Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Pelagisk fisk og ­plankton i Norskehavet – er bære­evnen nådd?

Per Arneberg (f. 1963) er forsker ved Hav­forsk­nings­insti­tut­tet. Han har faglig bakgrunn som kvantitativ økolog og har i de senere årene særlig arbeidet med vurderinger av samlet status for marine økosystemer, hovedsakelig knyttet til oppfølgingen av de helhetlige forvaltningsplanene for norske havområder. Leder av Over­våkings­gruppen.

Kjell Rong Utne (f. 1980) er havforsker ved Hav­forsk­nings­insti­tut­tet i Bergen. Han jobber hovedsakelig med forvaltning av makrell, men også med å bedre forståelsen av hvordan økosystemet i Norske­havet fungerer. I tillegg er han en ivrig sportsfisker.

Gro I. van der Meeren (f. 1960) er Dr. philos, seniorforsker ved Hav­forsk­nings­insti­tut­tet med særlig erfaring innen samlet vurdering av de store marine økosystemene i forhold til de norske enhetlige marine forvaltningsplanene, der hun har vært med og tidvis ledet Overvåkingsgruppen. Gro har faglig bakgrunn som økolog og adferds­forsker.

Miljøtilstanden i Norskehavet er gjennomgående god i 2016. De store kommersielle fiskebestandene høstes bærekraftig og nivåene av forurensning er gjennomgående lave. Unntakene fra god tilstand gjelder i første rekke sjøfugl, der flere arter har minket betydelig, og enkelte mindre fiskebestander som er på lave nivåer på grunn av tidligere overfiske. Hva skjer i Norskehavet, er bæreevnen for viktige komponenter i økosystemet nådd?

Figur 1 Kart over Nordøst-Atlanteren med konturer for bunndybde. Norskehavet er avgrenset med stiplede linjer.

Norskehavet har et gjennomsnittlig dyp på 1700 m (Figur 1). Det domineres av organismer som lever i de frie vannmassene, og det er store variasjoner mellom årstidene i dette området nord for 62. breddegrad. Om vinteren, med redusert lys, er det lite produksjon av planteplankton, dyreplank­tonet overvintrer på større dyp, og de pelagiske fiskeartene som makrell og kolmule trekker sørover i Atlanteren, mens norsk vårgytende sild overvintrer i regionen. I løpet av våren skjer det imidlertid store endringer. Med stabile vannmasser og mer sollys blir det raskt en økning i planktonproduksjonen, som så beites av flere viktige arter av dyreplankton som finnes i området. Hoppekrepsen raudåte (Calanus finmarchicus) dominerer (Figur 2). Det er også mye krill, amfipoder, andre typer hoppekreps, små blekksprutarter og pelagiske snegler som kruttåte i området. Store pelagiske fiskebestander som norsk vårgytende sild, kolmule og makrell vandrer inn i Norskehavet for å beite på ulike dyreplankton (Figur 3). Hval og enkelte større fiskearter følger etter, inkludert makrellstørja, som igjen har funnet veien nordover de siste få årene.

Figur 2 Et voksent individ av dyre­planktonet raudåte (Calanus finmarchicus) Foto: Hav­forsk­nings­insti­tut­tet.
Figur 3 Voksen sild og makrell i stim. Foto: Hav­forsk­nings­insti­tut­tet.

Planktonproduksjon

Planktonet, både plante- og dyreplankton, er selve hjørnesteinen i økosystemet. Men man har ennå ikke presis kunnskap om planktondynamikken. Hvor stor den årlige produksjonen av plankton er, hvor mye som blir spist av andre dyreplankton eller fisk, hval og fugl, og hvor mye plankton som blir transportert inn og ut av Norskehavet med strømmen er ennå uklart. Fra starten av 2000-tallet til 2009 observerte man en rask reduksjon i mengde dyreplankton (gram tørrvekt per m2 havoverflate) i Norskehavet. De neste årene bedret situasjonen seg noe, og dyreplanktonmengden økte noe, før den sank igjen i 2015 (Figur 4). For dyreplanktonproduksjon er det variasjoner mellom og gjennom år. Målingene må gjennomføres i mai, selv om det er store forskjeller mellom områder og det samtidig skjer store endringer på kort tid. Planktonmålingene koordineres med andre toktaktiviteter og kan derfor treffe ulikt i forhold til de faktiske, årlige bestandstoppene. Det foregår et kontinuerlig arbeid med å få bedre kunnskap om planktonproduksjonen i Norskehavet.

Figur 4 Gjennomsnittlige dyreplanktonmengder i Norskehavet (gram tørrvekt/m2) i tidsperioden 1995–2014.

De siste årene har det blitt drevet forsøksfiske etter raudåte. Det utvinnes olje fra raudåta og den markedsføres som et helsefremmende produkt. Selve fiskeriet foregår om våren med flytetrål. Foreløpig foregår fiskeriet i begrenset omfang og er vurdert til å ha uvesentlig innvirkning på økosystemet. En eventuell ekspansjon av norsk høsting vil være avhengig av tilstrekkelig kunnskap om effekter og bivirkninger av fiskeriet på økosystemet generelt, særlig kunnskap om bifangst av fiskeegg, fiskelarver og yngel. For å kunne si noe om bæreevnen til planktonfiskeriet må man også vite omtrent hvor mye dyreplankton som blir spist av den pelagiske fisken. Modellforsøk har estimert at sild, makrell og kolmule årlig spiser opp mot 100 millioner tonn dyreplankton. Kolmulen lever stort sett fra 100 meters dyp og ned til 500 meters dyp, mens makrellen lever nært overflaten fra våren til høsten. Silda kan man finne både helt i overflaten og på større dyp i samme periode. Generelt sett kan man si at kolmule og makrell har mest ulik fødenisje, mens sildas diett sammenfaller betydelig med begge de to andre artene. Videre spiser kolmule mest større dyreplankton (krill og amfipoder), mens makrellen er glupsk og kan også spise små dyreplankton som halesekkdyr (Appendicularia). Også bardehval og noen arter av sjøfugl spiser plankton.

Fiskevekst

Lengde og vekt for en gitt aldersgruppe av fisk gir en indikasjon på hvordan beiteforholdene har vært. Dersom for eksempel treårig fisk blir kortere fra år til år, tyder det på at beiteforholdene har blitt dårligere. Man har tidligere sett at dette har variert fra år til år. Dette henger hovedsakelig sammen med bestandsstørrelse og konkurranse innad i bestanden (Huse mfl 2012). I år der bestanden er stor, blir størrelse ved hvert alderstrinn mindre.

Samtidig må også konkurranse mellom bestandene vurderes. To faglige artikler utgitt i 2015 har sett nærmere på veksten hos makrell. Veksten til ung makrell var sterkt påvirket av størrelsen på sin egen og forrige årsklasse av makrell (Jansen mfl. 2015). Når makrellen blir eldre har størrelsen på gytebestanden innvirkning på veksten, mens styrken på egen årsklasse har mindre innvirkning. Hos voksen makrell var det i tillegg en negativ sammenheng mellom vekst ved gitt alder for makrell og mengde sild og makrell i havet (Olafsdottir mfl. 2015). Jo mer sild og makrell det var i havet, jo mer kortvokst ble makrellen. Temperatur ble også undersøkt, men den hadde ingen innvirkning på veksten. Trolig virker de samme mekanismene for kolmule og sild. Variasjonen har vært noe mindre for sild, mens størrelse ved alder har variert betydelig for kolmule de siste årene. Kolmulebestanden har da også hatt store svingninger det siste tiåret og var på et minimum rundt 2010. Sildebestanden har gått nedover siden toppåret i 2009, hovedsakelig på grunn av manglende rekruttering av sterke årsklasser siden 2004.

Utbredelse av fisk

Utbredelsen til pelagisk fisk sier noe om hvordan mattilgangen er (Figur 5). Fisken vil ofte ha begrenset vandring hvis den finner nok mat, mens den må foreta lange vandringer hvis mattilgangen er begrenset. Flere arter har lange vandringer hver vår og sommer. Makrellen er spredt fra Nordsjøen, nordover til Barents­ha­vet og vestover til sørspissen av Grønland. Også kolmula finnes over et stort område, som i stor grad sammenfaller med makrellens utbredelsesområde, men på større dyp. Silda vandrer fra norske­kys­ten og vestover til Island og Jan Mayen. Tradisjonelt har sild holdt seg i sentrale deler av Norskehavet hele sommeren. På midten av 90-tallet var silda midt mellom Norge og Island om sommeren, men etter hvert trakk den lengre nordover. Dette skjedde samtidig som større mengder makrell begynte å vandre inn i Norskehavet (Utne mfl. 2012). Midt på 2000-tallet fortsatte denne utviklingen for makrellen, og i 2010 var det makrell i hele Norskehavet. Slik har det vært hvert år siden (Nøttestad mfl. 2016). Silda har samtidig flyttet seg enda lenger ut mot nordvest og er nå om sommeren lokalisert i det kalde vannet i randområdet mellom Jan Mayen og Island. Makrellen dominerer de varmere sentrale områdene, fordi makrellen ikke trives i kalde vannmasser under 6 °C. I de mer arktiske havområdene får silda derfor beite i fred på forholdsvis gode tettheter av plankton. Sild og makrell beiter derfor i liten grad i de samme områdene, med unntak av området øst for Island. Der møtes ulike vannmasser i frontområder og gir god planktonproduksjon. Her finner vi både sild og makrell i det samme området. Kolmula finnes i stor grad i de samme områdene som de andre artene, men siden den holder seg betraktelig dypere i vannsøylen, unngår den direkte konkurranse med sild og makrell høyere oppe. Det er likevel samme planktongrupper de beiter på, for dyreplanktonet vandrer mellom dypet og overflaten hvert døgn i den lyse årstiden. Når det er mye sild og kolmule i Norskehavet, står kolmula dypere og silda høyere enn hvis det er lite av disse to artene (Huse mfl. 2012b). Kolmule får delvis konkurranse om maten fra mindre fisk i de dypere vannlagene, men kunnskapen om dette er begrenset.

Figur 5 Utbredelse av makrell (rød), sild (blå), kolmule (gul) og andre arter (lilla) i Norskehavet i juli 2016. Kartleggingen er gjort med flytetrål, noe som gjør at man i liten grad fanget kolmulen som står dypere nede. Kart: Valantine ­Anthonypillai.

Fisk beiter på fiskelarver

Pelagiske fisk konkurrerer ikke bare om krepsdyr- og bløtdyrplankton, de spiser også fiskelarver. Makrellen spiser simpelthen de byttedyrene den kommer over, uavhengig av hva byttet består av, og er lite målrettet mot enkeltgrupper innen planktonet. Makrellen gyter hovedsakelig godt vest for De britiske øyer og sør i Biscayabukten. Etter gyting vandrer makrellen nordover og passerer kolmulas gyteområde, som også er vest for De britiske øyer. I perioden når det er delvis sammenfall mellom makrell og kolmulelarver, spiser makrellen kolmulelarver den kommer over (Payne mfl. 2012). Makrellen fortsetter så nordover, og en stor andel finner veien opp langs norskekysten. Her tar de igjen sildelarver som har klekket utenfor Karmøy eller Møre (Figur 6). I mai–juni vil makrell og sildelarver delvis forekomme i de samme områdene rundt Vesterålen og nordover (Skaret mfl. 2015). Hvor omfattende denne beitingen på larver er, har vi ikke gode tall på. Store endringer i fiskeartenes utbredelse i tid og rom gjør det vanskelig å anslå hvor mange larver som blir spist hvert år. I vest gyter kolmula over et forholdsvis stort område, avhengig av innstrømmingen av varmt vann om våren; hvis det varme vannet spres utover i øst-vest-retningen, vil gytingen foregå over et stort område. Da vil makrellen i liten grad forekomme i samme område som kolmulelarvene. I slike år blir dermed bare en liten andel av kolmulelarvene utsatt for predasjon fra makrell. På samme måte vandrer bare en liten del av makrellbestanden opp mot Vesterålen og spiser sildelarver der. Selv en liten andel av makrellbestanden kan teoretisk sett spise opp alle sildelarvene i løpet av få dager hvis de forekommer i samme område og makrellen bare beiter på sildelarver. I realiteten blir sannsynligvis bare en liten andel av larvene spist av makrell. Med en mindre makrellbestand vil trolig utbredelsen bli redusert slik at de knapt forekommer i samme område som sildelarvene. Sildelarvene blir ikke bare spist av makrell. Kolmule tar sildelarver når den har muligheten, og en rekke andre fisker og sjøfugler som lundefugl og lomvi gjør det samme.

Figur 6 Sildelarver. Disse individene er bare et par dager gamle. Foto: Hav­forsk­nings­insti­tut­tet.

De aller fleste larvene som klekkes, dør ganske raskt av ulike grunner. Noen finner ikke nok mat i starten, noen blir spist og noen dør av andre årsaker. Beitingen på larvene kan likevel være én viktig faktor. Som beskrevet beiter pelagisk fisk i hele Norskehavet, både høyt oppe og lavere nede i vannsøylen. Samtidig har man periodevis sett redusert vekst hos flere av bestandene, spesielt hos makrell. I tillegg har man sett at den pelagiske fisken spiser hverandres larver. Alt dette sett sammen indikerer at den pelagiske fisken ikke har optimale vilkår, gitt de forholdene man har i havet nå. Det kan tenkes at endringer i vanntemperatur, havstrømmer eller andre forhold kan gi rom for høyere eller lavere produksjon i fremtiden, men man er likevel tilbakeholden med å øke fiskepresset på pelagisk fisk. Hvordan artene påvirker seg selv og hverandre er i liten grad tallfestet og blir fremdeles diskutert. Som nevnt er omfanget av predasjon på sildelarver og styrken i konkurranse om byttedyr mellom fiskeartene ikke tilstrekkelig kjent.

Samspill mellom fisk og andre arter

Har de siste årenes endringer i Norske­havet som er beskrevet i vår artikkel, hatt konsekvenser for andre arter i økosystemet? Det er vanskelig å svare på dette. Dels er det lite informasjon om andre komponenter i økosystemet og dels mangelfull kunnskap om de økologiske prosessene. Den gruppen som det er best informasjon om er sjøfugl. Mange sjøfuglarter i Norskehavet har opplevd dramatiske bestandsendringer siden begynnelsen av 1980-tallet, da bestandsovervåkingen startet i de største sjøfuglkoloniene. Dette gjelder særlig bestandene av lomvi som er redusert med 99 %, krykkje som er redusert med 78 % og lunde som har gått tilbake 75 %. Årsaken til de observerte endringene er delvis dårlig kjent, men en hypotese er at endringer i næringsforholdene (dyreplankton, små fisk av pelagiske og bunnlevende arter som sild, tobis og torskefisk) har en betydning. Noen av disse endringene i næringsforholdene er sannsynligvis påvirket av klimaendringer. Tilgjengeligheten av sildelarver er avgjørende for god produksjon av lundeunger på Røst og for andre pelagisk beitende sjøfugler i Norskehavet. Mangelen på sterke årsklasser av sild siden 2004 har i stor grad påvirket hekkesuksessen til flere av de pelagisk beitende sjøfuglbestandene i Norskehavet. Det er også en mulighet for at beiting fra den stadig økende makrellbestanden i Norske­havet i perioden etter 2007 har bidratt til redusert næringstilgang for sjøfugl. Havsule, derimot, er en art som har økt kraftig siden 1980-tallet, med mer enn en tredobling av den totale hekkebestanden. Denne økningen kan sannsynligvis tilskrives gode bestander av pelagiske fiskearter i sør, der i blant makrell.

Forvaltningsvurderinger

Det er mange forhold i samspillet mellom fisk og andre arter som ikke er sikkert påvist og tallfestet, derfor blir de heller ikke inkludert i rådgivningen og i forvaltningssammenheng. I forvaltningen anbefales det å holde bestandene på et rimelig høyt nivå for å sikre fremtidig rekruttering. Samtidig er det i tillegg til bestandsvurderingene, et ønske om å redusere variasjonen i kvoter fra år til år for å ha stabile forhold rundt samfunnsverdiene som fiskeriene utgjør, for fiskefartøyene, fiskemottak og annen landindustri. Dette begrenser muligheten for å øke fisket kraftig når bestandene er store. Basert på kunnskapsbasert forvaltning har det totale uttaket av pelagisk fisk vært høyt i flere tiår nå, og det jobbes med å forbedre presisjonen i bestandsberegningen for å forbedre forvaltningen ytterligere. Det er ingen tegn på at fiskebestandene skal endre seg drastisk i årene som kommer.

Referanser og videre lesning

Arneberg P og van der Meeren GI. (red.) 2016. Tilstandsrapport for Norskehavet. Fisken og havet nr. 1b-2016. 37 sider.

Huse G, Holst JC, Utne K, Nøttestad L, Melle W, Slotte A, Ottersen G, Fenchel T og Uiblein F. 2012a. Effects of interactions between fish populations on ecosystem dynamics in the Norwegian Sea – results of the INFERNO project Preface. Mar. Biol. Res. 8: 415–419.

Huse G, Utne KR, Fernö A. 2012b. Vertical distribution of herring and blue whiting in the Norwegian Sea. Marine Biology Research 8: 488–501.

Jansen T og Burns F. 2015. Density dependent growth changes through juvenile and early adult life of North East Atlantic Mackerel (Scomber scombrus). Fisheries Research 169: 37–44.

Nøttestad L, Utne KR, Oskarsson GJ mfl. 2016. Quantifying changes in abundance, biomass and spatial distribution of Northeast Atlantic (NEA) mackerel (Scomber scombrus) in the Nordic Seas from 2007 to 2014. ICES Journal of Marine Science 73: 359–373.

Olafsdottir AH, Slotte A, Jacobsen JA, Oskarsson GJ, Utne KR og Nøttestad L. 2015. Changes in weight-at-length and size-at-age of mature Northeast Atlantic mackerel (Scomber scombrus) from 1984 to 2013: effects of mackerel stock size and herring (Clupea harengus) stock size. ICES Journal of Marine Science 73: 1255–1265. doi: 10.1093/icesjms/fsv142.

Payne MR, Egan A, Fässler SMM, Hátún H, Holst JC, Jacobsen JA, Slotte A og Loeng H. 2012. The rise and fall of the NE Atlantic blue whiting (Micromesistius poutassou). Marine Biology Research 8: 475–487.

Skaret G, Bachiller E, Langøy H og Stenevik EK. 2015. Mackerel predation on herring larvae during summer feeding in the Norwegian Sea. ICES Journal of Marine Science 72: 2313–2321.

Utne KR, Huse G, Ottersen G, Holst JC, Zabavnikov V, Jacobsen JA, Oskarsson GJ og Nøttestad L. 2012. Horizontal distribution and overlap of planktivorous fish stocks in the Norwegian Sea during summers 1995–2006. Marine Biology Research 8: 420–441.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon