«Dialoger med naturen» er en bok som er bygget opp fra mangeårig etnografisk feltarbeid med utgangspunkt i fire ulike samiske livsformer, en sjøsamisk gård i Porsanger, et læstadiansk sjøsamisk og kvensk bygdesamfunn i Troms, en sameby i svensk Lappland, Övre Soppero, og det norske reinbeitedistriktet, siidaen Skáideduottar i Øst-Finnmark. I forordet skriver han: «Den tradisjonelle samiske naturforståelsen er et gjennomgangstema i boka. Den hører til en helhet som omfatter språk, verdensanskuelse og en rik fortellertradisjon. Den eksisterer ikke i en enkelt utgave, dreier seg ikke om skarpt avgrensede forhold og er dessuten i kontinuerlig endring. Den angår innsikt og ferdigheter i høsting av naturen, men like mye omtanke for dens grenser og bærekraft. Den forholder seg til naturen som et levende subjekt og omtales gjerne som en person ... Den tradisjonelle naturforståelsen er en bærebjelke i samisk tradisjon. Den er tvilling av tradisjonskunnskapen vi fortsatt møter i reindrift, i jakt og fiske, i høsting av skog og mark og i dyrking av jord. Den bygger på en kosmologi som kommer til uttrykk i dagliglivets gjøremål og i moderne kunst og kulturuttrykk.» Sitatet gir en overbygning over både den historiske innledningen om bosetting og livsformer i Sápmi i kapittel 1: Kampen om den samiske sjel, og også i kapittel 2 Livsformer – fra filosofi til etnografi. Her gir Nergård filosofen Jacob Meløe en viktig inspiratorrolle for tolkninger av de samiske livsformene i de ulike samiske samfunnene som han henter bokas tekster fra. Meløe er tydelig påvirket av Ludwig Wittgenstein og hans «språkspill» og språkets betydning for det praktiske liv, som han har videreutviklet og påvirket sine faglige naboer, etnografene, språkforskerne, pedagogene bl.a. Her ligger en viktig nøkkel til forståelsen av hva norske myndigheter fra midten av 1800-tallet har påført samer og kvener, nemlig språkdød og livsforms-død. De ulike konsekvensene av dette beskriver han nærmere i de påfølgende empiriske kapitlene; kapittel 3: Livet på en gård i Porsanger, kapittel 4. Natur og kultur i Saarivuoma sameby, kapitlene 5 Flerkulturelle fellesskap og 6 Kulturelle transformasjonsprosesser fra Tysfjord og lulesamiske kontekster, og kapittel 7 Natur, fellesskap og normer i samisk reindrift. I tillegg til Meløe og en rekke andre faglige fedre, fremhever han også særlig Ottar Brox og Einar Niemi, som han også kommer tilbake til gjennom kapitlene. Men også en rekke andre kolleger fra særlig Universitetet i Tromsø siteres og refereres til, uten at boka av den grunn fremtrer som en strikt vitenskapelig publikasjon, selv om den er det også. Kanskje det er derfor han beskjedent skriver «skisser» i tittelen.

På de ulike stedene, beskrevet i kapitlene 3 – 7, har folk en livsrytme, levemåte og livsanskuelse som er sterkt preget av naturen. Det har brakt dem nær en viktig erkjennelse og også sorg over tapet av både natur og livsform: Naturens sårbarhet er en del av vår egen. Klimaendringene er nå en del av denne sorgen og tapet. Nergård vektlegger de samiske språkene og fortellingsmaterialene som tradisjonsbevarende for både materielle og kulturelle livsytringer i de samfunnsformene han beskriver. Han gjør også sammenlikninger mellom tilsynelatende ulike livsformer og gjenkjenner felles grunntrekk i normer om ansvar for natur, dyr og medmennesker. Det finnes en felles bevissthet som holder tradisjonens erfaring opp mot naturens utfordringer. I kapittel 7 beskriver han bl.a. predikanten Lars Levi Læstadius’ betydning på tvers av de samfunnene han har studert. Både Tysfjord, Karesuando og Ôvre Soppero og Lyngen bærer fortsatt preg av Læstadius og hans virke på vidt forskjellige måter.

Etter mer enn hundre år med intens fornorskning, i tillegg til nedbrenningen av Finnmark og Nord-Troms under 2. verdenskrig, har tiden fra 1970-tallet vært preget av rehabilitering, vitalisering og modernisering. En viktig del av de samiske fortellingene har vært og er avgjørende både for å huske overgrep og for å bearbeide dem, men bare delvis. Mye er erkjent som allerede tapt i alle de beskrevne samfunnene. Nergård beskriver både religiøse og praktiske, dagligdagse gjøremål som viser både hva som finnes igjen av tradisjoner og tradisjonsbevaring, ikke minst med forståelse for samisk åndelighet og respekt for naturen.

Noen underkapitler har titler som i seg selv er overraskende og gir nye perspektiver, slik som «Gården som kulturell forskansning» eller «Læstadianismen som eksilbevegelse». De fire siste kapitlene, kapittel 8 Kollektiv bevissthet, kapittel 9 Kulturoverføringens indre rom, kapittel 10 Livsformens dybdegrammatikk og kapittel 11 Den tidløse erfaring, både utdyper, analyserer, sammenfatter og kontekstualiserer de empiriske kapitlene.

Jeg har lest en veldig velskrevet, interessant og viktig bok. Den er også innsiktsfullt illustrert med bilder fra stedene og fra mennesker han har møtt. Jeg kjenner også mange av stedene og virksomhetene som beskrives, fra eget feltarbeid hos norske reineiere og erfaringer med reindriftsmyndigheter i de nordligste fylkene, i tillegg til besøk i Saarivuoma sameby i Ôvre Soppero og annet faglig engasjement i Tysfjord og innsikt i Àrrans arbeid, særlig i forbindelse med overgrepene som ble belyst i mediene i 2017–18. Disse dypdykkene som jeg har erfart sammen med samiske kolleger, har utdypet sorgen over tapene og over det Sápmi som Nergård så grundig og innsiktfullt beskriver. Boka burde bli en grunnbok for sannhets- og forsoningskommisjonen som holder på med sitt arbeid. I tillegg kan den ses som et testamente fra Nergård til ettertiden fra hans virke som samfunnsforsker ved Universitetet i Tromsø fra 1970-tallet og frem til i dag.