Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}
(side 1-2)
av Arne Skorping
(side 2-7)
av Nina Urke Ertesvåg & Karl Albert Brokstad
Sammendrag

Vaksinering er i dag eit av dei viktigaste prinsippa for å motarbeide smittsame infeksjonssjukdomar. Med vaksinering meiner vi materiale frå smittestoff som blir injisert i kroppen, og på den måten introdusert for immunsystemet for å styrke forsvaret mot smittestoffet. Eit slikt smittestoff kan vere virus, bakteriar eller parasittar. Det mange kanskje ikkje er klar over, er at vaksinen sin historie faktisk går mange hundre år tilbake i tid.

(side 8-12)
av Karl Albert Brokstad & Nina Urke Ertesvåg
Sammendrag

Kvar haust diskuterast influensavaksinen i media. Vaksineskeptikarane protesterer mot vaksineforkjemparane sine argument. Vi skal ikkje gå inn i denne diskusjonen her, men mange vaksinemotstandarar som uttalar seg har liten kunnskap om kva som faktisk skjer med vaksinen når den kjem inn i kroppen. Kva for prosessar gjer at vaksinen gir vern mot sjukdom? Det vil vi prøve å svare på i denne artikkelen. Vi vil hovudsakleg fokusere på influensavaksinen, sidan det er den vaksinen vi har mest erfaring med. Men mykje av det som blir beskrive her vil også gjelde for svært mange andre vaksiner. Vi håper at vi også kan ta livet av nokre myter på vegen.

(side 13-16)
av Arne Skorping
Sammendrag

Den mikroskopiske, encellete parasitten Toxoplasma gondii, er kanskje den mest «vellykkede» parasitten vi kjenner til. Den kan infisere omtrent alt som finnes av pattedyrarter i tillegg til mange arter av fugl, og den finnes i de aller fleste steder på vår klode. Bare hos mennesket, regner vi med at en tredjedel av verdens befolkning blir infisert i løpet av livet. Men til tross for at den finnes nesten overalt, ble den oppdaget relativt seint, og da ved en ren tilfeldighet.

(side 17-24)
av Knut Lehre Seip
Sammendrag

De fleste er nå enige om at det foregår en global oppvarming, og at en hovedårsak er utslipp av klimagasser, særlig karbondioksid, CO2. Det er likevel slik at selv om vi vet mye om sammenhengen mellom CO2 og temperatur, er det også områder hvor vår forståelse av sammenhengen ikke er fullstendig. Denne artikkelen er et forsøk på å svare på en del sentrale spørsmål om global oppvarming, men også å vise til områder hvor vi ikke vet nok.

(side 25-30)
av Jerry Tjiputra, Ingjald Pilskog & Augustin Kessler
Sammendrag

Det er forventet at de pågående klimaendringene vil forandre de globale havstrømmene. Endringer i havstrømmene vil igjen påvirke prosessene som styrer grunnstoffenes kretsløp i naturen (biogeokjemien), og dermed livsvilkårene i alle de marine økosystemene. Noen slike effekter er allerede observert. I flere havområder har varmere vann ført til mindre oksygen i vannet. For å forstå de biogeokjemiske endringene og hvor alvorlige konsekvensene av disse endringene vil bli, har vi gjort studier med den norske jordsystemmodellen. Resultatene viser at karbonnivået i havene vil øke betraktelig på grunn av økt opptak av atmosfærisk karbon, som igjen stammer fra menneskelige utslipp. Mer karbon i havet fører til surere vannmasser og økt mineraldannelse av karbon på grunn av biologiske prosesser. Surere hav er en alvorlig konsekvens av de menneskeskapte utslippene, og vår studie viser at havforsuringen vil fortsette i tusener av år selv om vi hadde stoppet alle utslipp i dag. Selv om vi kommer til å aktivt fange og trekke karbondioksid ut av atmosfæren, så viser vår forskning at havforsuringen vil fortsette. Havstrømmene transportere både næringsstoffer, gifter og altså karbondioksid, eller surt vann om du vil, som kan ha stor påvirkning på de biogeokjemiske forholdene. Så selv små endringer i havstrømmene, vil føre til endringer i biogeokjemiske prosesser. For å utvikle effektive mottiltak må vi i fremtiden holde et nøye oppsyn med disse endringene.

(side 31-37)
av Stein Mortensen
Sammendrag

Stillehavsøstersen (Crassostrea gigas) er en av verdens viktigste oppdrettsarter, med en årlig produksjon på flere millioner tonn. Den stammer opprinnelig fra Asia, men er innført til Mellom-Europa som akvakulturart. Den har spredd seg fra dyrkingsområdene, og etablerer ville bestander stadig lenger nord. I Skagerak-regionen opplevde vi en «bioinvasjon» av stillehavsøsters i 2007, og den brer seg nå stadig nordover. «Invasjonsfronten» ligger nå i Rogaland – Sunnhordland, og det rapporteres om enkeltfunn nordover til Møre. Det er etablert et nordisk forskernettverk som følger utviklingen og studerer stillehavsøstersens effekt på økosystemene. Denne artikkelen forteller historien om denne nye arten i våre kystfarvann, og arbeidet som nå gjøres for å gjøre den til en ressurs.

(side 38-43)
av Henrik Andersen Sveinsson
Sammendrag

Gasshydrater, ofte kjent som metan-is eller metanhydrater i naturen, er en type is som har gassmolekyler innebygget i krystallstrukturen sin. Denne krystallstrukturen blir, på grunn av den fangede gassen, ganske spesiell: Noen titalls vannmolekyler fanger et enkelt metanmolekyl i bur som er omtrent en nanometer i diameter. Denne typen krystallstruktur ble oppdaget allerede rundt år 1800, men fikk praktiske bruksområder først etter 1934, da man fant ut at de kunne skape propper i oljerørledninger. Senere fant forskere ut at det finnes enorme mengder metanhydrat i naturen, og at de kan bidra betydelig til klimaendringer. For å klare å estimere hvor mye, må vi forbedre metodene for å modellere gasshydrater i naturen.

(side 44-50)
av Arnfinn Langeland
Sammendrag

Ved slutten av siste istid må de store bredemte sjøene Øvre Glomsjø og Nedre Glomsjø, ha spilt en viktig rolle i koloniseringen av Femundfiskene i fjellregionen Femund, Røros og Øvre Glomma. Femundfiskene vandret inn til Norge for om lag 11 000 år siden fra: 1) Vänernsystemet i sør til Østlandet, men disse nådde aldri Femunden og Øvre Glomma på grunn av iskanten; og 2) østfra Østerdalelven i Sverige, via Vurrusjøen, Drevsjø og Sørsjøen til Femunden. Det foreslås en tidlig rute opp Guttua, Storån og Fjätaelven (sideelver til Østerdalelven), til Røavassdraget og Femunden. Disse områdene var tilgjengelige under den tidlige Øvre Glomsjøs eksistens. På dette tidspunkt, for omkring 10 800 år siden, lå iskanten omtrent ved Elgå, med nordlige del av Femundsmarka isfri. Dette muliggjorde en tidlig innvandring av røye og andre kuldetolerante arter til Femunden, Øvre Glomsjø og de høyestliggende innsjøer. Artene forekommer i fjellregionen Femund, Femundsmarka nasjonalpark, Røros og Øvre Glomma (Aursunden-Hanestad). Under Glomsjø-perioden var Feragen sammenhengende med Femunden ved høyde 690 moh. Artene røye, ørret, harr, sik, abbor, gjedde, lake, ørekyt, steinsmett og mort, regnes som de stedegne fiskearter. Røye, som den mest kuldetolerante, var sannsynligvis en pionérart. Femundfiskene må ha eksistert i fjellregionen i tusener av år, og må ha vært en viktig ressurs for steinalderfolket og senere bønder og samer.

(side 51-63)
av Jostein Mamen
Sammendrag

Her til lands ble 2019 det 20. varmeste året i en serie som går tilbake til 1900. I alt kunne 2019 by på 18 fylkesrekorder; 5 kulderekorder og 13 varmerekorder. Globalt ble 2019 det nest varmeste året, 1 grad over gjennomsnittet for 1951–1980. Bare 2016 har vært varmere. Denne dataserien går tilbake til 1880.

Kronikk
(side 64-65)
av Arne Skorping & Gunvar Mikkelsen
Naturen 1919
Om den gule feber
(side 66-67)
av Th. Thjøtta

1-2/2020 Årgang 144

www.idunn.no/natur

Redaktør

Professor Arne Skorping (biologi)

Redaksjonssekretær

Gunvar Mikkelsen (M.Sc.)

Redaksjon

Professor William Helland-Hansen (geologi)

Professor Knut Børve (kjemi)

Statsmeteorolog Jostein Mamen (meteorologi)

Professor Elling Ulvestad (immunologi)

Professor John-Arvid Grytnes (botanikk)

Førsteamanuensis Kjartan Olafsson (fysikk)

Nasjonalt redaksjonsråd

Professor emeritus Henning Knutsen, Universitetet i Stavanger (astronomi og fysikk)

Professor Rolf Anker Ims, UiT Norges Arktiske Universitet (arktisk biologi)

Forsker Markus Lindholm, NIVA, Oslo (limnologi)

Førsteamanuensis Lisbeth Charlotte Olsen, Oslo Metropolitan University (molekylærbiologi)

Grafisk produksjon

Trykk: 07 Media – 07.no

Sats: Tekstflyt AS

ISSN print: 0028-0887

ISSN online: 1504-3118

DOI: 10.18261/issn.1504-3118

© Universitetsforlaget 2020

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon