Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Ribbemaneter i norske farvann – og en ny art for norskekysten!

Halldis Ringvold (f. 1969) er utdannet cand. scient. fra NTNU, og jobber som marinbiolog og forsker. Hun har jobbet innen forskning, fiskeri og havbruksnæringen i 20 år, og arbeider nå i enkeltpersonforetaket Sea Snack Norway (SSN) (www.buzzingkid.no). SSN har stått for gjennomføringen av ulike forskningsprosjekter, inkludert utgivelse av fagartikler om blant annet sjøstjerner, sjøpølser, ribbemaneter og havedderkopper fra dyphavet. Hun er også en ivrig hobbyfotograf, særlig under vann.

Hva er egentlig en ribbemanet? Hvilke arter er vanlige i Norge, og hva er forskjellene på en monstermanet, et sjøstikkelsbær eller en dvergagurkkammanet? I september 2014 ble det observert en noe uvanlig blanding av ribbemaneter både ved Arboretet (nær Bergen) og ved Flødevigen (nær Arendal). Foruten tre arter som er vanlige for norskekysten ble den beryktede monstermaneten (Mnemiopsis leidyi) observert. Denne arten lever opprinnelig i Amerika, men har kommet med ballastvann til Europa. I tillegg fant vi en art som viste seg å være ny for norskekysten, Beroe gracilis, eller dvergagurkkammanet som den heter på norsk. Denne ble identifisert ved hjelp av utseende, men også ved genetiske analyser.

Hva er en ribbemanet?

Ribbemaneter, eller Ctenophora som de heter på latin, er marine dyr. De kalles også gelé-plankton og kan se ut som en klump med gelé. Både vanlige brennmaneter og ribbemaneter er gelé-plankton, og ligner litt på hverandre, men da vanlige maneter er tilnærmet flate, ser ribbemanetene mer ut som en pose eller en sekk. Ser man godt etter, ser man også noen hår (cilier) som beveger på seg langs sidene. Noen arter ribbemaneter, som sjøstikkelsbær (Pleurobrachia pileus), har lange tentakler som henger løst i vannmassene. Når små plankton kommer forbi vil de henge seg fast – og ribbemaneten kan da dra inn tentaklene mot munnen og spise dem. Andre ribbemaneter, som agurkmanet (Beroe cucumis), har ikke slike lange tentakler, men de har en stor munn og sluker hele byttet i ett jafs. Se Figur 1 for ulike typer ribbemaneter som vi kan finne langs norskekysten.

Figur 1 Andre arter i rekken ribbe­maneter fra ­norske far­vann. Monstermaneten og lobemaneten ligner en god del, men kan skilles ved at 1) munnloben og 2) stato­cysten har ulik plassering i forhold til hverandre. På monster­maneten når de orale lobene helt opp til stato­cysten. Foto: ­Halldis Ringvold, unntatt lobe­maneten som er tatt av ­Anders Hobæk, NIVA. Sjøstikkelsbær,Pleurobrachia pileus
Monstermanet,Mnemiopsis leidyi
Lobemanet,Bolinopsis infundibulum
Agurkmanet,Beroe cucumis

Man kan ofte se ribbemaneter med det blotte øyet der de svømmer i de øvre vannlag, eller også på dypere vann under en dykketur. Ribbemaneter blir riktignok ofte oversett da mange av dem er små og gjennomsiktige, men prøv på en vindstille dag og gode solforhold. Da er de lettest å oppdage. Flesteparten er kun få cm lange, men noen kan bli over 10 cm.

En ny art av ribbemanet er registrert i norske farvann

I september 2014 besøkte forfatteren Arboretet på Milde (sør for Bergen sentrum) flere ganger for å nyte det fine været. Særlig buktene der ute ble besøkt for å kunne studere alt planktonet som beveget seg i havoverflaten. Ved flere anledninger ble uvanlig mange ribbemaneter observert, og det ble fort klart at dette var den beryktede monstermaneten (Mnemiopsis leidyi). Monstermaneten lever opprinnelig i Amerika, men den ble spredt til Svartehavet med ballastvann for mange år siden. Den spredte seg senere videre, både øst -og vestover, og har etter hvert nådd norskekysten. Den bærer sitt navn med rette for den kan spise sin egen kroppsvekt 15 ganger i løpet av et døgn, den kan utøve selvbefruktning og danner tusenvis av egg. Den spiser blant annet fiskeegg, så den kan være en potensiell trussel mot våre kommersielle fiskebestander.

I tillegg til monstermaneten ble også de «vanlige» sjøstikkelsbærene, og tre andre arter av ribbemaneter observert; lobemanet, agurkmanet og en ukjent, liten art som lignet agurkmanet. På latin heter de henholdsvis Bolinopsis infundibulum, Beroe cucumis og den lille ble foreløpig bare kalt Beroe sp. (noe som betyr at den tilhører slekten Beroe). Den vanlige agurkmaneten vi kjenner i Norge fra før av er ganske stor og bred, mens den lille, ukjente maneten var mye mindre og slankere. I alt elleve individer av den lille, ukjente arten ble forsiktig hentet ut fra det øvre vannlaget med et desi­liter­mål. Etter en liten kjøretur ble de fotografert på laboratoriet med Canon PowerShot D30 (Figur 2).

Figur 2 Dvergagurkkammaneten (Beroe gracilis) som nylig ble funnet for første gang i Norge. Den ble funnet både ved Arboretet (Bergen) og i Fløde­vigen (Arendal). Foto: Halldis Ringvold/ Sea Snack Norway.
Dvergagurkkammanet som har spist et sjøstikkelsbær. Foto: Halldis Ringvold/ Sea Snack Norway.
Vannkanalenes snirklete sidekanaler synes godt i vevsstrukturen på agurkmaneten, men ikke på dvergagurkkammaneten (neste bilde), og skiller de to artene fra hverandre. Foto: Halldis Ringvold/ Sea Snack Norway.
Dvergagurkkammaneten. Foto: Halldis Ringvold/ Sea Snack Norway.

Når vi studerte disse nye individene så vi at maneten var svakt rosa, og kroppen var noe sammentrykt. Den var ca. 3 cm lang og hadde 8 meridionalkanaler (vannkanaler) med sidekanaler. Det som var spesielt med denne arten var at sidekanalene bøyde seg innover – og ikke utover (som de gjør for vår vanlige augurkmanet) (Figur 3). Det ble etterhvert klart at dette var en ny art for norskekysten! Den lille, ukjente arten ble identifisert til Beroe gracilis. Vi publiserte funnene i tidsskriftet Marine Biodiversity Records (Ringvold m.fl. 2015).

Beroe gracilis tilhører kam­mane­tene. Navnet kammanet kommer av at den har kammer av hår (cilier) langs kroppen. Arten er den minste av kammanet-artene, og navnet vi bruker i dagligtale (eller trivialnavnet) er derfor dvergagurkkammanet.

Parasitter på ribbemanetene

Etter at det var tatt bilder av dverg­agurk­kammaneten la vi også merke til at det var mange parasitter på dem. Angslagsvis 30–40 parasitter på hvert individ, og parasittene satt på den bakre 2/3-delen av kroppen (Figur 2). Det er mange ulike typer parasitter på ribbemaneter. Noen av dem er tanglopper, tanglus, sjøanemoner og andre ribbemaneter. Vi må studere denne nye ribbemaneten vi fant noe mer for å kunne si sikkert hva slags parasitt det var, men det kan ha vært en liten sjøanemone.

Tidligere observasjoner av dvergagurkkammanet andre steder i Europa

Dvergagurkkammaneten ble beskrevet første gang av Künne i 1939 fra Helgoland, to små tyske øyer i Nordsjøen, ca. 70 km nord for Schleswig-Holstein. Arten ble senere registrert i kystnære farvann andre steder i Europa, inkludert Sverige og Danmark. Den har også blitt registrert på Bahamas, nordøst i Stillehavet og i Chile.

Ribbemaneter og annet gelé-plankton spiser hverandre

Det er godt kjent at ulike arter av gelé-plankton spiser hverandre, og at de derved kan regulere populasjonene til hverandre. Agurkmaneten spiser lobemaneten. Monstermaneten kan spise små dvergagurkkammaneter. Både vanlig brennmanet og dvergagurkkammanet kan spise monstermaneten, selv om livretten til dvergagurkkammaneten er sjøstikkelsbær. Det er som en evig rundans.

Når monstermaneten ble innført i Svartehavet hadde den få fiender der, og den formerte seg raskt. Etter en del år ble det klart at den hadde fått en predator, det vil si noen som jaktet på den. Den hadde fått «besøk» av Beroe ovata, en kammanet, også opprinnelig fra Amerika, som normalt spiser monstermaneten der borte. Beroe ovata i Svartehavet klarte å beite ned bestanden av monstermaneten, og i dag har de ikke det samme problemet med dominans av denne maneten.

Artsidentifikasjon ved hjelp av genetiske analyser (DNA og barkoding)

Når det gjelder taksonomi og identifisering av dyr har man opp igjennom tidene alltid støtt på problemer i forhold til korrekt identifisering, særlig innenfor for enkelte slekter. Vi har inntil nå sett på form og struktur på dyrene. Noen ganger har man kanskje bestemt et individ til én art, men senere viste det seg at det egentlig var en annen art. Vi har altså ikke alltid kunnet være helt sikre på hvilken art vi har med å gjøre. For å få en mer sikker identifisering har man nå utviklet en genetisk analysemetode. Vi bruker en liten del av individets DNA, som man deretter kan sammenlikne med andre individ. Dette kalles barkoding. En barkode kan egentlig sammenliknes med den strekkoden du ser på matvarer i dagligvarebutikken. Denne koden ser kanskje for deg ut som bare lange, ubetydelige streker, men den inneholder unik informasjon om akkurat den ene matvaren – som for eksempel pris.

En database med informasjon om DNA

Alle disse strekkodene, eller DNA-markørene, som etter hvert blir kjent lagres i en stor database. Det finnes flere slike databaser, men den største er GenBank som inneholder informasjon om over 300 000 arter – og databasen vokser stadig. Du kan finne den på https://www.ncbi.nlm.nih.gov/genbank/. Denne databasen kan brukes til mange ting. Hvis man for eksempel finner et individ og lurer på hvilken art det er, kan man sammenlikne DNA fra dette individet med DNA fra et individ som allerede ligger i denne databasen. Man kan også være den første som finner en helt ny art, og da kan man ved hjelp av kjemiske analyser «hente ut» DNA-markøren for den nye arten og legge den inn i GenBank. Dvergagurkkammaneten vi fant i Norge ligger på referansenummeret KP334109.

Spredning av arter med den norske kyststrømmen

Forskning på gelé-plankton i Norge går flere hundre år tilbake i tid, mens interessen for ribbemaneter har nok ikke vært så stor før vi fikk invasjon av monstermaneten for første gang i Oslofjorden i 2005, og ved Bergen i 2006. Det er ikke oppblomstring av monstermaneten i Norge hvert år, men med ujevne mellomrom. Økningen i antall monstermaneter høsten 2014 ble først observet i Flødevigen, og en uke senere ved Bergen. Vi antar derfor at oppblomstringen først har oppstått i, eller kommet til Flødevigen (fra Danmark/Skagerrak), og deretter fulgt den norske kyststrømmen til Bergen. Det er ikke første gang den norske kyststrømmen tar med seg «uhumsk­heter». I 1988 oppstod det en giftig algeoppblomstring i Skagerrak, og den giftige algen ble spredt nordover langs norskekysten med kyststrømmen. Dette var algen Prymnesium polylepis, som gjorde stor skade, blant annet på oppdrettsfisk.

Videre forskning

Dvergagurkkammaneten ble for første gang rapportert fra Danmark i 2014. Man tror arten har vært i danske farvann i mange år, men da den ligner såpass mye på den vanlige agurkmaneten har den trolig blitt feilidentifisert. På samme måte tror vi den har vært i norske farvann i mange år, men at den har blitt oversett. Ribbemaneter er veldig skjøre, og dersom man bruker vanlige fangstredskap som fangstnett og lignende, så kommer de ofte opp som «manet-suppe» – og er følgelig vanskelige å identifisere. En ny fangstmetode kunne derfor vært nyttig.

I Norge har vi lang tradisjon for marin forsk­ning. Forskningsstasjonen i Flødevigen, nær Arendal, ble etablert i 1882, og forsk­nings­sta­sjo­nen ved Espegrend, nær Bergen, ble etablert i 1892 (selv om stasjonen har blitt flyttet noen ganger siden opprinnelsen). Forskning på ribbemaneter har likevel vært sparsommelig. Det kan skyldes variasjoner i utbredelse og forekomst, dårlige innsamlingsteknikker og konserveringsmetoder – og kanskje også begrenset med tid til å søke etter dem. Man kan kanskje si at besøket av monstermaneten ikke bare har vært negativt, det har også ført til økt kunnskap og interesse for ribbemaneter i Norge.

Økende temperaturer i sjøvannet kan være årsaken til de endringene vi har sett i fordeling og forekomst av monstermaneter i det siste. Disse endringene vil kunne påvirke økosystemet på sikt, på måter vi til nå ikke har klart å kunne forutsi. Det er derfor svært viktig å følge utviklingen av disse oppblomstringene videre.

Referanse og videre lesning

Ringvold H, Shiganova T, Knott K E, Galil B. 2015. First record of Beroe gracilis Künne, 1939 (Ctenophoda: Beroida: Beroidae) in Norway, found in a Mnemiopsis leidyi A. Agassiz, 1865 bloom. Marine Biodiversity Records 8: 1–5. Doi: http://dx.doi.org/10.1017/S1755267215000366.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon