoder med kraftig energitransport gi voldsom smelting av den arktiske sjøisen. I ekstrem-året 2012 smeltet sjøis i et område på størrelse med hele Vest-Europa, og i denne artikkelen diskuterer vi prosessene som forårsaket dette.

(side 168-176)
av Lars H. Smedsrud & Tore Furevik
Sammendrag

Tap av sjøis i Arktis er et av de mest synlige tegn på global oppvarming. Det er om sommeren dette tapet er størst, og da er utbredelsen omtrent halvert de siste 40 årene. De første årene uten sjøis om sommeren vil kunne oppstå om noen tiår, men klarer vi å nå målene i Parisavtalen vil det trolig være noe sjøis igjen i Arktis også i fortsettelsen. Om vinteren vil det fortsatt være sjøis inne i Polhavet i lang tid fremover, men det er et vesentlig tap av sjøis lenger sør som er med på å forklare hvorfor temperaturendringene i Arktis er så mye større enn de er på resten av jorda. I denne artikkelen vil noen av de sentrale mekanismer bli gjennomgått, med spesielt fokus på hvordan de bidrar gjennom de ulike årstidene. Tap av sjøis har en rekke konsekvenser for lokalt dyreliv, transport, turisme og utnyttelse av naturressurser, og det vil derfor være spesielt viktig hvordan vi forvalter disse områdene fremover.

2-3/2021 Årgang 145

www.idunn.no/natur

Redaktør

Professor Arne Skorping (biologi)

Redaksjonssekretær

Gunvar Mikkelsen (M.Sc.)

Redaksjon

Professor William Helland-Hansen (geologi)

Professor Knut Børve (kjemi)

Statsmeteorolog Jostein Mamen (meteorologi)

Professor Elling Ulvestad (immunologi)

Professor John-Arvid Grytnes (botanikk)

Førsteamanuensis Kjartan Olafsson (fysikk)

Nasjonalt redaksjonsråd

Professor emeritus Henning Knutsen, Universitetet i Stavanger (astronomi og fysikk)

Professor Rolf Anker Ims, UiT Norges Arktiske Universitet (arktisk biologi)

Forsker Markus Lindholm, NIVA, Oslo (limnologi)

Førsteamanuensis Lisbeth Charlotte Olsen, Oslo Metropolitan University (molekylærbiologi)

Grafisk produksjon

Trykk: 07 Media – 07.no

Sats: Tekstflyt AS

ISSN print: 0028-0887

ISSN online: 1504-3118

DOI: 10.18261/issn.1504-3118

© Universitetsforlaget 2021

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon