Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Introduksjon: Hjem(met) i og etter Gullestad

Introduction: (The) Home in and after Gullestad
Førstelektor, Sosialantropologisk institutt, Universitetet i Oslo

Tuva B. Broch er førstelektor ved Sosialantropologisk institutt, UiO. Hun jobber også som koordinator for, og er styremedlem i, forskningsnettverket Nordisk Laboratorium ledet av professor Marianne E. Lien og Nefissa Naguib.

2019 var jubileumsår for to av Gullestads verker; 40 år for Livet i en gammel bydel (1979) og 35 år for Kitchen-Table Society (1984). Begge arbeidene er rike etnografier som på ulike måter tar for seg forestillinger om- og opplevelser av hjem(lighet). I anledning jubileet og de betydelige samfunnsendringene som har funnet sted i Norge siden 70- og 80-tallet, tar vi i dette temanummeret opp igjen begrepet hjem i en norsk samtidig kontekst. Denne introduksjonsartikkelen tar utgangspunkt i Gullestads beskrivelser og analyser av huset, nabolag, naturlandskap og nasjonen som hjem. Teorier om likeverd som likhet og skillet mellom private (huset) og offentlige sfærer følges med et kritisk sideblikk. Gullestads beskrivelser av hjem(met) utvides ved å belyse begrepets symbolske, materielle, affektive og multivokale sider. Vi løfter frem hvordan hjem kan være et sted, et rom, følelser, praksis eller aktiv væren i verden, og holder frem at det å studere hjem har et nesten utømmelig tolkningspotensial. Dialogen om hjemmets betydning, om kjøkkenbordet som samlingspunkt, naboskap, fellesskap og utenforskap kan med fordel tas videre og utfordres med annerkjennelse for Gullestads arbeider.

Nøkkelord: Hjem, domestisering, likeverd som likhet, hverdagsliv

2019 was the anniversary for two of Gullestad's works; 40 Years for Livet i en gammel bydel (1979) and 35 Years for Kitchen Table Society (1984). Both are rich ethnographies which in different ways examine conceptions and experiences of home. On the occasion of the socio-cultural changes that have taken place in Norway since the 1970s and 1980s, in this special issue we re-introduce the concept of home in a contemporary context. This introductory article is based on Gullestad's descriptions and analyzes of the house, neighborhood, natural landscape and the nation as home. Theories of equality as sameness and the distinction between private (the house) and public spheres are followed with a critical on look. Gullestad's descriptions of the home are expanded by focusing on the concept's symbolic, material, affective and multivocal aspects. We highlight how home can be a place, space, emotion, practice or active being in the world, and hold that studying home has an almost inexhaustible potential for interpretation. The dialogue about the importance of the home, about the kitchen table as a gathering point, neighborhood, community and exclusion can be advantageously taken on and challenged with recognition of Gullestad's work.

Keywords: Home, domestication, equality as sameness, everyday life

Marianne Gullestad (1946–2008) er kanskje den mest respekterte og leste antropologen som skriver om Norge (se Eriksen, 2016; Holtedahl & Hydle, 2008; Lien, 2009). Året 2019 markerte jubileer for to av hennes verker; 40 år siden utgivelsen av Livet i en gammel bydel (1979) og 35 år for verket som satte henne på det internasjonale kartet; Kitchen Table Society (1984) – begge rike etnografier som på ulike måter tar for seg forestillinger om, og opplevelser av, hva som er hjem(me). Allerede i 1996 ble Kitchen Table Society (1984) kåret til en av de beste samfunnsvitenskapelige bøker de siste 25 år av tidsskriftet Contemporary Sociology (David, 1996). I 2001 var to opplag av boken utsolgt og et tredje i planleggingsfasen (Grinde, 2001). I anledning jubileet og at det norske samfunn har gjennomgått til dels betydelige sosiale, kulturelle, økonomiske og politiske endringer siden 1970- og 80-tallet, ønsker vi nå å ta opp igjen ideen om, og erfaringen av hjem i en norsk samtidig kontekst.

Gullestad er kjent for sine studier av norsk hverdagsliv (Gullestad, 1975; 1984; 1989). For å forstå hverdagslivets moralske verdier og sosial organisasjon vender hun seg ofte til hjemmet og argumenterer for at det er hjemmet som kulturelt sett blir stående som en sentral løsning på «menneskers ønske om å skape mening og integrasjon» (Gullestad, 1989, 23). Slik får hverdagslivet sin tyngde i hjemmet, et nyttig analytisk utgangspunkt fordi hjemmet «reflekterer ikke bare sentrale verdier i kulturen, men har også i seg selv en stor egenverdi. Ordet hjem bringer sammen i ett begrep både ideen om et sted og ideen om et sosialt fellesskap knyttet til dette stedet» (Gullestad 1989, 54).

Interessen for hjem var ikke nytt i antropologisk sammenheng da Gullestad gjorde sine studier. Før henne hadde blant andre E.E. Evans-Pritchard (1940), Fredrik Barth (1959), Arnold Van Gennep ([1909] 1981) og Margaret Mead (1949; 1969) vist betydningen av hushold som et av hjemmets hovedkomponenter og som et fruktbart utgangspunkt for samfunnsanalyse.

Hjemmeantropologien, feltarbeid i eget samfunn, var derimot et følelsesladet tema i Norge (se f.eks Frøystad, 2003; Howell, 2001). Harald Eidheim kan trekkes frem som et tidlig eksempel på norsk hjemmeantropologi. Han trakk opp grensene mellom det norske og samiske med sin magistergrad Erverv og kulturkontakt i Polmak fra 1958. En annen som kan fremheves, ikke som hjemmeantropolog, men som tidlig studerte norsk hverdagsliv, var den amerikanske antropologen Marida Hollos. I 1974 kom hennes bok Growing up in Flathill, en studie som gjennom tykke beskrivelser av hjem og lokalsamfunn skaper et rammeverk for å analysere og forstå barns kognitive utvikling i Trysil. Samtidig med Gullestad, og knyttet til prosjektet Kvinners levevilkår og livsløp ledet av Helga Hernes, skrev Lisbet Holtedahl (1986) om Veggefjord, et lite nordnorsk bygdesamfunn i 1970-årene. Holtedahl, som Gullestad, belyste hverdagslivet og skrev om kjønnsroller, kvinnefellesskap og samhandling som utspilte seg i hjemmet, så vel som i bygdas gater og foreninger. Flere bidragsytere kunne vært nevnt, for hjemmeantropologien har en lang tradisjon på tross av noens skepsis og diskusjoner (se Vike i dette temanummer).

Jeg diskuterer her hjemmet slik det tas opp i Gullestads første monografier, hvor huset er kjernen og selve symbolet på hjem(lighet). For å pakke ut begrepet utfordres først huset ved å se på det som et «misforstått hjem». Med dette menes hvordan det fysiske og materielle huset i Vesten har utgjort kjerneforståelsen av begrepet hjem. Deretter utvides begrepet ved å se på nabolaget som både en trussel og en arena for hjemlighet, før hvordan naturlandskap både står i kontrast til, og går i ett med definisjonen av hjem diskuteres. Gullestads analyser om samfunnets institusjoner og hennes ideer om nasjonen som hjem løftes så frem. Avslutningsvis oppsummeres tanker om «hjem(met)» og det gis noen ansatser til hvordan en tematisk og analytisk kan arbeide videre med begrepet for bedre å forstå erfaringer av tilhørighet, trygghet og identitet i dagens Norge. Gullestad (1989, 24) argumenterte for at det skjedde en polarisering mellom det private og det offentlige rom i Norge som har gjort at hjemmet er blitt forsterket som en intimsfære. Skillet mellom det private og offentlige er en rød tråd. I dialog med temanummerets øvrige artikler stilles spørsmålet om i hvilken grad et slikt analytisk skille er fruktbart.

Huset

Huset ble tidlig knyttet til begrepet hjem. Med utgangspunkt i husstanden har antropologer studert samfunnsorganisasjon og systemer, særlig knyttet til slektskap. Til tross for at Gullestad og Segalen (1997, 5) hevdet at slektskap i moderne samfunn er usynliggjort grunnet prioritering av autonomi, har andre studier vist at f.eks. huset (Daugstad, 2001; Solheim, 1998; Døving, dette temanummeret) og hytta (Lien & Abram, 2018) fremdeles fremstår som fruktbare innganger til studier av familierelasjoner, slektskap og samfunnsstrukturer.

Gullestad (2002a) gjør en viktig distinksjon når hun beskriver huset som det håndfaste som kan romme et mangfold av mennesker. Mens hjemmet er grunnet i tanken om familie, ekteskap og slekt, symboliserer huset som hjem et sted for omsorg og medfølelse. Slik knyttes også hjem til trygghet, forutsigbarhet og varme. Med andre ord kan hjem forstås som en mental struktur, hvor huset blir et kjernesymbol. Hva et hjem betyr, avhenger av individuelle erfaringer, det aktørene legger i begrepet. Hjem blir dermed en realisering av menneskers ideer om det (Douglas, 1991, 290). Hjem kan alltid lokaliseres ifølge Douglas, men det er ikke alltid stedbundet. Videre hevdet Douglas at huset som hjem skiller seg fra andre stedsfaste bygninger, eksempelvis hotellet, fordi hjemmet utgjør noen strukturer som gir det spesifikke estetiske og moralske dimensjoner. Dette gjør hjemmet til et kollektivt gode. Et slikt gode impliserer moral og strukturer som styrer handling og samhandling. Slik hevder Douglas at hjemmet styrer både kropp og tanke. Dette er hjemmets tyranni. Reflekterer vi over hjemmets tyranni, er det ikke så overraskende at mange unge ønsker å fri seg fra dets granskning og kontroll (1991, 287). Mallett (2004) støtter Douglas ideer når også hun fremhever hjemmet som et sted der tid og rom er kontrollert og strukturert. Slike beskrivelser av huset og hjemmet står i kontrast til dominerende tilnærminger hvor hjemmet symboliserer et trygt tilfluktsted.

Ingrid Rudie (2010) deler huset opp i tre ulike forståelsesrammer. Huset som tekstualitet (fortid og nåtid, som kan gi glimt av en fremtid), huset som evokativ kraft og huset som praktisk og symbolsk prosjekt. Slik temanummeret som helhet illustrerer, kan denne inndelingen utvides og gjøres gjeldende for begrepet hjem og alle dets ulike materialistiske utspring. Hjemmet, slik det er manifestert i huset for Gullestad, er knyttet til det materielle, og utspiller seg gjennom klasse og kjønn i form av innredning, størrelse, fasade og beliggenhet. Hos Gullestad markerer hjemmet det private, løsrevet fra det offentlige rom. Hjemmet forestilles slik som et tilfluktssted fra staten og nasjonens lover og overvåkning, et truende ytre. Samtidig viser Tone Høgblad og Harald B. Broch (dette temanummer) hvordan menigheten og sjarken kan erfares som en forlengelse av (foreldre)hjemmet, og for noen også en løsrivelse fra dets lover og regler. Huset, med dets konnotasjoner til både trygghet og tyranni gjennom normer og verdier, samt individuelle og kollektive følelser, bidrar til å forsterke huset og hjemmet som kjernesymboler som tar opp i seg, og rommer sterke motsetninger. Huset kan være «hjemme», men det kan også nabolaget. «Hjemme» er privat, men som vi vil se, er det også offentlig. Det er situert i samtid, men bærer med seg fortiden og peker mot en fremtid.

I denne sammenhengen, og i utvidelsen av det private hjemmet, er det naturlig å trekke inn Sidsel Roalkvams (2001) analyser av gravlunden og graven som tidsholdere – et sted der fortid, nåtid og fremtid smeltes sammen på mer eksplisitte måter enn i andre møterom. Gravlunden beskrives som et hjem utenfor husets hjemlighet, der det er mulig å besøke noen som ikke lenger er blant oss. Slik knyttes hjem til der slekta er. Anne-Katrine Norbye tydeliggjør på samme måte hvordan budeier i Hallingdal ikke kun tillegger bygninger betydning som tidsholdere og hjem. Like viktig er det omliggende naturlandskapet, aktivitetene der og sosiokulturelle narrativer knyttet til stedet. Norbye skriver frem hvordan hjem forstås som et sted og som en måte å være i verden på. Høgblad tar tråden videre i sine beskrivelser av en pinsemenighet som ønsker medlemmer «velkommen hjem» gjennom messer i storsalen eller i utekirka på Youngstorget. Menigheten taler frem fortiden i nåtiden som gir glimt og håp om et bestemt hjem i fremtiden. Slike «hjem utenfor hjemmet», som både Høgblad og Roalkvam viser til, utfordrer Gullestads argumenter om hjemmet som en privat sfære avskåret fra offentligheten. Både på gravlunden og i menigheten opphører den klare grensen mellom det private og offentlige. Brochs analyser av sjarken som et rom i hjemmet for dets mannskap rører ved en lignende kritikk av et tydelig skille mellom det private og offentlige. Empiriske beskrivelser viser hvordan fiskere til tider trekker seg ut av sine hus på land og søker fred, ro og privatliv i sjarken. Fred og ro er viktige begreper i Gullestads analyser av norsk kultur og hverdagsliv og peker til erfaring av helhet og personlig integrasjon (1989, 127). Brochs informanter opplever disse verdiene som viktige, noe som underbygger Gullestads poeng om at en viss sosial avstand skaper gode sosiale relasjoner (1989, 129), at personlig hjemlighet kan oppnås ved en slik distanse og videre hva den innebærer av kontroll og balanse. På tross av gjentagende erfaringer med hvordan landskap, som hjem for både dyr og mennesker, mistes, erobres, overtas, arves og transformeres, viser temanummerets artikler hvordan det forestilte huset som hjem står som et stødig, visuelt og materielt symbol på kjerneverdier i det norske samfunn.

Bidragene i temanummeret tydeliggjør hvordan det materielle som manifesterer hjem, hjemlige følelser og slektskap er viktige. Det er like viktig å påpeke at oppmerksomheten rettet mot materialitet – på selve huset – i bunn og grunn undersøker relasjoner som utgjør følelser av hjem i tråd med Roalkvams (2001) beskrivelser av gravplassen. Dette tydeliggjøres gjennom Hilde Lidén og Ragni Hege Kitterøds (dette temanummer) analyser av barn og unges opplevelser av delt bosted. Artikkelen utfordrer idéen om hjem som et sammenbindende prosjekt. Forfatterne viser også hvordan viktigheten av blant annet materialitet vokser frem når nye slektskapsformer og familiekonstellasjoner utfordrer huset som noe basert på kjernefamilien og blodsbånd. Forholdet mellom mennesker og materialitet kan oppfattes som en speiling av forholdet mellom menneskers erfaringer og minner knyttet til landskap og andre materielle gjenstander. Med dette beveger vi oss over til – og ut i – husets nære offentlige omliggende, nemlig nabolaget og dets relasjoner til huset.

Nabolaget

Huset er ikke en løsrevet enhet og ville mistet mye av sin symbolske betydning om vi ikke så det i relasjon til hva som er utenfor. Gullestad (1975; 1984; 1989; 1990b; 2002a), som mange med henne (Cieraad, 1999a; Douglas, 1991; Mallett, 2004), gjør dette ved å sette huset som en motsats til nabolaget, byen og nasjonen. Selv om det i denne artikkelen argumenteres for at hjemmets grenser strekker seg utover husets fire vegger og inn i nabolaget, distriktet og byen (se Mallett, 2004), blir huset likevel med videre inn i beskrivelsene av nabolaget. I Livet i en gammel bydel (1979) tydeliggjør Gullestad betydningen av nabolaget i menneskers hverdag. Nærbutikken, kirken, landhandelen og gatene danner møtepunkter for de som «hører hjemme» i nabolaget. Stedene binder folk sammen og skaper med dette lokalsamfunnets hjemlighet. Mens nabolaget representerer en relativ offentlighet og utvidede sosiale relasjoner, representerer huset, og det som hører til innenfor dets fire vegger, det private. To markører for privatlivets fred som trekkes frem hos Gullestad (1984; 1989) er gardinene og dørterskelen. Hos Anne K. Larsen (1984) spiller også bygdetunets grind en tilsvarende rolle. Ikke alle åpner grinda, trør over dørterskelen til hjemmet eller får sitte bakom dets gardiner og dermed være del av hjemmets intimsfære.

På vei inn i og utover 2000-tallet spiller fortsatt gardinene sin rolle som markør for det private og offentlige (Cieraad, 1999b; Larsen, 2011; Van Der Horst & Messing, 2006). Cieraad beskriver de store åpne vinduene plassert nær gateplan som setter sitt preg flere steder i Nederland, med en særegen invitasjon til å titte inn. Gjennom et historisk blikk lærer vi om hvordan vinduer med fratrukne gardiner tiltrekker seg skeptiske, men nysgjerrige blikk fra forbipasserende. For folk utenfor vinduet er det en kuriositet at både interiør og det intime familielivet synliggjøres – hvordan det private offentliggjøres. De åpne vinduene og deres dekorasjoner gir et stille uttrykk til omverdenen om livsstilen menneskene innenfor veggene favoriserer og streber mot. Vindusdekorasjoner i kombinasjon med glimt av interiørdekorasjoner muliggjør, ifølge Cieraad (1999b), at nederlandske kvinner kan få en antydning om hvem som lever der – om husholdets komposisjon. Slik blir hjemmet både innvendig og utvendig kjønnet. Kvinner dekorerer og åpner for andre kvinners innsyn og vurdering. Også Solheim (1998) viser hvordan husets innside knyttes til den kvinnelige sfæren som bedømmes av kvinner på utsiden. De åpne vinduene, som de lukkede i Birgitte Romme Larsens artikkel «Drawing back the curtains» fra Danmark (2011) og i Maria Navarro Skarangers norske oppvekstroman Alle utlendinger har lukka gardiner fra drabantbyen Romsås i Oslo (2015), illustrerer hvordan gardiner kan tolkes som et transparent grenseland mellom innside og utside, mellom domestisert interiør og den utvendige verden med dets gater og nabolag (se også Hauge, 2013). Gardiner verner om privatlivet, men må iblant åpnes opp slik at hjemmets moralitet synliggjøres.

I Kultur og hverdagsliv (1989) trekker Gullestad frem dørstokken som den viktigste grensen mellom det private og det offentlige. Dørstokken representerer både en barriere og et vern og blir den praktiske og symbolske grensen mellom hjemmet og alt utenfor. Tre år tidligere skrev Holtedahl (1986) om viktigheten av å ta av skoene allerede før en gikk inn i gangen og hvordan det var å bevege seg mellom ulike rom i husene. Ti år senere beskriver den franske antropologen Celine Rosselin (1999) hvordan dørstokken gjøres sentral når gjester entrer og forlater leiligheter i Paris. Med utgangspunkt i Van Gennep, Douglas og Turners symbolteori analyserer hun dørstokkens betydning som et hverdagslig overgangsritual. Poenget forsterkes og understrekes av etnografiske beskrivelser om hvordan folk med ett-roms leiligheter, uten dørstokken som skilte gangen fra andre rom, så seg nødt til å improvisere en. Bandet Tre små kinesere spiller på begrepets betydning i en norsk kontekst med slageren «Dørstokkmila» fra 1996. Sangteksten beskriver hvor vanskelig det kan være å komme seg over dørstokken – å gå fra å være fremmed til å komme på innsiden i en sosial relasjon. Sangteksten kan forstås som en tolkning som dekker både dørstokken og gardinen i Gullestads analyser.

Kjøkkenet fremstår som det rommet i hjemmet flest får adgang til. Det er her Gullestads kvinner samles, det er rundt kjøkkenbordet historier om hverdagslivet deles. Det er også her hverdagslivet spilles ut i bygde-Norge. Hollos (1974) understreket betydningen av et rent kjøkkengulv. Var det ikke rent ble det straffet med sladder. Dette viser oss at selv om gardiner og dørterskler markerer en innside og en utside, hva som er privat og hva som er offentlig, er disse tersklene rituelle og symbolske. Anne K. Larsen (1984) viser hvordan bygdesladder blomstrer bak lukkede dører, og siver ut i nabolaget som moralske pust. I virkeligheten siver nabolaget (via sladder) inn i og ut av både kjøkken og stuer. Beskrivelsene av både åpne og lukkede vinduer, dørterskler og Hollos kjøkken synliggjør nabolagets trusler og hvordan dette er med på å forsterke hjemmets moralitet – det Douglas, som tidligere nevnt, kaller «hjemmets tyranni». Huset symboliserer grenser som tillegges verdi knyttet til atferd og forventninger. Hjemmets symbolske betydning kan knyttes til menneskers grunnleggende behov for, og drøm om, en trygg havn og beskyttelse fra det truende og ukontrollerbare utenfor.

En annen form for hjem, som i fysisk forstand er strippet for dørterskler og gardiner, er naturen (se Ween & Abram, 2012). Gullestad argumenterer for at nordmenns sentrering rundt hjemmet kan forklares i kontrast til naturen og byen (1989, 54). Jeg er enig med Gullestad (1990a; 1990b) når hun videre understreker at mennesker kan oppleve hjemlighet knyttet til naturen i minst like stor grad som til et hus eller leilighet. Kjærlighet til naturen er en medvirkende årsak til at mange mennesker er sterkt knyttet til sine hjemsteder. Å være norsk er å komme fra et spesifikt sted, oppvekststedet en ofte flytter fra. Hjemsted omfatter landskap, de fysiske strukturene, menneskene og den lokale dialekten (Gullestad, 2006). Nabolaget er med andre ord også hjem hos Gullestad, og nabolaget og dets omegn rommer naturlandskap.

Landskap

Ifølge Gullestad (1990a; 1990b) har nordmenn flest et nært forhold til naturen. Informantene hennes sidestilte ofte naturen med ordene stillhet, fred og ro. Begrepene ble hyppig brukt og med intensitet i mange og veldig ulike kontekster som dreide seg om mellommenneskelige relasjoner. Begrepene karakteriserer både folk og handlinger. De forklarer, rettferdiggjør og legitimerer det å trekke seg unna sosiale relasjoner og begivenheter (se Gullestad 1989, 127). Hjemmet og uberørt natur er to særlig viktige kontekster for å finne ro og «bli hel» (Gullestad 1984, 213; 1989, 127). Hjemmet skilles fra gatene, fra byen og fra arbeid. Naturen er den biten av ute som yter motstand og ikke har underlagt seg sivilisasjonen. I forhold til det private hjem er naturen ute, vill og kaotisk. I forhold til byen er naturen hjemme, rolig og harmonisk. Hjemmet blir en form for kultur som ligger nær naturen, bundet til hverandre gjennom blodsbånd og seksualitet (Gullestad, 1990b). Nærheten til natur spiller seg også ut i hjemmeinnredningens fargespill (Gullestad, 1990a, 44).

På flere måter synes Gullestad å glemme utkant-Norge i generaliseringene av hjem og natur. I den senere tids polariserte debatt knyttet til gjenintroduksjonen, beskyttelsen av og jakten på ulv illustreres et gap mellom det som forenklet kan kalles urbane og rurale erfaringer av natur som hjem. Debatten er relevant ikke minst fordi den kaster lys over pågående sosiale, miljømessige og politiske erindringer i distrikts-Norge – og hvordan retten til å definere aktiviteter i eget hjemområde er under forhandling (se Skogen, 2001). Bygd og by definerer og forholder seg ulikt til naturen.

Kramvig (dette temanummer) synliggjør ikke-urbane forståelser av hvordan hjem(sted) transformeres, hvordan slike transformasjoner kan være påtvunget og de konsekvenser politisk tvang kan ha. Gjennom ekspropriering av naturlandskap frarøves identiteter, når stedsminner viskes ut forsvinner samtalene og røtter rives opp. Mens Kramvig viser hvordan landskap ikke bare er reservoarer for minner, men også for glemsel, peker Marianne E. Liens bidrag tilbake på ulv- og villsvindebatten slik den utspilte seg i media for en tid siden. Som med ulven ble det diskutert om (svenske) villsvin hørte hjemme i norske skoger (Hegtun, 2019; NRK, 2007). Medieoverskrifter fremhevet nasjonens grenser. Omkvedet var at hverken ulv eller svenske svin hørte hjemme i Norge. Fellesnevneren her er at måten engasjerte mennesker prater og skriver om dyr og deres hjem kan speile det større samfunnet vårt. Lien viser hvordan ordenes kraft, retorikk og rådende ideer om «hjem» er med på å forme forståelser av dyrs bevegelser. Gjennom hennes analyserer av laksen, utfordres samtidige beskrivelser av «laks på rømmen».

Gullestad (2002a, b) trakk også frem makten som kan ligge i begreper. Metaforer som vert og gjest, ble hyppig bruk i innvandringsdebatter, og leder oss inn i en annen dimensjon av Gullestads arbeider om usynlige gjerder. Begrepet videreutvikler hun fra Haugen (1978) sine beskrivelser av uuttalte grenser for sosial inkludering i drabantbyer i Drammen. Grensedragninger hos Gullestad er knyttet til makt, den som får tre over dørterskelen, må innrette seg etter vertens regler. Verten har med andre ord kontroll når det kommer til samværet som utspilles.

Det er interessant og viktig hvordan Gullestad nå trekker hjemmet ut fra selve huset ved hjelp av usynlige grenser, synliggjort gjennom ord. Fred og ro brukes, hevder hun, for å trekke grenser mellom viktige kulturelle domener, rundt personen, rundt hjemmet, den nære familien og rundt nasjonen. Slik kan den hverdagslige betydningen av fred og ro også relateres til fred og konflikt på et organisasjonsnivå. Nasjonen kan forstås som kollektiv og fravær av konflikter mellom nasjoner peker til fred/ro. Individualisme og en sterk nasjonalisme i det norske samfunnet vedlikeholdes, ifølge Gullestad, gjennom ideen om fred. Ween og Abram trekker inn Den Norske Turistforening (DNT) som en organisasjon hvor kroppsliggjøring av likhet, likeverd og nasjonen settes i sammenheng med ideen om fred i naturen. I norsk diskurs er alle like i naturen (Ween & Abram, 2009, 165). Dette gjenspeiler seg i DNTs vektlegging av dugnad i alt fra stimerking til guiding. Selv om denne koblingen mellom natur, nasjonalisme og likhet ikke deles av alle, kan oppslutningen om DNT, som i 2017 nådde 300.000 medlemmer, over 5% av Norges befolkning, gi en indikasjon på utbredelsen disse ideene potensielt kan ha.

Begrepene fred, ro og stillhet som betegnelse av natur og hjem kobler Gullestad til den norske versjonen av egalitær individualisme. Norske kvinner og menn fremstår som individualister — ikke fordi de er originale, men fordi de ønsker autonomi (1989). Slik forenes individualisme og konformitet (likhet). Gullestad (1990a) gjengir utallige uttrykk der ro/stillhet/fred kobles til ordet hjem. Ut i fra dette argumenterer Gullestad for en sterk sentrering rundt hjemmet i den norske kulturen, som er knyttet til en symbolsk adskillelse mellom hjemmet og den utvendige verden. Å holde på freden impliserer å unngå mennesker (og dyr) en ikke passer sammen med og er slik med på å underbygge/bekrefte ideologien om likeverd som likhet. Slik blir hjemmet sårbart, noe nært og personlig som må beskyttes mot det utenfor; støy, det fremmede, det som ikke hører hjemme. Disse teoretiske ideene tar hun med seg inn i tolkninger av nasjonen som hjem.

Nasjonen og norske institusjoner

Familie, hjem og lokalsamfunn har vært sentrale politiske metaforer i nasjonsbyggingen, hvor velferdsstaten kan tolkes som et godt hjem i kjempeformat (Gullestad, 2002a). Som Høgblad (dette temanummeret) viser, er disse politiske metaforene fremdeles aktuelle. I boken Det norske sett med nye øyne la Gullestad (2002a) hverdagslivet bak seg og rettet blikket mot den offentlige debatten om «innvandrerne». Boken problematiserer hvordan mennesker og hendelser kategoriseres og hvordan kategorier forsterkes gjennom begrepsbruk i innvandringsdebatten. Den norske folkesjelen speiles i debattens betegnelse «oss». Dette «oss», som Ottar Brox (1991) argumenterer for er fremsatt av den moralske eliten, lager en definisjonsramme for innen-/utenforskap som anses som naturlig og selvfølgelig.

Gullestad setter med dette en ny type søkelys på Norge som hjem. For hvem hører til og hvem hører ikke til? Hvilke mekanismer benyttes, både bevisst og ubevisst, i folks definisjoner av hva det vil si å være norsk? Hudfarge får en sentral plass i Gullestads analyser og hun gjeninnfører rase i norsk antropologisk diskusjon (2002a; 2002b; 2004), et begrep som igjen forsvant fra norsk antropologi inntil nylig (se Eriksen, 2016). Gjennom eksempler fra media viser Gullestad hvordan hudfarge kan oppleves som truende for norske kjernesymboler, for hva «vi» står for. Her trekker hun på sin kjerneteori om likeverd som likhet, ideen om likhet utfordres av fenotyper som hud. Hud opptrer som en markør for annerledeshet. Gullestad hevder at tanken om det homogene samfunnet springer ut av denne norske likhetstankegangen. Likhet skulle utjevne levekår, og slik ble trygghet skapt gjennom likhet. Samfunn fremstod mer homogene når «andre» ble unngått, en strategi etablert før innvandring og hudfarge ble et tema (som for eksempel i skillet mellom striler og bergensere og «norske» og samiske folk).

Som metafor skaper hjemmet et skarpt skille mellom nasjonen (hjemmet) og utenverdenen. Metaforer former i så måte usynlige grenser – mentale grenser for innenfor og utenfor, privat og offentlig, rent og urent, tilhørighet og fremmedhet osv. Slike grenser må forbli usynlige om idealet om «likhet» skal opprettholdes – hva Gullestad kaller «forestilt likhet» (2002a, 100). Likeverd som likhet krever med andre ord usynlige grenser.

Teoretiseringen om likeverd som likhet har hatt stor innflytelse for antropologiske forståelser av det norske samfunnet (Lien, Lidén & Vike, 2001). Det betyr ikke at det kritiske blikket har vært fraværende. I 1995 ble den etablerte forståelsen utfordret gjennom Brochs analyser av elever og ansatte ved Eckboskolen. Når likeverd forstås som likhet vanskeliggjør dette å håndtere følte ulikheter. Ifølge Gullestad blir ofte bevissthet om ulikhet mellom «oss» og «dem» uttrykt gjennom moralske begreper (se Gullestad 1989, 40, 159). Eckboskolens ansatte formidlet at alt arbeid hadde lik verdi, ingen var for god for noen former for arbeid. Likevel ble ulikhet løftet frem i hverdagen, både i form av ros når noen elever oppnådde noe, men også for å finne ut av hva de enkelte likte å drive med for å kunne motivere dem. Slik fulgte ikke alle elever det samme utdanningsløpet, og det virket ikke som denne ulikheten var til sjenanse. Året etter kom en krass kritikk fra Knut Odner (1996). I artikkelen «Norsk makt, likhet og moral: Eksempler fra Hedemarken» går Odner grundig til verks. Han hevder Gullestads teorier springer ut fra analyser av nære relasjoner, mens det administrative og industrielle feltet er fraværende. Fraværet tillater Gullestad å teoretisere likhet og ulikhet som opposisjoner. Som Odner påpeker oppstår også store deler av individers identiteter i hierarkiske arbeidsstrukturer. Dermed etterlyser han at antropologer utforsker samspillet mellom likhet og hierarki, og ikke motsetningsforholdet. Skråblikket på Gullestad tas videre i 2001 med Likhetens paradokser redigert av Lien, Lidén og Vike. Bidragene i boken undersøkte og utfordret allmenngyldigheten av likeverd som likhet på tvers av antropologiske felt i Norge. Ti år senere stiller også de danske antropologene Bruun, Jakobsen og Krøijer (2011) seg kritisk til dette analytiske utgangspunkt, og påpeker hvordan arven etter Gullestad har ført til en tatt-forgitt-het om at likhet råder. Temanummerets forfattere argumenterer for at egalitet/likhet og hierarki ikke er motsatte, gjensidig utelukkende verdier, men to prinsipp som virker sammen – noe Gullestad anerkjenner, men lar forbli underteoretisert. Likhet, ifølge forfatterne, må dernest forstås som en verdi blant flere, og oppmerksomheten bør heller vies sosialitet. Sosialitet løfter frem hverdagslivets normer og regler som åpner for hierarkisering, hevder de. Så kan vi spørre hvem som satt, eller ikke fikk lov til å sitte, rundt kjøkkenbordene til Gullestad, hvem som ikke mestret forventet sosialitet og dermed lukket både egne dører og gardiner.

For Gullestad, hevder Vike (2013), konstitueres likhet som verdi og samhandlingskode i hjemmet. Nøkkelbegrepene i diskusjonen er autonomi og det Vike kaller medlemsmoralen. Virkeligheten om hvordan staten trenger inn i hjemmet synliggjøres ikke hos Gullestad. I motsetning til Gullestads antagelse om at erfaringer i og konstruksjoner av privat og hjemmeliv konstituerer likhet som verdi og samhandlingskode, hevder Vike det er grunn til å tenke motsatt: Autonomi i Norden er framfor alt skapt gjennom spesielle måter å delta i og skape offentlige arenaer på, som tilfeldigvis fikk en helt sentral rolle i utformingen av institusjoner og praksiser som utgjør staten.

Slik Vike siterer Gullestad (1989, 29), følte mange mennesker «avmakt overfor storsamfunnsstrukturene». De føler at det større samfunnet ikke opererer etter de moralske regler som styrer individers handlinger i hverdagslivet. Dette undergraver blant annet tilliten til stat, næringsliv, partier og tradisjonelle organisasjoner. Gullestad hevder nødvendigvis ikke at samfunnet er slik, men at det oppleves sånn av enkeltindivider. Tolkningen står ikke nødvendigvis i motsetning til at hjemmet formes av samfunnsorganisasjonen og dets institusjoner, slik Vike (2013) hevder. I dag raser debattene om statens inngripen i hjemmet enten det er ulv, bompenger, pappapermisjon, kommunesammenslåing eller sympatisering med «de gule vestene» i Frankrike. Var Gullestad inne på noe her? Mennesker trenger kanskje et forestilt sted, som huset, der de symbolsk, men også fysisk kan lukke døren, fortrenge det kaos og den ubehagelige inngripen verden utenfor ofte har i hverdagslivet. Men settes grensene for hva som er verden utenfor likt?

Døving (dette temanummer) får frem hvordan unge par ofte etablerer seg nær den ene parts svigerfamilie, og hvordan dette valget står i spenning til idealet om en moderne, autonom og neolokal kjernefamilie. Aarset (dette temanummer) viser til andre idealer, hvor høyt utdannede etterkommere av innvandrere fra Pakistan og India er opptatt av å etablere en viss avstand til storfamilien. «De andre» representeres av andre med indisk og pakistansk bakgrunn med ulike sosiale og kulturelle preferanser enn dem selv. Aarsets observasjoner viser nye grensedragninger hvor hjemmet ikke først og fremst står i kontrast til staten/det offentlige, men som et beskyttende gjerde rundt kjernefamilien (mor/far/barn). Disse grensedragningene foregår i en minoritetskontekst hvor også tilhørighet til nasjonen forhandles kontinuerlig.

Som nevnt forlot Gullestad teoretiseringene om huset som hjem med studie av nasjonen. Antall personer med innvandrerbakgrunn i Norge i 1976 var litt over 100.000 (de fleste fra europeiske land, se Eriksen, 2016, 100) mot 944.402 i 2019 (de fleste fra ikke-europeiske land). Med andre ord er Gullestads observasjoner av nordmenns forståelser av en økende innvandring stadig viktige, noe som speiler seg i økningen i studier av minoritet-/majoritetssituasjonen (Eriksen, 2016).

Ifølge Thomas Hylland Eriksen (2016) er det underfundige når det kommer til minoritetsbilder i Norge ikke hvordan de håndteres, men den sentrale rollen antropologer har hatt som kommentatorer i minoritets- og mangfoldsdebatter (jf. Wikan, se Klassekampen 2004) og hvordan de forsvant ut av bildet rundt 2010. Gullestad var aktiv i debatten inntil utgivelsen av Det norske sett med nye øyne, men kort tid etter utgivelsen forsvant også hun fra media. Mottagelsen av boken ble på mange måter en bekreftelse på hvor vanskelig det kan være å ta opp temaer som rasisme og diskriminering i det hverdagslige og institusjonelle. Det er gjerne enklere, som Hylland Eriksen (2016, 111) understreker, å diskutere voldelig og ekstremistisk rasisme fordi det ligger fjernere fra folks egne erfaringer og holdninger.

Nye kjøkkenbord og forståelser av hjem

Denne introduksjonsartikkelen begynte med å trekke frem Kitchen Table Society fra 1984. I 2017 kom boken Home and Sexuality: The «other» side of the kitchen, skrevet av Rachael M. Scicluna. Sciclunas etnografiske studie fra London løfter frem eldre skeive kvinners følelsesmessige tilknytning til kjøkkenet, og særlig kjøkkenbordet. Studien avdekker hvordan livshistorier deles mellom generasjoner rundt kjøkkenbordet. En kjøkkenbordkultur som videreføres fra eldre til yngre generasjoner innen LGBT-samfunnet. Observasjoner fra kjøkkenbordet synliggjør her hvordan klasse og tidsepoker farger ens opplevelser av mer enn bare kjøkkenet. Scicluna knytter og tolker følelser til hjem og kjøkken i relasjon til bredere sosiale problemstillinger, som heteronormativitet og utrykk for daglig motstand i hjemmet. Hun undersøker hvilken rolle det domestiserte hjemmet har, spesielt kjøkkenet erfares, snakkes om og forestilles blant informantene. Gjennom å undersøke kjøkkenets betydning ble det tydelig hvordan rommet også omfatter og forankrer historier om undertrykkelse og sosial ulikhet – et rom kvinner har søkt ut av. I et slikt perspektiv, kan kjøkkenets biografi tolkes som et politisk våpen og plasseres i sammenheng med klasse, privilegier og kolonialisme, ladet med politisk mening.

Relasjoner mellom hjem, kjønn, etnisitet og seksualitet er ofte oversett (Mallett, 2004) fordi forskere gjerne begrenser studier til én dimensjon ved hjem. En annen uutforsket vinkling som bidrar til å tøye hjemmets «mentale strukturer», er dagens digitale virkelighet. Pink et al. (2016, 239) understreker betydningen av den allestedsnærværende teknologien, som smarttelefonen. Utviklingen reiser spørsmål om hvordan nye digitale plattformer beriker, utfordrer og endrer ideer og erfaringer av hjem og privatliv. Hva er mekanismene og arenaene hvor folk forhandler moralitet og moralske normer i digitale samfunn? Hva og hvor er «kjøkkenbordet» i vår digitale tidsalder, og hvilke former for sosiale fellesskap dannes her? Hvor trekkes skillene mellom private og offentlige rom? Nye kjøkkenbordsamfunn vokser frem. Fortsatt finnes en søken etter tilhørighet og deling av erfaringer. Dette tar oss over i det minst utforskede aspektet ved Gullestads arbeider, det psykologiske. Ifølge den belgiske antropologen Noel B. Salazar (2018) kan følelsen av hjem omformuleres i psykologiske termer som en konstant lengsel etter følelsen av «enhet» med et annet menneske, situasjonen som preger menneskers første leveår. Marit Melhuus (2012) viser hvordan biologisk slektskap, særlig mor-barn relasjonen, vektlegges i det norske lovverket som omfatter reproduktiv teknologi. Dette understreker hvilke følelser som normativt tillegges mor-barn tilknytningen. Sosiologen Stephanie Taylor (2010) lanserte begrepet born and bred narrative, som viser til hvordan mennesker ofte trekker frem det gode med oppvekststed og hjem på tross av elendigheten som utspilte seg enten i hjemmet eller nabolaget. Studiene hennes av kvinner i Storbritannia viser omskrivinger av virkelighet så oppvekstfortellinger får trygge rammer, fylt av varme følelser og lengsler. Gullestad var inne på tanken om å knytte hjem til lignende følelser.

Etter en gjennomgang av norske biografier fant Gullestad (1990a) en forbindelse mellom fred og trygghet relatert til nærhet til mor. Naturen, som huset, peker tilbake til nettopp denne koblingen og kan belyse hvorfor mange har behov for å knytte gode følelser til hjem, hjemsted og hjemland. Ifølge Salazar (2018) kan huset og våre beskrivelser og følelser forbundet til det som hjem, i likhet med følelser til naturen (Broch, under utgivelse), ses i sammenheng med menneskers første hjem, nemlig mors mage. Til tross for at hjemmet er multivokalt og ambivalent, idealiseres det oftere enn andre steder (se Short i Cieraad, 1999a). Slik vokser et bilde av hvorfor hjem er så sterkt forbundet med tilknytning og tilhørighet frem, og hvorfor det trygge og fredelige hjemmet hjemsøker oss både kollektivt og individuelt.

Å knytte forståelser av hjemmet til psykologiske underliggende prosesser i antropologiske analyser kan gi nyttige innfallsvinkler til å utforske og forstå følelser og emosjoner tilknyttet hjem. Nærliggende tema i dagens sosiale og politiske sammenheng med en betydelig vektlegging av individualitet og selvrealisering er også å undersøke hva det vil si å føle seg «hjemme i og med seg selv» eller «hjemme i egen kropp». I spørsmål om erfaring av «hjemlighet» mener jeg det er viktig å vie oppmerksomhet også til individet og følelser. Gullestad gir inntrykk av nærhet til sine informanter, jeg stiller meg tidvis skeptisk til denne nærheten. Gjentatte ganger bærer Gullestads beskrivelser og kjennskap til informantene preg av at hun neppe var nært knyttet til eller fulgte informantene annet enn i et utvalg arenaer. Hun kjente gatene og handlet i butikkene, men ikke «gjennom sine informanter». Hun har sittet ved kjøkkenbordet og samtalt, men med et tydelig intervju-preg. Redaktørene av dette temanummeret tror det hadde vært potensiale for å grave enda dypere i erfaringsverdenene til Gullestad, slik Britt Kramvig illustrerer (dette temanummer).

Hjemmets relevans

Som vi nå har sett er hjemmet hverken nytt, nåtidig eller utdatert. Det er et begrep som utvikles og utfordres og alltid blir aktuelt i nye sosiale og politiske kontekster. Til tross for hjemmets særegne betydning understreker Short i forordet til temanummeret At Home: An Anthropology of Domestic Space (Cieraad, 1999a) at det er gjort få komparative undersøkelser om husets betydning(er). Videre hevder han det er en asymmetrisk forståelse av hjemmet der de domestiserte stedene som preger våre liv ikke er gitt like mye oppmerksomhet som offentlige steder. Vestlige hjem er også mindre studerte enn ikke-vestlige hjem.

Eksisterende temanumre og redigerte bøker knytter hjemmet til domestisering av sted, men tar først og fremst for seg huset (Cieraad, 1999a; Pilkey, Scicluna, Campkin & Penner, 2017; Scicluna, 2017). Som allerede påpekt, mener temanummerets redaktører det ikke bare er nyttig å se på huset, men hjem i alle dets former. Hjemmet er hverken løsrevet fra eller fastlåst til huset. Konstruksjonen av det hjemlige skjer der rom omgjøres til sted (Basso, 1996), hvor familierelasjoner, tilhørighet og identitet forhandles, utfordres og transformeres. Slik blir og er hjemmet en aktiv del av tid og rom i dannelsen av individuell identitet, sosiale relasjoner og kollektive meninger (Short i Cieraad, 1999a). Videre er hjemmet en sammenfiltring av mektige krefter, politiske, psykologiske, retoriske og emosjonelle, som flyter gjennom hverdagslivets sfærer. Hjemmet, hva vi skal mene med det er ikke et spørsmål om tilhørighet, fremmedgjøring, motstand eller konformitet, men en forhandlingsarena mellom alle disse ulike forpliktelsene (se Scicluna, 2017). En slik innfallsvinkel til hjem gjør begrepet og Gullestads arbeider tidløst, om ikke unndratt fra kritisk reevaluering, justeringer og fornyelse. Hjemmets grenser er som andre grenser, gjennomtrengelige og ustabile – og vil endres i takt med alder så vel som erfaringer og omkringliggende samfunnsforhold.

I forlengelsen av hjem som tema ønsker vi å nevne at vi befinner oss i en tid med følelsesladde diskusjoner om vårt akademiske språk, innad på institusjoner og i offentlige debatter (se f.eks Kolshus, 2018; Sant, 2019). Dreiningspunktet er i hvilken grad vi fremdeles skal ivareta norsk som akademisk (skrift)språk og om vi fortsatt trenger et tidsskrift som publiserer på norsk. Dette spørsmålet var tema på Norsk antropologisk forening (NAF) sitt årsmøte på Lillehammer i 2017 der daværende redaktører av Norsk antropologisk tidsskrift (NAT) foreslo å ta inn artikler på engelsk. Gitt dette nummerets tema ønsker vi å kommentere kort på og plassere oss i debatten. Jeg anser bruken av språk som viktig, ikke minst i en tid med økt bevissthet omkring «kolonisering» og «avkolonialisering» av akademia (se Nilsen & Vollan, 2018). Provinsialisme er et annet begrep her. Er vi provinsielle som skriver på norsk eller er vi provinsielle hvis vi ikke har tro på egne ferdigheter og språk? Språk er viktig etter vår mening. Det er viktig å formidle kunnskap og den bør nå ut til det internasjonale forskningsmiljøet, så vel som til et (ikke-)akademisk publikum her hjemme. En som løste denne utfordringen på en god måte var nettopp Gullestad. Jeg tror ingen før eller senere har dobbelpublisert på norsk og engelsk i den grad hun gjorde (se Lien, 2009). Spørsmålet er om det er flere som tør, eller noe flere også bør gjøre?

Diskusjoner om hjemmeantropologi eksisterer fremdeles, men Gullestad banet veien både med sine originale studier og dobbeltpubliseringer. Som redaktører håper vi dette NAT-nummeret viser kompleksiteten i 2000-tallets hjemmeantropologi ved å synliggjøre subkulturer slik Gullestad etterlyste og var en foregangsperson for. Vi biter oss merke i at det fortsatt er forbausende lite som har blitt synliggjort av Norges subkulturer. Vi enes om at hjemmeantropologi, slik den presenteres av Gullestad, ikke er så kjent og nær som mange forestiller seg. Trenger vi dypt nok inn i et felt, er det meste fremmed. Gullestads spørsmål om når det er meningsfullt å snakke om Norge, Skandinavia og de nordiske landene som en enhetlig kultur (Gullestad, 1990a) oppfordrer og utfordrer oss til å fortsette å rette lupen «innover». Spørsmålet om hvorvidt begrepet «hjemmeantropologi» er egnet til å omfavne studier av våre norske nære sosiale landskap er fremdeles relevant. Dette lar vi Halvard Vike reflektere over og avrunde temanummeret med.

Avslutningsvis stemmer jeg i med Mallett (2004) som løfter frem hvordan hjem kan være et sted, et rom, følelser, praksis eller en aktiv væren i verden. Studier av hjem har derfor uendelige tolkningspotensialer. Hva som kreves av forskeren er transparens i henhold til hvilken vinkling som gjøres i studiene og anerkjennelsen av begrensningen av hva det er mulig å belyse. Slektskap og hushold, eller opposisjonen mellom privat og offentlig, er noen av mange mulige innfallsvinklinger som trengs for å besvare sammensatte problemstillinger om hva hjem(met) kan være.

Hvilken plass og hvilke forståelser av hjem har vi i vår egen tid, omgitt av globale omveltninger, koloniseringsdebatter, økt migrasjon, sosial og individuell kreativitet? Kan vi finne samtidige uttrykk for stabilitet knyttet til «hjem» tross flyktige, globaliserte samfunn og individuelt levde liv? Dialogen med Gullestad om kjøkkenbordet, det fysiske og det digitale som samlingspunkt, naboskap og fellesskap, eller skillet privat og offentlig, slik Vike (2013) påpeker, kan med fordel tas videre, utfordres og samtidig anerkjennes.

Alt i alt kan vi lesere av NAT kanskje enes om at Gullestads analyser av hverdagslivet, norskhet og det norske lever i beste velgående, både nasjonalt og internasjonalt. Gullestads budskap om behovet for, og viktigheten av hjemmeantropologi er fortsatt viktig. Gullestads strategiske formidlingsvalg og modige avgjørelser om å se det store i det lille ved å generalisere bredt (Lien, 2009) er noe vi alle kan etterstrebe.

Temanummeret springer ut fra forskningsnettverket Nordisk laboratorium (NorLab) ved Sosialantropologisk institutt, Universitetet i Oslo, hvor Gullestad og begrepet hjem har vært et analytisk omdreiningspunkt året 2019. I løpet av vår- og høstsemesteret bidro Halvard Vike, Hilde Lidén, Thomas Hylland Eriksen, Simone Abram, Gro Ween, Britt Kramvig, Johanna Markkula, Harald B. Broch, Runar Døving, Don Kulick og Jennifer Mack til å belyse temaet fra forskjellige vinkler i nettverkets seminarrekke. De har alle inspirert denne introduksjonsartikkelen. En spesielt stor takk til medredaktør Tom Bratrud for gode samtaler, og flere gjennomlesninger, rettinger og kommentarer til teksten i alle dets stadier. Takk til Marianne E. Lien for støtte, engasjement og kommentarer til siste utkast. Takk til to anonyme fagfeller for gode og konstruktive tilbakemeldinger. En takk rettes også til Ada Engebrigtsen, Peter I. Crawford og Mathilde Aarvold Bakke for et lærerikt samarbeid.

Referanser

Barth, F. (1959). Political leadership among Swat Pathans. London: Athlone Press.

Basso, K. H. (1996). Wisdom sits in places: Landscape and language among the Western Apache. Albuquerque: University of New Mexico Press.

Broch, H. B. (1995). Encouragement of individuality, An analysis of socialization process at work at a Norwegian boarding school. I H. Aspen & J. Brøgger (Red.), The Family: anthropological approaches. Festschrift to professor Jan Brøgger. Trondheim: Tapir.

Broch, T. B. (under utgivelse). Sensing seascapes: How affective atmospheres guide city youths’ encounters with the ocean’s multivocality. Journal of Sport & Social Issues.

Brox, O. (1991). «Jeg er ikke rasist, men ...»: hvordan får vi våre meninger om innvandrere og innvandring? Oslo: Gyldendal.

Bruun, M., Jakobsen, G. & Krøijer, S. (2011). Introduction: The concern for sociality-practicing equality and hierarchy in Denmark. Social Analysis, 55(2), 1–19. https://doi.org/10.3167/sa.2011.550201

Cieraad, I. (1999a). At home: an anthropology of domestic space. New York: Syracuse University Press.

Cieraad, I. (1999b). Dutch windows: Female virtue and female vice. I I. Cieraad (Red.), At home: an anthropology of domestic space (s. 31–52). New York: Syracuse University Press.

Cieraad, I. (1999c). Introduction: Anthropology at home. I I. Cieraad (Red.), At home: an anthropology of domestic space (s. 1–12). New York: Syracuse University Press.

Daugstad, G. (2001). Slektskap og jord på gårdsbruk i ei vestnosk bygd. I M. Melhuus & S. Howell (Red.), Blod – tykkere enn vann?: betydningen av slektskap i Norge (s. 143–163). Bergen: Fagbokforlaget.

David, H. J. M. (1996). Favorite books of the past 25 years. Contemporary Sociology, 25(4), 455–456. https://doi.org/10.2307/2077059

Douglas, M. (1991). The idea of a home: a kind of space. Social Research, 58(Spring 91), 287–307.

Eidheim, H. (1958). Erverv og kulturkontakt i Polmak. Oslo: Norsk folkemuseum.

Eriksen, T. H. (2016). Social Anthropology and the shifting discourses about immigrants in Norway. I T. Bringa & S. Bendixsen (Red.), Engaged Anthropology: Views from Scandinavia (s. 99–120). Basingstoke: Palgrave Macmillan.

Evans-Pritchard, E. E. (1940). The Nuer: a description of the modes of livelihood and political institutions of a Nilotic people. Oxford: Clarendon Press.

Frøystad, K. (2003). Forestillingen om det «ordentlige» feltarbeid og dets umulighet i Norge. I M. Rugkåsa & K. T. Thorsen (Red.), Nære steder, nye rom. Utfordringer i antropologiske studier i Norge (s. 32–64). Oslo: Gyldendal akademisk.

Grinde, E. (2001). Portrettet: Å skrive er en vidunderlig ting. Klartekst: Universitetsforlagets magasin, (1), 9–10.

Gullestad, M. (1975). Livet i en gammel bydel: analyse av rekruttering og sosial organisasjon i et eldre sentralt boligstrøk (Magisteravhandling). Universitetet i Bergen, Bergen.

Gullestad, M. (1979). Livet i en gammel bydel: livsmiljø og bykultur på Verftet og en del av Nøstet. Oslo: Aschehoug.

Gullestad, M. (1984). Kitchen-table society: a case study of the family life and friendships of young working-class mothers in urban Norway. Oslo: Universitetsforlaget.

Gullestad, M. (1989). Kultur og hverdagsliv: på sporet av det moderne Norge. Oslo: Universitetsforlaget.

Gullestad, M. (1990a). Doing interpretive analysis in a modern large scale society: the meaning of peace and quiet in Norway. Social Analysis: The International Journal of Social and Cultural Practice, (29), 38–61.

Gullestad, M. (1990b). Naturen i norsk kultur. Foreløpige refleksjoner. I T. Deichman-Sørensen, I. Frønes & O. A. Berkaak (Red.), Kulturanalyse (s. 81–96). Oslo: Gyldendal.

Gullestad, M. (2002a). Det norske sett med nye øyne. Kritisk analyse av norsk innvandringsdebatt (3. utg.). Oslo: Universitetsforlaget.

Gullestad, M. (2002b). Invisible fences: Egalitarianism, nationalism and racism. Journal of the Royal Anthropological Institute, 8(1), 45–63. https://doi.org/10.1111/1467-9655.00098

Gullestad, M. (2004). Blind slaves of our prejudices: Debating «culture» and «race» in Norway. Ethnos, 69(2), 177–203. https://doi.org/10.1080/0014184042000212858

Gullestad, M. (2006). Barndom i Norge. Barn, 2, 41–56.

Gullestad, M. & Segalen, M. (1997). Family and kinship in Europe (Social change in Western Europe). London: Pinter.

Hauge, B. (2013). Vinduets betydning – en kvalitativ, antropologisk undersøgelse af hvad vinduet gør for folk: Rapport. Hentet fra https://orbit.dtu.dk/files/58036613/Vinduets_betydning.pdf.

Haugen, I. (1978). Om forvaltning av utilgjengelighet. Tidsskrift for samfunnsforskning, 19, 405–414.

Hegtun, H. (2019, 07.07). Danskene bygger villsvingjerde, men til Norge bare trasker de inn fra Sverige. Det er ikke nødvendigvis problemfritt. A-Magasinet, Aftenposten.

Hollos, M. (1974). Growing up in Flathill: social environment and cognitive development. Oslo: Universitetsforlaget.

Holtedahl, L. (1986). Hva mutter gjør er alltid viktig: om å være kvinne og mann i en nordnorsk bygd i 1970-årene. Oslo: Universitetsforlaget.

Holtedahl, L. & Hydle, I. (2008). Minneord over Marianne Gullestad. Norsk antropologisk tidsskrift, 19(2–3), 189–191.

Howell, S. (2001). Feltarbeid i vår egen bakgård. Noen refleksjoner rundt nyere tendenser i norsk antropologi. Norsk antropologisk tidsskrift, 12(1–2), 16–24.

Klassekampen. (2004, 20.april). Fritt Ords pris til Unni Wikan. Klassekampen. Hentet fra https://www.klassekampen.no/11258/article/item/null/fritt-ords-pris-til-unni-wikan

Kolshus, T. (2018). Fra grobunn til stengrunn: kulturrelativismens skjebne i norsk offentlighet. Norsk antropologisk tidsskrift [elektronisk ressurs], 29(1–2), 42–57. https://doi.org/10.18261/issn.1504-2898-2018-01-02-04

Larsen, A. K. (1984). «Elska din granne, men la grinda stande» – sosialt samvær i en vest-norsk bygd. I A. M. Klausen (Red.), Den norske væremåten: antropologisk søkelys på norsk kultur (s. 164–177). Oslo: Cappelen.

Larsen, B. R. (2011). Drawin back the curtains: The role of domestic space in the social inclusion and exclusion of refugees in Rural Denmark. Social Analysis, 55(2), 142–158. https://doi.org/10.3167/sa.2011.550208

Lien, M. E. (2009). Arven etter Marianne Gullestad; minibiografi: speilbilder av det norske. Prosa, 15(3), 16–19.

Lien, M. E. & Abram, S. (2018). Hvem skal arve hytta? Slektskapsprosesser, familierelasjoner og «avslekting». Norsk antropologisk tidsskrift, 29(1–2), 26–41. https://doi.org/10.18261/issn.1504-2898-2018-01-02-03

Lien, M. E., Lidén, H. & Vike, H. (2001). Likhetens paradokser: antropologiske undersøkelser i det moderne Norge. Oslo: Universitetsforlaget.

Mallett, S. (2004). Understanding home: A critical review of the literature. The Sociological Review, 52(1), 62–89. https://doi.org/10.1111/j.1467-954X.2004.00442.x

Mead, M. (1949). Male and female: a study of the sexes in a changing world. New York: William Morrow.

Mead, M. (1969). Social organization of Manu'a (2. utg). Honolulu: Bishop Museum Press.

Melhuus, M. (2012). Problems of conception: Issues of law, biotechnology, individuals and kinship. New York: Berghahn.

Nilsen, T. T. & Vollan, M. B. (2018, 30.juli). Den avgjørende praksisen. Klassekampen.

NRK. (2007). Svenske villsvin invaderer Norge. Hentet 11.09 2019 fra Hentet fra https://www.nrk.no/ostfold/svenske-villsvin-invaderer-norge-1.3509856

Odner, K. (1996). Norsk makt, likhet og moral. Eksempler fra Hedmarken. Norsk antropologisk tidsskrift, 7(2), 149–160.

Pilkey, B., Scicluna, R. M., Campkin, B. & Penner, B. (2017). Sexuality and gender at home: experience, politics, transgression. London: Bloomsbury Academic.

Pink, S., Horst, H. A., Postill, J., Hjorth, L., Lewis, T. & Tacchi, J. (2016). Digital ethnography: Principles and practice. Los Angeles: Sage Publications.

Roalkvam, S. (2001). Det står skrevet i sten. I M. Melhuus & S. Howell (Red.), Blod – tykkere enn vann?: betydninger av slektskap i Norge (s. 219–239). Bergen: Fagbokforlaget.

Rosselin, C. (1999). The ins and outs of the hall: A Parisian example. I I. Cieraad (Red.), At home: an anthropology of domestic space (s. 53–60). New York: Syracuse University Press.

Rudie, I. (2010). A Norwegian country house as palimpsest: Textualising an elusive past, glimpsing a future. I S. Williksen & N. Rapport (Red.), Reveries of home: nostalgia, authenticity and the performance of place (s. 125–163). Newcastle upon Tyne: Cambridge Scholar Publ.

Salazar, N. B. (2018). HOMInG Interview, av M. Belloni. Hentet fra https://erchoming.files.wordpress.com/2018/06/homing-interview_salazar.pdf

Sant, C. (2019, 25.februar). Norsk fagspråk er undervisaren sitt ansvar. Khrono. Hentet fra https://khrono.no/audunson-charlotte-sant-engelsk/norsk-fagsprak-er-undervisaren-sitt-ansvar/263764.

Scicluna, R. M. (2017). Home and Sexuality: The 'Other' Side of the Kitchen. London: London: Palgrave Macmillan.

Skaranger, M. N. (2015). Alle utlendinger har lukka gardiner. Oslo: Forlaget Oktober.

Skogen, K. (2001). Who's afraid of the big, bad wolf? Young people's responses to the conflicts over large carnivores in Eastern Norway. Rural sociology, 66(2), 203–226. https://doi.org/10.1111/j.1549-0831.2001.tb00064.x  

Solheim, J. (1998). Den åpne kroppen: om kjønnssymbolikk i moderne kultur. Oslo: Pax.

Taylor, S. (2010). Narratives of identity and place. London: Routledge.

Van Der Horst, H. & Messing, J. (2006). «It’s Not Dutch to Close the Curtains»: Visual Struggles on the Threshold Between Public and Private in a Multi-Ethnic Dutch Neighborhood. Home Cultures, 3(1), 21–37. https://doi.org/10.2752/174063106778053264

Van Gennep, A. ([1909] 1981). Les rites de passages. Paris: Editions A. & J. Picard.

Vike, H. (2013). Egalitarianisme og byråkratisk individualisme. Norsk antropologisk tidsskrift, 24(3–4), 181–289.

Ween, G. & Abram, S. (2012). The Norwegian trekking association: Trekking as constituting the nation. Landscape Research, 37(2), 155–171.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon