Å yte en antologi som State, Resistance, Transformation rettferdighet i en anmeldelse underlagt strenge plassbegrensninger er vanskelig, om ikke umulig. De fleste bidragene i boken er skrevet av senior- og emeritus-sjiktet i det bergenske antropologimiljøet, folk med tiår med felterfaring, forankrede analytiske posisjoner og lange publikasjonslister. Antologien samler et knippe grundige case-studier av kompleksiteten i politisk maktutøvelse, de fleste av dem basert på forfatternes tidligere arbeider: Tre fra Europa (inkludert to fra Italia), to fra Indonesia, de øvrige fra Russland, Libanon, Sudan, Uganda, Sri Lanka og Storbritannia. Felles for bidragene er at forfatterne løfter seg selv etter kragen og oppsummerer sine studier fra et mer makroorientert perspektiv enn det man ofte finner hos bekjennende antropologer. Det primære perspektivet på makt er her ikke Guptas «blurred boundaries» (Gupta 1995), samrøret mellom stat og sivilsamfunn i vanlige folks hverdagsliv. I stedet preges tekstene av diskusjoner som tar et institusjonelt utgangspunkt, formålet er å se på hvordan forestillinger om staten, og statlig myndighetsutøvelse, konstitueres, legitimeres og utfordres. Dette er et område hvor en del antropologisk arbeid etter hvert er gjort, men hvor det fortsatt er god plass for videre forskning. Gjennom forfatternes nokså ulike tilnærminger bør den aktuelle antologien kunne inspirere til tanker om hvordan dette kan gjøres i nye prosjekter. For meg framstår Anh Nga Longvas presentasjon av religiøse samfunns plass i den libanesiske statsdannelsen (eller mangelen på sådan), Eldar Bråtens analyse av endringer i folks forståelse av kongemaktens legitimitet i Indonesia, Leif Mangers diskusjon av suverenitet med utgangspunkt i Sudan og Donald M. Noninis skremmende utlegning av Camorraens innflytelse i Italia som høydepunkter i en samling av tekster som generelt er fulle av innsikt.

På kontoen for kritikk kan forfatternes opptatthet av- og langvarige spesialisering på egne interesseområder synes å bidra til å svekke bokens overordnede kvaliteter. En ting er at dette ikke er noen lettlest begynnerbok i regional etnografi. Enkelte av bidragene, og introduksjonen, holder seg med et språk som ikke setter tilgjengelighet i fokus. En annen ting er at de fleste bidragene er kjemisk frie for referanser til andre bidrag i samme antologi, et forhold som må antas å reflektere en viss mangel på komparativ interesse. Spørsmålet om hvor langt inn i det etnografisk og historisk spesifikke man kan gå før det blir vanskelig å generalisere, er vel uavklart, men enkelte av bidragene er på god vei. De fleste forfatterne skriver godt om det de kan best og synes fornøyd med det. Nå vet jeg godt av egen erfaring hvor vanskelig det er som antologiredaktør å få forfattere til å relatere sine tekster til felles problemstillinger, og/eller å knytte sprikende tekster sammen gjennom gode innledninger. Likevel er summen av delene et av de kriterier antologier blir og bør bli vurdert mot. Min vurdering er at State, Resistance, Transformation har et urealisert komparativt potensial, både empirisk og teoretisk. Empirisk kan man som leser for eksempel ikke unngå å legge merke til at selv de to bidragene som omhandler ulike former for mafia-/banditismo-virksomhet i Italia, eller de to bidragene fra Indonesia – alle utmerkede kapitler – ikke forholder seg til hverandre. Tekstene har også andre komparative muligheter, for eksempel står dimensjonen stat – territorium sentralt i en rekke av kapitlene, uten at dette plukkes opp som et komparativt element verken av kapittelforfatterne, eller i tekstene som innleder og avrunder deres bidrag.

Kapitlene i boken rammes inn av en kort innledning av Bruce Kapferer og et tilsvarende kort etterord av Jonathan Friedman. Begge trekker i de knappe tekstene på analyser de hver for seg har arbeidet med gjennom en årrekke. Friedmans sluttord er en kortversjon av enkelte argumenter fra hans globale systemteori, utviklet i en rekke bøker og artikler fra 1970-tallet av, uten og med ektefellen Kaysa Ekholm Friedman. I disse tekstene er et viktig poeng at eksport av kapital fra gamle industriland til områder der profittpotensialet er større, gjerne forstått som «globalisering», med oppløsning av vestlig politisk hegemoni som konsekvens, fører til en dobbelt polarisering mellom økonomiske lag og mellom grupper med ulike kulturelle identiteter. I land og områder som mottar denne kapitalen som investeringer, kan økonomisk oppgang og nye muligheter bidra til å bygge sosial og kulturell konsensus. Det er i korthet politikkens vilkår på globalt nivå i den perioden vi er inne i. Kapferer trekker på Friedmans teorier og perspektiver i sin utvikling av en forståelse av den «korporative» staten, et prosjekt han har arbeidet med siden tidlig på 2000-tallet. («Korporativ» står i hermetegn her, fordi begrepet som oversettelse av det engelske «corporative» trolig ikke gir fullstendig overlappende assosiasjoner grunnet den norske statsvitenskapelige tradisjonens bruk av samme begrep – «privatisert» kunne være et alternativ.) I State, Resistance, Transformation åpner han sin innledning med å hente fram Thoma Hobbes’ og Jean-Jacques Rousseaus ulike forståelser av relasjonen stat – samfunn som paradigmatiske for tidligere antropologiske diskurser om sosio-politiske systemer. Mens Hobbes anså at samfunnets orden og harmoni hvilte på statens maktutøvelse, var Rousseaus forståelse at staten var en trussel mot samfunnets evne til å ivareta sine medlemmers interesser. Ifølge Kapferer er dette tidsbestemte formuleringer av en grunnleggende og allmenn motsetning i sosialt liv som er preget av nasjonalstatens etos i den perioden de to filosofene virket. Som utgangspunkt for en mer oppdatert beskrivelse av denne motsetningen går han til Deleuze og Guattaris (2002) klargjøring av distinksjonen mellom hierarkiske totaliserende og territorialiserende statsambisjoner og den mer egalitære rhizomatiske og de-territorialiserende «krigsmaskinen», de eksterne krefter som motsetter seg statens dominans, i sosialt og politisk liv. Slik jeg forstår Kapferer, anser han at Deleuze og Guattaris distinksjon «stat – krigsmaskin» er en fruktbar ny-formulering av paradigmet forbundet med Hobbes’ og Rousseaus posisjoner, både fordi den reflekterer samtidens globale realiteter og fordi den gjør mulig en analyse av strukturelle dynamikker som overskrider motsetningen stat – samfunn. Denne overskridelsen er sentral i Kapferers forståelse av den korporative staten; den kjennetegnes ved at private, rhizomatiske, økonomiske interesser har infiltrert offentlig maktutøvelse og fra sine nye komfortable posisjoner bidrar til å forme både staten og samfunnet i sitt eget bilde.

Kapferers og Friedmans teoriutvikling om globalisering vil utvilsomt bli stående som viktige og varige bidrag innenfor samfunnsvitenskapen. I hvilken grad kapitlene i den aktuelle antologien forholder seg til disse teoriene, er imidlertid svært varierende. Enkelte gjør det, mest eksplisitt Don Kalb i sitt kapittel om kapital og finans i Europa før og nå og Donald M. Nonini i sitt kapittel om Camorraen i Italia, andre synes mindre opptatt av de teoretiske perspektivene som ramme-tekstene trekker opp. Paradoksalt nok gjelder dette også Kapferers eget kapittel om «total terror» i borgerkrigen på Sri Lanka, skrevet sammen med Roshan de Silva-Wijeyeratne. Riktignok henviser de i et kort avsnitt til at Sri Lanka i løpet av den 30 år lange krigen ble transformert fra nasjonalstat til korporativ stat, men hovedvekten av diskusjonen i kapitlet hviler på Kapferers ritualteori fra 1990-tallet, hvor han beskriver hvordan sykdom blant singalesere på Sri Lanka kureres i folke-buddhistiske ritualer gjennom å fordrive demoner og bringe den syke tilbake inn i en harmonisk orden voktet av staten (kongen) på vegne av Buddha. Sentralt i disse beskrivelsene står utlegningen av en delt «ontologisk» forståelse av individ og samfunn som sosialt konstituert gjennom sine (underordnede) relasjoner til statsmakten. I det aktuelle kapitlet beskrives fordrivingen av demoniske krefter – i form av den tamilske frigjøringsbevegelsen – som en symbolsk handling omgjort til virkelighet gjennom militær brutalitet. Basert på min egen erfaring fra Sri Lanka vil jeg ikke avvise at koplingen helbredelsesritualer – krigføring har noe for seg, i første rekke som metafor. Mitt begrensede poeng her er at forbindelsen mellom rituelle tradisjoner og det som beskrives som den nye korporative staten, ikke er åpenbar og kunne fortjent en bedre klargjøring. Den srilankiske statsdannelsen har hatt sterke korporative trekk siden før selvstendigheten i 1948, og det religiøse-rituelle komplekset hvor kongemakten står i sentrum har tross alt en 2000 år gammel skriftlig dokumentert myto-historie på Sri Lanka. Hva det nye består i, og hvordan dette virker, er ikke selvsagt. Like relevant for den problematikken Kapferer og de Silva-Wijeyeratne beskriver, ville, slik jeg ser det, være å anvende det begrepet som står sentralt i Noninis analyse av Camorraens innflytelse i Napoli, nemlig «repressive entente»; offentlig anerkjente asymmetrier mellom dem som utøver makt og dem som aksepterer at denne utøves. Sammenlignet med Kapferers ritualanalyse ligger det her en mer sosiologisk og mindre kulturell tilnærming til vold og undertrykkelse, det som settes i sentrum er det komplekse samspillet mellom prosesser av voldsutøvelse, økonomisk utnytting og påført lidelse på den ene side og arbeidsmuligheter, relativ beskyttelse og ren overlevelse på den andre. For en leser ville det vært interessant i større grad å få disse og de andre forfatternes ulike tilnærminger prøvd direkte mot hverandre. Dette ville krevd et strammere grep fra redaktøren og et bedre utviklet sidesyn hos forfatterne. Denne mangelen svekker imidlertid ikke verdien av de enkelte bidragene.

Referanser

Deleuze, G. og Guattari, F. (2002 [1980]). A Thousand Plateaus: Capitalism and Schizophrenia. London og New York: Continuum.

Gupta, A. (1995). Blurred Boundaries: The Discourse of Corruption, the Culture of Politics, and the Imagined State. American Ethnologist, Vol. 22 (2), 375–402. https://doi.org/10.1525/ae.1995.22.2.02a00090