Allerede 400 år før Kristus kjente de gamle grekerne til at den som gjennomgår og overlever en smittsom sykdom beskyttes mot senere utbrudd av samme sykdom. Dette immunitetsfenomenet benyttet vaksinologene seg av da de utviklet og produserte vaksiner mot en rekke farlige sykdommer, deriblant difteri, stivkrampe, polio og meslinger. Vaksinene var effektive med tanke på å beskytte den enkelte mot infeksjon, og bidro dessuten til en dramatisk reduksjon i forekomsten av sykdommene de ble rettet mot. Hva som gjorde vaksinene så effektive stod lenge uforklart, men på slutten av 1990-tallet kunne immunitetsfenomenet omsider gis en cellulær og molekylær forklaring.