Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Forskningstokt rundt Fær­øyene på jakt etter sjøstjerner

(f. 1969) er marinbiolog, forsker (cand. scient. fra NTNU i Trondheim) og forfatter. Hun har jobbet innen forskning, fiskeri og havbruksnæringen i 20 år, og arbeider nå i enkeltpersonforetaket Sea Snack Norway (SSN) (www.buzzingkid.no). SSN har stått for gjennomføringen av ulike forskningsprosjekter, inkludert utgivelse av fagartikler om bl.a. sjøstjerner, sjøpølser, ribbemaneter og havedderkopper fra dyphavet. Hun er også en ivrig hobbyfotograf, særlig under vann.

«Som det er stjerner på himmelen er det stjerner i havet…» Slik innledes en av de aller første bøkene som ble skrevet om sjøstjerner, i 1733. Disse «stjernene i havet» har de fleste av oss lagt merke til, og mange benytter dem i dag som et marint symbol, eller forretningslogo, men hva vet du egentlig om dem? I Norge er det registrert rundt 46 arter, og forskningstokt rundt Færøyene har nå resultert i at totalt 51 arter er registrert derfra. Færøyene består av 18 små og store øyer, og størst artsantall ble funnet rundt ca. 500–700 meters dyp, noe som samsvarer med områdene hvor øy-platåene skråner ned mot dyphavet. I alt 63 % av artene ble funnet grunnere enn 600 meter, det vil si i vannmasser med temperatur over 2,5 °C. Visste du ellers at hvis en sjøstjerne mister en arm kan armen vokse ut igjen i full størrelse? De kan også åpne et blåskjell med bare sugeføttene, og sugeføttene trekker da de to skall-halvdelene fra hverandre med en kraft på ca. 6 kg. I Asia assosieres sjøstjerner også med menneskeføde, hvor de blant annet blir tørket og spist.

Bakgrunn for undersøkelser av sjøstjerner og andre bunndyr ved Færøyene

Rundt 1850-tallet var det økende interesse for å utforske havområdene i Nord-Atlanteren. Den kjente oseanografen Edward Forbes startet med undersøkelsene rundt Hebridene og Shetland, og mellom Shetland og Færøyene. Forskningsfartøyet H.M.S. Lightning foretok senere undersøkelser nord og nordvest for Skottland i 1868. Senere fulgte den verdensomfattende, og verdensberømte, seilasen med H.M.S. Challenger fra 1872–1876. De var både i Atlanterhavet og Stillehavet, og det var med dette toktet at de for eksempel oppdaget verdens største dyp, det som i dag kalles Challengerdypet. Dette dypet er det aller dypeste punktet som er målt i Marianergropen i Stillehavet, og det ligger under 11 000 meter under havnivået. På bakgrunn av prøvetakinger fra toktet ble også ca. 4700 nye (!) arter planter og dyr oppdaget. I kjølvannet av toktet med H.M.S. Challenger fulgte andre under­søkelser i Atlanterhavet med skip som S.S. Vøringen, H.M.S. Knight Errant, H.M.S. Triton, H.M.S. Ingolf og S.S. Michael Sars.

Rundt 1920 innså zoologer at faunaen av vertebrater (dyr med rygghvirvel) rundt Færøyene var godt undersøkt, men informasjonen om invertebratene (dyr uten rygghvirvel) var mangelfull. De satte derfor i gang en stor og omfattende undersøkelse av bunnfaunaen, og utga serien The Zoology of the Faroes som et resultat av dette. På samme tid begynte mange land å melde fra til Havrettskonvensjonen om at de ønsket å utvide territorialgrensen for sine farvann, enten for å utnytte mineralressurser eller for å beskytte fiske­bestander. Flere år, og utallige diskusjoner senere, i 1977, ble det derfor innført en utvidet økonomisk eksklusiv sone på 200 nautiske mil, noe som innebar at Færøyene fikk ansvaret for et mye større område enn før. De ønsket derfor å gjennomføre nyere undersøkelser av sin marine fauna, og satte i gang programmet Marine benthic fauna of the Faroe Islands (BIOFAR).

BIOFAR-programmet foretok innsamlinger fra 20–2420 m dyp rundt hele øygruppen fra 1987 til 1990. Det tar lang tid å opparbeide og publisere materiale fra et slikt program, og nye publikasjoner fra ulike dyregrupper kommer ut ennå. Denne artikkelen er en populærvitenskapelig versjon av Ringvold og Andersen (2015), med noen tillegg.

Pigghudene dominerer ofte i bentiske undersøkelser. Pigghuder består av fem klasser, hvorav en av dem er sjøstjerner. Sjøstjerner er nøkkelarter som er flinke til å tilpasse seg ulike miljø. De kan også bidra til å opprettholde en høy biodiversitet i et område ved å beite ned arter som begynner å dominere.

Målet med denne pilotstudien om sjøstjerner fra Færøyene var å fremskaffe en oversikt over artene, og se om vi kunne identifisere mulige mønstre i materialet basert på sammenlikninger med miljøfaktorer som dyp, temperatur og strøm.

Beskrivelse av området

Færøyene ligger i Nordøst-Atlanteren på ca. 62° nordlig breddegrad og 7° vestlig lengdegrad (Figur 1). Øygruppen består av 18 vulkanske øyer av basaltlava og tuffstein, og ligger på den undersjøiske Island-Færøyryggen. Sammen med Wyville-Thomson-ryggen utgjør de en undersjøisk barriere mellom Nordøst-Atlanteren og Norskehavet. De to ryggene utgjør også deler av en enda lengre rygg som går vestover mot Grønland, nemlig Grønland-Skottland-ryggen.

Figur 1 Alle stasjoner som ble besøkt under BIOFAR-programmet er inntegnet her (FP=Færøyplatået, FBP=Farøybankplatået, BBB=Bill Bailey’s Bank, LB=Lousy Bank, og FSC=Farøy-Shetland kanalen). Figuren er hentet fra Ringvold og Andersen (2015). Vannmassene rundt øygruppen er komplekse, men består i hovedsak av tre ulike vannmasser; 1) et varmt topplag med Norsk Atlanterhavsvann (> 8,5 °C), 2) et mellomsjikt med blandingsmassser fra ca. 400 til 600 meters dyp (2,5–3,0 °C), og 3) et bunnsjikt under ca. 600 meters dyp, med kaldt vann (< −0,5 °C). Vannmassene er for øvrig gjengitt i figur 2.
Figur 2 Innsamlingsområde rundt Færøyene. De fargerike prikkene viser bunntemperaturer ved de ulike stasjonene. For fargekoder, se øverst til venstre i figuren.

Sjøstjernene ble innsamlet på ni ulike tokt, fra juli 1987 til april 1990. Totalt ble ca. 600 stasjoner besøkt. De var mer eller mindre tilfeldig plukket ut på bakgrunn av om det var hard- eller bløtbunnsstasjoner, og ulike typer redskap ble brukt.

Færøyene er et artsrikt område hva sjøstjerner angår

Vi fant sjøstjerner fra ca. halvparten av alle stasjonene (316 av ~600 stasjoner). De ble tatt fra 20 til 1500 meters dyp, dog primært fra 100 til 1000 meters dyp. Ingen sjøstjerner ble funnet dypere enn 1500 meter, men de fleste trålhalene ble også tatt fra 1500 meter og grunnere. Totalt fanget vi 2473 individer, og etter en nøye gjennomgang med identifisering ble det klart at de tilhørte 41 arter, 31 slekter og 17 familier (Tabell 1). Arter fra ordener som Paxillosida, Spinulosida og Notomyotida ble hyppig funnet. Det er tidligere registrert 10 arter sjøstjerner som vi ikke fikk i BIOFAR, så totalt er det nå registrert 51 arter ved Færøyene.

Tabell 1 Alle arter, inkludert familie og orden, som ble funnet ved Færøyene under BIOFAR- programmet. Figuren er hentet fra Ringvold og Andersen (2015).

Rundt år 1930 ble det lagt frem en hypotese om at det var færre antall arter sjøstjerner ved Færøyene enn for eksempel ved norskekysten (fastlandet), trolig fordi øygruppen var så isolert. I dag kan man si at dette nok ikke er tilfellet. Færøyene har en artsrik sjøstjernefauna sammenliknet med norskekysten. Ved norskekysten er det registrert rundt 46 arter, og ved Færøyene 51 arter.

Dybderegistreringer viser at det ble funnet flest arter på 500–700 meters dyp (Figur 3), og i alt 63 % hadde et vektet gjennomsnittsdyp (det dypet hvor vi fant flest individer) grunnere enn 600 m. Dette dypet samsvarer med den øvre kontinentalskråningen og blandingen av vannmasser (2,5–3 °C). Kun syv arter ble registrert under 600 meters dyp: Brisinga endecacnemos, Neomorphaster margaritaceus, Odontaster sp., Poraniomorpha bidens, Pseudarchaster gracilis, Stephanasterias albula og Zoroaster fulgens.

Figur 3 Arter av sjøstjerner tilordnet i 100-meters dybdesoner tatt med to ulike redskap, trekantskrape (3s) og detritusslede (ds). Figuren er hentet fra Ringvold og Andersen (2015).

Utbredelse av arter sammen­liknet med miljøfaktorer som dyp og temperatur

Utbredelsen til mange ulike dyr i havet begrenser seg selv avhengig av for eksempel dyp, temperatur, vannmasser eller sediment. Noen arter tåler ikke kalde vannmasser, og noen kan ikke leve på mudderbunn fordi maten deres befinner seg på hardbunn. Det er ennå mye man ikke vet om sjøstjerner, men studier som denne er med på å øke forståelsen for deres biologi og økologi.

Sjøstjerner er store organismer som ofte forekommer i større grupper, og de har ofte en klumpvis fordeling på havbunnen. Dette må man ta hensyn til både ved valg av redskap og fangstrutiner, men også ved valg av statistiske metoder som man skal bruke etterpå. Vi undersøkte forholdet mellom hvor artene ble funnet og det følgende: lengde- og breddegrad, dyp, temperatur, saltholdighet, redskap og Lophelia-korall. Vi fant at det var størst sammenheng mellom artsutbredelse og miljøfaktorene dyp, temperatur og saltholdighet. Det var også en sammenheng med redskapstype. De mest effektive redskapene var for øvrig detritussleden (tok 903 individer) og skjellskrapen (695 individer) som samlet inn over 60 % av sjøstjernene.

Temperatur er en viktig faktor for utbredelse av arter. I en tidligere undersøkelse på slutten av 1800-tallet ble det gjort målinger både fra nord- og sørsiden av Wyville-Thompson-ryggen. Denne undersjøiske ryggen ligger sørøst for Færøyene. Man fant da 216 og 217 arter fra de to sidene, men kun 11 % av artene var de samme. Noe av forklaringen på dette er de store temperaturforskjellene på nord- og sørsiden av ryggen. I vår undersøkelse ble de tre artene Neomorphaster margaritaceus, Pseudarchaster gracilis og Pteraster acicula for første gang funnet så langt nord som til Færøyene. De to første ble kun funnet i det varme vannet på de tre sørlige bankene, mens P. acicula ble funnet rundt hele øygruppen. Det er kjent at Færøy-Shetland-kanalen har kaldt bunnvann, og artene som ble funnet herfra skilte seg også noe ut fra de andre områdene. Bare ni arter ble funnet her, og kun to av dem ble utelukkende funnet her; Bathybiaster vexillifer og Poranomorpha bidens.

De tre stasjonene hvor det ble funnet flest arter, ligger alle nordvest for Færøyplatået (stasjonene 118, 268 og 421) (Figur 1). Stasjonene ligger fra 400–600 meters dyp, det vil også si at de lever på et sted med blandingsvannmasser. Til sammenligning med en annen studie hvor de har studert tanglopper, viser deg seg at også tanglopper har høyest artsrikhet fra dette «hjørnet» av øygruppen. Årsaken til høy tetthet her blir forklart med en «ikke-likevekts forklaring», som går ut på at der det er lokale forstyrrelser vil det kunne skapes flekkvise habitat som støtter populasjonen i en tidlig vekstfase. Mange arter vil derfor kunne eksistere sammen uten å utkonkurrere hverandre.

22 arter (54 %) hadde en vektet-gjennomsnittstemperatur over 6 °C (Figur 4). Figuren viser også at arter med et vektet gjennomsnitt kaldere enn 6 °C var utbredt over det største temperaturintervallet, det vil si at de kanskje tåler temperaturforskjeller bedre enn andre arter. En veldig vanlig slekt av sjøstjerner er Henricia. Det var også den vanligste slekten som ble funnet i BIOFAR-materialet, hvor vi fant 472 individer. Flest sjøstjernearter ble funnet på Færøyplatået (32 stk.) og Færøybankplatået (26 stk.).

Figur 4 Fordeling av sjøstjerner med dyp og temperatur. De vertikale strekene indikerer maksimum og minimumsdypet for hver art. De svarte trianglene indikerer vektet-gjennomsnitts­dyp, og de oransje sirklene vektet-gjennomsnittstemperatur. Figuren er hentet fra Ringvold og Andersen (2015).

Ved å kjøre en analyse som grupperer artene etter hvor de ble funnet, er det to grupper som skilles ut: 1) predatorer på grunnere vann (for eksempel Crossaster papposus og Asterias rubens) og 2) detritus- og skjellspiserne på dypere vann (for eksempel Pontaster tenuispinus, Bathybiaster vexillifer og Psilaster andromeda). Predatorer er rovdyr, og detritusspisere lever av døde plante- og dyrerester.

Arter som ble funnet i gruppe 1) og som likte de varme, øvre vannmassene var: Asterias rubens, Astropecten irregularis (Figur 5), Crossaster papposus, Luidia sarsii, Leptasterias muelleri, Porania pulvillus og Stichastrella rosea. A. irregularis og L. sarsii er to vanlige arter, og som også er funnet i mange andre undersøkelser i nærheten. Man kan si de er arter som lever på kontinentalsokkelen, eller i øvre kant av kontinentalskråningen – det vil si der sokkelen skråner ned i dyphavet. De to artene er funnet å ha et vektet-gjennomsnittdyp fra ca. 400–800 meters dyp, men deres maksimum dybde (det dypeste de er registrert) er på henholdsvis 1000 og 1300 meters dyp. En annen av artene, Psilaster Andromeda, ble registrert fra 400–1000 meters dyp, og er en typisk indikator på neste sone, øvre bathyalsone, fra ~700 – 1100 m.

Det er kjent at visse sjøstjerner er tilknyttet korallrev som tilhører slekten Lophelia. Sjøstjerner blir også ofte funnet sammen med svamper, og svamper bruker ofte å slå seg ned på døde Lophelia-koraller, eller også på mye dypere vann. Vi fant ingen sammenheng mellom utbredelsen av sjøstjerner og svamp eller Lophelia-korallen. Dette til tross for at 800 arter, både fisk og bunndyr, har blitt assosiert med korallen rundt omkring i verden – inkludert fem arter sjøstjerner (Henricia sp., Porania pulvillus, Ceramaster granularis, Psilaster andromeda og Leptasterias islandica).

Sjøstjerner spiser skjell, og mennesker spiser sjøstjerner…

Sjøstjerner er veldig glad i blåskjell, så for å komme til godsakene inni må skjellene åpnes. Hver enkelt sugefot som sjøstjernene har er egenlig ganske svake i seg selv, men sammen er de sterke! Når en sjøstjerne ser et passende bytte kryper den over blåskjellet slik at den har noen armer på hver side. Deretter fester den alle sugeføttene, hver på sin skall-halvdel, og trekker skall-halvdelene fra hverandre. Det trykket de bruker for å trekke med er målt til nesten 6 kg, og det er imponerende for en slik skapning! Trykket blir for stort selv for blåskjellets muskel, som må gi etter. Sjøstjernen trenger ikke større skallåpning enn ca. 1 mm før det er stort nok til at sjøstjernen kan smyge magesekken sin inn der og begynne å spise blåskjellet.

Noe annet som er imponerende med sjøstjerner er at hvis de mister en bit av en arm kan den vokse ut igjen til full størrelse Noen arter, som for eksempel Stephanasterias albula, kan til og med rive seg selv i to (kloning/ukjønnet formering), og vente på at armene på hver halvdel vokser ut igjen. Dette fenomenet er viktig å være klar over ved forvaltning av ulike bestander, som for eksempel østers. Sjøstjerner er veldig glad i østers også, og en historie om østersfiskere forteller at de fikk seg en lærepenge da de ønsket å fjerne sjøstjerner fra østersbankene sine. Fiskerne bestemte seg nemlig for å kutte sjøstjernene i to før de ble kastet på sjøen igjen i den tro at de på denne måten drepte sjøstjernene. Det resulterte bare i at sjøstjernene ble dobbelt så mange!

I Kina finnes det store delikatesseforretninger med bare tørket sjømat, og de er myntet på menneskelig konsum. Her får du alle mulige råvarer, fra «vanlige» fisk og krepsdyr til de noe mer «uvanlige», som sjøhest, sjøpølser og sjøstjerner. På restauranter eller matvarebutikker i Kina tilbyr de også ferdigretter i flere varianter. Hva med en sjøstjernesuppe, eller -dipp? På gatemarkedene frister de også med hele, friterte sjøstjerner på spyd.

Referanse

Ringvold H og Andersen T. Starfish (Echinodermata, Asteroidea) from the Faroe Islands; spatial distribution and abundance. Deep Sea Research 107: 22–30. doi: 10.1016/j.dsr.2015.09.004.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon