Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Det bilaterale slektskapets spenninger i Prosjekt kjernefamilie. Kitchen Table Society sett med nye øyne

Revisiting Kitchen-table Society: Bilateral Tensions in the Nuclear Family
Professor, Institutt for markedsføring, Høyskolen Kristiania.

Runar Døving er professor i sosialantropologi ved Høyskolen Kristiania. Forskningen hans rettet seg blant annet mot kjønn, makt, mat, dyr, grensehandel, forbruk, arv og uformell økonomi. Feltarbeid fra Syden, Østfold, Karasjok og Berkeley. Døving har publisert en rekke antropologiske artikler med utgangspunkt i Norge, samt boka Rype med lettøl: En antropologi fra Norge (2004).

Gullestad observerer og beskriver hjemmet som et felles prosjekt der husholdets autonomi er svært viktig (Gullestad, 1984; 1992), men uten å analysere funnene i et slektskapsteoretisk perspektiv. Husholdstrukturen, og det generative, i det norske bilaterale slektskapsystemet utgjøres historisk og kontemporært av en neolokal monogam kjernefamilie (Solheim, 2018). Etableringen av husholdet skjer imidlertid ofte ved en ambilokal praksis: Preferansen for å etablere seg nær én av parets slektsteder forklares gjerne affektivt ut fra nærhet til bestemor, og ut fra økonomiske og praktiske årsaker som tilgang til ressurser som arbeid, bolig og barnepass (Gullestad, 1984; Døving, 2003). Slektens ressurser er generelt vesentlige for husholdets viabilitetsyklus (Døving, 2007). Artikkelen tar utgangspunkt empiri fra Gullestads drabantbystudier fra Bergen, og mitt feltarbeid fra Torsvik, for å diskutere spenningen i det å framstå som en moderne, autonom og neolokal kjernefamilie, og samtidig være mottaker av ulike former for hjelp. Prosjekt kjernefamilie innbefatter også barnas framtid, og da særlig barnebarn som en affektiv manifestasjon av familien over nye generasjoner. Barnas nyetablering av egne kjernefamilieprosjekter skaper dermed praktiske, økonomiske og affektive dilemmaer mellom generasjoner og affinale relasjoner.

Nøkkelord: Gullestad, kjernefamilien, norsk slektskap

Gullestad observes and describes the home as a joint project in which the autonomy of households is very important (Gullestad, 1984; 1992), but without analyzing the findings in a kinship perspective. In the historical and contemporary Norwegian bilateral kinship system, generative household structures produce neolocal monogamous nuclear families (Solheim 2018). Households are often established ambilocally: a preference for establishing a family close to the couple’s parents is explained by affect (being near Grandma) and by economic and practical needs such as access to resources – labor, housing and babysitting (Gullestad, 1984; Døving, 2003). Family resources are often significant for the viability of the new household (Døving, 2007). The article is based on field research from Torsvik (Norway) and discusses the tensions between the desire to be a modern, autonomous and neolocal nuclear family, while still receiving diverse forms of help. «Project Nuclear Family» also encompasses the future of the children, and particularly grandchildren as an affective manifestation of future generations of the family. As children establish new households, their own nuclear-family-project creates practical, economic and affective dilemmas between generations and affines.

Keywords: Gullestad, nuclear family, Norwegian kinship

Innledning: Å skape hus og hjem – et prosjekt

På feltarbeid i Østfold spurte jeg selvfølgelig mine informanter etter mønster fra Evans Pritchard: «Hvem er det dere gifter dere med?» (Døving, 2003). Mange vil kanskje tenke at dette ikke er et spørsmål man kan stille i Norge, men folk flest har gjerne en evne til å svare på merkelige spørsmål fra en rar forsker. De fleste tenkte seg om og gikk igjennom giftemålene blant kameratflokken, venner og familie, og svarte etter beste evne. Jeg prøvde å tegne et mønster.1

Da jeg spurte eller intervjuet om en personlig fortelling, derimot, var det kollektive aldri med: Det var alltid et «jeg», ikke et «vi» som giftet seg. Det skjebnetro begrepet «å finne» (en kæll/kjærring) ble brukt systematisk. Det var en fortelling om hvordan de fant hverandre, om etablering hjem og barn. En narrativ som godt kan tolkes inn i den moderne og romantiske kjærlighetsekteskapets skript, men som vi skal se, har gamle røtter i Europa.

De to møtes på fest, pusser opp huset og begynner innredningen. Hun tar etter hvert ansvaret for kjøkkenet og barnas ernæring, han for vedlikehold og transport. Selv om de fleste av mine informanter var eldre, mange mer velstående, og langt mer blandet med hensyn til klasse, fant jeg lite endring fra Gullestads beskrivelser i tid, eller andre verdier i rom. Jeg fant ingen særlige ulikheter av kjønnsrepresentasjonen, eller kvinnens makt i hjemmet.

Forberedelsene til ekteskapet var også basert på et mønster ved at man samlet gjenstander til etablering, med god hjelp fra foreldrene. Jeg intervjuet både unge og gamle som fortalte at de hadde samlet alt fra «rivjern til sengetøy», og plassert det i «kasser under sofaen i penstua», klar for etablering i et klart kjønnet mønster:

– Jeg hadde sengetøy og håndklær ... Jeg tok med meg det jeg hadde fått til jul av besteforeldre, og det gjorde han også. Han tok med seg sine ting som han hadde fått gjennom de.

– Hva var det? Skiftenøkler?

– Ja (høy latter) ja, to verktøyskuffer!

Jeg fant i likhet med Gullestads analyser av kvinner i Bergen de samme forventningene og den samme praksis. Kvinnene hadde ansvaret for å skape hjemmet. Mannen har lite han skal ha sagt i hjemmeinnredningen. Det var ikke mulig å finne en mann som hadde bestemt gardinene på kjøkkenet, og Manchester United-skjerfene fikk henge på innsiden av skapet. Kontroll av prosjektets estetiske representasjon er en klar kvinnegreie.

Det neolokale autonome idealet var åpenbart: Det nye paret skulle «sette bo» på nytt, og på et nytt sted. Det var klart at Idealet var å «klare seg selv», mens å «ta imot hjelp», særlig i form av penger var ambivalent. Jeg fant likevel systematiske former for overføringer fra foreldre. Det er selvfølgelig store forskjeller knyttet til graden av hjelp fra slekt. Noen har velstående foreldre og får både tomt, praktisk hjelp og penger, eller hele huset, andre må dele verdiene, mens andre igjen har og får lite, og andre igjen har konfliktfylte forhold til foreldre.

Argumentene handler om økonomiske faktorer som eiendommens størrelse, nærhet til arbeid eller de nyetablertes egen kapital. De fleste tomter jeg studerte var oppdelt etter slektens muligheter og opportunistiske behov, men nærheten til foreldrene ble aldri fortalt økonomisk, men at «man velger» å få tomt av sine foreldre fordi da får de «sine» foreldre i nærheten av barnebarna. Egne barns kjærlighet til besteforeldrene fant jeg som det viktigste motiv, veldig analogt damene rundt kjøkkenbordene i Bergen.

I Kitchen-Table var Gullestad interessert i kvinners liv, sosial endring, deres livssituasjoner, verdier, relasjoner og identitet. Hun viser også de subkulturelle variasjonene av klasse og hvordan klasse manifesterer seg både praktisk og estetisk. Hennes største bidrag, etter mitt syn, var analysen av det hverdagslige og det norske på et etnografisk nivå, på informantenes premisser.

Når jeg leser Kitchen-Table på nytt, finner jeg imidlertid en merkelig mangel på analyser av slektens betydning. Gullestad revolusjonerte forskningen på det norske, men hun overså en vesentlig del av antropologiens grunnutdanning. Der Gullestad beskriver komplekse og problematiske relasjoner med svigers, tegner hun ikke noe systematisk bilde av slektskapet som kompleks eller spenningsfelt, snarere omtaler hun slektskapsrelasjonene som idiosynkratiske problemer.

Jeg vil i denne artikkelen lese Gullestads etnografiske materiale i Kitchen-Table inn i slektskapsfeltet, med et langt mer strukturelt blikk. Jeg vil se på noen strukturelle relasjoner og systemer som i liten grad gjennomgår endringer. Jeg sammenligner overdragelse av «hus» og «hytte», to boformer som belyser det bilaterale slektskapet på ulik måte.

Artikkelen baserer seg også på feltarbeid i Østfold i 1998 (Døving, 2003), intervjuer med unge utsatte familier om forbruk i Oslo, København og Malmö (Bonke et al., 2005; Døving, 2007) og en større spørreundersøkelse om arv og testament i Norge (Døving, 2018).

Jeg vil først reflektere rundt hvorfor så få antropologer bruker slektskap i analysen av norsk etnografi og hvorfor man i faget har et så anstrengt forhold til strukturer.

Fravær av slektskapsperspektiver i Norsk etnografi

Det er ikke skrevet noe «Norsk slektskap», etter mønster av Åsa Boholms verk Svensk slektskap (Boholm, 1983), som interessant nok kom ut samtidig med Kitchen-Table, og er bemerkelsesverdig lite sitert i norsk etnografi.2

Hvorfor et av de viktigste empiriske og teoretiske feltene i antropologien i liten grader brukt i analyse av det norske? Svaret virker mangesidig.

Solheim (2018) foreslår at Europa som sosialhistorisk og kulturell formasjon aldri har vært viktig, og at historie aldri har vært vesentlig som kunnskapstilfang (i Norge og Storbritannia), og med referanse til Janet Carsten; at avstamning var synonymt med slektskapsstudier og dermed at «fokus på avstamming og blod har overskygget ekteskap og affinalitet» (Solheim 2016, 18).

Schneiders (1968) påpekning av det eurosentriske betydingen av «blod» i vesten ga naturlig nok føringer på funnene og det system av klassifikasjoner som Morgan skapte. Kritikken til Schneider var åpenbart relevant, selv om han gikk så langt som å hevde at slektskap ikke kan utgjøre et eget komparativt studiefelt. Det har heldigvis kommet flere kritikere til denne påstanden.3

Det kan også dreie seg om en generell motvilje for begrepene funksjonalisme, strukturfunksjonalisme og strukturalisme, og senere essensialisme og reduksjonisme, som alle hentyder til noe statisk. Antropologien i Norge var preget av den barthianske skolen der det er endring som skal sees og forklares. Strukturfunksjonalisme forble et skjellsord. I min studietid var det kreative «aktører» som skaper ny «form» (Barth, [1968] 1994). Vi skapstrukturalister har vi alltid måtte ty til en omfattende avbiktøvelse når vi legger fram et strukturalistisk argument. «Det er jo vold på empirien» – og det har kritikerne rett i. Spørsmålet er imidlertid om ensidig fokus på kontekst, nettverk, aktører og endring skaper en blindsone for strukturer og gjør det vanskelig å lage en oversikt over noe så viktig som «Det norske slektskapsystemet».

Det er konsensus i fortolkningen av slektskap om at regler og systemer ikke er absolutte. Å slekte(s), som forskningsprosjektet MATKIN lanserer (Nordeide, 2017; Lien & Ambram, 2019), oversatt etter Howells «kinning» (2006), er en utmerket nyvinning, og viser på en glitrende måte at slektskapets relevans har med nærhet og pragmatisme å gjøre – i kontekst. Det burde imidlertid ikke hindre oss i å tegne en struktur, et sett med regler, og se på variasjoner over tema. Språk, lingvistikk, er og blir en relevant allegori. Man kan lage en grammatikk, et mønster, selv om brukerne av språket eller slekta bestemmer. Vi kan og må løpe etter, som filologer eller geografer, og tegne nye kart.4

En annen grunn kan være at det er få som har studert det hverdagslige eller områder der eiendomsrett til jord er høyt oppe i opinion. En av de få som har tatt slektskap på alvor, med utgangspunkt i norsk etnografi er Daugstad, med sitt fokus på odelsloven (1999). Daugstad viser systematisk hvordan folk ser og forholder seg til hverandre i slektskapstermer gjennom kjønn, generasjon og affinitet.

Fraværet av slektskap i antropologiske analyser av Norge kan også henge sammen med et generelt fravær av juridisk antropologi i Norge, som var en viktig retning i oppbyggingen av den britiske sosialantropologien, men som ikke ble gjort relevant her. Juss er en fantastisk kilde til å forstå grensene opp mot de uttalte konflikter i et samfunn. Institusjonene som slo meg som de viktigste fra mitt eget feltarbeid fra Østfold var eiendomsretten og arveretten (i tillegg til ideologiene arbeidslinja og likhetsidealet), altså to juridiske institusjoner. Overføring og forvaltning av eiendom er nettopp juridisk og moralsk basert på slektskap.5

Det er en mild underdrivelse at norsk antropologi har vært mer opptatt av Strathern (1992), med sine analyser av at relasjoner skaper individ, enn Boholms kartlegging av slektskap. Dette perspektivet kan også tolkes som et fravær av forståelse av det generative i kjernefamilieprosjektet. Man kan tenke seg at denne tolkningen avspeiler en ideologisk individualisme som har ført til at slektskapsrelasjonenes betydning har blitt underanalysert. Men slektskapet er der, i Norge som alle andre steder. Det finnes tabuer, normer og preskriptive mønstre av lokalitet og ekteskapspreferanser hvor flere gjenspeiles i jussen. Eiendomsretten og arveretten er tusen år gamle institusjoner, og ingenting tyder på at de kommer til å forsvinne.

En viktig grunn til fravær av slektskapsstudier fra norsk etnografi er også samtidens dominerende sosiologiske rammefortelling: Endring mot identitet og modernitet. Den omfattende velferdsstatsforskningen er mer statsvitenskapelig og historisk-sosiologisk med andre vestlige land som referanse. Den skandinaviske liberalismen hadde en stor vekt på de økonomiske aspektene som en frigjøring fra de tidligere medfødte privilegiene (Stråth & Sørensen, 1997). Den norske velferdsstaten hadde en klar individualistisk agenda, og særlig frigjørende for kvinner, med kollektivt barnepass, statlige individuelle studielånsordninger, to inntektsideal, pappaperm, mot utjevning av klasseforskjeller og individuell skattelegging (Trägårdh, 1997). Denne politiske historien skaper åpenbart større likhet og staten er en betydelig aktør i den prosessen. Man får inntrykk av at det flyter mer midler gjennom det offentlige enn gjennom familien (Se Bendixsen, Bringslid & Vike, 2018).

Men sett fra en sosialantropologs perspektiv blir det rart å kalle et samfunn med eiendomsrett og arverett for «egalitært». Samfunnet er jo klassifikatorisk stratifisert. Den relative egalitet anser jeg å være et nærsynt perspektiv og en stor sosiologisk analytisk fraskrivelse.6 Forestillingen om at Norge har endret seg fra å være slektsbasert, til å bygge på individuelle karrierer der klassetilhørighet og vennskap tar over for slekt, er for meg mer enn overdrevet, som om Norge ikke er et slektskapssamfunn. Velferdsstaten bidrar i høyeste grad til egalitet, men denne Store fortellingen tror jeg er med på å skape en blindsone for slektskapsbaserte sosiale strukturer, som har påvirket norsk antropologi.7

Til slutt: Gullestad foreslår selv, ti år etter Kitchen-Table, i innledningen til The art of social relations, at «… kinship is taken for granted and partly that inheritance and other kinds of help are undercommunicated, because of the values of independence and equality as sameness.» (Gullestad, 1992, 15). Hvorfor hun aldri forfulgte denne glitrende observasjonen er en gåte.

Betydningen av eiendom og arv i prosjekt kjernefamilie

I Norge er det et åpenbart ideal om likhet og selvstendighet, egalitet og autonomi. Men alle vet hvem som er kommende arvinger og at, som man munnheldig sier på norsk, «noen er likere enn andre», eller «det er da forskjell på folk». Dette kommer fram på mange ulike måter. Under feltarbeid i Torsvik tok jeg jegerprøven for å se hvordan viltet ble distribuert, fordi jeg hadde observert vilt i frysere til mine kvinnelige informanter og at det var populære (beiler)gaver.8 Jeg hadde kontakt med en pasjonert jeger. Han likte å introdusere meg for alt mulig på stedet, og fortalte villig vekk om sine erfaringer som jeger og han inviterte hele familien på middag med vilt flere ganger. Vi fikk høre jakthistorier og konas ambivalens med å være alene med barna i høstferiene og ha fryseren stappfull av elgkjøtt. Men han inviterte meg aldri på jakt selv om jeg hintet at jeg hadde veldig lyst til å lære. Jeg lurte på hvorfor den ellers svært så generøse og tydelig flinke jegeren ikke ville lære meg akkurat dette i praksis.

Da mannen til en annen nær informant, en bonde, hørte at jeg var interessert i jakt, invitere han meg sporenstreks på rådyrjakt. Han inviterte meg også til å bruke hans utmark til jakt på skogsfugl. Jeg skjønte at det er forskjell på tilgang og eierskap: I motsetning til bonden hadde min pasjonerte jeger giftet seg til jaktterreng. Han hadde også venner med terreng, men forvaltet ingenting selv og hadde dermed ingen rett til å invitere andre. Jegerens livsløp er svært annerledes for den som arver terreng, enn den som gifter seg inn eller skaffer seg tilgang som klatremus, slik jeg selv gjorde. Eiendom og arv er det store skillet.

Jeg noterte de affinale relasjoner og betydningen for arve- og eiendomsrett for jegere og fortsatte å spørre om det til andre jeg møtte i jegermiljøet om tema. Jeg tøyset med å spørre om utmark var et viktig kriterium for valg av ektepartner. De lo og likte tanken: «Jasså bærta, så du har odel? (he he)» Jeg lærte om «Tomb ekteskapsbyrå», som en vittig metafor om Tomb landbrukshøyskole der de som søkte odel og de som hadde traff hverandre.

Under et senere studie av forbruk blant utsatte barnefamilier i Oslo, København og Malmø (Bonke et al., 2005), fant vi hvor viktig slektens ressurser er for familienes levedyktighet. De parene vi studerte fikk hjelp av sine foreldre i form av varer (gjerne store gaver til barnebarn), tjenester, direkte monetære overføringer, tilgang til feriested, forskudd på arv, kausjon og arv. Vi hadde middelklassefamilier som referanse og fant generelt at de utsatte fikk lite, men var veldig glade når de fikk, fordi de stadig var i krise, mens middelklassen fikk mye og tok det som en selvfølge. Jeg analyserte begrepet «voksne barn», som er den merkelige relasjonen mellom foreldre og barn gjennom hele livsløpet, som nettopp har sitt utspring i den framtidige arv og skrev «Household viability among the urban Scandinavian» med og etter Stennings klassiker fra Fulani (Stenning, 1969; Døving, 2007). Min analyse av husholdsviabilitet er analogt: Det er slekt, ikke par alene, som etablerer neste generasjons hushold, men med den viktige forskjellen; at det underkommuniseres i Skandinavia.

Disse relasjonene skriver Gullestad lite systematisk og direkte om i Kitchen-Table, men i tabell 1 (apendix 1, 331–332) over alle femten kvinnene i hennes materiale, kommer relasjonene til foreldre og svigerforeldre fram. De som opplever sin økonomi som god, er generelt de som har et godt forhold. De som ikke har det, tvert om.

Gullestads informanter er unge urbane kvinner med ustabile relasjoner, der noen har barn med flere menn. Mellom linjene ser vi at de unge kvinnene, med eller uten mann, etablerer seg systematisk gjennom egne foreldre eller svigerforeldre: «Another important finding is that many young families, also in suburban housing areas, seem to want to live near the place where one or both of the spouses grew up.» (Gullestad, 1984, 141, min kursiv). Ja, kjære Marianne, kan jeg stille Ex auditorio post mortem, tretti år etter: Er ikke dette nettopp det vi kaller ambilokal bosetningsstruktur etter et bilateralt mønster? På grunn av manglende beskrivelser og analyse av slektskapsystemet, kobler hun ikke de økonomiske nødvendighetene og det affektive som et system, men som en idiosynkratisk preferanse.

Hun ser naturligvis både økonomiske fordeler, sosialitet og affeksjon, men ikke opp mot den strukturen som ligger i pliktene:

… what they gained through the move was perhaps paying a somewhat lower price for the share and a lower monthly rent and getting location closer to the center. What they lost was the newness of the new apartment. To me it seems very clear that living close to parents and the old neighborhood was what counted. It makes it easier to give and receive help in daily life which cost little but means a lot for the flexibility and the viability of the household.

(Gullestad, 1984, 141).

Man skal med andre ord opprettholde et neolokalt skinn, et nytt og autonomt bo. Informantene hennes forklarer dette med odelsklassikeren i kårinstitusjonen: «It is better if you have to put on shoes and a coat to go there.» (Gullestad, 1984, 142), men uten at hun påpeker dette. Gullestads informanter forklarer på samme måte som mine informanter at affektiv nærhet er den viktigste grunnen til å bo nære, men det ser ut til at Gullestad går god for den emiske individualistiske og psykologiske forklaringen. Hele kapitlet konkluderer med identitet, med betydningen av å være lik og ikke stikke seg ut. Det står ingenting om kjernefamilien i det bilaterale systemet som kunne forklare denne relasjonen, og som reproduseres kontinuerlig, og som er historisk typisk, ikke tilknyttet en urban arbeiderklasseforstad.

Hadde Gullestad fått en historieleksjon hos den senere Jorun Solheim, kunne hun analysert familieformen hos sine informanter, bygd opp rundt ett ektepar, som kjernen i husholdsøkonomien, som typisk del av Vest-Europa. «I motsetning til Middelhavet og andre steder med unilineære systemer, giftet man seg relativt sent og begge parter opparbeidet midler for den neolokale, selvstendige enheten.» (Solheim, 2018).

Solheim ville også gitt henne den bortgjemte Barth-artikkelen fra Sollia i Østerdalen, som hun bruker til å konkludere med at «… den beskriver faktisk alle elementer ved den nordvest-europeiske familiemodellen: små selvstendige kjernefamiliehushold, ekteskapet som bærende økonomisk enhet, barn som flytter ut tidlig og bosetter seg neolokalt ...» (Barth, 1951; Solheim, 2018). (Solheim avslutter imidlertid setningen med «… og at utvidede slektskapsrelasjoner har liten eller ingen betydning», noe jeg kommer tilbake til).

Dette er strengt tatt ikke en forestilling om at blod er tykkere enn vann. Dette er native theory om at sex er tykkere enn blod, om jeg kan få lov til si det sånn, fordi konjugalitet er det som genererer blodsbånd. Det Schneider demonstrerer er i realiteten en kulturell tradisjon som setter ekteskapet og par-relasjonen som den grunnleggende enheten og utgangspunktet for enhver idé om slektskap.

(Solheim, 2016, 18–19).

Men også Solheim, som ser familien som generativ formasjon, (der økonomi og reproduksjon skapes legalt, ideologisk og praktisk), overser gleder og plikter av å videreføre Prosjekt kjernefamilie gjennom barn og barnebarn. Selv om kjernefamilien er en byggekloss, en elementær struktur, som Levi-Strauss kaller det, arbeides det for å bygge den ut, gjennom neste generative prosjekts suksess.

Når man ikke analyserer det strukturelle mønsteret, er det lett overse betydningen av overføringer av verdier mellom generasjoner både for hvert enkelt hushold og i store trekk. I Norge overføres enorme verdier gjennom skifte (ca. 75 mrd. I året).9 Arv har med andre ord enorm økonomisk betydning, og reproduserer de store forskjellene i samfunnet, som nylig har blitt analysert grundig gjennom De store talls lov (Se Piketty, 2017). Familieforpliktelsene ligger dypt i kulturen. Det finnes en eldgammel og omfattende pliktdelsarv til barna som til dels er ureflektert.10 Lojaliteten til slektslinjene er med andre ord sterke, selv om kjernefamilien utgjør den viktigste økonomisk enhet.

I det offentlige politiske Norge forklares unges etablering som «etableringsfase», som om den var selvstendig og kontekstløst (slektskapsløst). Her underkjennes forventningen at foreldre hjelper sine voksne barn.11 I jussen er folk like for loven, og rikes barn har prinsipielt rett til sosialhjelp etter de fyller atten, mens arveretten derimot viser til slekta. Nærhet til besteforeldre er en betydelig relasjon for å slektes på riktig ideologisk måte, men som er økonomisk ekstremt viktig for annen generasjons viabilitet. I praksis er jo både forberedelse til å bli foreldre og behov for familiens nettverk omfattende, noe som viser seg å gjelde for Gullestads informanter også.

Det autonome og det neolokale står i kontrast til blodsbånd og førstegenerasjons prosjekt. Det mest klare dilemma kommer fram nå man må låne penger:

In some way it is easier to borrow money from friends than from parents or grandparents. Parents or grandparents have a dilemma or mixed feelings about how to codify the exchange and the kind of reciprocity it implies. Especially when the parents are manifestly better off than the children, they may insist on generalized reciprocity, on not letting the grown-up children pay the money back.

(Gullestad, 1984, 266, min kursivering).

«I denne modellen er det ikke ytelsen som etablerer relasjonen, men relasjonen som determinerer ytelse.» (Smedal, 2001, 30). Det er plikt (og kjærlighet) den ene veien og et evig forsøk på løsrivelse den andre. Det ligger noe ureflektert vittig i å si at man skal betale tilbake noe som i siste instans er ditt. Men en gave uten gjenytelse gir jo tap av forestilt autonomi. Da må foreldre og barn leke en selvstendighetslek.

Når Gullestad vurderer generaliserbarheten fra dette perspektivet i det siste kapitlet av Kitchen table, trer heller ikke slektsrelasjonenes betydning fram, men samfunnets:

One way to describe Norwegian culture is in terms of characteristic dilemmas between independence and community. The way autonomy is a fundamental cultural premise in Norway makes Norwegian neighborhoods very different from, for instance Italian neighborhoods. Being autonomous and able to close the entrance door seems to be a fundamental premise for social contact and cooperation.

(Gullestad, 1984, 321).

Gullestad ser og beskriver spenningen mellom uavhengighet og samfunn, men ikke avhengighet til foreldrene. Arv er her sentralt. Ut fra mine data virker det som det bare er i familiebedrifter at økonomisk lojalitet gjennom familie og slekt, og overføringer mellom generasjoner er en legal og åpen diskursiv praksis (se Brun Nordby, 2001). Ellers er arv generelt underkommunisert i vårt samfunn (Døving, 2018). Det er lite offentlig debatt, et påfallende sinne mot arveavgiften, og ditto liten politisk vilje å gjeninnføre den. Med likhetsidealet og det sosialdemokratiske konsensus, samtidig som arv nettopp gir de største skillene i samfunnet, er det ikke rart at arv blir vanskelig å takle (Døving 2007; 2018). Å bli kalt «arving» er negativt ladet i et sosialdemokrati med en generativ autonom familie og oppnådd status som ideal.

Prosjekt kjernefamilie trenger hjelp, og denne hjelpen får man fra begge lateraler. De etablerer bo, med forskudd på arv, kausjon, bestemor som dagmamma, pappa som håndverker, brødre og svogere til dugnad, og krisehjelp når vaskemaskinen går. Og de ender som regel opp som en sterk autonom enhet (inntil det skjærer seg og man begynner på nytt).

Huset, stedet kjernefamilien anlegger, er interessant. Man feier ut gamle spøkelser gjennom å pusse opp og etablerer et nytt hjem (Døving, 2008). Det viser i liten grad til slekt. Hytta, derimot, viser slekta bedre enn huset, fordi prosjektet beholdes utover den første generasjonen. Hyttefolket er mer som familiebedrifter, de snakker mer om arv, fordi hytta impliserer storfamilien. Hytta gir dermed god etnografi til spenningen mellom den autonome generative familien og linearitet som kommer fram over tredje generasjon.

Prosjekt kjernefamilie på hytta

Hytta viser en bekreftelse av prosjektet kjernefamilie. Marianne Lien og Simone Abrams monografi Hytta. Fire vegger rundt en drøm handler om norske hytter, om praksis, bruk, vedlikehold og særlig skifte. Gjennom hytta ser vi en strukturell spenning, som kommer fram gjennom neste generasjons inngifte i det autonome husholdet (Lien & Abram, 2019). Særlig svigerdatter, men også svigersønn, kommer inn, blir akseptert, slektet og innviet: Hytta «handlar om tette band mellom eigedom og slektskap, som om eigedomen er slekta» (Nordeide, 2017, 57, original kursiv).

For å forstå denne strukturelle spenningen er odelsretten en vesentlig institusjon å trekke inn i analysen. Odelssystemet ga, forut for lovendringene i 1974, en virilokal bosetning, og en latent konflikt mellom svigerdatter og svigermor om driften av husholdet, delvis løst gjennom institusjonen «kår», som «betyr å gi fra seg rettighetene til en gård mot å få bolig, mat, omsorg og pleie til gjengjeld» (Sandvik, 2015). Den strukturelle spenningen ligger i hvem som har rett til å ta beslutninger, men forklart som psykologiske narrativer om at man «går oppå hverandre»: «Vi» har behov for eget hus, slik at «man måtte ta på seg utesko for å gå på besøk til hverandre».

Det blir et systematisk affinalt problem i hytta som går utover en generasjon; altså spenningen mellom svigermor som kontrollerer husholdet og svigerdatter som har ansvaret for å etablere et nytt. Man kunne tenke seg forholdene mellom kjønnene ville endres etter med likestilling og endringene i odelsloven. Det ser imidlertid ut til at relasjonene mellom kvinner snarere blir enda viktigere, med en stadig sterkere mor-datter relasjon (Døving, 2003). Hellevik (2005) viser for eksempel at mødres kontakt med sine døtre er fire ganger så hyppig som far-sønn. Dette kommer også fram i et utsagn fra mødre jeg hørte mange ganger i Torsvik: «En datter er en datter hele ditt liv, en sønn er en sønn til han finner en viv.» Å kappes om sønn og ektemanns gunst, er ikke noe som kun tilhører virilokal bosetning. Det er nettopp spenningen i slektskapsstrukturen: Mor vil holde på barna, kona har ansvaret for nytt Prosjekt.

Den bilaterale suksesjon krasjer altså med det autonome kjernefamilieprosjektet. Dette skjer når svigerbarn blir en del av relasjonen med nye kjernefamilieprosjekter. Barna med sine «respektive» kan komme på hytta på besøk eller overta den sammen. Da beholdes den originale kjernefamilien og man går over til en storfamilie. De affinale relasjonene og de nye kjernefamilieprosjektene har altså en latent konflikt. Da blir det forskjell på barn (svigerbarn og stebarn (bonusbarn), ekser, kjærester og eks-barn) både i slekting og i jussen.

Lien og Abrams (2019) viser hvordan samholdet ofte går ganske bra imellom første og andre generasjon, når både svigermor og svigerdatter «går på silkeføtter». Dette er delvis fordi det arbeides så mye blant søsknene for å vedlikeholde relasjonene, og at første generasjon er ganske bevisste og gir den plassen som trengs, selv om svigermor ikke nødvendigvis liker svigerdatters nye puter som hun taktløst la i sofaen uten å spørre. Hvis skiftet blir vellykket kan to eller tre søsken fordele tid i det de kaller «slektshytta» og bygge ut mer plass i sin levetid. Da vokser kusiner og fettere opp og slektes sammen. Men, når da neste skifte skjer, blir det for mange kjernefamilieprosjekter. Da er vi over i kollaps eller varianter av sameie, der én av 16 grener blir den tellende forfar (eller formor) man slekter på.

Odelsloven med sin primogenitur ble i sin tid skrevet nettopp for å hindre oppsplittingen som naturlig skjer i det bilaterale systemet, der barna skal dele likt. For det romantiske ekteskapets hyttefolk savnes en slik lov. For hyttefolket blir hytta tydelig mer analogt en slektsgård enn huset. Et hus består jo av en neolokalt bo, men barna flytter ut og danner sitt nye. På hytta, derimot, forblir den første kjernefamilien (storfamilien). Overdragelse blir derfor et større problem fordi det er der alle barna og svigerbarn (og stebarn) er slektet inn i storfamilien.12

Lien og Abram (2019) finner også fravær av refleksjon fra mange av informantene omkring overdragelse av eiendommen. Det er ikke rart når temaet er så underkommunisert i kulturen. Bare 10 % skriver testament, få har innsikt i arveloven og arv snakkes lite om både offentlig og privat (Døving, 2017). Juss er som grammatikk, den blir skrevet etter bruken, og ligger mange år etter etablert praksis. Det implisitte slektspreferansen og fraværet av testamentarisk frihet er altså lite framme i opinion, og en blindsone i kulturen.

I Lien og Abrams studie er ikke relasjonene idiosynkratiske fortellinger. De er strukturelle gjennom slektskapet og jussen. Ut fra de enkelte fortellingene kunne det se ut som en tilfeldig relasjon, nettopp fordi nærheten og behov av hjelp fra foreldrene underkommuniseres til affeksjon alene. «Bestemor liker å være sammen med Silje». «Det er hyggelig for dem å ha besta i nærheten.» «Pappa hjalp oss med å bygge.» «Vi var heldige og lånte [sic!] penger av mamma og pappa.» (Se Døving, 2007; Bonke, 2006).

Gjennom hytta ser vi hvordan de to avstamningsprinsippene kolliderer. På den ene siden likhetsprinsippet, som er nedfelt juridisk gjennom pliktdelsarven og kulturelt normert: Bare 8 % av befolkningen med barn er enige i påstanden «Det er greit å forskjellsbehandle søsken som arver» (Døving et al., 2017).13 På den andre siden har hyttefolket et sterkt ønske om å videreføre slekta gjennom sitt prosjekt.

Hus er annerledes enn hytta, eller: husets livsløp er annerledes en hyttas. Første generasjon etablerer prosjektet i huset og andre generasjon flytter ut og skaper et nytt.14 I huset blir barnas rom enten transformert til printerrom, gjesterom eller stående på urørt slik at barna har et rom når de er på besøk (Døving, 2008). I hytta, derimot, er det ingen barn som flytter ut, de bruker hytta, alene med venner eller sammen med foreldre/svigerforeldre. Overdras hytta får foredren(e) gjerne bruksrett. For barn (søsken) og barnebarn (kusiner og fettere) er det vanskelig å forandre hytta, særlig estetisk, uten konflikt. I huset, derimot, når arvefallet skjer, blir gjerne den gjenlevende ektefellen sittende i uskiftet bo. Og når hen dør, vil det selges eller overdras av den som kan kjøpe de andre ut. Da er barna etablerte. Arvefallet skjer midt i 50-årene, og da er jo de fleste godt satt.15 Generasjon 2 bruker hytta, og slekter nye inn i den. Andre generasjon har få rettigheter til å endre på hytta, eller tilføre hytta nye elementer uten konsensus.

Hytter er med andre ord storfamilieorientert og dermed husbasert slektskap, mens huset er neolokalt og kjernefamilieorientert. Det er dermed ikke rart at overdragelse og skifte er langt lettere i et neolokalt system, når foreldrene er feiet ut og ikke sitter i veggene.

Role dilemmas and husband-wife dominance in the Norwegian kinship system

Den folkelige likhetstanken, den sosiologiske rammefortellingen om systematisk endring (gjerne teleologisk mot «frihet» eller løsrivelse fra slektskapsbånd), individualisme, og kravet til familiær autonomi er viktige ideologiske selvforståelser i Norge, og en rimelig forklaring på hvorfor arv og den konstante hjelp fra foreldre underkommuniseres.

Kitchen-Table ble skrevet i en tid der det var fokus på endring, aktører og identitet. Individualitet sto sterkt ideologisk, men også faglig, og slektskapsstudier sto tilsvarende lavt. Dette sosiologiske paradigmet ser ut til å ha preget samfunnsvitenskapen generelt, men også den antropologiske fortolkningen av norsk etnografi. Gullestad (1984; 1989) finner husholdet og hjemmet og de sentrale verdier som vi dyrker, som nærhet, trygghet, fred og ro, som hun beskriver og analyserer så godt (se også Sørhaug, 1996). Men i disse analysene er altså ikke relasjonene til foreldrene og forberedelsene for å danne kjernefamilie forut for etableringen med.

Gullestads prisverdige beskrivelse og analyse av det norske med vekt på det hverdagslige var et svært viktig bidrag til norsk antropologi. Hadde hun fått mulighet til å gjøre et gjentagende feltarbeid 40 år etter, ville jeg tippe at hun hadde hørt de nå middelaldrende eller eldre kvinnenes samtaler rundt kjøkkenbordet omhandle sine barn, og særlig se venninnene rose og skryte av sine barnebarn. Hun ville sett den ufrivillige barnebarnsløse16 som trekker seg unna barnebarnsbildepotlachen, eller de som har sønner som har havnet i uløkka, eller som har skilt seg og at de mister kontakten med barnebarna. De hadde kanskje også snakket om hvordan de kunne hjelpe sine barn til å skaffe leilighet, eller hvordan de gir store gaver til barnebarn og økonomisk hjelp. Uansett ville kjærligheten til barnebarna manifesteres.

Kjernefamilien har et sterkt hegemoni i Norge. Endringene, etter abortloven, kulturell legalisering av skilsmisse og økonomisk frihet for begge kjønn, har ikke ført til nedbrytning av kjernefamilien, men til seriemonogami og delvis matrifokale hushold, der menn med svake ressurser blir valgt bort.17 Har det skjedd en endring i Norge er det seriemonogamiets konsekvenser for menn. I og med at kvinner har fått kontroll over reproduksjonen og tar med seg barna etter brudd, mister besteforeldrene relasjonen på farssiden. Tone Jørgensen (2001) beskriver dette godt gjennom en studie blant Aksjonsgruppa for barns rett til samvær med foreldre/besteforeldre (ABS). Gruppen mener f.eks. at de bør ha en lovfestet rett til kontakt med barnebarna.18 Relasjonene til foreldrene forsvinner ikke.

Solheim (2016) skriver: «… det er klart at den nordvest-europeiske familien har gjennomgått mange forandringer siden førmoderne tid.» Det finnes viktige variasjoner «Den grunnleggende familielogikken handler fremdeles om at ekteskapet er den dominerende relasjonen, og at parforholdet trumfer linearitet og biologiske bånd (2016, 19, min kursiv).» Solheim går så langt som å underslå hele slektskapets betydning fullstendig, og at «middelklassens hjelp til sine barn er av nyere opprinnelse» (Sic!). Her må Solheim ha blitt for ivrig, og ikke hatt god nok etnografisk eller historisk empiri, og tolker det hun ser inn i den teleologiske endringens skript.

«Noe av det mest iøynefallende ved den nordvest-europeiske familiestrukturen,» skriver hun, «er at den snur den motsetningen mellom familie og slekt som vi kjenner fra de fleste andre slektskapssystemer, hvor kjernefamilien og spesielt ekteskapsrelasjonen underordnes lojaliteter innen slektsgruppen.» Hun trekker fram Fredrik Barths (1971) klassiker «Role dilemmas and father-son dominance in Middle Eastern kinship systems». «Her beskrives et system hvor agnatiske lojaliteter er dominerende, og hvor forholdet mellom mann og hustru underspilles og nærmest usynliggjøres. I det nordvest-europeiske mønsteret er kjernefamilien det overordnede prinsippet, og ekteskapsrelasjonen har forrang over lineære bånd og forpliktelser» (Solheim, 2016, 14).

Ja! Og her er i Norge er det akkurat motsatt: Mamma og pappa plystrer kjærlig i luften og later som om pengegaven til sine barn er et lån, gir store gaver til barnebarn og hauser opp hvor flinke og selvstendige det nye prosjektet er og underspiller sin egen rolle, akkurat på samme måte som Cyrenaica-far og -sønn spiser frokost og later som ingenting har skjedd etter bryllupsnatten (Barth, 1971, 93). Men, sønnen gifter seg, noe som har enorm betydning. Det bare underspilles, akkurat som pliktrelasjonen mellom generasjonene underspilles i Norge.

Pliktdelsarven og medgiften i Norge er ikke akkurat av nyere dato. Det er en eldgammel juridisk plikt å hjelpe sine barn: Gulatingsloven viser hvordan familiene ble enige om en kontrakt om hva som skulle sendes med kvinnen inn i ekteskapet, og hvordan familiene skulle bidra økonomisk til at paret klarte å etablere seg og fostre opp barn. Et jordstykke eller en skogteig var vanlig medgift.19

Solstads (2013) nedtegninger av disposisjoner fra foreldre i perioden 1591-1896 i Telemark viser mange eksempler på hvordan fedre (og mødre) sørger for at sine barn får hver sin gård hvis de har muligheter til det, medgift, eller hjelp til strategisk gifte. Det er tydelig at den juridiske plikten har en kulturell referanse. Aller tydeligst ser vi plikten i gavesystemet. Overgangsritene (dåp, konfirmasjon, bryllup og død) viser tydelig linearitet i seg selv. Det samme i institusjonene medgift og heimanfylgje (gagngjald). Dybdahl skriver, med referanse til tradisjonene rundt «mund» (giftingsgaven) der venner og fjernere slektninger «la i brudeskålen», mens brudeparet satt på brudebenken. Gjestene drakk én for én brudeparets skål og la derpå sin brudegave i den tømte øl- eller vinskålen etter det gamle ord: «en tærepenge, ærepenge og nødskilling».20 Da blir sangen som gjerne synges i kontemporære brylluper; «skam for den som ikke / brudeparets skål vil drikke», mer forståelig.

Gavene til dåp og konfirmasjon er til kista, som kvinnen har forberedt i tusen år, til bryllupet er det representasjonelt dekketøy for å igjen kunne arrangere dåp, konfirmasjon og gravferd, slik både Gullestad og jeg finner i våre ulike felt. Her blandes generalisert resiprositet og hierarkisk gjenytelsesproblematikk til fulle.21 Man kan jo prøve å sette i gang en potlach mot svigerforeldre. Man er dømt til å tape. Man slipper ikke unna svigermor, og man er «barn av sine foreldre» resten av livet, slike man er foreldre for sine voksne barn.

En potensiell endring som kunne gjøre noe med idealet om autonomi, er den individuelle autonomi som kommer oppå den familiære. Gullestad observasjon og analyse av endringen i «oppdragelse til selvstendighet», fra «oppdragelse til lydighet», som viser endring av forståelsen av individet tydelig (Gullestad, 1996), som også er i tråd med Strathern (1992). Det er godt mulig at overføringer av verdier over generasjoner underspilles suksessivt mer i takt med forestilt autonomi.

Dette perspektivet finner støtte i Hellevik (2007). Hun ser et paradoks i at det «… har det blitt vanligere å mene at unge mennesker bør greie seg selv økonomisk etter at de har flyttet hjemmefra, og at foreldre bare har et ansvar for å hjelpe i nødsfall.» Samtidig har holdningsendringen ikke hatt noen merkbar konsekvens for foreldres atferd. Forekomsten av etableringsstøtte har ikke blitt redusert i den perioden hun har studert. Tvert imot «… utviklingen i omfanget av etableringsstøtte [viser] at foreldre–barn-relasjonen i dag står sterkere enn noen gang før» (Hellevik, 2007, 58).

Den nye arveloven som kom i 2019 viser også et fravær av juridiske endringer. Høringene, forberedelsene til den nye arveloven, anbefalte større testamentarisk frihet og anerkjennelse av nye familieformer. Men loven ble ved det gamle. Den nye arveloven befester Norge som et pliktorientert samfunn basert på familien som den lojale enhet. Den nye loven er mye nærmere Gulatingsloven enn de mer moderne arverettene etter Romerretten, som den amerikanske eller britiske.

Prosjekt kjernefamilie trumfer linearitet og biologiske bånd, slik både Gullestad og Solheim på hver sin måte viser, men prosjektet trenger både hjelp og er svært sårbart; én kreft, én ulykke, ett sidesprang og prosjektet i fare. Hvis partene splittes, flytter de unge (særlig mødre) hjem til mamma og pappa for en periode, er de eldre starter de gjerne på nytt. Prosjekt kjernefamilie innebærer også barn og barnebarn som skal understøttes. Og når prosjektet dør ut, når den siste dør fra et uskiftet bo, trumfer de lineære bånd.

Sæd er tykkere enn blod – men bare mens prosjektet varer. Kjernefamilien er altoppslukende, men folk dør og barn arver. Sæd som ikke kommer noen vei størkner, i mellomtiden renner blodet i rett nedstigende linje, tykt som lovboka.

Takk til Alf Jørgen Schnell, Anita Nordeide, Cora Alexa Døving, Ingvild Stuvøy, Jonas Kure Buer, Marianne Lien og Simone Abram.

Referanser

Attias-Dunfut, C. & Segalen, M. (1998). Grands-parents: La famille à travers les générations. Paris: Editions Odile Jacob.

Barth, F. (1951). Family Life in a Central Norwegian Mountain Community. I T.D. Eliot & A. Hillman (Red.). Norway’s families: trends, problems, programs (s. 81–107). Harrisburg: University of Pennsylvania Press.

Barth, F. ([1968] 1994). Modeller av sosial organisasjon. I F. Barth (Red.) Manifestasjon og prosess (s. 31–45). Oslo: Universitetsforlaget.

Barth, F. (1971). Role Dilemmas and Father-Son Dominance in Middle Eastern Kinship Systems. I F. L. K Hsu (Red.) Kinship and Culture (s. 87–95). Chicago: Aldine Publishing Company.

Bendixsen, S., Bringslid, M. B. & Vike, H. (Red.). (2018). Egalitarianism in Scandinavia: Historical and Contemporary Perspectives. Cham: Palgrave Macmillan.

Boholm, Å. (1983). Swedish kinship: An exploration into cultural processes of belonging and continuity. Göteborg: Acta Universitas Gothenborgensis,

Bonke, J. (et al.). (2005). Udsathed og forbrug i de Nordiske velfærdssamfund. Rapport 05:18. København: Socialforskningsinstituttet.

Borchgrevink, T. (1995). The Fearful Empty Space. I T. Borchgrevink & Ø. Gullvåg Holter (Red.) Labour of Love: Beyond the self-evidence of everyday life. Avebury: Aldershot.

Brun Norbye, A. K, (2001). Forpliktelse og følelser: Om slekt, familie og familiebedrifter. I S. Howell & M. Melhuus (Red.). Blod – tykkere enn vann? Betydninger av slektskap i Norge. Bergen: Fagbokforlaget.

Bråten, Eldar 2019. «Min haplogruppe»: Biologi, slektskap og kulturell identitet i lys av genetisk genealogi. Norsk antropologisk tidsskrift, 30(1), 59–77. https://doi.org/10.18261/issn.1504-2898-2019-01-05

Daugstad, G. (1999). Til odel og eige? Slektskap, jord og arv på gardsbruk i ei vestnorsk bygd (Hovedoppgave). Universitetet i Bergen, Bergen.

Dybdahl, A. (2014, 28. september). Brudegaver. Hentet fra: https://snl.no/brudegaver

Døving, R. (2003). Rype med lettøl: En antropologi fra Norge. Oslo: Pax forlag.

Døving, R. (2008). Huset, identitet og representasjon: Å feie ut spøkelser. I E. Brodtkorb & M. Rugkaasa (Red). Under tak mellom vegger. Oslo: Gyldendal akademiske.

Døving, R. (2007). Voksne Barn: Husholdsviabilitet blant urbane skandinaver. Norsk antropologisk tidsskrift, 18(1), 22–37. Hentet fra: https://www.idunn.no/nat/2007/01/voksne_barn_husholdsviabilitet_blant_urbane_skandinaver

Døving, R., Nguyen, M. L. Mortensen & Lindegaard, J. W. (2018). Testamentariske gaver til veldedige organisasjoner i Norge. Rapport nr. 1 – 2018. Høyskolen Kristiania.

Guldbrandsen, T. (2018). Elites in an Egalitarian Society: Support for the Nordic Model. Cham: Palgrave Macmillan.

Gullestad, M. (1984). Kitchen-table society: A case study of the family life and friendships of young working-class mothers in urban Norway. Oslo: Universitetsforlaget.

Gullestad, M. (1992). The art of social relations: Essays on culture, social action and everyday life in modern Norway. Oslo: Scandinavian University Press.

Gullestad, M. (1996). From obedience to negotiation: Dilemmas in the transmission of values between the generations in Norway. Journal of the Royal Anthropological Institute, 2(1), 25.42. https://doi.org/10.2307/3034631

Howell, S. (2006). The Kinning of Foreigners: Transnational Adoption in a Global Perspective. Oxford: Berghahn.

Hellevik, T, (2005). På egne ben: Unges etableringsfase i Norge. (Doktoravhandling). Universitetet i Oslo, Oslo.

Hellevik, T. (2007). Foreldres etableringsstøtte: fra plikt til frivillighet? Tidsskrift for samfunnsforskning, 48(1), 33–60. Hentet fra: https://www.idunn.no/tfs/2007/01/foreldres_etableringsstotte_fra_plikt_til_frivillighet

Hjort, V. (2016). Arv og miljø. Oslo: Cappelen Damm.

Howell, S. & Melhuus, M. (2001). Blod – tykkere enn vann? Betydninger av slektskap i Norge. Bergen: Fagbokforlaget.

Jensen, A. & Østbye, L. (2014). Stadig flere menn i Norge er barnløse. Hentet fra: https://www.ssb.no/befolkning/artikler-og-publikasjoner/_attachment/173918?_ts=1459797dfa0

Jørgensen, T. (2001). Til barnas beste: samværsrett og blodsbåndsforestillinger. I S. Howell & M. Melhuus (Red.). Blod – tykkere enn vann? Betydninger av slektskap i Norge. Bergen: Fagbokforlaget.

Korsnes, O., Nordli Hansen, M. & Hjellbrekke, J. (2014). Elite og klasse i et egalitært samfunn. Oslo: Universitetsforlaget.

Lien, M., & Abram, S. (2018). Hvem skal arve hytta? Norsk antropologisk tidsskrift, 29(1–2), 26–41. https://doi.org/10.18261/issn.1504-2898-2018-01-02-03

Lien, M. & Abram, S. (2019) Hytta. Fire vegger rundt en drøm. Det norske hyttelivets gleder og sorger. Oslo: Kagge.

Nordeide, A. (2017). Berre eit hus? i Syn og segn, 3-2017, 54–62. Hentet fra: https://www.synogsegn.no/artiklar/2017/utgåve-3-17/anita-nordeide/

Radcliffe-Brown, A. R. (1979). Structure and Function in Primitive Society. London: Routledge & Kegan Paul.

Piketty, T. (2017). Capital in the Twenty-First Century. Boston: Harvard University Press.

Sandvik, H. (2015, 25. november). Sosiale ordninger på 1800-tallet: kårfolk, fattige, syke. Hentet fra: https://www.norgeshistorie.no/grunnlov-og-ny-union/artikler/1326-sosiale-ordninger-pa-1800-tallet-karfolk-fattige-syke.html

Schackt, J. (2017). Slektskap, familie og kjønn: Antropologiske perspektiver. Oslo: Cappelen Damm Akademisk.

Schneider, D. M. (1968). American Kinship: A Cultural Account. Chicago: University of Chicago Press.

Schnell, A. J. (2018). Heimkunnskapens ABC: Unges sparing og gjeldsdannelse i det norske hus (Masteroppgave). Universitetet i Oslo, Oslo.

Smedal, O. (2001) Innledning: Modeller, fenomener og realiteter. I S. Howell & M. Melhuus (Red.). Blod – tykkere enn vann? Betydninger av slektskap i Norge (s. 9–44). Bergen: Fagbokforlaget.

Smith, R.T. (1996). The Matrifocal Family: Power, Pluralism, and Politics. New York: Routledge.

Solheim, J. (2016). Bringing it all back home – familien som generativ kulturell formasjon i det moderne. Norsk antropologisk tidsskrift, 27(1), 7–21. https://doi.org/10.18261/issn.1504-2898-2016-01-02

Solstad, D. (2013). Det uoppløselige episke element i Telemark i perioden 1591–1896. Oslo: Forlaget Oktober.

Stenning, D. (1969). Household viability among pastoral Fulani. I J. Goody (Red.), The developmental cycle of domestic groups. Cambridge: Cambridge University Press.

Strathern, A. M. (1992). After nature: English kinship in the late twentieth century. Cambridge University Press.

Stråth, B. & Sørensen, Øy. (Red.) 1997. The Cultural construction of Norden. Scandinavian University Press. Oslo.

Sørhaug, T. (1996). Fornuftens fantasier: antropologiske essays om moderne livsformer. Oslo: Universitetsforlaget.

Trägårdh, L. (1997). Statist Individualism: On the Culturality of the Nordic Welfare State. I B. Stråth & Ø. Sørensen (Red.), The Cultural construction of Norden (s. 252–285). Oslo: Scandinavian University Press.

Øverbye, E. (1987). Formue gjennom arv. Oslo: Institutt for anvendt sosialvitenskapelig forskning (INAS).

1Mønsteret jeg fant var «en time unna», at «nabo» eller «grend» var for nære for seksuell relasjon, en slags incestuøs metaforisering, og at de gifter seg med partner ca. en time unna, og da lengre og lengre unna i rom ettersom infrastruktur og befordring ble bedre. Jeg hadde imidlertid ikke nok historiske data til at jeg syntes det var publieringsverdig og lanserer det her som en arbeidshypotese.
2Da Signe Howell og Marit Melhuus ga ut Blod – tykkere enn vann? betydninger av slektskap i Norge i 2001, den første antropologiske bok på norsk med «slektskap» i tittelen, var innholdet svært interessant, men intet kapittel om de ulike konstellasjoner det bilaterale skaper, om det typisk norske, til forskjell for andre systemer.
3Se Bråten (2019) og Schackt (2017).
4Man trenger ikke å løpe særlig fort, slektskapssystemer endrer seg svært langsomt.
5Det er kanskje også noe med det engelske språket, der man kaller et skille mellom «relatives in nature» og «relatives in law», som for meg gir rare føringer på fortolkningen. Affinale relasjoner regnes som juss, som om naturen ikke gjør det. Ekteskapet er en juridisk institusjon, men adopsjon skaper også natur (se Howell, 2001; Schackt, 2017). De Castberske barnelover, der barn utenfor ekteskap ble tilgodesett juridisk, er et godt eksempel på at blod ikke alltid er så tykt uten juss. For ikke å snakke om Pater est, som gjør sæd til vann og sosialitet til juss. (Takk til Ingvill Stuvøy for denne observasjonen.)
6F.eks. Trygve Guldbrandsen (2018) Elites in an Egalitarian Society, eller Elite og klasse i et egalitært samfunn Olav Korsnes (red.), Marianne Nordli Hansen (red.), Johs. Hjellbrekke (red.) (2014) for å ta de to siste.
7Det kommer til å bli bedre. Jon Schackts glitrende Slektskap, familie og kjønn: Antropologiske perspektiver vil ganske sikkert inspirere nye norske studenter.
8Jeg var også lei av å ikke kunne være gjest eller flue på veggen rundt kjøkkenbordet. Jeg burde forstått at for å gjøre feltarbeid etter Gullestads mønster, bør man være kvinne. «Har’u fått deg ny kæll ell?» sa mannen i huset da han kom hjem og fant meg på kjøkkenet. Jeg ble trygt plassert i stua med formelle kaker – og kaffe.
9Se Døving et al. 2017 og Klassekampen (75 milliarder?, 31.01.2019). At det er en sosialantropolog som har regnet fram dette tallet, og ikke SSB, sier i seg selv mye om overføringene som en politisk og kulturell blindsone.
10«To tredjepartar av formuen til arvelataren er pliktdelsarv for livsarvingane. Men pliktdelsarven er aldri større enn 1.000.000 kroner til kvart av barna til arvelataren eller til kvart barns linje». (Arveloven § 29)
11Forestilt og illusorisk autonomi har flere eksempler i politikk. BSU ble for eksempel etablert for å gi unge par muligheter til å opparbeide tilstrekkelig kapital for å etablere seg på selvstendig basis: «Skattestatistikken har ikke opplysninger om i hvor stor grad unge mottar økonomisk støtte fra foreldrene, men tallene viser likevel at de unge som kommer fra de mest formuende hjemmene, også er de som oftest benytter BSU-ordningen, og det er også de som sparer mest.» (Schnell, 2019) Arvinger trenger ikke «komme seg inn på boligmarkedet». Konsekvensen ved kausjon betyr vel at det er slekten som er bankens kunder.
12Under et foredrag på SAI våren 2019, der Simone Abram la fram noen juridiske implikasjoner av hytteprosjektet, foreslo hun at «det virker som om første generasjon bruker elementer fra odelsloven som argument for type skifte» og for å «bevare hytta i familien». Det vil si varianter av at «den eldste», «den med mest interesse for hytta», eller «den som hadde vært der mest» (se også Lien & Abram, 2018). Denne observasjonen viser det bilaterale juridiske spenningen i og med at den kolliderer med normen om å behandle søsken likt. Primogenitur, og andre varianter av å beholde enheten samlet, er et annet sett med lover. Da overdras hytta til ett prosjekt og de andre kompenseres med bruksrett, en annen tomt og/eller pekuniære løsninger (Lien og Abram, 2019). Denne spenningen ender ikke sjeldent opp i ekstreme og uløselige søskenkonflikter. Arvestrid og hytta er en norsk klassiker også litterært (se f.eks. Hjort, 2016).
13I samme studie kommer det klart fram at forestillingen om at den nye generasjonen gamle (de såkalte 68-ere) tenker mest på seg selv og «bruker opp sine barns arv» er gal, men snarere en klassisk modernistisk forfallsmyte.
14Atskillelsen er imidlertid uklar. Selv om bryllupet er rituelt er det mange brudd og kvinner har en tendens til å flytte hjem til foreldrene med barnet i perioder med uklar økonomi (Døving, 2007).
15Arvefallet var 53 år i 1987 (Øvreby, 1987). Jeg har ikke funnet nyere data, men vil tippe at det forblir ved samme alder siden alderen for førstegangsfødende har økt i denne perioden, men samtidig lever folk lengre.
16Begrepet har jeg coinet ut fra intervjuer med gamle uten barnebarn, inspirert av Attias-Dunfut og Segalen (1998) som skriver om hvordan det er vanskelig å bli gammel uten å få status som besteforeldre.
17Dette synes godt i statistikkene. Det er stabilt like mange kvinner som får barn som i 1970, ca. 9 av ti, mens andelen menn har sunket til tre fjerdedeler (Jensen & Østby, 2014).
18Jeg analyserte relasjonen barnebarn/besteforeldrene i termen «joking relationship», som en «kakerelasjon» etter Radcliffe-Brown (1979), fordi den innebar nærhet og affeksjon uten oppdrageransvar (Døving, 2003), men glemte å poengtere at dette bare er for dem som har et godt forhold.
19Gulatingsloven Kap 27: «Um en mann gjev den eine dotteri» mer enn andre. «No gifter ein mann burt dotter si, men sume er ugifte, og er næraste arvingar etter han, så døyr han fyrr alle er gifte. Dei som er ugifte, skal taka like mykje av det uskifte buet som hine hadde med seg i heimanfylge; sidan skal dei skifte likt det som er att.» Det samme prinsippet gjelder gaver, i kap. 28. Og det som følger med fra hjemmet skal ifølge loven være særeie.
20Ifølge Dybdal: Foreldres gave var alltid «fri», mens søskens skålgaver ble krevd igjen. Det finnes eksempler på at gamle barnløse folk gjorde «pengebryllup» for å få sine «skålgaver» tilbake. (Dybdahl, 2014)
21Se Smedals (2001) herlige analyse av slike gaverelasjoner i slektskapsfeltet.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon