Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Sjøpølsefiske i Norge - fleip eller fakta?

Halldis Ringvold (f. 1969) er utdannet cand. scient. fra NTNU, og jobber som marinbiolog og forsker. Hun har jobbet innen forskning, fiskeri og havbruksnæringen i 20 år, og arbeider nå i enkeltpersonforetaket Sea Snack Norway (SSN) (www.buzzingkid.no). SSN har stått for gjennomføringen av ulike forskningsprosjekter, inkludert utgivelse av fagartikler om blant annet sjøstjerner, sjø­pølser, ribbemaneter og havedderkopper fra dyphavet. Hun er også en ivrig hobbyfotograf, særlig under vann.

Har du noen gang vært på fisketur og fått en brun geléklump på kroken? Det var sannsynligvis en sjøpølse, eller brunpølse, som er det norske artsnavnet. På latin heter den Cucumaria frondosa. Langs norskekysten har vi 31 arter sjøpølser, men vanligst er brunpølse, fra grunnere vann, og rødpølse (Parastichopus tremulus), som går litt dypere. Sjøpølser har lenge vært en delikatesse i Asia, og er blant den best betalte sjømaten. Importen de siste 15 årene har økt, så også interessen for nye arter. Særlig kineserne har nå vist interesse for rødpølse. Vi har sett på flere ledd i verdikjeden ved et mulig fiske etter rødpølser: Hvor finner vi rødpølsene langs kysten, og hvor store bestander har vi? Hvordan fangster vi dem, og med minst mulig bifangst? Hvordan markedsfører vi norske sjøpølser på det kinesiske markedet? Fiske etter en ny art krever mye arbeidsinnsats fra mange hold.

Litt om bakgrunnen for prosjektet

Norske fiskere har de senere årene hatt økt fokus på muligheter for å utnytte bifangst, bi-produkter og nye arter. Sjøpølser har lenge vært tatt som bifangst under reke- og sjøkrepsefisket i norske, kystnære farvann. I år 2000 til 2006 ble det derfor gjennomført tre ulike testfiske, eller pilotprosjekt, i henholdsvis Gildeskål, Bodø og Ålesund, med påfølgende forskningsfangst. Alle resultatene herfra, og som også denne populærvitenskapelige artikkelen er basert på, er publisert i Kjerstad mfl. (2015).

Fiskeri- og havbruksnæringens Forsk­nings­fond (FHF-fondet), som ble startet opp i 2001, har arbeidet for å fremme såkalte LUR-arter, det vil si Lite Utnyttede Ressurser, og sjøpølser har vært en av de «LURe» artene. Dette innebærer fokus på hele verdikjeden, fra fangst, redskapsbruk, biologi og forskning – til produksjon, marked og eksport.

Sjøpølser som godt betalt delikatesse, og i helsekost

Det kinesiske tegnet for sjøpølse, 海 参, kan spores tilbake til Shang-dynastiet rundt år 1300 før vår tidsregning. Kineserne var trolig de aller første til å utnytte sjøpølser som mat. Den er rik på næringsstoffer og man mente den også hadde helbredende evner. En kinesisk legende forteller om De åtte udødelige som utkonkurrerte en ond demon. I en kjent, luksuriøs matrett blir disse åtte symbolisert, og en av ingrediensene er sjøpølse. I dag vet man at sjøpølser er rike på proteiner, vitaminer og mineraler, og inneholder lite fett. I tillegg til å være en godt betalt delikatesse (Figur 1) blir sjøpølser i Asia også benyttet i helsekost.

Figur 1 Sjøpølser tilberedt som en luksuriøs matrett i Kina. Foto: Halldis Ringvold.

Hele kroppen på dyret konsumeres, tarmer inkludert, og man kan blant annet spise dem rå, kokt, tørket og oppbløtt, og hermetisert. De tørkede sjøpølsene heter bêche-de-mer, og den vanligste måten å tilberede dem på er å bløtlegge dem i vann for så å koke dem i suppe med andre ingredienser. Kjøttet har en bløt konsistens mens skinnet er ganske tykt og gir litt tyggemotstand. Tradisjonelle måter å konservere dem på er saltet og tørket, saltet fersk, usaltet fersk, og frysetørket.

Det er litt underlig å tenke på at det er så stor forskjell mellom Kina og Norge når det gjelder sjømat. Begge land har en lang kystlinje, og man skulle tro at begge land også hadde lang tradisjon for å utnytte mye av maten som finnes der. Sjøpølser har blitt konsumert i Kina i mer enn 1000 år, sammen med en hel rekke andre sjømatprodukter. Hva har vi å skilte med av sjømathistorie «her på berget»? Den flotte, velsmakende breiflabben ble for eksempel før i tiden forbundet med ulykke og kastet på sjøen, og blåskjell ble knapt nok brukt som agn. Folk fra Nord-Norge, og kanskje noen fra Sør-Norge også, spiste ikke reker før i tiden da de var av den oppfatning at «reker spiste lik» (det vil si døde plante- og dyrerester). Vi har i dag heldigvis endret vår oppfatning av sjømat til det bedre, men kanskje har vi fremdeles noe å lære av kineserne?

Fangst globalt

Kina er hovedmarkedet for sjøpølser, og de spiser både lokale og importerte arter. Sjøpølser blir sett på som et høyverdiprodukt og kan oppnå veldig høye priser. Det er artene med tykk, piggete kroppsvegg, som Kinas egen Apostichopus japonicus, som er dyrest (Figur 2). Tørkede arter selges på supermarkeder eller i spesielle delikatesseforretninger med tørket sjømat. Der selges mye av sjømaten i løsvekt, mye likt prinsippet med kjøp av smågodt hos oss (Figur 3 og 4).

Figur 2 Levende og tørket Apostichopus japonicus , den best betalte sjøpølse-arten på markedet i Asia. Foto: Halldis Ringvold.
Figur 3 Tørket sjømat fra en delikatesseforretning i Kina. Foto: Halldis Ringvold.
Figur 4 Slik selges tørkede svømmeblærer på et marked i Kina. Svømmeblærer er også god og populær sjømat. I Norge har kineserne for eksempel vært interessert i svømmeblærer fra torsk. Foto: Halldis Ringvold.

Det globale fisket etter sjøpølser økte raskt på midten av 1980-tallet. Dette omfatter ca. 70 forskjellige arter, men med Apostichopus japonicus som den udiskutable favoritten. Indonesia er den største produsenten, og sammen med Filippinene produserer de ca. 50 % av verdens landinger, det vil si 2 572 tonn våtvekt pr. år (mellom år 2000 og 2005). Hong Kong importerer mest i verden (ferske/frosne/tørkede/saltede), noe som i 2011 utgjorde 5 789 tonn.

Andre land med lang tradisjon for fiske og eksport av sjøpølser er Malaysia, Australia, Papua Ny-Guinea, Fiji, Frankrike (Ny Caledonia) og India. Svært få land har vært forutseende og innført fangstrestriksjoner, og fordi sjøpølser ikke vokser så fort, så er de utsatt for overfiske. Dette har resultert i at bestandene i mange land har bukket under. I «annerledeslandet» Japan har villfangst av sjøpølser vært en handelsvare i over 350 år. De innførte reguleringer av fisket allerede i 1949, og Japan er det landet som nå har størst villfangst av Apostichopus japonicus.

Villfangst generelt sett har flatet ut, mens oppdrett har økt, og stod for 25 % av produksjonen i 2011 (opp fra mindre enn 1 % i 2002). Det aller meste av oppdrett foregår i Kina, og er av Apostichopus japonicus (94 % i 2011). Oppdrett av denne arten begynte i 1950, og er nå en viktig «ny» industri, verdsatt til mer enn 3 milliarder USD (i 2015). Oppdrett sammen med andre arter (polykultur) som fisk, reker, skjell og snegler, makroalger og kråkeboller har også blitt utprøvd de senere årene.

Forvaltning av en bestand som det jevnlig fiskes på er viktig allerede på et tidlig stadium. Kina har lengst erfaring med å utnytte Apostichopus japonicus, men har innført få restriksjoner i fisket. Fangstene har derfor gradvis gått nedover de siste 50 årene, og ville bestander er sterkt redusert. Dette har tvunget frem et skifte fra villfangst til oppdrett, og i dag produserer Kina ca. 10 000 tonn (tørrvekt) årlig og forsyner lokal etterspørsel. Her i Europa har man så vidt begynt å se på sjøpølser i oppdrett, og i Portugal har man nylig klart å klekke larver i oppdrett av den rødbrune, piggete Holothuria arguinensis. Mer forskning trengs for å optimalisere selve klekkings-metoden, og finne gode metoder for å øke overlevelsen av yngel.

Biologi og distribusjon

Langs norskekysten er det registrert 31 arter sjøpølser, hvorav to kan være av interesse for kommersiell fangst. Det ene er brunpølse (Cucumaria frondosa), og den andre, kanskje mer interessant, er rødpølse (Parastichopus tremulus) (Figur 5 og 6). Brunpølsen har allerede vært på det kinesiske markedet i flere år og fangstes kommersielt blant annet i Canada. Rødpølse er en ny art for kineserne, men den har fått gode tilbakemeldinger. Den tilhører også familien Stichopodidae, samme familie som den godt betalte, lokale Apostichopus japonicus.

Figur 5 (venstre) Levende og tørket brunpølse (Cucumaria frondosa). Foto: Halldis Ringvold.
Figur 6 (høyre) Levende og tørket rødpølse (Parastichopus tremulus). Foto: Halldis Ringvold.

Rødpølse er rød på oversiden, og hvit på undersiden. Den har en tykk kroppsvegg, og hele kroppen er dekket med små, brune prikker. Dyret kan bli 50 cm langt, men det vanligste er rundt 15–25 cm. Rødpølse spiser døde plante- og dyrerester (detritus), og lever fra 20 til 2000 meters dyp. Den blir hyppig spist av fisk, sjøstjerner og krepsdyr.

Rødpølse finnes i Nord-øst-Atlanteren; langs hele norskekysten fra Varangerfjorden til Østfold, inkludert Oslofjorden, langs vestkysten av Sverige, Færøyene, Shetland, sør for Island, Hebridene, vestkysten av Storbritannia og Irland, sørover til Frankrike, Spania og sør til Kanariøyene. Arten har også blitt registrert helt nord i Stillehavet.

Testfiske i Bodø og på Møre, og to typer vitenskapelige tokt

De to første testfiskene etter sjøpølse ble gjennomført i henholdsvis Gildeskål (år 2000 og 2004) og på Møre (år 2003–2006). På bakgrunn av en gryende interesse for sjøpølser blant fiskere gjennomførte Havforskningsinstituttet to vitenskapelige tokt i 2006 og 2007, hvor de undersøkte forekomster av rødpølse. De benyttet bomtrål og Agassiz-trål for å se hvilket redskap som var mest effektivt. Områdene for tråling ble delvis prøvd ut etter råd fra lokale fiskere, og delvis tilfeldig. Ved hver stasjon ble tråletid, dyp og antall sjøpølser registrert.

Havforskningsinstituttet har også siden 2010 til i dag registrert bifangst av rødpølse på sine årlige reketokt i Skagerrak og Norskerenna. De besøker et visst antall standard-stasjoner som ligger i områder fra 100 til 550 meters dyp. Tråltrekk fra både Bodø og Møreregionen viste rimelig store fangster med maksimum 1548 and 4029 individer av sjøpølser per trekk, og noen trekk resulterte i så mye som 1 000 kg. Bifangsten var lav og dominert av arter uten reguleringer eller kvoter. På Møre dominerte skolest (Coryphaenoides rupestris), og i Bodø smørflyndre (Glyptocephalus cynoglossus).

De samlede resultatene fra alle de ulike fangstforsøkene er at antall rødpølser varierer med dypet. I områder fra 100 til 300 meters dyp ble det fanget flest rødpølser. I Bodø-området ble det fangstet flest individer fra 200–300 meters dyp. I Møreregionen ble det fangstet flest individer fra 100 til 150 meters dyp. Havforskningsinstituttets trålinger var fra 55 til 525 meters dyp, med høyeste fangster fra 100 til 300 meters dyp.

Undersøkelsene fra Havforskningsinstituttets reketokt fra 2010 til 2015 i Skagerrak og Norskerenna viste at rødpølse ble tatt som bifangst på 25–36 % av stasjonene. Ved å sammenlikne fangstene viste det seg at man i Skagerrak hadde fanget færrest individer, men at individene var større her enn i Norskerenna. Rødpølser ble fanget på alle tråldyp, men nesten ingen langs grensen til Danmark eller øst i Skagerrak. I Skagerrak ble det tatt flest individer grunnere enn 250 meter, og i Norskerenna flest på dyp mellom 200 og 350 meter.

Voksne rødpølser kan man finne krypende på stein og overheng som er dekket av detritus, men oftest sees den på sand- eller mudderbunn. Den spiser sediment, og noen undersøkelser viser at over 50 % av tarminnholdet er silt. Sedimentene inneholder også døde dyre- og planterester (detritus), og ved å spise dette er den med på å resirkulere næringsstoffer. Når den tumler rundt i mudderet bidrar den også til å virvle opp sediment og bringer oksygen ned til underliggende lag av sedimentet (bioturbasjon).

Rødpølse står på IUCN rødlisten (Verdens naturvernunions rødliste for truede arter) (www.iucnredlist.org). Grunnen til at den står der er fordi det generelt er sparsomt med informasjon om biologi, utbredelse og forekomster. Det vises blant annet til at den kun er utbredt nord til Møre og Romsdal. Vi har imidlertid, gjennom disse testfiskene vist at den forekommer langs hele norskekysten, fra Oslofjorden og nord til Finnmark – og påpekt annen forskning som viser at den også er utbredt videre inn i sør-vestre deler av Barentshavet.

Det er ikke så mye man vet om rødpølser med hensyn på biologi og økologi, og dette må man forske ­videre på dersom man ønsker å få i gang et kommersielt fiske og forvaltning. Rødpølse er nå for øvrig barkodet (GenBank KT206232.1).

Sjøpølser – en interessant attåtnæring

Konklusjonen må bli at fangst av sjøpølser kan bli en interessant attåtnæring. Vi har ressursen i Norge og et marked i Kina som er interessert, og advarslene om overfiske kan reduseres ved god forvaltning og forskning. Vi har også redskap med potensiale for gode fangster og liten bifangst, og som samtidig er skånsomme mot bunnen.

Markedstester har vist at rødpølse har et signifikant potensiale som et kommersielt produkt for markedene i Kina. Ved introduksjon av produktet i Kina er det behov for en langsiktig strategi- og markedsføringsplan i samarbeid med uvalgte kunder gjennom alle ledd i verdikjeden.

Norske selskap som kunne tenke seg å fiske etter sjøpølser oppfordres til å samarbeide. Sammen bør de finne optimale fiske- og prosesseringsmetoder, sikre jevne leveranser og finne riktig lanserings- og markedsføringssstrategier inn mot Kina. En felles innsats og eksport er trolig helt essensiellt med hensyn på å lykkes på markedet i Kina.

Referanser og videre lesning

Kjerstad M, Ringvold H, Søvik G, Knott KE, Thangstad TH. 2015. Preliminary study on the utilisation of Norwegian red sea cucumber, Parastichopus tremulus (Gunnerus, 1767) (Holothuroidea, Echinodermata), from Norwegian waters: resource, biology and market. In: Gundersen AC, Velle LG (eds): Blue Bio-Resources. Orkana Akademisk 7: 109–132. ISBN: 978-82-8104-266-7.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon