Menneskets økologiske fotavtrykk blir mer og mer omfattende og antall arter som blir utryddet har aldri vært høyere. Det finnes snart ikke en flik av vår klode som ikke merker presset fra Homo sapiens. Vår art vokser som en kreftssvulst, og dette, sammen med økende rovdrift på naturressurser, har ført til at vi nå kan snakke om en ny geologisk tidsalder – Antropocen. Denne økologiske belastningen omfatter mye mer enn bare klimaendringer. Leveområder til dyr og planter forsvinner i økende tempo, gift fra landbruk og industri forpester jord og vann og vi fyller havene med plast. Vi burde forvente at Homo sapiens, som en reflektert og fremadskuende art, ville forstå at dette til syvende og siste vil skade vår egen eksistens, men så langt er det lite som tyder på at vi er i stand til å snu denne utviklingen. Hvordan er vi havnet i en slik situasjon? Har det noe å gjøre med hvordan vi definerer naturen rundt oss – hvordan vi ser på oss selv i forhold til andre arter? Det er dette som er hovedtemaet i den lille og lettleste boka til Sigurd Hverven – Naturfilosofi.

Hverven begynner med spørsmålet: Har andre arter enn mennesket verdi i seg selv – eller er de bare en ressurs som vi står fritt til å utnytte som vi vil? I humanismen lærer vi at hvert menneskelig individ har en unik verdi, at vi bryter med grunnleggende moralske prinsipper hvis vi utnytter andre mennesker som instrumenter for vår egen velstand, for eksempel ved slaveri. Mennesket har en egenverdi – å tenke seg at noen individer bare har en ren instrumentell verdi er altså moralsk galt. Men det er slik vi stort sett har tenkt om all ikke-menneskelig natur. Naturen er til for oss, og denne tankegangen er solid plantet i vestlig kultur, båre i religiøse og filosofiske tekster. Hverven viser at dette fremdeles er den dominerende tankegangen – selv blant de som argumenterer for miljøvern og bærekraftig utvikling. Bærekraft? For hvem? Forfatteren nevner Brundtlandkommisjonen som ett eksempel – men han ville ikke hatt problemer med å finne mange flere. Et middels stort politisk parti i Norge hadde for noen år siden slagordet «Ta hele Norge i bruk!». Tankegangen til dette partiet er altså at vi bruker for lite naturressurser, til tross for at de områdene som de ser for seg at flere nordmenn burde utnytte, allerede er tatt i bruk av en mengde andre arter. Men disse teller ikke – naturen er til for mennesket, og når vi ikke utnytter den, er den verdiløs.

Det er denne innstillingen, ifølge Hverven, som er den viktigste årsaken til at vi fortsetter rovdriften på naturen. Vi kommer ikke ut av den onde sirkelen uten at vi forstår at andre arter har en egenverdi, en objektiv verdi uavhengig om de er til nytte for oss mennesker eller ikke. Filosofer har tenkt mye på dette og forfatteren gir en god oppsummering av hvordan begreper og argumenter har utviklet seg. Boken er nesten helt fri for innfløkte, filosofiske spissfindigheter, den er skrevet enkelt og lettfattelig, uten at den oppleves som overfladisk. Personlig synes jeg nok at forfatteren kunne lagt større vekt på rent biologiske argumenter, for eksempel ved å gå dypere inn i hva biologene mener med en art. Og når han nevner Descartes’ todeling av verden sauser han sammen all naturvitenskap, uten å nevne at biologene har argumentert mot Descartes i nesten to hundre år. Darwin, i The descent of Man, ga for eksempel overbevisende argumenter for at mange dyr handler ut fra en hensikt og en plan, at de har sans for estetikk og at vi sågar kan finne rudimenter av ritualer og religiøse forestillinger hos enkelte arter. Altså at de har en bevissthet og derfor ikke er bevisstløse maskiner, slik Descartes hevdet. Ved å inkludere den tenkningen om «mennesket kontra natur» som biologene har stått for, kunne Hverven ha skrevet en enda mer fullstendig og overbevisende naturfilosofisk bok. Når det er sagt, er dette en flott innføring i temaet og anbefales til alle som jobber med miljøvern, og – ikke minst – til medlemmer av det partiet som vil «ta hele Norge i bruk».