Nye funn i Norge av den sjeldne børstemarken Arenicolides ecaudata

Litt om børstemark

Total er det registrert ca. 12 000 arter børstemark på verdensbasis, og de aller fleste av disse er marine. De finnes «overalt» – fra de kaldeste steder på polene til de varmeste stedene, som for eksempel ved hydrothermale kilder. Noen arter finnes i fjæra, noen svømmer fritt i vannmassene, og noen er funnet i den dypeste havgropen på kloden, Challengerdypet i Marianergropen, som er over 11 000 meter dyp. Børstemark kjennetegnes ved at de har en kropp som er inndelt i segmenter, der hvert segment har flere børster. Børstene kan beveges med egne muskler og brukes til å bevege hele kroppen med. Børstemarkene kan inndeles i to hovedgrupper: flerbørstemark (med mange børster) og fåbørstemark (med få). Børstemark og igler tilhører rekken leddormer (Annelida).

Historien bak undersøkelsene i Norge

Amerikanske forskere utviklet et redskap for mange år siden, et «sugerør» som de kunne bruke for å undersøke bunnfaunaen i steinrøyser under vann. Dette er et habitat som hittil har vært vanskelig å undersøke med tradisjonelle metoder fordi mer tradisjonelle redskaper lett blir ødelagte under slike forhold. Man visste at voksen, amerikansk hummer levde i steinrøyser, men hvor levde de små hummerne? Levde de på samme sted, og eventuelt hvor mange av hummerlarvene som svømte i vannmassene ble store nok til å kunne slå seg ned på bunnen? Hvilke andre dyr levde i samme habitat? Amerikanerne fant hummeryngel med «sugerøret», og fant derved svar på flere av hummerens gåter.

I 1997 ønsket også europeiske forskere å se om de kunne finne europeisk hummeryngel i sine hjemland, og et større forskningsprosjekt, LEAR (Lobster Ecology and Recruitment project), kom i gang. Forskere fra de fire europeiske landene som skulle være med i hummerprosjektet konstruerte et «sugerør» til bruk i prosjektet. Dette var et langt PVC-rør tilkoblet en dykkeflaske i den ene enden og et finmasket nett/pose i den andre (figur 1).

«Sugerøret» er et PVC-rør som er 1,70 m langt og 70 cm i diameter. Det er tilkoblet en dykkerflaske i den ene enden, og en pose med finmasket nett i den andre. Ved å holde røret vertikalt over løst sediment og skru på luften, vil sediment og dyr bli sugd opp i posen i den andre enden. (Illustrasjon: Halldis Ringvold/ Sea Snack Norway – fra Ringvold mfl. (2015).)

Det finnes imidlertid begrensninger for innsamling av bunndyr med denne redskapen. Hvis det er grunnere enn 2 meter vil ikke sugerøret fungere optimalt da det trenger en viss høyde med vann over røret (røret er 1,70 meter langt). Nedad vil det også være en begrensning på grunn av dykkerens naturlige nedre grense for å kunne oppholde seg. Det er vanlig å dykke ned til 30 meters dyp ved sportsdykking, og det er også grensen i Norge for arbeidsdykking med klasse R og S. Hvis det er skjellsand i et område vil skjellsanden, som er mindre enn maskevidden i fangstnettet, kunne knuse dyrene i posen. I noen områder, som i horisontale huler, er det umulig å bruke sugerøret. På tross av disse nevnte begrensningene var sugerøret veldig effektivt til å samle inn bunndyr. Dette gjelder også for de raske bunndyrene som ellers ikke ville ha blitt fanget.

Hvor brukte vi sugerøret, og hva fant vi?

Posenes innhold ble transportert til land, og tilbake på laboratoriet ble alle posene gjennomgått etter tur. En skulle kanskje tro at man fikk opp en hel masse døde dyr, men dyrene var levende og uskadd etter turen gjennom røret. De kunne derfor alle artsbestemmes da de fremdeles hadde alle kjennetegnene i behold, og noen av dem ble brukt til eksperimentelle forsøk senere.

I alt samlet vi inn bunndyr fra syv områder som alle ligger i Korsfjorden-/Bjørnefjorden-området, sør for Bergen. Alle områdene lå fra 2–14 meters dyp. Vi fanget over 5 000 individer til sammen, og etter en nøye gjennomgang med identifisering fant vi 72 arter. Resultatene herfra er publisert i Linnane mfl. (2001) og i Ringvold mfl. (2015). På tre av lokalitetene (figur 2) fant vi det som senere viste seg å være den sjeldne flerbørstemarken Arenicolides ecaudata.

Figur 2 Kartet viser de tre innsamlingsområdene: A) Horgo, B) Os, C) Turtelsvik. (Kart: Kjell Bakkeplass/ Institute of Marine Research – fra Ringvold mfl. (2015).)

På lokalitet A ble det funnet i alt 16 individer av A. ecaudata på 5–10 meters dyp. Lokalitet A lå i en nordvendt bukt, i et trangt sund, på øya Horgo i Austevoll kommune. Stedet var beskyttet fra direkte bølgepåvirkning, men utsatt for dønninger. Saltholdigheten ved 5 meter var stabil i perioden fra mars til oktober, mens temperaturen varierte fra 5,5 til 14,5 °C. Sedimentene her var dominert av store stein med flekkvise områder av grus og skjellsand. Ved lokalitet B ble det funnet fire individer av A. ecaudata på 3–7 meters dyp. Området ligger i en grunn sydvendt bukt nær et elveutløp. Det er store saltholdighetsvariasjoner på stedet, med saltholdighet ned til 16 psu. Temperaturen fra mars til oktober varierte fra 4,5 til 15 °C. Bunnen bestod av skjellsand med grus. Vi fant to individer av A. ecaudata ved lokalitet C på 2–8 meters dyp. Lokaliteten ligger innerst i Lysefjorden, i en trang, sydvendt bukt beskyttet fra sterk strøm og bølgepåvirkning. Saltholdigheten var rimelig stabil, og temperaturen varierte fra 4,5 til 15 °C fra mars til oktober. Bunnen var dominert av sand blandet med grus.

Arenicolides ecaudata

Flerbørstemarken Arenicolides ecaudata ligner på vanlig fjæremark (Arenicola marina) – også kalt sandorm. Det var små forskjeller i utseende på den vi fant og sandorm. Vi sendte derfor individene til en ekspert på børsteorm, Eivind Oug ved Norsk Institutt for Vannforskning (NIVA), som indentifiserte dem til Arenicolides ecaudata. A. ecaudata har for øvrig ikke noe norsk trivialnavn.

Forskjellene på de to børstemarkene er at fjæremarken mangler gjeller og børster på de bakerste segmentene av kroppen, men det hadde den vi fant (figur 3). Fjæremark er også rødbrun, mens den vi fant var mer blålilla. Fjære­mark lever på strender med mudder og sand. I vår studie ble A. ecaudata funnet i grus og skjellsand som lå mellom steinene i steinrøysen. I andre undersøkelser har den også blitt funnet i mudder og sand på lokaliteter med steinrøys.

Figur 3 Den relativt sjeldne børstemarken A) Arenicolides ecaudata kan likne noe på B) vanlig fjæremark (Arenicola marina). (Illustrasjon: Eivind Oug/ Norsk Institutt for Vannforskning. Arenicola marina er modifisert etter Fauchald 1977 – fra Ringvold mfl. (2015).)

A. ecaudata er tidligere registrert fra Nordsjøen, England (Plymouth og Berwick Bay), Irland, Frankrike, Spania, Portugal og Middelhavet. Det ble rapportert om noen få funn av denne børstemarken i Norge før 1900-tallet, men da funnene var svært usikre, og alle funnene var veldig gamle, var det spennende å kunne publisere våre funn av nyere dato. Dette ble publisert i Ringvold mfl. (2000). Etter at vår undersøkelse var ferdig er det gjort ytterligere to registreringer av denne arten i Norge; på mineralsand i Vest-Agder fylke (Kvileneset) og på eksponerte områder i Troms fylke (Sommarøy og Hillesøy).

Vi har lang tradisjon for marin­biologisk forskning i Norge, og innsamlingen av bunndyr i akkurat Vest-Norge (ved Bergen) har vært rimelig omfattende på grunn av den marinbiologiske stasjonen på Espegrend som ble startet i 1892 (stasjonen har blitt flyttet noen ganger siden oppstarten). Studenter ved Universitetet i Bergen benytter Espegrend årlig når det holdes kurs om bunndyr. At det er mye som samles inn i Hordaland bekreftes også av tall fra en samlerapport over bunndyr fra Brattegard (2001). Rapporten viste at det i Hordaland er registrert hele 2200 arter, noe som er høyere enn for noe annet fylke. Dersom funnene av Arenicolides ecaudata i Norge fra 1900-tallet er riktige, er det derfor litt underlig at arten ikke har blitt funnet igjen før nå. Den sjeldne børstemarken vi fant har trolig enten vært oversett i ulike sammenhenger, eller også kan det skyldes at dens naturlige habitat er steinrøyser, det vil si områder som har vært vanskelige å samle inn grundig med tradisjonelle fangstmetoder. Vi velger å tro at bruken av det nye sugerøret var avgjørende for våre funn av den nye arten, og håper andre land i Skandinavia kan ha glede av å vite om redskapen til bruk i eventuelt andre prosjekter.

Referanser og videre lesning

Brattegard T. 2001. Distribution of marine, benthic macro-organisms in Norway. A tabulated catalogue. (Oppdatering av utredning for DN 1997-1 av Brattegard & Holthe.) DN forskningsrapport 2001-3. Direktoratet for Naturforvaltning, Trondheim. 394 pp. http://www.miljodirektoratet.no/no/Publikasjoner/Publikasjoner-fra-DirNat/DN-utredninger/Distribution-of-marine-benthic-macroorganisms-in-Norway/.

Fauchald K. 1977. The polychaete worms. Definitions and keys to the orders, families and genera. Natural History Museum of Los Angeles, Science Series 28: 1–188.

Linnane A, Ball B, Mercer JP, Browne R, van der Meeren GI, Ringvold H, Bannister C, Mazzoni D og Munday B. 2001. Searching for the early benthic phase (EBP) of the Europea lobster: a trans-European study of cobble fauna. Hydrobiologia 465: 63–72. DOI: 10.1007/978-94-010-0434-3_7.

Ringvold H, van der Meeren GI og Oug E. 2000. New records of Arenicolides ecaudata (Johnston, 1865) (Polychaeta, Arenicolidae) from Norwegian waters. Sarsia 85: 93–96. DOI: 10.1080/ 00364827.2000.10414558.

Ringvold H, Grytnes J-A og van der Meeren GI. 2015. Diver operated suction sampling in Norwegian cobble grounds: technique and associated fauna. Crustaceana 88: 184. DOI: 202.10.1163/15685403-00003406.