Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Kartlegging av hav­edder­kopper fra nord­norske farvann

Halldis Ringvold (f. 1969) er utdannet cand. scient. fra NTNU, og jobber som marinbiolog og forsker. Hun har jobbet innen forskning, fiskeri og havbruksnæringen i 20 år, og arbeider nå i enkeltpersonforetaket Sea Snack Norway (SSN) (www.buzzingkid.no). SSN har stått for gjennomføringen av ulike forskningsprosjekter, inkludert utgivelse av fagartikler om blant annet sjøstjerner, sjøpølser, ribbemaneter og havedderkopper fra dyphavet. Hun er også en ivrig hobbyfotograf, særlig under vann.

Havedderkopper er morsomme skapninger. De er ofte små, og har tynn kropp og lange bein. Når de beveger seg på havbunnen er det nesten som å se en sakte film. Det finnes ikke så mye informasjon om havedderkopper fra norskekysten, men gjennom det marine programmet MAREANO, som blant andre Havforskningsinstituttet startet i 2006, reiser man jevnlig ut på tokt, og bunnndyr blir samlet inn. Vi har nå funnet totalt 21 arter havedderkopper i dette materialet, og særlig en art er spesiell fordi det er første gang den er funnet langs norskekysten. Den har ikke noe norsk navn, men på latin heter den Cilunculus battenae. Hvordan foregår et havforskningstokt? Hva slags fangstredskaper blir brukt? Hvordan blir dyrene samlet inn og studert – og hva blir resultatet til slutt?

Lite informasjon om havedderkopper tilgjengelig

Havedderkopper er ikke det vi har forsket mest på i Norge. Det kan være fordi de fleste artene er ganske små, og derfor vanskelige å finne. Denne dyregruppen er heller ikke av kommersiell interesse som torsk og laks, og har nok derfor heller ikke blitt prioritert. De mest omfattende studiene av disse skapningene fra norske farvann ble publisert for mer enn 100 år siden, fra den tiden marinbiolog G. O. Sars, A. M. Norman og H. Prell publiserte sine studier.

Alt stoffet du leser om i denne artikkelen er blitt publisert i en artikkel i tidsskriftet Marine Biology Research (Ringvold mfl. 2015). En av medforfatterne på artikkelen er engelskmannen Dr. Roger Norman Bamber (1949–2015). Han var en internasjonalt anerkjent forsker på hav­edder­kop­per, eller «pycnobeasts» som han selv kalte dem. Han publiserte sin første artikkel om emnet allerede i 1979, men døde dessverre i 2015.

MAREANO-programmet

MAREANO-programmet (marin areal database for norskekysten, www.mareano.no) ble startet i 2006. Hav­forsk­nings­instituttet, Norges geologiske under­søkelse og Kartverket sjødivisjonen utgjør utøvende gruppe i MAREANO, og gjennomfører den daglige faglige driften. Programmet ble satt i gang for å samle inn biologiske, kjemiske og fysiske data fra norske­kys­ten; som bunntyper, naturtyper, geologiske forhold, bunnfauna, biologisk mangfold og produksjon, miljø­status for sedimentene og detaljerte dybdekart. Resultater fra programmet publiseres jevnlig. Havedderkoppene, som denne artikkelen handler om, ble innsamlet i forbindelse med MAREANO-toktene fra 2007–2009. Vi ønsket å se hvor mange arter vi kunne finne. Deretter ville vi sammenligne informasjonen om artene med informasjon om dyp, temperatur og strøm, for å se om vi kunne finne ut om noen arter foretrakk for eksempel grunt eller dypt vann, kalde eller varme vannmasser.

Om havedderkopper og oppbyggning

Havedderkopper tilhører leddyrene, det vil si samme gruppe som edderkoppene vi finner på land, selv om havedderkoppene ikke kan spinne vev. (Det finnes faktisk en edderkopp, «vannedderkopp» som lever fullt neddykket i vann, og som kan spinne vev, men den lever i ferskvann – og tilhører våre landedderkopper.)

Havedderkoppene har øyne, en snabel (munnparti), sakseklør, følere og de fleste har fire par bein med mange ledd (eller knær). På latin heter havedderkopper Pycnogonida, noe som også betyr «med mange knær». Noen arter er kun få millimeter lange, mens de største kan bli 70–80 cm lange mellom klospissene. Det er hannen som bærer eggene, og de kan sees som små kuler på beina. De fleste havedderkoppene har en gul-brun til kremaktig farge, men noen kan også ha sterkere farger som oransje og rød. Som for reker og andre krepsdyr må havedderkoppene skifte skall for å vokse.

Figur 1 Havedderkopper kan være fra få millimeter lange til 70–80 cm mellom klospissene. De to bildene viser en liten art, Cilunculus battenae (over), og en stor, Colossendeis proboscidea (under). Foto: Arne Hassel / Havforskningsinstituttet.
Figur 2 Mange havedderkopper har øyne, og «øye-tappen» kan være med på å bestemme hva slags art det er. Her vises en rekke med «øye-tapper» fra ulike arter. Foto: Arne Hassel / Havforsknings­instituttet.
Figur 3 De fleste havedderkopper har klør; noen med store og noen med små klør. De to bildene viser eksempler på hvordan klørne til noen ulike arter ser ut. Foto: Arne Hassel / Havforskningsinstituttet.

Noen havedderkopper kan svømme, men de fleste artene lever som rovdyr på havbunnen. Det at de karakteriseres som rovdyr er kanskje vanskelig å forstå da dyrene beveger seg så sakte, men de får i seg mat ved å suge ut mat fra andre dyr – med snabelen sin. De spiser for eksempel sjøanemoner, nakensnegl og svamp.

Beskrivelse av innsamlingsområdet

Vi samlet inn bunndyrsmateriale fra i alt fire hovedområder i Nord-Norge: Fra yttersiden av Lofoten til Tromsø, utenfor Tromsø, langs Eggakanten, og på kontinentalsokkelen- og skråningen nord-vest i Barentshavet (Figur 4).

Figur 4 Figuren viser de fire hovedområdene som vårt havedderkopp-materiale er hentet fra.

Områdene utenfor Nordland og Tromsø er et av Norges mest varierte undervannslandskap med store banker som her og der blir avbrutt av dype canyoner eller raviner. Den norske kontinentalsokkelen er smalest og grunnest utenfor Vesterålen. Bleiksdjupet ligger i dette området og er den største kjente undervannscanyon i Norge. Her er det unike miljøforhold hvor dyphavsarter, inkludert sjeldne arter, opptrer nær kysten. Et eksempel er funnet vi gjorde av den sjeldne nakensneglen Doridoxa ingolfiana som ble beskrevet av Bergh i 1899. Flere av undervannscanyonene- og ravinene i området mellom Lofoten og Senja er dypere enn 1000 meter, og de raste trolig ut i forbindelse med istiden. Canyonene strekker seg fra kontinentalsokkelen og ned til dyphavsslettene på under 2000 meters dyp. Vårt materiale av havedderkopper ble innsamlet fra 78–2609 meters dyp, og omfatter innsamling fra de grunneste bankene på kontinentalsokkelen, via kontinentalskråningen og til og med dypvannsslettene.

Hvordan ble havedderkoppene samlet inn?

MAREANO-programmet gjennomfører to årlige tokt; et vårtokt og et høsttokt. Det er forskningsfartøyene F/F G. O. Sars og F/F Johan Hjort som blir benyttet til innsamlingen. Før hvert tokt sitter forskere og andre involverte i flere møter for å avgjøre hvor man skal samle inn bunndyr denne gangen, og eventuelt hvor mange steder (stasjoner) man rekker å samle inn fra når man har begrenset med tid. Ofte varer et slikt tokt i en måned. Noen ganger legger man toktet til Nord-Norge, og noen ganger går de lengre sør, som nær Møre og Romsdal. Når alt dette er avklart, og alle andre forberedelser, som innkjøp av bøtter og spann og mat er unnagjort, vil forskningsfartøyet kunne gå ut fra kai. Det stimer ut til nærmeste stasjon og begynner innsamlingen av bunndyr. Ved hver stasjon blir en sonde (CTD) heist ned i vannet, og den måler ledningsevne, temperatur og dyp. Når disse data er registrert heises den opp og inn i båten igjen. Deretter setter mannnskapet ut et undervannskamera som kan styres fra båten. Når kameraet har nådd bunnen setter man det først helt ned på bunnsedimentet. Deretter begynner man å filme alt man ser rundt seg for å få et godt overblikk over hvordan det ser ut der nede, og ofte er det helt uforstyrrede områder man har nådd ned til. Et slikt videoopptak gir en pekepinn til forskerne om hvilke områder som er egnet eller uegnet for vanlig innsamlingsutstyr. Noen steder kan det for eksempel være for mye stein, og man vil kunne ødelegge tråler og sleder om man hadde begynt å bruke det her.

Når man er ferdig med filmingen av havbunnen gjør man klart for å begynne med innsamling av bunndyr. Det skjer på det samme stedet. Ulike redskaper blir benyttet etter tur, helst flere på samme sted (stasjon), om været er bra. Redskapene senkes, og de fleste taues bortover bunnen (gjerne i 15–20 minutter) før de heves igjen. Hvert enkelt redskap er konstruert for å samle inn dyr fra ulike steder på havbunnen. En grabb er for eksempel konstruert for å ta prøver av et veldig lite område. Den «hogger» seg ned i havbunnen for å fange fauna som lever inni sedimentet (det som heter infauna, som for eksempel børstemark og skjell). En bomtrål dras bortover bunnen og vil samle dyr som lever oppå sedimentet (det som heter epifauna, som for eksempel sjøstjerner, sjøpølser, koraller og svamp). RP-sleden trekkes også bortover bunnen, men den fanger bare inn dyr som lever i overkant av sedimentet (det som heter hyperbenthos, som for eksempel tanglopper og reker). Når alle disse ulike redskapene kommer opp på dekk, fulle av bunndyr, mudder og stein, blir alt materialet siktet. Man bruker da sikter med ulike størrelser slik at man samtidig med å fjerne mudder og stein, også sorterer dyrene i ulike størrelser. Til slutt blir alle dyrene konservert på enten ren sprit eller på formalin i lufttette plastikkbokser.

Hvor mange havedderkopper fant vi?

I alt fant vi ca. 4000 individer havedderkopper, og etter å ha brukt litt tid på identifisering så vi at vi hadde funnet 21 arter totalt. Disse artene tilhørte 9 slekter. Vi fant kun havedderkopper på 15 % av det totale antallet stasjoner. En av grunnene til at det ikke ble registret havedderkopper på flere stasjoner kan være at de er sjeldne. En annen grunn kan være at de ofte opptrer enkeltvis på havbunnen og er vanskelige å fange med våre redskap. Vi vil jo strengt tatt kun få opp et «øyeblikksbilde» av hvordan det ser ut der nede når vi bruker et fangstredskap. Når man får liten fangst kan man også spørre seg selv om våre fangstmetoder er optimale, eller om vi burde finne nye metoder for å få tak i dyrene.

Navn på noen av artene vi fant

Vi fant arten Cilunculus battenae – dette er første gang den er registrert i norske farvann. Arten ble beskrevet av Bamber og Thurston i 1993 fra Færøyene. Tidligere var den registrert fra 690–1160 meters dyp, mens vi fant den også på grunnere vann (388 meters dyp). Vi fant også flere arter som bare var funnet noen få ganger i norske farvann tidligere. Dette var Boreonymphon ossiansarsi, Boreonymphon robustum og Pseudopallene brevicollis. Alle ble funnet dypere enn 700 meter. Vi fant 38 individer av Pseudopallene brevicollis, og denne hadde man tidligere bare funnet én gang tidligere fra norskekysten. Den har derfor tidligere blitt sett på som sjelden, men med våre funn av 38 individer kan man ikke kalle den sjelden lenger. Vi fant også Pseudopallene longicollis – dette er første gang den er registrert i Arktiske farvann, i vann med minusgrader. Callipallene producta har tidligere bare blitt funnet nord til Skarnsundet and Apelvær (ca. 64 ¾ °N), mens i vårt materialet fant vi den lengre nord enn dette.

Havedderkopp-faunaen i Antarktis er mer artsrik enn den i Arktis. De to polområdene har ingen felles arter, men faunaen er begge steder dominert av en familie; Nymphonidae. Innen familien Nymphonide finner man slekten Nymphon, og den har blitt registrert over hele kloden – fra polene til tropene, og fra fjæra og ned på de største havdyp. Vi fant også mange individer i slekten Nymphon fra Nord-Norge, faktisk så var dette den slekten, ikke helt uventet, vi registrerte mest av. Hele 58 % av individene og 52 % av artene vi fant tilhørte denne slekten.

Ulike arter funnet i varmt og kaldt vann

Det viser seg at temperatur er svært viktig når det gjelder utbredelsen av havedderkopper. Vi fant tre ulike vannmasser i forskningsområdet vårt:

– varmt Atlanterhavsvann (>0,5 °C) som man finner fra overflaten og ned til ca. 600 meters dyp

– en overgangssone med en blanding av varme og kalde vannmasser (600–900 meters dyp)

– kaldt dypvann (under –0,5 °C) som man finner under 900 meters dyp.

Artene Nymphon leptocheles og Nymphon tenellum ble stort sett funnet i den varme vannmassen (Figur 5). Seks arter Nymphon ble stort sett funnet noe dypere ned, i over­gangs­sonen. De artene som likte seg best i den aller kaldeste vannmassen var Boreonymphon abyssorum, Boreo­nymphon ossiansarsi og Ascorhynchus abyssi. Den arten vi fant flest av var Nymphon macronyx, og den ble det tatt mange eksemplarer av med alle typer redskap. Det høyeste antallet arter vi fant på én og samme stasjon var åtte arter.

Figur 5 Figuren viser alle artene i vårt materiale i forhold til hva slags «vektet-gjennomsnittsdyp» de har.

Hvor trives havedderkoppene best?

Når vi har samlet inn en masse data om en dyregruppe, slik som vi har gjort her, kan man også kjøre statistikk på all informasjonen samtidig. En metode kan være noe som heter en cluster-analyse, det vil si at man grupperer de data man har for å se om noen av artene passer inn i samme gruppe. Når vi grupperte havedderkoppene viste det seg at vi fikk fire ulike grupper, eller clusters. Vi fant derfor frem en annen statistisk analysemetode og kjørte analysen på nytt for å se om vi kunne finne de samme fire hovedgruppene, og det gjorde vi. Vi fant ut at de fire gruppene kunne relateres til hvilke vannmasser det var i området. De fire gruppene vi fant var: Arter i gruppe 1 likte seg best i varmt vann. Arter i gruppe 2 likte seg best i overgangssonen mellom varmt og kaldt vann. Arter i gruppe 3 likte seg best i kaldt vann. Arter i gruppe 4 likte seg i alle tre vannmasser som er nevnt over.

Hvordan er utbredelsen av arter i forhold til dypet?

Sånn cirka halvparten av alle artene i vårt materiale fant vi under 500 meters dyp, et område med ganske kaldt vann (overgangssonen). På 800–900 meters dyp fant vi flest antall arter, eller et «artsmaksimum» som man også kan kalle det, mens under 900 meter og nedover i dypet ble det funnet færre arter igjen.

Utbredelsen til mange ulike dyr i havet begrenses av faktorer som for eksempel dyp, temperatur, vannmasser eller sediment. Noen arter tåler ikke kalde vannmasser, og noen finner man ikke på mudderbunn fordi føden deres befinner seg på hardbunn. Det er ennå mye man ikke vet om havedderkopper, men studier som denne er med på å øke forståelsen for deres biologi og økologi.

På dyphavsslettene er det mudder. Mye mudder! Det fant vi også ut når vi trålte i disse områdene. Flere ganger når bomtrålen ble brukt i disse områdene var den veldig tung når den skulle dras opp. Når den kom opp på dekk ble hele båtdekket, og noen gang også vi som jobbet på dekk, tilgriset av mudderet. En av de havedderkoppene vi fant der, og som er kjent for å trives der er Anoplodactylus petiolatus. De fleste arter havedderkopper liker seg imidlertid på hardbunn. Det er her de aller fleste havedderkoppene finner andre bunndyr de kan spise på, eller gjemme seg hos.

På grunt vann, til og med der vi bader, kan vi av og til finne en litt tykkfallen havedderkopp med noe korte bein. På norsk kalles den gjerne tykk havedderkopp eller sjøroselus, og på latin Pycnogonum litorale. Den er ikke farlig for de som bader. Den velger seg ofte ut sjøanemoner, hvor den sitter og stikker snabelen sin inn i bløtdelene til anemonen og suger ut innmaten. Den har også blitt funnet på sjøpølser og børstemark. Hav­edder­kop­per blir selv spist av andre dyr, som for eksempel reker og krabber.

Figur 6 Bildet viser en tykk havedderkopp/sjøroselus eller Pycnogonum litorale som den heter på latin. Foto: Halldis Ringvold / Sea Snack Norway.

Dersom du har blitt mer fascinert av havedderkopper etter å ha lest denne artikkelen kan du for eksempel besøke nettsidene Pycno Base (http://www.marinespecies.org/pycnobase/).

Referanser og videre lesning

Bamber RN, Thurston HM. 1993. Deep water pycnogonids of the Cape Verde Slope. Journal of the Marine Biological Association of the United Kingdom 73: 837–867.

Ringvold H, Hassel A, Bamber RN, Buhl-Mortensen L. 2015. Distribution of Sea Spiders (Pycnogonida, Arthropoda) off northern Norway, collected by MAREANO. Marine Biology Research 11: 62–75. http://dx.doi.org/10.1080/17451000.2014.889308.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon