Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}
Fra redaktøren
(side 151)
Artikler
(side 152-158)
av Bjørn Ragnvald Pettersen
Sammendrag

Geodetisk oppmåling av jordkloden har gitt kunnskap om dens størrelse og form, og avdekket flattrykning ved polene forårsaket av jordrotasjonen. Tyngde­feltet varierer over korte avstander (på grunn av forskjellig massefordeling fra sted til sted) og med tiden (på grunn av lokale og regionale masseforflytninger). Dataene avslører viskoelastisk landhevning etter siste istid på høye breddegrader og elastiske endringer på grunn av nåtidsavsmelting av isbreer. Geometriske endringer registreres løpende av romgeodetiske observasjonssystemer, både lokalt og globalt, og gir presis informasjon om kontinentalforskyvninger og sammensatte variasjoner knyttet til planetens rotasjonsakse.

(side 159-163)
av Kjersti Opstad Strand, Øyvind Breivik, Jon Albretsen, Frode Vikebø og Svein Sundby
Sammendrag

Flere forskere begynner å få øynene opp for varsling av marine økosystem. Utvikling av høyoppløste værmodeller har skutt fart de siste tiåra. Samtidig har også vår kunnskap om marine prosesser økt, og man blir mer og mer klar over komplekse sammenhenger mellom biologien i havet og de geofysiske forutsetningene. Torsken er nettopp en art hvor deler av livssyklusen kan være mulig å varsle. Lofottorsken starter livet sitt som egg flytende med havstrømmene langs norskekysten mot Barentshavet. Dette skjer til samme tid hvert år, og vi kan i denne perioden undersøke hvilke værsystem som forstyrrer ferden med havstrømmene. En ung torsk kan for eksempel være uheldig med været og ende ut over det dype Norskehavet. Modellstudier viser at torskeyngel som har havnet over dypt vann fremdeles kan nå Barentshavet, selv om de fleste nok forblir ute i Norskehavet. Og enkelte år klarer torskeyngelen å nå nye leveområder på nordøstlige deler av Grønlandssokkelen!

(side 164-170)
av Johnny A Johannessen
Sammendrag

I denne artikkelen presenteres metoder og målinger av globale og regionale havstrømmer fra satellitt og instrumenter i havet. Satellitt-altimeter er den desidert mest brukte sensor for å kartlegge havstrømmer. I dag brukes slike målinger i operasjonelle havmodeller. I kombinasjon med andre satellittbaserte målinger vises det også hvorledes strømfronter og virvler nå kan avtegnes fra overflaten og ned til 2000 meters dyp. Systematisk kombinasjon av måleteknikk og instrumenter gir bedre muligheter for å studere 3-dimensjonale tilstander og gir ny innsikt i dominerende prosesser og bevegelsesegenskaper i havets øverste lag. Artikkelen henviser også til en visualiseringsportal hvor det er mulig å se nytten av å kombinere satellitter med sensorer i havet for både globale og regionale studier av havstrømmer og assosierte fenomen. Ettersom tilgjengelighet av data og informasjon nå er mer og mer vanlig i nær sanntid, er det også påpekt hvor nyttig og viktig dette kan være for å optimalisere datainnsamling fra forskningsfartøy.

(side 171-176)
av Lars R. Hole
Sammendrag

De siste årene har vi hørt om selvkjørende (autonome) biler som vil føre til at vi snart kan slippe rattet og som vil revolusjonere veitransporten totalt. Bruk av droner i militær sammenheng er også mye omtalt og debattert. Til havs og i luften er nå også en revolusjon på gang når det gjelder miljøovervåkning og innsamling av vitenskapelige data.

(side 177-186)
av Conrad Lindholm
Sammendrag

Jordskjelvaktiviteten i Norge og langs Norges kyst er sterkere enn i noen av de andre Skandinaviske landene og de historiske beretningene om jordskjelv går helt tilbake til Vikingtiden. Det største jordskjelvet som er registrert nord for Alpene siden år 1800 forekom ved Lurøy ved Ranafjordens munning, og innledet mange år med sterk aktivitet i dette området. Lurøyskjelvet i 1819 er senere estimert til en styrke på 5,8. Norge har også jordskjelvsvermer, særlig langs kysten i Nord-Norge, der man opplever perioder med intens jordskjelvaktivitet som avløses av lange perioder med seismisk ro. Jordskjelvforskningen i Norge fikk sin spede begynnelse som del av geologisk kunnskap på 1800-tallet og ledet langsomt frem til dagens avanserte nettverk av jordskjelvsensorer fordelt over hele landet, Svalbard og Jan Mayen, og til forskjell fra de fleste andre land har Norge etablert et eget forskningsinstitutt til overvåkning av seismiske hendelser (lokalt, regionalt og globalt). Jordskjelv overvåkes også med temporære nettverk, slik som under NEONOR-2 prosjektet, der jordskjelvdata sammenstilles med andre geofysiske parametere for å forstå jordskorpens lokale og regionale deformasjon og utvikling bedre. I tillegg monitoreres mikrojordskjelv i reservoarer (induserte så vel som naturlige) for å forstå hvordan og når lokale reservoarer og bassenger deformeres ved fylling eller tapping (for eksempel ved CO2-lagring eller gassutvinning).

(side 187-192)
av Rasmus Benestad
Sammendrag

Drivhuseffekten spiller en nøkkelrolle når det gjelder klimaendringene (figur 1). Men det er kanskje ikke alltid like tydelig hvordan denne effekten egentlig virker. Jeg tror det er en del misoppfatninger om hva som skjer i atmosfæren, delvis fordi man har hatt et så ensidig fokus på betydningen for temperaturen (i forbindelse med den såkalte «klimasensitiviteten»). Men, antageligvis vil en økt drivhuseffekt ha en mer alvorlig konsekvens for vannets kretsløp og endring i nedbørsmønster.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon