Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

De uventa stormene

Johan Ingvald Borgos (f. 1939) i Øksnes, er faghistoriker og forfatter av 14 bind gårds- og slektshistorie for Øksnes, Andøy og Sortland. Har særlig arbeidet med å kartlegge den samiske historia i Vesterålen.

Erik Wilhelm Kolstad (f. 1974) i Bergen. Han har doktorgrad i meteorologi, med en avhandling om ekstremvær i Arktis (med særlig fokus på polare lavtrykk). Forfatter av to populærvitenskapelige bøker om vær; Uvær fra 2006, og Hva er klima fra 2009 (sammen med Øyvind Paasche).

Polare lavtrykk er et kjent og fryktet værfenomen langs kysten av Nord-Norge. Selv i dag er det vanskelig å varsle disse stormene, blant annet fordi de har liten utstrekning og kan oppstå og endre karakter i løpet av kort tid. Det er også få synlige tegn på at stormene er i anmarsj. Det nye forskningsprosjektet ALERTNESS har som mål å forbedre værvarsling i Arktis, med et særlig fokus på polare lavtrykk.

Saa høres den Tiding paa anden hver Øe,

Hvor den og den er for-ulykket paa Søe,

Kuldseylet paa Fiorder og Viige.1


Slik beskriver Petter Dass værets påvirkning på kystfolket i nord. Været påvirker marginene mellom fangst og forlis, mellom næring og nød. Derfor har det alltid vært livsviktig å kunne varsle været best mulig for de nærmeste timene eller til og med døgnene. Mange av de gamle folkelige værvarslene var til en viss grad holdbare også meteorologisk. Og de meteorologiske værvarslene – fra signalet i masta til værmeldinga i radio – ble brukt sammen med de folkelige. Kystfolket kombinerte slike varsler med lokale tegn i naturen til en værkompetanse som ble viktig i tilpasningen til rammevilkårene. Den ble stadig utvidet med nye erfaringer og lært videre til neste generasjon, ikke minst ved hjelp av tallrike ord for værfenomener.2

Men hva skjedde når uværet kom uventet? Den 25. januar 1893 traff et uvær Lofoten og Vesterålen. Stormen kom plutselig, ingen leste faresignaler i uvanlige værtrekk. Johan Jakobsen Skålebøl fra Øksnes i Vesterålen beskrev det slik:

Jeg satt ved halsen da som ellers og ga ikke akt på at været forandret seg hurtig. [...] Martinus Alver kom og satte seg ved siden av meg. Han rettet ut hånden, pekte mot sydvest, og sa: Synes du ikke han ser stygg ut? [...] Jeg såg i den retningen han pekte og ble med det samme klar over at vi nesten øyeblikkelig ville ha kuling eller storm og snekave over oss, for skodde og snekave rullet med voldsom fart framom og nedover fjellet Tåa i sydvest for oss. 3

Noen minutter etter kjempa de for livet i storm og snøkov fra nordvest. Rundt 140 fiskere mistet livet i dette uværet, som var inspirasjonen til Johan Bojer da han skrev mesterverket Den siste viking. Fiskerbåtene ligger tett sammen ute på Lofothavet:

Det vart så stilt oppi lufta! ropte en nordlending og begynte å se seg omkring. Det gis en stillhet som får fiskeren til å lye, og når en høvedsmann gjør en slik bevegelse med hodet, så forplanter det seg til de andre båtene. [...] Vi får besøk! ropte en nordlending og halte i garnlenka for å bli ferdig. 4

Kystfolkets nemesis

De vanligste stormene er det lettere å forberede seg på. Som regel kommer de inn fra sørvest, og de melder sin ankomst opptil flere dager på forhånd. Først skyer det gjerne til i høyden med fjærlignende cirrusskyer. Etter hvert tetner det til også lavere nede, før det til slutt blåser opp og regnet eller snøen begynner å falle. Det er som oftest god tid til å få båten på land og vente til uværet har passert.

Men det farligste værfenomenet for kystfolket i nord har dessverre en tendens til å følge i kjølvannet av de store lavtrykkene. Først klarner det opp etter at lavtrykket har gått videre mot øst, men så kommer gjerne nordavinden snikende. Det er nemlig slik at lufta roterer mot klokken rundt et lavtrykk, og dermed kommer lufta fra nord når lavtrykket befinner seg i øst. Den nordlige vinden tar med seg iskald luft fra Arktis i det som kalles for et kaldluftsutbrudd. Det er disse som gir opphav til fenomenet polare lavtrykk – kystfolket i nord sin nemesis på havet. Det Johan Jakobsen Skålebøl fra Øksnes i Vesterålen forstod for seint.

Drivkraften til alle former for lavtrykk er ubalanser i energifordelingen. Høst- og vinterstormene som treffer kysten vår fra sørvest dannes der den kalde lufta fra nord møter varmere luftmasser i sør langs polarfronten. En front i meteorologien er et område med store horisontale temperaturforskjeller. Polarfronten ved overflaten og jetstrømmen i høyden påvirker hverandre gjensidig og flytter seg i nord-sør-retningen i et evig samspill. De tropiske orkanene som feier inn mot kysten av Nord-Amerika hver sommer og høst dannes av andre ubalanser. Når havtemperaturen i den subtropiske delen av Nord-Atlanteren er høyere enn ca. 26 °C, øker faren for stormdannelse. Dersom relativt sett kjølige luftmasser beveger seg over havet, oppstår det en ubalanse i det vertikale planet, og det kan dannes tropiske lavtrykk. Dersom forholdene er «gunstige», kan lavtrykkene utvikle seg videre til tropiske stormer, og så kanskje enda et steg videre til tropiske orkaner.

De polare lavtrykkene, som tilsynelatende kan oppstå fra ingenting og gjøre stor skade, har likhetstrekk med tropiske orkaner. Også disse små, hissige stormene drives av vertikale temperaturforskjeller. I kaldluftsutbruddene oppstår det en kraftig oppstigning av luft fordi den iskalde, arktiske lufta blir varmet opp fra undersiden av det relativt sett varme havet. Vindmessig kan ikke polare lavtrykk måle seg med sine tropiske kusiner, men det er ikke uvanlig at vinden har orkan styrke, altså en vindhastighet på ca. 120 km/t eller mer. Disse egenskapene har inspirert noen forskere til å kalle de polare lavtrykkene for «arktiske orkaner» (Emanuel og Rotunno 1989).

Fiskere forteller ofte lignende historier om sine møter med polare lavtrykk. Her beskriver Tobias Andreassen fra Dyrøy i Øksnes et slikt møte (at stormen kom «utanav» vil si fra nordvest, og å «skulle punder» betyr at de var på vei mot land):

Det var om vinteren i 1905. Om kvelden kom han utanav med han då vi var på tur og skulle punder. Så blei han så mørk, og stilla. Best som det var, fekk vi høre et fryktelig brak uti havet, då var vi enige om kva vi hadde i vente, det var kulingen som kom. Det var noke kolossalt, det er sant, det var berre å få opp mastra og holde unna veret, men det var berre ein liten veng, så nådde handa opp på råa. Mørk var han, og vi stod makteslaus og kunne ikkje gjere noken ting. 5

Båten lå utfor Nyksund, lengst nord i Vesterålen. I dette tilfellet klarte mannskapet å få fembøringen i sikkerhet, men utfallet ble ofte et annet når uværet slo inn mens båtene var på havet. At stormen kom fra nordvest er det første tegnet på at dette var et polart lavtrykk. Det «fryktelige braket» er torden, som kun oppstår når luftmasser stiger med voldsom hastighet. Tordenskyer er mørke fordi de inneholder så mye vann. Andreassen beskriver også at det ble stille når de mørke skyene nærmet seg. Vi vet at vindstyrken kan gå fra lett bris til orkan styrke i løpet av minutter i de polare lavtrykkene (Kolstad og Bracegirdle 2017).

Storstormen i 1893

Også den dødelige stormen i 1893 ser ut til å ha vært et polart lavtrykk. Vi kan studere værhendelser langt tilbake i tid ved hjelp av observasjoner. Men så langt bak i tid som 1893 fantes det ikke mange målinger langs kysten vår. Det beste verktøyet vi da har er reanalysene. Dette er et dataprodukt som produseres mye på samme måte som værvarsler i dag. Kort sagt mates alt som finnes av målinger inn i et dataprogram, som så ved hjelp av fysiske ligninger regner ut hvordan været vil utvikle seg noen dager fremover. Jo bedre initialbetingelser modellen får, jo mer nøyaktig vil den kunne forutse været.

I løpet av dagene før 25. januar 1893 hadde et relativt stort lavtrykk posisjonert seg med et stormsenter mellom kysten av Finnmark og Svalbard. Et kaldluftsutbrudd var på gang, men den kalde luften fra Arktis som beveget seg sørover hadde ennå ikke nådd Lofoten og Vesterålen. Figur 1 viser endringen i lufttrykk mellom 05:00 og 11:00 norsk tid 25. januar ifølge en slik reanalyse. Den tydeligste endringen er en økning i Norskehavet, og aller størst utenfor Trøndelagskysten (+9 hPa i løpet av seks timer). Ettersom luft roterer med klokken rundt høytrykk, indikerer dette at vinden i Lofoten og Vesterålen dreiet plutselig over på nord. Trykkendringen må ha ført til en raskt økende kontrast mellom lavtrykket i nord og det høyere trykket i sør. Vindstyrken i hele området endret seg antagelig voldsomt. Reanalysen har ikke tilstrekkelig lokal detalj til at den eksplisitt reproduserer små, lokale stormer, men forholdene ser absolutt ut til å ha vært til stede for danning av polare lavtrykk.

Figur 1.

Fargene viser endring i lufttrykk mellom 06:00 og 12:00 UTC (Greenwich standardtid), basert på Twentieth Century Reanalysis, som er produsert av NCEP i USA. Enheten er hektopascal (hPa), som er den vanligste enheten for lufttrykk. Standard lufttrykk ved havoverflaten er 1013 hPa.

Det er vanskelig nok å varsle polare lavtrykk i 2018, men enda verre var det for 200 år siden. I stykket En nordlandsk stormdag6 nevner Olaus M. Nicolaissen Øksnes-presten Peder Borch Lund (1758–1804) og barometeret hans – ei oppblåst og forsegla svineblære. Lund la merke til at det alltid kom uvær når svineblæra sto oppspilt. Det gjorde den om morgenen 5. mars 1802. Presten prøvde å varsle fiskerne, men båtene hadde allerede dratt ut.

Beretninga til Nicolaissen er lagt i munnen på Paul Tobiassen (1764–1845), som bodde på øya der Nicolaissen blei født året etter at Paul døde. Sannsynligvis fikk Nicolaissen historia fra sin far. Her følger noen linjer fra fortellinga til Paul:

Sjøen var aldeles rolig, og en svag bris fra sydøst fyldte vore seil; men snart efter at vi var komne ud til vore fiskepladse og hadde begynt at trekke vore garn, hørtes et dumpt brag som af en fjern torden, og efter nogen minutes forløb røg det op med en orkanaktig storm, ledsaget af et saa tæt snedrev, at vi neppe kunde se hverandre i baaden.

Paul og mannskapet nådde land, båten ble knust, men alle ombord redda livet. Minst 28 fiskere omkom i Øksnes, et prestegjeld som året før hadde 960 innbyggere. I forhold til folketallet er tapet av liv det høyeste vi kjenner i området (3 %). Verken Bø (i vest) eller Andøy (i øst) hadde forlis denne dagen.

Presten Lund tok seg svært nær av at han ikke klarte å forhindre katastrofen. Helsa hans fikk en knekk, og han døde to år etter. Lund var en tidlig vitenskapelig værvarsler, og sagnet om svineblæra hans levde videre. Seinere på 1800-tallet ble aneroidbarometeret oppfunnet, og kystfolket begynte å kakke med neglen på glasset. Svingte nålen mot venstre eller høyre? Venstre kunne bety uvær, mens høyre hadde en tendens til å peke mot en bedring i været.

Værvarsling

Rundt 100 år senere hadde vitenskapen gjort store fremskritt. Vilhelm Bjerknes (1862–1956) var en av dem som tidlig var klar over årsakene til at været raskt kunne skifte i nord. I den populærvitenskapelige avisartikkelen Veirforudsigelser – og Muligheden for at forbedre dem på forsiden av Aftenposten i 1904, skrev han blant annet:

Det Nordligste Norge er ved Vinterstid et af Jordens stormfuldeste Steder, og de fuldstændige Landsulykker, som fra Tid til Tid indtræffer, naar store Dele af Fiskerflaaden med Besætning og Redskaber gaar tilgrunde, er kun altfor vel kjendt. Et Blik paa de klimatologiske Forhold viser […] Aarsagen til Stormenes hyppighed. […] Middeltemperaturen i Januar ved de yderste Lofotøer er 27 Grader Celsius høiere end Gjennemsnittet for samme Breddegrad rundt hele Jorden. Det er Virkningen af Golfstrømmens varme Vand. Samtidig hersker inde paa Finmarksvidden Sibirsk Vinterkulde. Naturen har med andre Ord her lagt en umaadelig Damptjedel Side om Side med en umaadelig Kondensator. Denne Dampmaskine maa altid arbeide, og det er det, den gjør, med vældige, uregelmæssige Slag.

Det Bjerknes kommer med her, er en slags oppskrift på dannelsen av lavtrykk ute i havet. I dag kaller vi den varme forlengelsen av Golfstrømmen som driver opp langs kysten, for Den norske Atlanterhavsstrømmen. En av konsekvensene av at denne strømmen passerer oss, er at det varme vannet fungerer som drivstoff for kraftig uvær.

Drøyt 100 år etter dette er status at de fleste polare lavtrykk blir observert av satellitter i god tid før de treffer land. Værvarslingsmodellene – altså dataprogrammer som kan regne ut hvordan været sannsynligvis vil utvikle seg noen dager frem i tid – treffer som regel godt på både posisjon og vindstyrke, slik at meteorologene kan varsle kystfolket når det er fare på ferde. Værvarslinga i Nord-Norge, altså Meteorologisk institutt i Tromsø, har en egen gruppe som har et spesielt ansvar for å varsle polare lavtrykk. De har sågar laget en database med de fleste polare lavtrykk i Norge siden 20027, og denne har etter hvert blitt et uvurderlig verktøy for forskerne som studerer dette fenomenet.

Men selv i vår digitale tidsalder kan det gå galt. Nordlys skrev i 2013 om et polart lavtrykk som tok livet av fiskeren Iwan Figenschou i 20018. Broren Harald, som overlevde, hadde følgende å si om stormen:

Det var djevelsk. Meteorologen har opplyst at det var full storm eller mer. Jeg skal love deg; det var heller mer. Jeg har rodd fiske i mange år og vært på tråler ute i Barentshavet både sommer og vinter. Jeg kan ikke huske å ha hørt vinden så fæl. Det var en voldsom larm i luften. Et brøl.

Dette polare lavtrykket skal ikke ha vært godt varslet, i hvert fall ikke de lokale effektene av det. Været skal ha vært godt da brødrene dro ut, og værmeldingen var også god. Det polare lavtrykket var godt synlig på satellittbilder (se figur 2), men det kan ha vært utfordrende for meteorologene å vite akkurat hvor den verste vinden kom til å treffe.

Figur 2.

Satellittbilde tatt kl. 03.00 norsk tid 1. november 2001. Det polare lavtrykket som rammet brødrene Figenschou, er synlig som et belte av tette hvite skyer utenfor kysten av Troms og Finnmark. Torsvåg, der båten deres sannsynligvis gikk ned, er avmerket. Det større lavtrykket som bidro til den nordlige vinden i området hadde sitt sentrum over Baltikum. Bildet er trykket med tillatelse fra Dundee Satellite Receiving Station i Storbritannia.

Utfordringen med å varsle polare lavtrykk ga opphav til det norske forskningsprosjektet IPY-THORPEX (Kristjánsson mfl. 2011), som var en del av det internasjonale polaråret IPY. Målet var å forbedre varslingen av ekstremvær i Arktis. Et tysk fly ble leid inn for anledningen, og dette var stasjonert på Andenes i tre uker tidlig i 2008. To polare lavtrykk ble observert i detalj, og dette ga forskerne verdifulle data å jobbe med. Et interessant funn i prosjektet var at antallet kaldluftsutbrudd (og dermed polare lavtrykk) forventes å minke i fremtiden (Kolstad og Bracegirdle 2008). Årsaken er kort sagt at den globale oppvarmingen gjør at atmosfæren varmes raskere opp enn havoverflaten. Det betyr at forskjellen mellom hav og luft minker, og dermed blir det mindre energi tilgjengelig til å produsere polare lavtrykk. Men enn så lenge er ekstremvær i Arktis høyt prioritert. I 2018 ble et nytt forskningsprosjekt ved navn ALERTNESS satt i gang. Hovedmålet er å forbedre Meteorologisk institutt sin værvarslingsmodell i Arktis, og da med et hovedfokus på farlig vær, slik som polare lavtrykk. Kanskje kommer vi dit at vi kan varsle polare lavtrykk så godt at ingen flere liv går tapt?

, UnknownFigur 3.

Kroknes i Øksnes, bostedet til en berømt redningsmann: Torstein Reinholdtsen (1827–1907). I bakgrunnen til høyre skimtes husene i Nyksund, halvveis ut dit ligger Vottestad, heimen til Fredrik Arntsen (1852–1933) – en annen vidgjeten redningsmann. Til sammen skal Torstein og Fredrik ha redda nærmere hundre fiskere i havsnød. De bodde like ved et urent og værhardt farvann i kanten av storhavet, og visste alltid en måte å nå ut til båter i havsnød. Begge gjorde store redningsbragder 25. januar 1893. Foto: Johan I. Borgos.

, UnknownFigur 4.

Minnebautaen på Kroknes over Torstein Reinholdtsen, med Skogsøya i bakgrunnen. Teksten sier blant annet: «Han reddet mange fiskere fra den visse død.» Foto: Johan I. Borgos.

Referanser og videre lesning

Emanuel KA og Rotunno R. 1989. Polar lows as arctic hurricanes. Tellus A: Dynamic Meteorology and Oceanography 41: 1–17.

Kolstad, EW og Bracegirdle, TJ. 2008. Marine cold-air outbreaks in the future: an assessment of IPCC AR4 model results for the Northern Hemisphere. Climate Dynamics 30: 871–885.

Kolstad EW og Bracegirdle TJ. 2017. Sensitivity of an apparently hurricane-like polar low to sea-surface temperature. Quarterly Journal of the Royal Meteorological Society 143: 966–973.

Kristjánsson JE, Barstad I, Aspelien T, Føre I, Godøy Ø, Hov Ø, Irvine E, Iversen T, Kolstad E, Nordeng TE, McInnes H, Randriamampianina R, Reuder J, Sætra Ø, Shapiro M, Spengler T og Ólafsson H. 2011. The Norwegian IPY–THORPEX: Polar Lows and Arctic Fronts during the 2008 Andøya Campaign. Bulletin of the American Meteorological Society 92: 1443–1466, doi: 10.1175/2011BAMS2901.1

Rasmussen EA og Turner J. 2003. Polar lows: Mesoscale weather systems in the polar regions. Cambridge University Press.

1Petter Dass: Nordlands trompet.
2Se for eks. Johan Hveding: Håløygsk ordsamling (Nordland Boktrykkeri A/S, Bodø 1968).
3Trykt i Leddiken 1988, utgitt av Øksnes Historielag.
4 Johan Bojer: Den siste viking, kap. 29.
5 Tobias Andreassen, Dyrøy i Øksnes, i intervju med Finn Myrvang.
6 «Sagn og eventyr fra Nordland», 1879, s. 32ff
7 http://polarlow.met.no/
8 https://www.nordlys.no/magasin/harald-48-svomte-8-timer-i-orkan-for-a-berge-livet/s/1-79-6439677

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon