Ved slutten av siste istid må de store bredemte sjøene Øvre Glomsjø og Nedre Glomsjø, ha spilt en viktig rolle i koloniseringen av Femundfiskene i fjellregionen Femund, Røros og Øvre Glomma. Femundfiskene vandret inn til Norge for om lag 11 000 år siden fra: 1) Vänernsystemet i sør til Østlandet, men disse nådde aldri Femunden og Øvre Glomma på grunn av iskanten; og 2) østfra Østerdalelven i Sverige, via Vurrusjøen, Drevsjø og Sørsjøen til Femunden. Det foreslås en tidlig rute opp Guttua, Storån og Fjätaelven (sideelver til Østerdalelven), til Røavassdraget og Femunden. Disse områdene var tilgjengelige under den tidlige Øvre Glomsjøs eksistens. På dette tidspunkt, for omkring 10 800 år siden, lå iskanten omtrent ved Elgå, med nordlige del av Femundsmarka isfri. Dette muliggjorde en tidlig innvandring av røye og andre kuldetolerante arter til Femunden, Øvre Glomsjø og de høyestliggende innsjøer. Artene forekommer i fjellregionen Femund, Femundsmarka nasjonalpark, Røros og Øvre Glomma (Aursunden-Hanestad). Under Glomsjø-perioden var Feragen sammenhengende med Femunden ved høyde 690 moh. Artene røye, ørret, harr, sik, abbor, gjedde, lake, ørekyt, steinsmett og mort, regnes som de stedegne fiskearter. Røye, som den mest kuldetolerante, var sannsynligvis en pionérart. Femundfiskene må ha eksistert i fjellregionen i tusener av år, og må ha vært en viktig ressurs for steinalderfolket og senere bønder og samer.