Etter flere temanumre i vår kan vi nå igjen presentere et hefte som dekker ulike fagfelt, og som illustrerer litt av mangfoldet av det natur­vitere holder på med. Befinner man seg utenfor det natur­viten­skape­lige miljø kan man sikkert ofte få inntrykk av at disse fagfolkene er noen litt sære typer som bruker mesteparten av livet sitt på uvesentlige problemer. Dette inntrykket blir forsterket av en grunnleggende mangel på natur­viten­ska­pe­lig «dannelse» hos norske journalister og av politikernes gnål om at forsk­ningen skal være nyttig – sågar «næringsvennlig».

Det verken politikere eller journalister ser ut til å ta inn over seg, er at det aller meste av den kunnskapen vi i dag finner helt uunnværlig er fremskaffet av forskere hvor drivkraften hovedsakelig har vært ren nysgjerrighet. Denne trangen til å forstå en liten flik av verden, helt uavhengig av eventuell nytteverdi, er det vi kaller grunn­forsk­ning. Det påstås at da ­Michael Faraday gjorde sine første studier over elektro­magne­tisme, ble han spurt av en søkkrik godseier om han trodde vi kunne ha noen nytte av dette. Faraday hadde sine tvil, men han hadde likevel en ubendig trang til å finne ut av hva dette fenomenet var for noe. Noen år senere klarte han å omdanne elektrisitet til mekanisk energi, og konstruerte verdens første elek­tro­motor. I dagens fors­knings­poli­tiske miljø ville Faraday neppe fått noe pengestøtte. En forsker som er ærlig nok til å si at han er usikker på om prosjektet hans vil være nyttig, bør antagelig finne seg noe annet å gjøre.

Det å la forskere få stille sine egne spørsmål – drive på med sitt – kun ansporet av sin egen nysgjerrighet, må kunne sies å ha vært en av de meste vellykkede ideene i hele den vestlige sivilisasjon. Likevel kan knapt en eneste norsk journalist rapportere fra et fors­knings­pro­sjekt uten å spørre om umiddelbar nytteverdi, og politikere ser ikke ut til å klare å motstå fristelsen til detaljstyring, gjennom et vell av programmer, hvor forskeren blir fortalt hvilke spørsmål han bør interessere seg for. I det lange løp er dette en dårlig strategi. De mest vellykkede forsk­nings­mil­jøene har alltid vært de som har vært drevet av ren nysgjerrighet, og politisk innblanding i hva forskerne skal holde på med har aldri vært en effektiv metode for å fremskaffe ny kunnskap.

Et gjennomgående tema i dette heftet er nysgjerrighet. Reidar Borgstrøm lurer på hvordan klimavariasjoner påvirker produksjonen av ørret på Hardangervidda, Halldis Ringvold beskriver nye funn av en litt obskur marin dyregruppe langs norskekysten, Per Gustav Thingstad undrer seg over hva brunbjørn har å gjøre langt ute i den arktiske kystsonen, og Øyvind Grøn gir oss siste oppdatering fra fors­kernes jakt på spor etter Big Bang. Blant annet. Ingenting av dette er utpreget «næringsvennlig» – det er godt mulig at vår fiskeriminister vil rynke på nesen og spørre hvordan et tidsskrift som Naturen kan bidra til mer eksport og flere arbeidsplasser. Vårt svar må være at, på sikt, har ingenting vist seg nyttigere for oss mennesker enn ren og skjær nysgjerrighet.

Arne Skorping