Velkommen til en ny utgave av Naturen. Vi må vel bare innrømme det, men i vår «pek-og-klikk»-tid, er Naturen på mange måter en anakronisme. Mobiltelefoner og nettbrett oppmuntrer oss til overfladisk lesning, og så snart teksten gir ørlite motstand, klikker vi oss videre til neste artikkel i en evig jakt på lettvinte, og helst litt sensasjonelle nyheter. Og når denne økten er ferdig – når vi omsider legger fra oss telefonen – hva sitter vi igjen med da? Som oftest en masse overfladisk og ufordøyd «svada», som vi har glemt etter noen minutter.

Artiklene i Naturen er en motsats til denne måten å lese på. Skal du få noe ut av artiklene, må du lese langsomt, tenke litt og prøve å begripe det du leser. Belønningen for denne måten å lese på er at du kanskje har forstått noen sammenhenger som du ikke visste var der, og at i hvert fall en liten del av informasjonen blir værende i hodet ditt og at du dermed kan få lyst til å lære litt mer. Dessuten kan artiklene i Naturen også være ganske sensasjonelle – hvis det er et kriterium.

Strukturen til vann – den kjenner vi jo alle. Eller gjør vi egentlig det? Ikke ifølge artikkelen til Totland. Vi snakker ikke om molekylstrukturen, men den egenskapen som vannmolekylene har til å binde seg til hverandre, og som de har til å påvirke kjemiske reaksjoner – på en måte som vitenskapen ennå ikke helt forstår. Tenk at denne substansen som dekker nesten 70 prosent av vår klode, fremdeles er full av hemmeligheter! Eller hva med prioner, som forårsaker merkelige og skremmende sykdommer hos mennesker og dyr. Prionsykdommer kan overføres mellom individer, men det som overføres er verken virus eller bakterier – ikke noe levende i det hele tatt, bare litt unormale former av nokså vanlige proteiner. Dette er et mysterium som vitenskapen har brukt årtier på å finne ut av, og som nå er aktualisert i Norge fordi vi har fått et utbrudd av CWD eller «skrantesyke» hos reinsdyr. Helland tar oss gjennom forskningen som har vært gjort og stiller spørsmålet om hvor effektivt en fullstendig nedskytning av en reinflokk vil være for å stanse spredningen av denne sykdommen.

Hvis naturvern og bevaring av artsmangfold er av interesse, og det bør det jo, kan du lese Svare sin artikkel om fremmede plantearter i norsk natur, og noen av de problemene som slike arter kan medføre. Eller Markhus sin artikkel om masseutryddelser, der mengder av arter forsvinner over et forholdsvis kort tidsrom. Det er en slik periode vi er inne i nå, og den er langt mer alvorlig enn tidligere tiders masseutryddelser. Det viktigste verktøyet vi har for å oppdage at arter forsvinner i hopetall, er at vi faktisk kan gjenkjenne ulike arter. Dette er en hovedgrunn til at taksonomien, den biologiske disiplinen som går ut på å identifisere arter, har fått et nytt oppsving. Kunnskapen om dyrelivet i havet er særlig mangelfullt, og i dette nummeret skriver Noever om hvordan kongekrabben har utviklet seg fra en liten eremittkreps (!). Dessuten får vi en oversikt over en lite kjent gruppe organismer – sopp som lever i feskvann – skrevet av Maryia Khomich.