Den norske landoverflaten er rik og kompleks, med mange og varierte land­former. Av disse er noen tydeligere enn andre koblet til ulike typer klima. To klassiske landskapselementer er botner og vidder, også kalt for­vit­rings­over­flater. Dannelsesform og alder for disse landskapselementene er forskjellige, men felles for begge er at de kan relateres til klima. Viddene er primært dannet i et klimaregime varmere enn dagens, mens botner dannes fortrinnsvis i et noe kaldere klima ettersom de trenger en bre for å utvikles. Med den stadige ­ut­vik­lingen av disse, og andre landskapsformer, forandrer ikke bare landskapets geometri seg, men også dets tilbakekobling til klimasystemet. Dette sær­skilte samspillet mellom klima og landoverflate er derfor en koblet prosess, men den beror også på eksterne forhold og vil derfor endre karakter over tid. Her gir jeg et innblikk i hvordan samvirket mellom land og klima kan fortone seg over korte og lange tidsskalaer.

Siste hovedrapport fra FNs klimapanel viser hvordan menneskeskapte klimaendringer antagelig vil påvirke det globale klimaet under forskjellige antagelser om fremtidige utslipp av klimagasser. Norsk klimaservicesenter (KSS; se faktaboks 1) har i rapporten Klima i Norge 2100 beregnet hvordan de modellerte globale klimaendringene vil slå ut i Norge. Denne artikkelen bygger på den nevnte rapporten, og vi vil her konsentrere oss om endringer i meteorologiske og hydrologiske forhold. Med store utslippskutt reduseres klimaendringene betraktelig. Det er viktig at samfunnet vårt er forberedt på de endringene som kommer. Samtidig er det aller viktigste at de menneskeskapte utslippene av klimagasser reduseres, slik at klimaendringene begrenses.

Små isolerte tjern og småvann i fjellet er egnete lokaliteter for å studere bio­logiske responser på klimaendringer. Disse habitatene har vanligvis få arter og enkle interaksjoner, organismene kan ikke lett forflytte seg om miljøbetin­gelsene blir ugunstige, og effekten av en klimatisk endring er dermed lettere å måle. Nedenfor presenteres noen resultater fra et forskningsprosjekt i regi av Norsk Institutt for Vannforskning/NIVA og Universitetet i Oslo, som har sett på endringer i utbredelse hos langhalet tusenbeinskreps (Branchinecta paludosa) i sørnorske fjellvann.

Klimatilpasningen mange norske kommuner står overfor reiser komplekse spørsmål og en rekke motstridende hensyn. I denne artikkelen ser vi på Flåm i Aurland kommune, hvor flommen gjorde omfattende skader på bygninger, infrastruktur og dyrkbar jord. Gjennombyggingen illustrerer hvordan klimatilpasning dreier seg om noe mer enn bare økonomiske bevilgninger – den setter miljøkrav, vernebestemmelser og forvaltningsprinsipper på prøve. Vi advarer mot å møte framtidens klimaendringer med det vi kaller «klimatilpasning som unntakstilstand».

Varmt vatn frå Atlanterhavet truar med å smelte havisen i Arktis. Det stadig minkande havisdekket slepp i aukande grad gjennom energien frå vinden, som dermed kan blande opp meir av det varme vatnet som finst i djupet nord for Svalbard.

Klimaforskere er i dag svært opptatt av å finne verktøy og metoder som gjør det mulig å varsle endringer i klima noen år fremover i tid. De største utfordringene ligger i å bestemme hvilke naturlige prosesser i klimasystemet som gir forutsigbarhet, samt i usikkerheten til klimamodellene en skal bygge framtidige varsler på. Spesielt for Nord-Atlanteren er utsiktene gode hva angår brukbare hav- og klimavarsel noen år frem i tid. Det er en nær tilknytning mellom endringer i varmeinnholdet transportert av Golfstrømmens forlengelse mot Arktis, endringer i havets klima, og endringer i temperatur og nedbør over nærliggende landområder. Bergensforskere ser derfor optimistisk på mulighetene for klimavarsling langs Norskekysten både til havs og over land.

Manglende forståelse av skyer er en av de største kildene til usikkerhet i klimaforskningen. Takket være betydelige framskritt innen jordobservasjon og modellering er det imidlertid nå en gryende enighet blant klimaforskerne om at skyene i et varmere klima trolig vil endres på en slik måte at oppvarmingen blir forsterket. Dette betyr at det haster enda mer å få ned CO₂-utslippene dersom togradersmålet skal nås.

FNs klimapanel har utarbeidet en rekke prognoser for økningen i global middeltemperatur basert på ulike scenarier for ­ut­vik­lingen av utslipp av drivhusgasser og partikler fra menneskelig aktivitet. Disse prognosene er i hovedsak basert på en lang rekke svært komplekse modeller. De mest komplekse, såkalte jordsystemmodeller, omfatter sirkulasjonen i atmosfære og hav, men også isdynamikk, og kjemiske og biologiske prosesser som innebefatter det svært intrikate kretsløpet for karbon. Basert på disse modellene har klimapanelet anslått at vi bare har få tiår på oss til å redusere utslippene til null hvis vi skal ha mulighet til å nå det såkalte togradersmålet. I denne artikkelen brukes en svært forenklet matematisk modell til å illustrere disse resultatene og gi et inntrykk av usikkerhetene i klimaprognosene.