Tre av artiklene i dette heftet handler om tilsynelatende ubetydelige kryp; bakterier, encellete parasitter og ørsmå ormer. Men leseren vet selvfølgelig at slike organismer kan føre til noen av de mest alvorlige sykdommer hos oss mennesker. En del bakterier har den egenskapen at de kan gå inn i en inaktiv hvilefase og de blir da motstandsdyktige mot nesten alle typer av antibakteriell behandling. Terrorister kan benytte seg av dette fenomenet – for eksempel ved å sende miltbrannbakterier pr. brevpost. I Borch-Pedersen sin artikkel kan du lese litt om slike inaktive bakterier, hvilke problemer dette kan medføre og hvordan forskerne tenker seg at bakteriene likevel kan bekjempes.

Mot mange typer bakterier har vi et effektivt forsvarsvåpen i form av vaksiner. Men mot andre og mer avanserte organismer, som for eksempel malaria-parasitten eller innvollsormer, har vi hittil vært nokså maktesløse. Hvorfor er det slik? For å forstå dette viser Mo i sin artikkel noen av de mekanismene mange parasitter tar i bruk for å unngå vertens immunforsvar. Det er en stadig pågående kamp mellom vert og parasitt, og moderne evolusjonsteori kan hjelpe oss til å forstå hvorfor verten ikke alltid bør satse på å utrydde en infeksjon. Og hvis det ikke er i vertens interesse å kvitte seg med parasitten, da hjelper heller ikke en vaksine.

En annen angrepsmåte er å studere parasitters arvemateriale og stille spørsmålet om hva som har gjort dem så vellykkede. Hvilke genetiske endringer må til for at en organisme skal kunne gå over fra et frittlevende til et parasittisk levevis? Kanskje finnes det noen «nøkkelgener» som er typisk for mange parasittiske former og som kan angripes for eksempel ved hjelp av medikamenter? I artikkelen til Fromm og kolleger kan du lese mer om denne spennende forskningen.

Hvis du nå er vel forsynt med ekle småkryp, kan du ta fatt på en artikkel som omhandler et uløst mysterium innen miljøfag. Hvorfor ser vi en stadig økning i nivået av kvikksølv i ferskvannsfisk til tross for at utslippene til naturen har blitt betydelig redusert? Braaten og hans kolleger prøver å nøste opp i denne gåten og minner oss på at miljøproblematikk ikke bare handler om klima.

Vitenskapelige oppdagelser tar ofte form av et kappløp mellom briljante hjerner. Målet er å være den første som kommer med en ny og banebrytende forklaring på et vitenskapelig problem. Den materielle gevinst har aldri vært mye å trakte etter, det trengs opptil flere professor-gasjer for å betale lønnen til en middels norsk fotballspiller. Men ære og berømmelse er jo heller ikke å forakte. I Toft sin artikkel kan du lese om en av vitenskapens mest dramatiske hendelser – om kappløpet mellom Darwin og Wallace om hvem som skulle få æren av å ha oppdaget mekanismen om hvordan nye arter oppstår i naturen. Darwin ble genierklært, mens Wallace, som noen vil hevde var den egentlige vinneren, ble nesten helt glemt.

Arne Skorping