Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Brunbjørn og gråhval på jakt etter samme bytte?

Per Gustav Thingstad (f. 1951) dr. scient i terrestrisk økologi ved NTNU (1997). Han er ansatt som 1. amanuensis ved NTNU Vitenskapsmuseet, hvor han siden 1982 har arbeidet med konsekvensutredninger, populasjonsdynamiske og bevaringsbiologiske problemstillinger i tilknytning til fugl og pattedyr.

Under en ekspedisjon til kysten av nordøstre Russland i slutten av juni 2013 kom vi over brunbjørner som ventet på gytevandrende laks ved flere elvemunninger. Ved et par tilfeller observerte vi også bjørner på ivrig matjakt på grunt vann utenfor strendene. Ved et av disse tilfellene, ved elva Pika i Chukotka, opptrådde en brunbjørn samtidig som noen gråhval var på næringssøk på relativt grunt vatn like utenfor. Jeg fikk anledning til å følge bjørnenes spor inne på land slik at jeg kunne se etter ekskrementer som kunne avsløre hva bjørnene hadde spist. Litt overraskende inneholdt noen av disse ferske ekskrementene nesten bare skallfragmenter fra blåskjell (Mytilus spp). Derfor var det ikke helt usannsynlig at både hvalene og brunbjørnen søkte samme næringsressurs ved utløpet av Pika, nemlig masseforekomster av blåskjell. I tidligere tider, da mange av våre bjørner fantes langs vestkysten av Norge, kan blåskjell også ha vært et viktig næringssupplement under deler av året for deler av den norske bjørnebestanden.

Sommeren 2013 var jeg med på en ekspedisjon langs nordøstkysten av Russland. Ved et av våre stoppesteder, ved utløpet av elva Pika i den autonome regionen Chukotka, opplevde vi å finne en brunbjørn (Ursus arctos) inne på stranda som betraktet en dykkende gråhval (Eschrichtius robustus) på de grunne sjøområdene like utenfor (Figur 1). Kanskje var begge disse to store pattedyrene, en representant fra det terrestriske og en fra det marine miljø, på leit etter den samme føden, masseforekomster av blåskjell i brakkvannssonen utenfor elveoset!

Figur 1 To pattedyrgiganter møtes ved utløpet av elva Pika på kysten av Chukotka den 30. juni 2013, en representant for landjordas og en fra havets megafauna. Både brunbjørnen og gråhvalen er på ivrig søk etter lett tilgjengelig næring fra sjøbunnen utenfor elveoset. Foto: Per Gustav Thingstad.
Brunbjørnen Foto: Per Gustav Thingstad.
Gråhvalen Foto: Per Gustav Thingstad.

Gråhvalens næringsbiologi

Gråhvalen har spesialisert seg på å finne næring på mudder- og sandbunn på flekkvise høyproduktive grunne områder (fra noen få meters dyp og ned til om lag 50 meter) på kontinentalsokkelen. Dens primære byttedyr inkluderer tanglopper, mangebørstemarker og muslinger fra sjøbunnen. Gråhvalen har imidlertid en fleksibel næringsseddel som videre kan inkludere mobile krepsdyr som rekebarn, kreps og krill, samt stimer av silde­fisker som sardiner, ansjos og dess­uten sil (Swartz 2014).

Blant gråhvalens potensielle bytte­dyr blant muslingene kan nok blå­skjell (Mytilus spp.) stå høyt på lista, ettersom blåskjell er kjent for å kunne klumpe seg sammen på strømrikt grunt vann (normalt ned til 12 m) og i tidevannssonen; ikke minst ved elvemunninger (som ved utløpet av Pika) og for øvrig i brakkvannssoner (Figur 2, Vuorinen mfl. 2002).

Figur 2 Blåskjell kan danne tykke matter i tidevannssonen, som her ved utløpet av elva Kalklava i Tosen, Nordland. Slike blåskjellforekomster synes å representere den mest tilgjengelige, høyproteinrike næringen til brunbjørnene før laksen returnerer til sine gyteelver langs deler av nordøstkysten av Russland. Det samme kan ha vært tilfellet for noen av våre tidligere så store bjørnepopulasjoner langs vestkysten av Norge. Foto: Per Gustav Thingstad.

Kort om brunbjørnens næringsvalg

Brunbjørnen har, som de fleste artene i bjørnefamilien, en usedvanlig vid næringsseddel. Den er klart en omnivor, og regionalt og sesong­avhengig varierer føden fra hoved­sakelig plantekost til hovedsakelig å bestå av kjøtt som den skaffer seg som en topp-predator eller også i form av åtsler. Ifølge litteraturen (jamfør referanser) utgjør ulike urter den viktigste vår­diet­ten; mens røtter, bær, frukt, nøtter, maur, veps og bier (honning og larver), fugleegg, bakke­levende pattedyr og hovdyr (ikke minst kalver om våren) og gytelaks blir mer viktig utover sesongen, alt etter tilgjengelighet.

Observasjoner og diskusjon

I noen områder, som på nordøstkysten av Russland og vestkysten av Canada og Alaska, representerer gytesesongen til laks en utømmelig næringsressurs. Denne «sesong-happeningen» fører noen ganger til ekstraordinære store ansamlinger av brunbjørn. Før laksen ankommer elvene kan imidlertid bjørnene bli tvunget til å sulte etter vårens næringsknapphet. Derfor er alternative næringsressurser svært oppskattet under denne tiden.

Ulike arter innenfor blåskjellfamilien, som er utbredt på begge sider av Nord-Atlanteren og innenfor det nordlige Stillehavet (der de forekommer både i tempererte og polare farvann), kan representere et oppskattet næringstilskudd. Mye av blåskjellforekomstene langs kysten av Stillehavet sammenfaller med steder der gråhvalen opptrer (Swartz 2014), og langs vestkysten av Nord-Amerika og østkysten av Russland kan de møte brunbjørn på matsøk i fjæresonen (Garshelis 2009).

Gruntområdene utenfor utoset av elva Pika skulle representere et optimalt habitat for blåskjell. Her kom vi over noen ivrig dykkende gråhvaler sammen med en mengde hvalross (Odobenus rosmarus) ved vår ankomst sjøveien den 30. juni, og samtidig ute i sjøen like utenfor stranda var en stor brunbjørn ivrig på jakt etter mat (Figur 1). Dette var like før laksen ankommer elva for å gyte, så bjørnene manglet på dette tidspunktet tilgang på næringsrik mat. Jeg var derfor spent på om jeg kunne finne ut hva som stod på deres næringsseddel under disse forholdene. Følgelig fulgte jeg bjørnespor på land under noen av våre strandhogg for å søke etter bjørneekskrementer, som så kunne undersøkes nærmere for næringsrester. Ved noen anledninger lyktes jeg å komme over slike ferske ekskrementer, og et par av disse inneholdt nesten bare skjellfragmenter fra blåskjell (Mytilus spp.). Tydeligvis hadde bjørnene slukt ned hele blåskjell, det vil si den samme gruppen næringsdyr som gråhvalene i sjøen utenfor muligens også var på søk etter.

Fra kystområdene av Katmai i Alaska er det tidligere dokumentert at muslinger kan være en viktig næring for de lokale brunbjørnene. Den ekstremt store tidevannssonen i dette området eksponerer store arealer med sjøbunn under lavvann. Da kan bjørnene benytte seg av sin fantastiske luktesans til å lokalisere muslinger som ligger nedgravd i sanden i tide­vanns­sonen. Det er hovedsakelig store sandskjell (Mya arenaria) og knivskjell (Siliqua patula) som her er de vanligste næringsdyrene (Smith og Partridge 2004). Bjørnene benytter seg av ulike teknikker for å åpne skjellene. Noen knuser hele muslinger i kjeften for deretter å spytte ut skjellmassen, mens andre eter hele muslingen (som bjørnene gjorde med blåskjellene ved kysten av Chukotka). De mest avanserte bjørnene i Alaska vrir den øvre halvdelen av skjellet fra bunnskjellet ved hjelp av håndflata på framlabben. Det er videre kjent fra Alaska at et mangfold av andre muslinger (der­iblant Mytilus spp.) kan inngå i brunbjørnenes diett, men disse er alltid i veldig små kvanta. Dette i motsetning til hva vi fant på kysten av Chukotka; her var blåskjell øyensynlig hoved­næringen for noen brunbjørner under den perioden vi besøkte området.

På 1800-tallet hadde vi ennå en betydelig brunbjørnpopulasjon langs vestkysten av Norge (Swenson mfl. 1994). Her kunne bjørnene komme over matter av blåskjell i tide­vanns­sonen (som den vist på Figur 2). Blåskjell kan derfor på dette tidspunktet ha representert en viktig næringsressurs også for deler av den norske bjørnestammen.

Referanser og videre lesning

Garshelis D L. 2009. Familie Ursidae. I: Wilson D E og Mittermeier R A (red.). Handbook of the Mammals of the World. Vol. 1. Carnivores. S. 448–497. Lynx Edicions, Barcelona. Doi: 10.5860/CHOICE.47–4168.

Hilderbrand G V, Jenkins S G, ­Schwartz C C, Hanley T A og Robbins C T. 1999. Effect of seasonal differences in dietary meat intake on changes in body mass and compositions in wild and captive brown bears. Canadian Journal of Zoology 77: 1623–1630.

Smith T S og Partridge S T. 2004. Dynamics of intertidal foraging by coastal brown bears in southwestern Alaska. Journal of Wildlife Management 68: 233–240. Doi: http://dx.doi.org/10.2193/ 0022–541X(2004)068[0233: DOIFBC]2.0.CO;2.

Swenson J E, Sandegren F, Wabakken P, Bjärvall A, Söderberg A og Franzén R. 1994. Bjørnens historikk og nåværende status og forvaltning. NINA Forsknings­rapport 53: 1–23.

Swenson J E, Gerstl N, Dahle B og Zed­rosser A. 2000. Action plan for the conservation of the brown bear (Ursus arctos) in Europe. Nature and environment 114. Council of Europe Publ.

Sørensen O J. 2012. I bjørnens spor. Kunnskapsstatus, biologi og historie. Det Kongelige norske Videnskabers Selskap Skrifter 2012 (1). Akademika forlag, Trondheim.

Swartz S L. 2014. Family Eschrichtiidae. I: Wilson D E og Mittermeier R A (red.). Handbook of the Mammals of the World. Vol. 4. Sea Mammals. S. 222–241. Lynx Edicions, Barcelona.

Vuorinen I, Antsulevich A E og Maximovich N V. 2002. Spatial distribution and growth of the common mussel Mytilus edulis L. in the archipelago of SW-Finland, northern Baltic Sea. Boreal Environment Research 7: 41–52.

Internettreferanser:

http://en.wikipedia.org/wiki/Blue_mussel

https://grizzlybearblog.wordpress.com/category/grizzly-bears- clamming/

http://qsr2010.ospar.org/media/assessments/Species/p0010_ supplements/CH10_03_Intertidal_mytilus_edulis.pdf

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon