Det er på bakgrunn av et programmatisk valg at jeg skriver en omtale av Tonje Volds Å lese verden for Norsk antropologisk tidsskrift. Det er kanskje først og fremst snakk om en bok av en litteraturviter for litteraturvitere. Litteratur og litteraturvitenskap er ikke antropologi, men litteratur, litteraturvitenskap og antropologi har felles interesseområder. Både litteratur og antropologi beskjeftiger seg – på sitt beste – med skildringer av personer, interaksjoner og relasjoner forankret i tid og sted. Samtidig gir de innblikk i hvordan tid og sted former personene og betinger interaksjonene og relasjonene. Litteraturvitenskapen har et rikt teoritilfang for å analysere dette, og det finnes berøringspunkter mellom litteraturvitenskapelig og antropologisk teori. Å lese verden trekker på teoretikere som er godt kjent både for og som antropologer. Jeg nevner noen i denne bokomtalen. Formålet med bokomtalen er ellers å reflektere over noen felles interesseområder og berøringspunkter mellom litteratur, litteraturvitenskap og antropologi, og ikke minst å vise hva antropologer kan lære av å lese Volds bok.

Å lese verden handler om hvordan tid og sted virker inn når litteratur skrives, studeres og leses, særlig av afrikanere og i Afrika. Begrepene kontaktsoner og transkulturasjon er sentrale i bokens rammefortelling. Disse begrepene henter Vold fra henholdsvis litteraturviteren Mary Louise Pratt og antropologen Fernando Ortiz. Hun forklarer at «i kontaktsonen kommer historisk og geografisk atskilte kulturer, som står i asymmetriske relasjoner som følge av slaveri, imperialisme og kolonisering, i berøring»; transkulturasjon «beskrive[r] hvordan folk benytter seg av materialer, språk og fenomener som nye kulturer bringer inn» (s. 20). Globalisering, sammenfiltring og bevegelse står altså sentralt, og fungerer som en slags motsats til nasjon, i bokens fortolkningsramme. «Boka […] har som premiss at litteraturen beveger seg over verdenshav og kontinenter» (s. 22), men vel så mye at forfattere, litteraturvitere og lesere gjør det. Volds fortolkningsramme er absolutt i tråd med nåtidig antropologisk interesse for identifikasjon, mobilitet og ulike perspektiver. Boken kan således forventes å ha noe å si til antropologer.

Mest å si til antropologer har boken kanskje i kraft av enkelte av de syv kapitlene, og ikke først og fremst i kraft av den overordnede fortolkningsrammen som presenteres i en egen introduksjon. I denne omtalen fokuserer jeg på kapitlene 2 og 5 om avkolonialisering og nordisk samtidslitteratur. En annen omtale av boken for antropologer kunne gjort mer av diskusjonen om kultur og natur i kapittel 7, som handler om økokritikk og menneskerettigheter, men her kommer denne leseren til kort.

Kapittel 2 er en særlig grundig introduksjon til postkolonial teori. Kapitlet presenterer tidlige bidragsytere som ofte oversees i dag, som Aimé Césaire, Léopold Sédar Senghor og andre i négritude-bevegelsen, før det tar oss videre til teoretikere som det oftere snakkes om i dag, som Frantz Fanon. I tråd med bokens rammefortelling ser vi hvordan teori skapes i tid og sted, i dette tilfellet i «kontaktsonen som ble skapt i Paris, i kretsen rundt de karibiske og afrikanske studentene som samlet seg i den franske hovedstaden fra 1920-tallet av, mens kolonialismen sto sterkt» (s. 111). Vold får med sentrale stemmer fra det globale Sør, samtidig som hun viser hvordan anti- og postkolonialisme oppstod innenfor koloniale strukturer. Kapitlet fortsetter med drøftinger av avkolonialisering av utdanning og europeiske språk og sjangre i afrikansk litteratur, hvor Vold tar leseren gjennom sentrale tenkere som Chinua Achebe og Ngũgĩ wa Thiong’o.

Kapittel 2 avsluttes med betraktninger om debatten om avkolonialisering av akademia som oppstod i Sør-Afrika i 2015 og kom til Norge sommeren 2018. Mye av den norske debatten handlet om hvorvidt «hvite» europeiske og amerikanske forskere er overrepresentert på pensumlister ved norske universiteter og høgskoler og hvorvidt norsk kolonialisme tematiseres nok i norsk offentlighet. Her berører kapitlet felt hvor norske antropologer har markert seg. Volds gjennomgang av postkolonial teori viser at også helt andre temaer kunne vært berørt i denne debatten: «Hvilken status det norske språket har med tanke på akademisk publisering, er en debatt innenfor forskningsmiljøene som kan føres med referanser til avkolonialiseringens tenkere» (s. 154). Selv etter den antropologiske fagkritikken på 1980-tallet er det mye for norske antropologer å hente her: Hvor godt formidler vi vår kunnskap om norsk kolonialisme? Hvor godt formidler vi vår kunnskap om Norges håndtering av urfolk og ulike minoriteter – før og nå? Og – med velkjent relevans for Norsk antropologisk tidsskrift – på hvilket språk skal norske antropologer diskutere dette? Jeg mener ikke her å antyde at norske antropologer ikke diskuterer disse temaene. Det gjør vi. Jeg mener at Å lese verdens kapitel 2 presenterer grunntekster for disse debattene på en ryddig og oversiktlig måte, og avklaringene som presenteres kan hjelpe oss å ta debattene videre.

På et mer overordnet plan inspirerer Å lese verden i hvert fall denne leseren til å tenke på nytt om hvilken rolle litteratur kan spille for antropologi. Det burde være åpenbart at litteratur kan være god forberedelse til feltarbeid. Gjennom litteratur fra felt som likner ens eget kan man fange opp temaer, begreper og perspektiver. Jeg gjorde selv masterfeltarbeid ved en internatskole i Kenya, og i ettertid vil jeg hevde at Tsitsi Dangarembgas (2006) The Book of Not (som Vold nevner på s. 225) og Binyavanga Wainainas (2011) One Day I Will Write About This Place hadde rustet meg bedre til feltarbeidet enn de forberedelsene jeg faktisk gjorde. I disse bøkene får vi – på svært ulike måter – tilgang til situerte refleksjoner om klasse, rase og etnisitet som i hvert fall jeg brukte lang tid på å få tilgang til under feltarbeidet mitt. Jeg hadde nok sett noen ting både tidligere og tydeligere om jeg hadde lest Dangarembga og Wainaina før jeg ankom skolen. Det gjelder særlig betydningen av regler og praksiser knyttet til skoleuniformer og klær, engelsk uttale og andre hverdagslige detaljer. Det var særlig gjennom disse at klasse og rase ble forhandlet og lært. Dangarembga og Wainaina synliggjør begge forskjeller som gjør en forskjell; intimiteten og ærligheten i litteratur kan sette feltarbeidere på spor vi ellers bruker tid på å finne.

Et mer offensivt argument er at litteratur innehar et komparativt potensiale. Hvis enkelte temaer, begreper og perspektiver er mer eller mindre fremtredende i litteraturen enn i ens eget feltarbeid, hva skyldes det? Handler det om forskjeller i tid, sted, perspektiver, eller handler det om noe annet? Det var for eksempel viktige forskjeller mellom internatskolene som Dangarembga og Wainaina skildrer og den jeg gjorde feltarbeid ved. Både rase og klasse så annerledes ut i det fortsatt rasesegregerte Rhodesia på 1970-tallet (som Dangarembga skildrer) og Kenya på 1980-tallet (som Wainaina skildrer) enn det gjorde i Kenya i 2012, da jeg gjorde feltarbeid. Allerede her er det noe å hente for et fag hvor de fleste enes om at komparasjon er et sentralt metodisk grep. Wainaina nevner dessuten skolen hvor jeg gjorde feltarbeid og bemerker syrlig om elever ved privatskoler som følger det britiske skolesystemet, slik skolen gjør. Han representerer dermed også en motstemme til de elevene og foreldrene jeg stort sett møtte som snakket varmt om disse skolene, en motstemme jeg ante at fantes, men ikke fikk tilgang til under feltarbeidet.

Vold og jeg deler en spesiell interesse for Afrika, og brorparten av Å lese verden vies til afrikansk litteratur. Det var delkapitlet om John Maxwell Coetzees Vanære (1999; s. 420-437) som først vekket min interesse for boken. Å lese verden er kanskje aller mest interessant for afrikanister. Samtidig viser Vold, i tråd med interessen for kontaktsoner og transkulturasjon, hvordan afrikansk litteratur står i forhold til annen litteratur. Det andre jeg la merke til ved boken var delkapitlet om Kamel Daouds (2013) Mersault-saken som forteller historien fra Albert Camus’ (1942) Den fremmede fra den drepte araberens brors perspektiv (s. 259-269). Dette delkapitlet inngår i Å lese verdens kapittel 4 som vies «tilsvarsromaner», «[r]omaner som «skriver tilbake» til kanon i etterkrigstiden gjennom perspektivskifter fra tredje- til førsteperson» (s. 233). Disse romanene gir nye blikk på klassisk europeisk litteratur, og gjennom dem får Å lese verden relevans langt utover Afrika.

Relevant utover Afrika er også kapittel 5, som vies til «postnasjonal diasporalitteratur» (s. 279) fra Norge og Danmark. Kapitlet innledes og avsluttes med betraktninger om ungdomsboken Skamløs og Karpe Diems Påfugl, mens kapitlets hoveddel fokuserer på ny nordisk litteratur. Vold anlegger en postkolonial lesning av litterære verk av Ivo de Figueiredo, Mahmona Khan, Maria Navarro Skaranger, Zeshan Shakar og Yahya Hassan. Hun trekker blant annet på Benedict Anderson og Arjun Appadurai for å belyse forholdet mellom litteratur, kultur og fellesskap. Som kjent relaterte Anderson nasjonale fellesskapsfølelser til trykkekunsten, mens Appadurai fokuserte på krefter som utfordrer nasjonalstaten som forestillingsramme – særlig elektroniske medier og migrasjon. Vold holder fast i begge deler gjennom kapittel 5. «Til tross for at bøkene i utvalget kan leses som mot-fortellinger til en sentrert nasjonsfortelling» insisterer hun på «at de også helt enkelt er fortellinger om Norge, et Norge der transnasjonale forbindelser skaper sammenfiltrede livssituasjoner» (s. 296). Her finner hun kimen til et nytt og mer åpent «forestilt fellesskap på tvers av identitetsmarkører som religion, etnisitet og språk» (s. 332). I en tid når det ellers snakkes mye om splittelse er det interessant. Det kan innvendes at teoritilfanget i kapitlet har sine røtter i det globale Nord – blant seks hovedteoretikere er det meg bekjent kun én som ikke bor og jobber i USA eller Storbritannia – men kapitlet inneholder allikevel interessante betraktninger om temaer som norske antropologer allerede har debattert i en årrekke, som tilhørighet, mangfold, innvandring og migrasjon. Her er rikelig med innspill om man vil tenke og forske på globalisering, sammenveving og bevegelse.

Avslutningsvis bør jeg nevne at Å lese verden ikke er noen liten eller lettlest bok. Volds grundighet krever sin plass, og bokens hovedtekst er på 432 sider, litteraturlistene ved slutten av hvert kapittel inkludert. Samtidig sørger temaene, litteraturutvalget og skrivestilen for at boken oppleves som aktuell og relevant. Gjennomgangen av klassiske tekster innen postkolonial teori og litteratur betyr at boken også vil forbli relevant i mange år fremover. Samtidig skjemmes leseropplevelsen av en manglende presisjon som burde vært utbedret, enten av forfatteren eller av forlaget. I innledningen blir jeg for eksempel interessert i en referanse til «Molloy, 2008» (s. 25), men denne teksten er ikke å finne i litteraturlisten. Lesingen stopper opp ved trykkfeil og lite lettfattelige setninger, som denne: «I teoriutviklingen som omhandler transnasjonal litteratur og globalisering «post-postkolonialismen» …» (s. 39). Sidehenvisningene i stikkordregisteret virker i beste fall tilfeldige: Når man slår opp Coetzees Vanære, som vies et eget underkapittel (s. 420-437), står kun to tilsynelatende tilfeldige sider oppført: 432 og 434. Både leservennligheten og bokens anvendelighet som referanseverk lider under dette, og det er synd. Det er mye å lære fra boken, og det er verdt å lese den, selv om innsatsen som kreves er unødvendig stor.