Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Nansenprogrammet: ­Havforskning i fjerne ­farvann i mer enn 40 år

Åsmund Bjordal (f. 1951) er utdannet som marin/fiskeribiolog fra University of California, Santa Barbara og Universitetet i Bergen. Forsker ved Fiskeriteknologisk forskningsinstitutt (FTFI)/Hav­forsk­nings­insti­tut­tet fra 1980-93 innen fiskeatferd og utvikling av fiskeredskap og akvakultur, og forsk­nings­direktør for marine ressurser 1993–2005. Bjordal har siden 2007 vært forskningsdirektør for Fagsenteret for ut­vik­lings­sam­arbeid (CDCF) – som bistår ut­vik­lings­land med å fremme bære­kraftige fiskerier, akvakultur og marint miljø. CDCF har samarbeidsprosjekter i 12 land i Afrika, Asia og Latin-Amerika. Det største prosjektet er imidlertid Nansenprogrammet som utføres i tett samarbeid med FNs matvareorganisasjon FAO, der tokt med forsk­nings­far­tøyet Dr. ­Fridtjof Nansen er et kjerne-element. (Se nettsidene www.imr.no, www.cdcf.no og www.eaf-nansen.org)

I mer enn 40 år har Norge med Nansenprogrammet vært en sentral bidragsyter i å kartlegge fiskeressurser og bygge opp kompetanse på hav­forsk­ning og fiskeriforvaltning i utviklingsland. Sentralt i dette arbeidet har forsk­nings­far­tøyet Dr. Fridtjof Nansen vært, et fartøy som har besøkt sjøområdene til mer enn 60 ulike land i Asia, Afrika og i Sør- og Mellom-Amerika. I enkelte av disse landene finnes det kun fiskeridata basert på Nansenprogrammets målinger. Programmet har imidlertid gjennomgått en systematisk vitenskapelig utvikling fra rene fiskeri­forsk­nings­under­søkelser til dagens mer helhetlige økosystemundersøkelser hvor dessuten både forsk­ning på havforurensning og havklima er integrert. Og forsk­nings­far­tøyet har også utviklet seg: I desember 2016 kommer den toppmoderne Dr. Fridtjof Nansen i arbeid som er fartøy nummer 3 i rekken, siden det første ble sjøsatt fra verftet Mjellem og Karlsen i Bergen i 1975.

Utviklingshjelp

Norges sterke tradisjoner innen sjøtransport og fiske gjorde det naturlig at norsk bistand startet med et fiskerisamarbeid i 1952. Prosjektet skulle bidra til utvikling av fiskeriene i den indiske provinsen Kerala. Historien har vist at målet ble nådd. Dette prosjektet som varte til 1972, var bredt anlagt, og i tillegg til det rent fiskerimessige hadde det også en klar samfunnsutviklingsprofil.

Mot slutten av 1960-tallet fremmet fiskeridirektør Klaus Sunnanå ideen om å bistå nylig uavhengige stater i den tredje verden med et hav­forsk­nings­far­tøy og norsk kompetanse for å kartlegge ressursgrunnlaget for fiskerier.

Denne ideen var sannsynligvis inspirert av de første ekspedisjonene til nordvest-Afrika med forsk­nings­far­tøyet Johan Hjort i 1959–60. Toktene ble ledet av Finn Devold, med fokus på kartlegging av pelagiske ressurser på strekningen Marokko-Ghana, som grunnlag for mulig norsk fjernfiske i disse områdene.

Selv om størje og andre pelagiske arter hadde hovedfokus, var det første toktet bredt vitenskapelig anlagt: F/F «Johan Hjort» ble ført av kaptein Petter Myrseth og den vitenskapelige stab besto av: Avdelingsleder Finn Devold, leder. Hav­fors­ker dr. phil. K. F. Wiborg, planktonundersøkelser. Hav­fors­ker Grim Berge, pro­duk­sjons­målinger. Hav­fors­ker A. Hylen, bunnfiske. Vitenskapelig assistent J. Hamre, størje- og haiundersøkelser. Hav­fors­ker­assis­tent P. Myrland, oseanografi. Konstruktør Kr. Wilhelmsen, tegner. (Devold 1960).

Nansen-fartøyene

I 1975 materialiserte Klaus Sunnanås idé seg gjennom overlevering av det første forsk­nings­far­tøyet Dr. Fridtjof Nansen (DFN-1) fra verftet Mjellem og Karlsen i Bergen. Grunnen til at båten fikk Dr-tittel var at Sovjetunionen allerede hadde et forsk­nings­far­tøy med navnet Fridtjof Nansen til ære for Nansens innsats både som hav­fors­ker og hans humanitære innsats for flyktningene i Øst-Europa etter første verdenskrig. Rent symbolsk passet dette navnet også godt til et fartøy som skulle drive hav­forsk­ning til nytte for utviklingsland. Det første fartøyet var mal til «Nansen-klassen» – det vil si flere tilsvarende forsk­nings­far­tøyer, som Michael Sars og Håkon Mosby (Norge), Noruega (Portugal) og Bien Dong (Vietnam).

DFN-1 ble avløst av DFN-2, som ble bygget i Flekkefjord i 1993. Etter 23 års tjeneste for Nansenprogrammet i tropiske farvann var DFN-2 modent for utskifting. Etter en omfattende rehabilitering ble fartøyet omdøpt til Kristine Bonnevie og gikk inn i Hav­forsk­nings­insti­tut­tets hjemmeflåte som erstatning for Håkon Mosby. Kristine Bonnevie ble utnevnt til Norges første kvinnelige professor i 1912 (Nordal mfl. 2012). Hun var marinbiolog ved Universitetet i Oslo, der hun blant andre var kollega av G. O. Sars og Johan Hjort.

I 2012 vedtok regjeringen å finan­siere DFN-3, som skal overleveres fra det spanske verftet Astilleros Gondan i desember 2016. Etter en 3-måneders testperiode i norske farvann vil det nye fartøyet starte første tokt i Afrika i april 2017.

Figur 1 viser de 3 Nansen-fartøyene. Fartøyene har vært driftet av Hav­forsk­nings­insti­tut­tet, med norske sjøfolk, toktleder og forsk­nings­tek­ni­ker, mens det øvrige toktpersonalet har vært fors­kere fra samarbeidslandene. I motsetning til toktene med Johan Hjort i 1959–60, der formålet var å finne alternative ressurser for norske fiskere, har Nansenprogrammet hele tiden vært gjennomført som ren bistand til utviklingsland uten kobling til norske fiskeriinteresser.

Figur 1 F/F Dr. Fridtjof Nansen-fartøy (i parentes: operasjonsperiode og fartøylengde): DFN-1 (1975–93, 48 meter)
Figur 1 F/F Dr. Fridtjof Nansen-fartøy (i parentes: operasjonsperiode og fartøylengde): DFN-2 (1993–2016, 57 meter)
Figur 1 F/F Dr. Fridtjof Nansen-fartøy (i parentes: operasjonsperiode og fartøylengde): DFN-3 (2016–, 75 meter)

Nært samarbeid med FN

Miljø- og ressursundersøkelsene med DFN-1 og -2 har vært en kjerneaktivitet i Nansenprogrammet. Siden starten i 1975 er det gjennomført tokt i mer enn 60 land, hovedsakelig i Afrika, men også i Asia og Latin-Amerika (Figur 2). Hovedmålet har vært å samle inn marine data og kartlegge fiskebestandene som grunnlag for bærekraftig fiskeriforvaltning. En annen viktig side er opplæring av lokalt fors­ker­per­so­nell, både om bord og gjennom kompetansebygging i de respektive lands forskningsinstitutt.

Figur 2 Operasjonsområde for de to første fartøyene – angitt i lys blått langs kystene av de respektive samarbeidsland.

Nansenprogrammet har nærmest i sin helhet vært finansiert av Norad/UD og vært gjennomført i nært samarbeid med FAO; FNs matvareorganisasjon. FAO har hovedansvaret for gjennomføringen og avtaler med ulike land, mens Hav­forsk­nings­insti­tut­tet drifter fartøyet og har ansvaret for de vitenskapelige resultatene og opplæring av lokale fors­kere.

Fra ressurskartlegging til økosystemundersøkelser

Gunnar Sætersdal, som var direktør for Hav­forsk­nings­insti­tut­tet fra 1970 til 1987, var sentral i oppbyggingen av Nansenprogrammet. Han var sterkt engasjert i oppbyggingen av fiskeri­forsk­ning og fiskeriforvaltning i utviklingsland, og etter at han gikk av som direktør arbeidet han i sine siste 10 år av sitt liv i sin helhet for Nansenprogrammet. De marine ressursene i mange utviklingsland var dårlig kartlagt, så den første fasen var stort sett rettet mot kartlegging av ressursgrunnlaget i mange nylig selvstendige stater. Det ble blant annet påvist betydelige ressurser av mesopelagisk fisk i Omangulfen og i det Arabiske hav og store pelagiske bestander på kysten av Vest-Afrika. I øst-afrikanske farvann ble det stort sett påvist et svakt ressursgrunnlag. Her var de negative funnene like viktige som de positive, da en kunne fraråde store investeringer i fiskeflåter der ressursgrunnlaget ikke var til stede. Undersøkelsene i perioden 1975–93 er oppsummert i en fyldig FAO-rapport (Sætersdal mfl. 1999).

Etter hvert som fiskeriene utviklet seg i afrikanske farvann så en imidlertid klare tegn til overbeskatning av flere bestander. Da ble fokus endret fra ren ressurskartlegging til overvåking av fiskebestandenes størrelse, med mål om å gi ulike lands myndigheter råd for en bærekraftig forvaltning av fiskeressursene. Samtidig ble det lagt større vekt på institusjonsbygging innen hav­forsk­ning i flere samarbeidsland. Selv om fiskeressurser har vært hovedfokus, har siden starten systematiske oseanografiske observasjoner også vært et viktig element i arbeidet.

Siden 2006 har programmet blitt videre­ut­vik­let i mer økosystemorientert retning og endret navn til The Ecosystem Approach to Fisheries/Nansen Programme. I tillegg til økosystemtokt har det også har vært gjennomført flere tokt rettet mot grunnleggende miljø­under­søkelser i forbindelse med petroleumsutvinning i land som Angola og Ghana, inkludert bunnkartlegging med sediment og benthos-analyser.

Resultater

Nansenprogrammet har vært vellykket og skapt varige verdier. Det er samlet inn enorme mengder marine data i ellers datafattige områder. For mange av samarbeidslandene er dette det eneste datagrunnlaget de har å vise til. Disse dataene er verdifulle – ikke bare for det enkelte land, men også i regional og global sammenheng.

Figur 3 Ulike eksotiske fisk fra Nansen fotodatabase (Foto: O. Alvheim, Hav­forsk­nings­insti­tut­tet).

I Nansen-programmets database (NanSis) er det registrert over 4500 fiskearter, hvorav 2600 med tilhørende foto. Kun et fåtall av disse er kommersielt interessante, mens de fleste er av mer eksotisk karakter og viktige i en biodiversitetssammenheng (Figur 3). Gjennom årene har en også funnet en rekke nye arter, både fisk og evertebrater. Med miljøundersøkelsene har artstilfanget økt betydelig gjennom registrering av arter i sediment, benthos og bunnlevende arter. Figur 4 viser et eksemplar av en svømmende sjøpølse fra 1000 meters dyp utenfor Ghana.

Figur 4 Svømmende sjøpølse fra 1000 meters dyp utenfor Ghana (Foto: Hav­forsk­nings­insti­tut­tet).

Utenfor kysten av Ghana ble det også kartlagt et dypvanns korall­rev, som ved nærmere undersøkelse viste seg å være Lophelia, samme art som i korallrevene langs norskekysten. Så dersom man dykker ned til 4–500 meter i tropiske farvann er det således sammenlignbart med våre breddegrader.

Mange land har kun hatt sporadiske tokt, mens land som Angola, Namibia og Sør-Afrika har hatt kontinuerlig toktvirksomhet som har gitt tidsserier med data. Disse er meget verdifulle, spesielt i klimasammenheng, og ble blant annet brukt i NansClim-prosjektet for å studere klimaeffekter på det marine økosystemet i det sørvestlige Afrika (Benguela-regionen). (Jarre mfl. 2015).

Nansenprogrammet har videre bidratt til kompetanse- og institusjonsbygging på marine undersøkelser, analyse og vurdering; inkludert over 100 master- og doktorgrader i tillegg til den verdifulle praktiske opplæringen ombord i fartøyet under tokt.

Mye av toktvirksomheten er regional, og fartøyet har vært et viktig møtested for fors­kere fra ulike land i samme region. Dette har bidratt til økt tillit, samarbeid og forståelse mellom kolleger fra ulike land, noe som er fundamentalt for forvaltning av felles bestander og økosystemer.

I 2007 mottok Norad og Hav­forsk­nings­insti­tut­tet den internasjonale prisen Kungsfenan for Nansenprogrammets innsats for bærekraftige fiskerier i utviklingsland – og i 2014 ble Nansenprogrammet framhevet som en av FAO’s «Success stories».

Veien videre

I 2015 lanserte regjeringen programmet Fisk for utvikling – en større satsing på norsk utviklingssamarbeid for bærekraftige fiskerier og akvakultur. Dette er en fremtidsrettet og riktig satsing for å nytte norsk kompetanse til å bistå utviklingsland til bærekraftig høsting og produksjon av mat fra hav og ferskvannssystemer.

Som en viktig del av programmet, satses det på en styrking og videre­føring av Nansenprogrammet, og med det nye fartøyet er vi fra 2017 rustet til å gå inn i en ny fase av Nansenprogrammet. Selv om fiskeressurser fremdeles vil ha fokus, vil det nye programmet ha en bredere tilnærming enn tidligere – mot økosystem og biodiversitet, samt effekter av klimavariasjoner, klimaendringer, havforsuring og for­urens­ning, inkludert plastavfall i havet.

Forskning og kunnskap er et nødvendig grunnlag for bærekraftig utvikling innen fiskeri og akvakultur. Med satsing på det nye Nansenprogrammet er man derfor godt i gang, men skal man lykkes med Fisk for utvikling, så er det en forutsetning at det også satses på de andre forsk­nings­områdene, samt utdanning, forvaltning og nærings­utvikling.

Referanser og videre lesning

Devold F. 1960. F/F «Johan Hjort»s tokt til Nordvest-Afrika. Årsberetning vedkommende Norges Fiskerier 1959, Nr. 9: 49–64.

Jarre A, Hutchings L, Kirkman SP, Kreiner A, Tchipalanga PCM, Kainge P, Uanivi U, van der Plas AK, Blamey LK, Coetzee JC, Lamont T, Samaai T, Verheye HM, Yemane DG, Axelsen BE, Ostrowski M, Stenevik EK og Loeng H. 2015. Synthesis: climate effects on biodiversity, abundance and distribution of marine organisms in the Benguela. Fisheries Oceanography 24: 122–149.

Nordal I, Hessen DO og Lie T. 2012. Kristine Bonnevie – Et fors­ker­liv. Cappelen Damm, 440 sider.

Sætersdal G, Bianchi G, Strømme T og Venema SC. 1999. The Dr. Fridtjof Nansen Program 1975–1993. Inves­ti­gations of fishery resources in developing regions. History of the program and review of results. FAO Fisheries Technical Paper, 434 sider.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon