Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Fremmede arter i norsk natur

– miljø, konsekvenser og forebygging; med vekt på karplanter

(f. 1988) er mastergradsstudent i biologi ved Universitetet i Bergen, med spesialisering i paleoøkologi. Svare har fullført bachelorgrad i generell biologi ved samme universitet. Spesielle interesser inkluderer botanikk, økologi, historie og arkeologi.

Fremmede arter i norsk natur fører til vanskelige problemstillinger når det gjelder tiltak og forvaltning. Basert på en vurdering som tar for seg arters økologiske risiko og invasjonspotensiale har i underkant av 1500 plantearter blitt risikovurdert for Artsdatabankens fremmedartsliste. De risikovurderte artene er kategorisert under «ingen kjent risiko», «lav risiko», «potensielt høy risiko», «høy risiko», eller «svært høy risiko». Dette er arter av utenlandsk opprinnelse (fra både tilsiktet og utilsiktet import) som i en eller annen grad utgjør en trussel for norske økosystemer eller kulturlandskap, for eksempel i form av utkonkurrering av andre arter eller skading av kulturminner. En av problemstillingene når det gjelder skading av kulturminner er konsekvenser av rotvelt og nedsynking hos sitkagran (Picea sitchensis), der vernet materiale forstyrres eller eksponeres. I forsøk på bekjempelse brukes metoder som rotstikking og ringbarking, sammen med mer kontroversielle metoder som forgiftning. En av dem som bedriver ringbarking er han som under pseudonymet Augvald Granbane har tatt kampen mot «pøbelgranen» (sitkagran) i egne hender på Avaldsnes på Karmøy. Lokaliteten har sannsynligvis fungert som høvdingsete, kongsgård og prestegård siden yngre romertid, og merker konsekvenser av sitkagranens etablering.

Innledning

I Norge ble det i 2018 risikovurdert hele 1473 fremmede arter, deriblant 96 med evne til å forårsake endringer i sjeldne eller truede naturtyper. Artsdatabanken har klassifisert disse artene i fem kategorier, hvor «høy risiko» og «svært høy risiko» utgjør de to kategoriene med høyest risiko (kalt «Svartelista» frem til 2018). 242 arter er, etter en vurdering basert på deres økologiske risiko og invasjonspotensiale, plassert i disse to kategoriene (Artsdatabanken 2018). Arter, underarter eller lavere taksa som har blitt innført til områder de normalt ikke lever i, og slik krysser økologiske barrierer med hensyn til utbredelsesområder og spredningspotensiale, regnes som fremmede arter (Endrestøl mfl. 2016). I utgangspunktet er dette naturlige prosesser som alltid har foregått ved at frø har blitt transportert til nye områder av fugler og lignende, men mange av de ikke-hjemmehørende artene vi i dag ser i Norge har blitt innført ved menneskelig aktivitet.

Den gruppen som utgjør den største delen av fremmede plantearter i Norge er karplanter, hvor over halvparten er introduserte arter. Mange av disse artene innføres til Norge med en bestemt hensikt, og det finnes få eller ingen restriksjoner på hvilke typer frø og knoller man kan importere fra utlandet. Man trenger heller ikke ha utstedt plantehelsesertifikat ved privat import av avgrenset mengde plantemateriale (Forskrift om plantehelse 2016, § 19). Faktorer som klimatiske endringer og mildere vær bidrar til at introduserte arter lettere etablerer seg i Norge. Endring i klima fører også til at arter som kom hit for mange år siden, slik som for eksempel rynkerose (Rosa rugosa), først nå begynner å spre seg.

Selv om enkelte av de introduserte artene i norsk natur kan ha positive effekter, som stabilisering av landmasser og økt opptak av atmosfærisk karbondioksid, vil mange av de også kunne føre til endringer i økosystemer og habitaters struktur. Negative konsekvenser kan også innebære påvirkning på kulturminner ved at utplantede trær, slik som sitkagran (Picea sitchensis) (også kalt «pøbelgran»), velter og forårsaker skade.

Hovedfokus i denne teksten kommer til å være arter av karplanter som er tilsiktet introdusert fra utlandet og som har vurderingen «svært høy risiko», og noen økologiske konsekvenser disse artene kan ha. Spesiell vekt legges på sitkagran. Likevel vil også andre aspekter og temaer, som utilsiktet introduksjon og forflytning av arter mellom landegrensene, til en viss grad gjennomgås.

Fremmede arter

Mange arter får hjelp til å krysse økologiske barrierer ved transport av mennesker (Westergaard mfl. 2015). De plantene som innføres fra utlandet med en bestemt hensikt inkluderer kulturplanter som blant annet krydderplanter, grønnsaker, korn-, frukt- og bærsorter, fôrplanter og prydplanter (Fremstad mfl. 2005). Introduserte arter innføres i utgangspunktet fra andre land, og vil siden kunne spre seg innad i landet. Noen av artene kommer som en konsekvens av utilsiktet import, for eksempel som blindpassasjerer med langtransport (i semitrailere) i følge med andre planlagt importerte arter (Westergaard mfl. 2015). Utilsiktet import kan også skje i forbindelse med ferieturer, hvor folk får med seg frø på sykler, fottøy, teltutstyr og lignende (Fremstad mfl. 2005). I tillegg må vi huske at tilsiktet import av arter skjedde allerede for 3–4000 år siden, med jordbrukets inntog, og at import av kulturplanter, gjennom jordbruk og matproduksjon, dannet grunnlag for vårt samfunn slik det er i dag.

For å gi et geografisk perspektiv på hvor artene kommer fra og deres utbredelse, kan noen arter, som alle har svært høy risiko ifølge Artsdatabanken (Artsdatabanken 2006–2012), nevnes. Inkludert her er sitkagranen, som allerede har blitt introdusert i innledningen:

  • Sitkagran (Picea sitchensis). Frømateriale for planting av sitkagran kom hovedsakelig fra sørøstlige deler av Alaska. De første store utplantningene ble utført på 1890-tallet, selv om enkelttrær ble plantet allerede rundt 1870. På Vestlandet var sitkagranen det viktigste fremmede treslaget som ble brukt i skogreisingen mellom 1950 og 1990. Etter fylke, dekker granen størst område i Nordland (ca. 130 000 dekar), deretter kommer Hordaland (ca. 65 000 dekar), Møre og Romsdal (ca. 60 000 dekar) og Rogaland (ca. 55 000 dekar).

  • Rynkerose (Rosa rugosa) kommer fra Sørøst-Asia, og ble innført til Europa like før år 1800, før det på midten av 1800-tallet ble vanlig å bruke den i hager. Den ble rapportert forvillet i Norge rundt 1940. Det finnes spredte forekomster av arten langs kysten av Nord-Norge nord til Troms, men den er vanligst i kyst- og fjordstrøk i Sør- og Midt-Norge. Som nevnt i innledningen fører mildere klima til at arter som denne først nå begynner å spre seg hos oss, og det fryktes at arten vil etablere seg i stadig større områder i fremtiden, blant annet langs sjø- og elvestrender.

  • Hagelupin (Lupinus polyphyllus) hører til erteblomstfamilien og kom i utgangspunktet fra Nord-Amerika; i dag er den spredt til alle Norges fylker. Den ble introdusert til Europa i 1826, og ble dokumentert som forvillet i Norge allerede i 1913. Arten har blitt sådd i store kvantum av blant andre Statens vegvesen, på grunn av sine stabiliserende egenskaper i jordmasser langs veier.

  • Platanlønn (Acer pseudoplatanus) har sannsynligvis blitt innført til Norge flere ganger, blant annet som prydtre fra Sør- og Mellom-Europa rundt 1750. Den er i dag forvillet og spredt langs store deler av norskekysten. Det er forventet at den vil kunne spre seg ytterlige med et økende oseanisk klima (mindre forskjell mellom vinter- og sommertemperatur), da disse forholdene er gunstige for den.

  • Kjempebjørnekjeks (Heracleum mantegazzianum) ble tatt med til Norge som prydplante fra Sørvest-Asia, trolig på slutten av 1800-tallet, og ble meldt forvillet i 1960-årene. Den er i dag veletablert på Østlandet, og finnes i Kristiansand-området og enkelte steder på Vestlandet og i Trøndelag.

  • Parkslirekne (Reynoutria japonica) kommer opprinnelig fra Øst-Asia, hovedsakelig Japan. Den ble innført i Europa som prydplante i 1825, før den for første gang ble oppdaget i Norge i 1910. Arten trives i mange naturtyper og er i stand til å fortrenge hjemmehørende arter, selv om den kun spres vegetativt i Norge. Horistontalt kan den kan spre seg hele 0.5 meter per sesong, og er nå utbredt i store deler av landet utenom i innlandsstrøk på Østlandet.

En fremmed art blir problematisk når den truer andre arters biotoper, habitater og nisjer, og går dermed inn under kategorien «invaderende». Dette skjer i form av utkonkurrering, som kan føre til en homogenisering av biologisk mangfold. Spesialister er ofte endemiske for et avgrenset geografisk område, og finnes ikke andre steder. Samfunn som består av mange slike endemiske organismer er spesielt sårbare overfor å bli utkonkurrert av invaderende arter – siden invaderende arter ofte er generalister med god evne til å tilpasse seg forskjellige habitater og kan leve i mange forskjellige miljøer. I tillegg sprer de invaderende artene seg kjapt, har rask formering og blir derfor hurtig utbredt over større områder. Ved innføring i andre land, blir de ofte ført bort fra de artene som tidligere har holdt dem i sjakk i deres opprinnelige utbredelsesområde. Denne problematikken omfatter dyreverden så vel som planteverden. I tillegg til de negative konsekvensene som invaderende arter har for andre plantearter, vil de også kunne påvirke dyrearter, og vil kunne være årsak til store utgifter så vel som helseproblemer hos mennesker, ved at de kan bære parasitter eller sykdommer. De kan påføre naturmangfold og økosystemer stor skade. Slangen Boiga irregularis ble for eksempel innført på øyen Guam i Stillehavet ved et uhell; denne har klart å redusere hele 10 fuglearter som var endemiske for den lokale skogen til randen av utryddelse (Begon mfl. 2014).

Problemer kan også oppstå hvis invaderende arter krysses med arter som finnes i området fra før; dette kan føre til at det genetiske mangfoldet i området etter hvert blir redusert. I tillegg til økologiske skader, fører invaderende arter også til problemer når det gjelder økosystemtjenester, da spesielt kulturelle tjenester og tjenester tilknyttet rekreasjon.

Konsekvenser for kulturminner

Som allerede nevnt, er sitkagranen en av artene som fører til problemer. Disse kan under optimale forhold leve i over 1000 år (Tjomsland og Dalen 2015), blir fort veldig store og har i tillegg et grunt rotsystem som gjør dem utsatt for rotvelt. Etter at de ble plantet i Norge på 1800-tallet, har de spredd seg voldsomt og i stor grad tatt knekken på hjemmehørende flora en del steder. Et eksempel er på Avaldsnes, Karmøy, hvor det de siste årene har vært sitkagranen som har vært den dominerende tresorten. Rundt Avaldsnes kirke, som sannsynligvis har fungert som både høvdingsete, kongsgård og prestegård siden yngre romertid (0–400 e.kr.) (Vea, Marit Synnøve, uten år), kan man tydelig se hvordan granen gjorde sitt inntog og ble en dominerende art. Her har arten tatt over nisjene til andre arter (hovedsakelig løvtrær som spisslønn (Acer platanoides)) og utgjør i tillegg et problem med tanke på rekreasjon, ved at det blir vanskeligere å ta seg frem i terrenget. En som har kjempet mot sitkagranen på Karmøy er den lokalt velkjente Augvald Granbane. Han har de siste årene blitt kjent i avisene som en vandal, etter systematisk å ha forgiftet og ringbarket de fleste grantrær rundt kirken (Augvald Granbane 2015), dog med god effekt skal vi ta den økologiske verdien i betraktning. I dag ser vi nemlig igjen et økende antall spisslønn rundt kirken.

Figur 1.

Avaldsnes kirke, 1930-tallet. Dette var før sitkagranen gjorde sitt inntog. Foto: Harald Egenæs Lund, gjengitt av Arkeologisk Museum i Stavanger.

UnknownFigur 2.

Avaldsnes kirke, 2004. Kirken omsluttet av tett sitkagranskog. Foto: Augvald Granbane.

UnknownFigur 3.

Avaldsnes kirke, 2012. Tydelige endringer har skjedd siden den såkalte vandalismen startet, og det meste av sitkagranen er nå borte. Foto: Augvald Granbane.

I Stavanger Turistforenings årbok 2009 (Helle-Olsen mfl. 2009) legges det stor vekt på rekreasjonell verdi og det faktum at den monumentale virkningen til kirken forstyrres ved at tett granskog er et fremmedelement i kulturlandskapet. Men det finnes enda viktigere, kulturelle årsaker til at sitkagranen burde holdes i sjakk på slike historisk signifikante områder, enn behovet for å betrakte monumenter. På Avaldsnes og den tilhørende øyen Bukkøy, hvor det har blitt rekonstruert en vikinggård fra arkeologiske funn fra Rogaland, har det siden sitkagranens inntog forekommet mye rotvelt. Vinteren 2008 veltet over 20 trær rundt vikinggården (Sveistrup mfl. 2008), og det har i tidligere tider veltet flere hundre trær under stormer og orkaner i samme område. Kulturminnelovens § 3 om automatisk fredete kulturminner (Kulturminneloven 2000) sier at:

Ingen må – uten at det er lovlig etter § 8 – sette i gang tiltak som er egnet til å skade, ødelegge, grave ut, flytte, forandre, tildekke, skjule eller på annen måte utilbørlig skjemme automatisk fredet kulturminne eller fremkalle fare for at dette kan skje.

I henhold til dette burde det muligens ikke blitt plantet fremmede arter på Avaldsnes i utgangspunktet.

Gran bør fjernes fra steder med fornminne, da de kan gjøre stor skade ved eventuelle rotvelt. Det skal også, av spesielt historisk interesserte, som Granbane, ved flere anledninger ha blitt observert spor av trekull og flintavslag i rotvelt på Bukkøy, noe som antyder at slike skader på fornminner er høyst reelle. Blant andre typer skader som muligens kan ramme fornminner, er de som forårsakes av nedsynking (engelsk: subsidence). Dette forårsakes av at jorden under trærne stadig synker litt, grunnet opptak og utskilling av vann, spesielt når jorden inneholder mye leire. Sitkagranens hurtige vekst og medfølgende høye vekt forsterker denne effekten. Ved at jord som trær vokser på, sakte synker, vil røttene etter hvert kunne treffe begravde kulturminner, som da kan ta skade. I tillegg vil selve deformeringen av jordsmonnet kunne forårsake skade. Denne typen skade på fornminner overvåkes og jobbes med blant annet ved Ghirlandina-tårnet i Modena, Italia fra 1179 e.kr. (Castagnetti 2016).

Problematisk eller bare fremmed?

Fra et økologisk synspunkt skal det sies at det også finnes gode sider ved de introduserte artene som vi tidligere har nevnt. De kan i enkelte tilfeller fungere som en ressurs. En av grunnene til at sitkagranen så suksessfullt har spredd seg langs norskekysten, er på grunn av dens høye toleranse for sjøsprøyt og blest; sistnevnte når de er i flertall, vel og merke. Slik skaper de også en beskyttende vegg mot sjøsprøyt. De har også, på grunn av sin raske vekst, stor kapasitet når det gjelder fiksering av atmosfærisk karbon.

Hagelupin, som er en pionérart, hadde også nytteverdi da den i sin tid ble sådd ut i norske veikanter for å stabilisere jordmasser langs jernbaner og veier. De produserer store mengder frø i tillegg til at de har en meget langlivet frøbank, på opptil 50 år, og kan også reprodusere vegetativt ved at løsrevne røtter beveger seg til nye områder når jordmasser transporteres (antropogen spredning). Den trives der hvor mange andre arter også trives, og er meget problematisk ved at den fortrenger lokal vegetasjon gjennom redusering av lystilgang og plass. Som andre arter i erteblomstfamilien lever den i symbiose med nitrogenfikserende bakterier, noe som gjør at den også er i stand til å leve på steder der andre planter ikke trives. På grunn av denne egenskapen kan den også brukes som jordforbedrer i hager og lignende. Likevel vil også en slik evne til nitrogenfiksering i det lange løp føre til at andelen nitrogen i jorden blir så høy at andre planter som tidligere levde i områdene, blir fortrengt. Sånt sett vil den kunne bidra til å redusere det biologiske mangfoldet.

Platanlønn, rynkerose og kjempebjørnekjeks, som alle ble innført som prydplanter, er i dag også en trussel mot lokal vegetasjon. Kjempebjørnekjeks er en hurtigvoksende og høy plante som utkonkurrerer andre arter ved at den skygger for lyset, samtidig som den produserer giftstoffer (furanokumariner) som kan virke negativt på både dyr og andre plantearter. Platanlønnen, som i dag finnes i Norge, har sannsynligvis kommet inn fra mange forskjellige steder, og har derfor stor genetisk variasjon og egenskap til å tilpasse seg forskjellige miljøer og klima. Ungplanter av platanlønn tåler også å vokse i skygge, hvilket gjør at den ofte får fortere fotfeste enn andre arter, og derfor fortrenger dem. Nytteverdien til platanlønn ligger i treverket, som egner seg godt til møbler, parkett, trapper, lister og lignende. Rynkerosen har, i tillegg til å være prydplante, ifølge Artsdatabanken blitt brukt til å stabilisere sanddyner. Dette er en av grunnene til at den i dag særlig utkonkurrerer arter og er en trussel i strandsoner. Arten kan bli opptil to meter høy, vokser veldig raskt, kan spre seg både ved frø og krypende jordstengler, og trives på mange typer mark (inkludert sand, grus, stein, berg, gammel eng, gressmark og veikant).

Utkonkurrering av plantearter vil ha negative konsekvenser for både flora og fauna. Dersom plantearter som sommerfugler og andre insekter er avhengige av forsvinner, vil det også påvirke insektenes levesett og reproduktive suksess. De aller fleste av verdens planter pollineres av insekter, og det er derfor helt avgjørende at plantene som disse insektene livnærer seg av, får fortsette å eksistere.

Når det gjelder forvaltning og bekjempelse, jobbes det med kommunale inngrep mot disse invaderende artene. For kjempebjørnekjeks er rotstikking, avkapping og destruering av blomsterstander, sammen med gjentatte økter med slått gjennom sesongen, det som anbefales. For bekjempelse av hagelupin er giftfrie metoder som beiting, slått og hyppig luking blant de mest effektive metodene. Nedkutting brukes mot rynkerose. Mer kontroversielle og mindre miljøvennlige metoder som spraying med det kjemiske, glyfosat-baserte plantevernmiddelet Roundup brukes også, både i bekjempelse av hagelupin og rynkerose. Et kjapt søk på internett gir flere treff på vitenskapelige artikler som tar for seg Roundups hovedvirkestoff, glyfosat, sine mulige toksiske og kreftfremkallende egenskaper. I en artikkel av Rissoli mfl. (2016) kommer det frem at Roundup forårsaker hudforandringer og redusert evne til å ta opp oksygen hos rumpetroll allerede ved lave konsentrasjoner. Ved bruk av slike midler kan det derfor tenkes at stoffene renner ut i naturen og på lang sikt ødelegger for arters evne til å overleve. Mattilsynets egne dokumenter for godkjenning av plantevernmidler (Mattilsynet 2018a) forteller også at glyfosat hemmer et enzym i planter, som trengs for å produsere aminosyrer, og som finnes i alle planter, sopp og bakterier. Glyfosat dreper de aller fleste planter med unntak av gran og furu (kun årsskudd og årets plantinger tar skade) (Mattilsynet 2018b), og vil derfor kunne endre enkelte organismers livsgrunnlag ved bruk i skog.

Er det mulig at plantens skade på mangfold ikke er så ille sammenlignet med langtidsvirkningen på hele økosystemer ved bruk av slike bekjempningsmidler? Det finnes de som mener at frykten for økologiske konsekvenser ved invasjon av fremmede arter kun skyldes fremmedfrykt; en tendens til å ville holde fast ved vår norske natur slik den alltid har sett ut, heller enn å sette pris på det nye mangfoldet som disse introduserte artene bidrar med. Biolog Erik Tunstad ved Høyskolen i Buskerud og Vestfold mener i artikkelen Den naturlige fremmedfrykten (Tunstad 2015) at naturens dynamikk og egen evne til regulering glemmes i et forsøk på å vedlikeholde vår norske naturs «mytiske urtilstand». Han poengterer hvordan alle arter som i dag lever her, er nyankomne siden den siste istid, og at vi heller burde oppfatte nylig introduserte arter som «kule nyheter». Likevel understreker også han at vi bør ta oss av arter som beviselig påfører økosystemene skade.

Langt fra alle introduserte arter blir invaderende og dermed et miljøproblem. Dagens norske kulturplanter, som alle typer kornslag (f.eks. havre, rug, hvete og bygg), potet, jordbær og de aller fleste grønnsaker, kom en gang til Norge gjennom tilsiktet import. At mangfoldet vi har i norsk natur opprettholdes, og invaderende arter som utkonkurrerer andre arter fjernes, er dog noe som bør ha høy prioritering.

Biologisk mangfold er fundamentalt for alle funksjonelle økosystemer. Når det gjelder negative konsekvenser på kulturminner, er dette noe som bør prioriteres høyere ved utredninger i kommunene der dette kan være et problem. Slike ødeleggelser er ikke bare et tap av kilder til historisk forståelse; det har også, som tidligere påpekt, negative konsekvenser for kulturelle og rekreasjonelle økosystemtjenester. Likevel bør man ta hensyn til hvilke konsekvenser man står overfor ved bruk av ikke-miljøvennlige metoder, slik som sprøyting med glyfosat og lignende, og miljøvennlige metoder, som blant annet rotstikking og nedkutting, bør velges når det er mulighet for dette.

Referanser og videre lesning

Artsdatabanken. 2006–2012. Faktaark. Tilgjengelig fra: http://www2.artsdatabanken.no/faktaark/ [Lest 14.12.17].

Artsdatabanken. 2018. Fremmedartslista 2018. Tilgjengelig fra: https://www.artsdatabanken.no/fremmedartslista2018 [Lest 18.10.2018].

Granbane A. 2015. Sagaen om granene på Avaldsnes. Karmøy: Augvald Granbane. Tilgjengelig fra: http://avaldsnes.blogspot.com/2015/06/sagaen-om-granene-pa-avaldsnes.html [Lest 16.10.2018].

Begon M, Howarth RW og Townsend CR. 2014. Essentials of Ecology. 4.utgave. USA, Wiley.

Castagnetti C, Bertacchini E og Capra A. 2016. Monitoring leaning towers by geodetic approaches: effect of subsidence and earthquake to the Ghirlandina Tower. Structural Control & Health Monitoring. 23: 580–593. DOI: 10.1002/stc.1799

Egenæs HL. (uten år) Avaldsnes kirke [Digitalisert fotografi]. Tilgjengelig fra Arkeologisk Museum i Stavanger [Hentet 16.10.2018].

Endrestøl A, Hanssen O, Often A, Stabbetorp O, Staverløkk A, Westergaard KB, Ødegaard F og Gjershaug JO. 2016. Spredning av fremmede arter med planteimport til norge ii –jakten fortsetter. NINA Rapport, Norsk Institutt for Naturforskning.

Forskrift om plantehelse. Forskrift 20 jan 2016 nr. 73 om planter og tiltak mot planteskadegjørere.

Fremstad E, Norderhaug A, Myking T, mfl. 2005 Endringer i norsk flora. Direktoratet for naturforvaltning. Tilgjengelig fra: http://www.miljodirektoratet.no/old/dirnat/attachment/1052/Utredning%202005-6%20Endringer%20i%20 norsk%20flora.pdf [Lest 16.10.2018].

Helle-Olsen K, Worsøe OI og Pallesen PF. 2009. Vakre landskap i Rogaland. Stavanger turistforening.

Kulturminneloven – kulml. Lov 3. mars 2000 nr. 14 om kulturminner (kulturminneloven).

Mattilsynet. 2018b. Roundup Eco. Tilgjengelig fra: https://www.mattilsynet.no/plantevernmidler/etiketter/2004_70_14.pdf [Lest 13.11.18].

Rissoli RZ, Abdalla FC, Costa MJ, Rantin FT, McKenzie DJ og Kalinin AL. 2016. Effects of glyphosate and the glyphosate herbicides Roundup Original and Roundup Transorb on respiratory morphophysiology of bullfrog tadpoles. Chemosphere 156: 37–44. DOI: 10.1016/j.chemosphere.2016.04.083

Sveistrup R S, Lütcherath T og Merkesvik Ø. 2008. Tatt av stormen. Haugesund Avis. Tilgjengelig fra: https://www.h-avis.no/nyheter/tatt-av-stormen/s/2-2.921-1.1747149 [Lest 16.10.18].

Tjomsland A og Dalen L S. 2015. Sitka – lovprist og svartelista. Norsk Institutt for Bioøkonomi. Tilgjengelig fra: https://www.nibio.no/nyheter/sitka--lovprist-og-svartelista [Lest 16.10.18].

Tunstad E. 2015. Den naturlige fremmedfrykten. Forskning.no. Tilgjengelig fra: https://forskning.no/okologi-dyreverden-kommentar/kommentar-den-naturlige-fremmedfrykten/1170366 [Lest 16.10.18].

Vea, Marit Synnøve (uten år) Vikingtid (750 – 1100 e.Kr). Avaldsnes: Nordvegen Historiesenter. Tilgjengelig fra: http://avaldsnes.info/historie/vikingtid-750-1100-e-kr/ [Lest 16.10.18].

Westergaard KB, Hanssen O, Endrestøl A, Often A, Stabbetorp O, Staverløkk A og Ødegaard F. 2015. Spredning av fremmede arter med planteimport til norge. NINA Rapport, Norsk Institutt for Naturforskning. Tilgjengelig fra: http://www.nina.no/archive/nina/PppBasePdf/rapport/2015/1136.pdf [Lest 16.10.18].

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon