Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}
Fra redaktøren
Artikler
(side 94-100)
av Magne Høyberget, Anette E.S. Högström, Jan Ove R. Ebbestad og Sören Jensen
Sammendrag

Ei internasjonal forskergruppe har gjennom fem sesonger arbeidet på Digermulhalvøya i Vestertana, Finnmark, og har der gjort oppsiktsvekkende fossilfunn. Dette dreier seg om intet mindre enn fossiler fra dyrerikets spede begynnelse og vil være med på å bidra til forståelsen av dyrerikets opprinnelse og evolusjon. Noen av de tidligste, flercellede organismene og symmetriens inntog i dyreriket er registrert og samlet inn. Disse blir omtalt som ediacarafossiler, eller ediacarafaunaen, og er vanskelige å plassere i dyregrupper vi kjenner i dag. De første krypesporene etter bilaterale dyr, med målrettede bevegelser på jakt etter næring, og utviklingen mot den kambriske eksplosjonen blir forsket på, og gir dermed et innblikk i det første, komplekse økosystemet på kloden vår. Dette er blant de funnene som i de neste årenes løp vil bli beskrevet av Digermulen Early Life Research Group, ledet fra Tromsø Museum.

(side 101-109)
av Christian Totland
Sammendrag

Polyklorerte bifenyler (PCB) ble regnet som et stort gjennombrudd da produksjon av disse startet for mer enn 100 år siden. Forbindelsene kan ha konsistens som olje, er ikke lett antennelige, isolerer godt og er svært stabile ved endring av trykk, temperatur, og pH. Bruksområdene ble derfor etterhvert mange. Selv om man tidlig fikk klare indikasjoner på toksisiteten av PCB, fortsatte bruken i stor stil i mange tiår. I Norge ble PCB forbudt i 1980, men en verdensomspennende enighet om å fase ut PCB var ikke på plass før i 2001. Spesielt den høye stabiliteten gjorde PCB populær, og denne egenskapen er grunnen til at PCB fortsatt er et aktuelt tema i 2017. PCB samler seg spesielt i sedimenter på sjøbunnen, og derfra akkumuleres det oppover i næringskjeden via fettvevet til marine organismer. Mat er derfor generelt den største kilden til menneskelig eksponering. Men hvorfor er egentlig PCB så farlig?

(side 110-117)
av Halldis Ringvold
Sammendrag

«Som det er stjerner på himmelen er det stjerner i havet…» Slik innledes en av de aller første bøkene som ble skrevet om sjøstjerner, i 1733. Disse «stjernene i havet» har de fleste av oss lagt merke til, og mange benytter dem i dag som et marint symbol, eller forretningslogo, men hva vet du egentlig om dem? I Norge er det registrert rundt 46 arter, og forskningstokt rundt Færøyene har nå resultert i at totalt 51 arter er registrert derfra. Færøyene består av 18 små og store øyer, og størst artsantall ble funnet rundt ca. 500–700 meters dyp, noe som samsvarer med områdene hvor øy-platåene skråner ned mot dyphavet. I alt 63 % av artene ble funnet grunnere enn 600 meter, det vil si i vannmasser med temperatur over 2,5 °C. Visste du ellers at hvis en sjøstjerne mister en arm kan armen vokse ut igjen i full størrelse? De kan også åpne et blåskjell med bare sugeføttene, og sugeføttene trekker da de to skall-halvdelene fra hverandre med en kraft på ca. 6 kg. I Asia assosieres sjøstjerner også med menneskeføde, hvor de blant annet blir tørket og spist.

(side 118-122)
av Ole Kristian Våge
Sammendrag

Kvifor tyr naturvitarar nokså ofte til metaforar som til dømes genspleising, bodbringar-RNA og gittercelle når dei skal lage nye fagtermar? I dei siste tiåra har mange språkforskarar interessert seg for metaforiske orddanningar fordi dei gjev eit godt innblikk i tilhøvet mellom språk og tenking. I nokre tilfelle vert metaforar nytta som pedagogiske verktøy for å gjere vanskeleg fagstoff meir forståeleg for studentar og lekfolk. I andre tilfelle er metaforar ein del av sjølve omgrepsapparatet til fagfolk. Metaforane er då langt på veg ein del av grunnstammen til fagspråket. Det finst også andre ordtypar som bør nemnast, til dømes fagtermar som er oppkalla etter vitskapsfolk, såkalla eponym. Sjølv om dei i liten grad er sjølvforklarande, kan dei fortelje viktig faghistorie.

(side 123-131)
av Anne Gro Vea Salvanes
Sammendrag

Både arvemateriale og erfaringa fisk får under oppveksten formar åtferda. I naturen lærer villfisken å søkja etter mat og skjul, og dei som overlever har lært å takla eit miljø der alt er usikkert og det meste varierer både i rom og tid. Men kva med dei trua fiskepopulasjonane; dei som har blitt små på grunn av vassdragsregulering, overfiske eller forureining? Heilt sidan 1860-åra har ein prøvd å redda sterkt reduserte fiskepopulasjonar gjennom utsetting av egg, larvar eller yngel odla fram i klekkerier. Er det eigentleg mogleg for klekkerier å produsere fisk som har same åtferd som villfisk? Vil fisk vaksen opp i fangenskap kunna vike unna predatorar og finna mat etter utsetting? Formar ulike oppvekstmiljø ulik åtferd til fisk? Artikkelen handlar om funn i felt- og akvarie-eksperiment vi ved Universitetet i Bergen har forska på med torsk og laks. Vi har undersøkt og samanlikna åtferda til fisk som har hatt forskjellig fysisk oppvekstmiljø.

(side 132-144)
av Henning Knutsen
Sammendrag

Bare 3 minutter etter at universet ble født startet prosessene der de lette atomkjerner ble dannet. Hele akten var over etter et kvarter. Deretter lå universet i dvale i 300 000 år. Da oppstod de elektrisk nøytrale, lette grunnstoffer. Strålingen i kosmos og materie skilte lag for all evighet.

Bokanmeldelser
(side 145-146)
Sammendrag

Østmarka? Hos nikkersadelen i vest ledes vel tankene hen på søppelfyllinger og slitte campingvogner. Og lenge var de vidstrakte skogene mellom Bunnefjorden og Øyeren en godt bevart hemmelighet, som imidlertid ble dyrket med stor pasjon av de innviede. På syttitallet fikk den første levedyktige beverstammen på Østlandet tilhold her, og en rekke av Sverre M. Fjeldstads filmopptak, reportasjer og TV-program hentet stoff fra disse uberørte naturområdene. Nå har Østmarka fått sin bok: Hyllest til Østmarka.

(side 147-148)
Sammendrag

I denne utgaven av Naturen har vi to bokomtaler som hver på sin måte handler om avgrensede natur- og rekreasjonsområder. Den ene boken tar for seg Østmarka, et naturområde som mange i hovedstadsområdet har et nært forhold til, mens den andre boken – som denne omtalen altså skal handle om – tar for seg kyststrekningene på Karmøy.

Naturen for 100 år siden
Naturen

3-2017, årgang 141

www.idunn.no/natur

Naturen kommer med 6 nummer i året.

Redaktør

Professor Arne Skorping (biologi)

Redaksjonssekretær

Gunvar Mikkelsen (M.Sc.)

Redaksjon

Professor William Helland-Hansen (geologi)

Professor Knut Børve (kjemi)

Statsmeteorolog Jostein Mamen (meteorologi)

Professor Elling Ulvestad (immunologi)

Professor John-Arvid Grytnes (botanikk)

Førsteamanuensis Kjartan Olafsson (fysikk)

Forsker Lisbeth Charlotte Olsen (molekylærbiologi)

Nasjonalt redaksjonsråd

Forsker Nina Jonsson, NINA, Oslo (naturforvaltning)

Professor Henning Knutsen, Universitetet i Stavanger (astronomi og fysikk)

Professor Rolf Anker Ims, UiT Norges Arktiske Universitet (arktisk biologi)

Forsker Markus Lindholm, NIVA, Oslo (limnologi)

Grafisk produksjon

Trykk: 07 Media – 07.no

Sats: Laboremus Oslo AS



ISSN 0028-0887 print

ISSN 1504-3118 online

DOI: 10.18261/issn.1504-3118
Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon