Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}
Leder
(side 244)
av Markus Lindholm
Artikler
(side 245-250)
av Kaare Aksnes
Sammendrag

Jorda har blitt bombardert av mange himmelobjekter gjennom milliarder av år. Jordas atmosfære gir imidlertid god beskyttelse mot små innkommende objekter siden dens tiltrekning gjør at objekter faller inn i atmosfæren med hastigheter på minst 11 km/s. Denne enorme farten får objektene til å gløde på grunn av frik­sjons­varmen, og de fleste brenner opp hvis de er mindre enn omtrent 50 meter i utstrekning. Men jernholdige objekter kan overleve ned til bakken som meteoritter, selv om de er mye mindre idet de kommer inn i atmosfæren. Blir objektene store nok, bremses de nesten ikke opp av atmosfæren, men slår ut enorme kratere, som det 200 km-krateret på Yucatanhalvøya, trolig forårsaket av en komet­kjerne med 10 km diameter for 65 millioner år siden. Det største nedfallet i historisk tid skjedde i 1908, da et 50–60 meter stort objekt eksploderte over Tunguska i Sibir og la skogen flat over mange kvadratkilometer. Heldigvis var det et svært tynt befolket område og få mennesker omkom. De mange nedslagskraterne på vår atmosfæreløse nære nabo, Månen, er et bevis på at også Jorda må ha blitt utsatt for et voldsomt bombardement av store og små objekter, men erosjon og platetektonikk har utslettet mange av disse sårene på Jorda. Dette bombardementet var spesielt intenst i det første 1 milliard år etter solsystemets dannelse for ca. 4,6 milliarder år siden (Se Dypviks artikkel for en mer inngående beskrivelse av hvilke sår og flodbølger dette forårsaket på Jorda). I denne artikkelen skal jeg beskrive forhistorien til de asteroidene og kometene som har truffet eller kan treffe Jorda.

(side 251-258)
av Henning Dypvik
Sammendrag

I Norge finnes tre godt beskrevne meteorittkratere (nedslagskratere); Gardnos, Ritland og Mjølnir (Figur 1). Disse forteller ikke bare sin egen og området rundt sin historie, men kan også gi oss et innblikk i hvordan vårt solsystem har endret seg. Studier av nedslagskratere og deres dannelse kan hjelpe til med å illustrere hvordan vår klode og vårt solsystem ble til for 4,56 milliarder år siden og hvordan det har utviklet seg frem til i dag. Med slik kunnskap kan vi også bedre forutsi eventuelle nye nedslag og hvilke konsekvenser dette kan ha.

(side 259-267)
av Morten Bilet og Rune S. Selbekk
Sammendrag

Meteoritter er objekter fra verdensrommet som overlever passasjen gjennom atmosfæren og faller ned på jordoverflaten. De stammer fra vårt eget solsystem, overveiende fra asteroidebeltet mellom Mars og Jupiter. Meteorittene er rundt 4,56 milliarder år gamle og representerer biter av de første planetlignende objektene i solsystemet vårt.

(side 268-275)
av Rune S. Selbekk og Morten Bilet
Sammendrag

Hvert år faller det ned meteoritter i Norge, og basert på Norges areal så burde det være mellom 15 og 25 stykker pr. år. Siden 1848 er det imidlertid kun funnet 16 stykker. Hvorfor er det så vanskelig å finne meteoritter i Norge, og hva er historien til de meteorittene som har blitt funnet?

(side 276-284)
av Jon Larsen
Sammendrag

Fjerde februar 2015 ble en merkedag for alle med interesse for romstein i Norge. Mikrometeoritteksperten Matthew Genge, fra Imperial College i London, var invitert til Universitetet i Bergen for å holde foredrag. Rett før han entret podiet fikk han forelagt noen rykende ferske bilder (SEM) av en liten stein (figur 1), knapt en kvart millimeter i diameter, som var funnet i Brevik i Frogn. Professoren trengte kun å kaste et blikk på skjermen for å fastslå at opphavet var utenomjordisk. Sju års leting var blitt kronet med hell, og Norges første verifiserte mikrometeoritt var en realitet. Detaljbildene av steinens overflate, overstrødd med små magnetittkrystaller som ser ut som juletrær, og hovedstrukturen med parallelle krystallplater av olivin/ortopyroksen i glass, samt den karakteristiske aerodynamiske formen, var nok til å identifisere romsteinen. Den kjemiske analysen viste en kondrittisk sammensetning, inkludert et lite utslag på nikkel. Dermed var fem kriterier for å bekrefte utenomjordisk opphav på plass, ett av de tre viktigste ville ha vært tilstrekkelig. Gjennombruddet for mikrometeorittforskningen i Norge er et faktum. Men, dersom det er slik at det er mikrometeoritter overalt; på parkeringsplasser, på hustak og til og med i svevestøvet inne i husene våre, hvorfor hadde det da tatt så lang tid å finne denne steinen? For å svare på det må vi ta et tilbakeblikk, og følge prosessen som ledet fram til verifikasjonen i Bergen denne kalde vinterdagen.

(side 285-296)
av Vegard L. Rekaa og Markus Lindholm
Sammendrag

Spørsmålet om materiens egentlige natur har vel alltid opptatt menneskene. Hva består egentlig luft og vann av, og hele den faste jord – kort sagt alt som konstituerer vår verden? Man snakket lenge om fire elementer – jord, vann, luft, og også ild, og mente også at mange stoffer kunne forvandles til andre, og at det for eksempel kunne la seg gjøre å lage gull, om man bare hadde rett oppskrift.

(side 297-299)
av Sturla Sæther
Sammendrag

Sverre Jenstad kunne berette om en gang da han som gutt observerte lysende punkter på himmelen fra gårdsplassen på Bruøyen ved Gjøra i Sunndal. Lysene hadde retning mot Snøfjelltjønnin i Oppdal, og etter en stund kunne han fornemme nedslag. Han bad meg senere om å forhøre meg blant eldre lokalfolk om dette, og det ser ut til å stemme: Ifølge Oddmund Vammervold og andre har det vært et meteorittnedslag i området Blakhaugen-Gråurdfjellet på bots- og bededagen i oktober 1928.

(side 300-301)
av Godi Keller
Sammendrag

For oss er en empirisk, kunnskapsbasert tenkemåte selvfølgelig. Visst har overtroen fortsatt gode kår, men bare det at vi i det minste forsøker å rettferdiggjøre påstander med en smule empiri røper at opplysningsideene ikke har gått helt ubemerket forbi folk flest.

Det var engang annerledes. Nettopp for folk flest. Selv i naturvitenskapens barndomstid tenkte menneskene trolig nokså annerledes. Da astronomene og fysikerne med sin klare forstand først nådde himmelrommet og universet hadde menneskenes drømmer og tro for lengst vært der. Og noen ganger kolliderte de to synsmåtene. Les bare.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon