For litt over 10 år siden, i mai 2009, ble den langvarige krigen mellom regjeringshæren på Sri Lanka og Tamil-tigrene avsluttet på blodig vis. På en liten landtunge i den nordøstlige delen av landet ble Tigrenes ledere og tusenvis av tamiler drept i et massivt bombardement som varte i mange dager.

Krigen er slutt, men ikke problemene som skapte den. Det er dette Øivind Fugleruds bok handler om. Boken er også et oppgjør med den norsk-ledede fredsprosessen som ikke bare mislyktes, men som også skapte grobunn for politiske krefter som hadde vært relativt marginale, men som kom inn i det politiske sentrum ved å mobilisere den singalesiske majoritetsbefolkningen mot Norge og fredsprosessen. Selv om det var overraskende, vant de presidentvalget i 2005, og den nye presidenten Mahinda Rajapaksa sørget for at fredsprosessen ble skrinlagt.

Fugleruds bok er relevant og viktig for alle som ønsker å forstå den politiske utviklingen på Sri Lanka, også terroraksjonene i påsken 2019 som først ble analysert som noe nytt, uforståelig og importert fra Midtøsten. Selv om boken er skrevet før disse forferdelige hendelsene, viser forfatteren hvordan rendyrkingen av ulike etniske identiteter er et gjennomgående tema i Sri Lankas nyere historie, og en viktig del av en negativ spiral der de ekstreme kreftene innenfor alle de tre største etniske gruppene – singalesere, tamiler og muslimer – radikaliserer hverandre.

Som i så mange andre land i verden dreier konfliktene på Sri Lanka seg om mange ting: identitetspolitikk, konkurranse mellom familie-dynastier, diskriminering, ujevn utvikling og eksterne aktørers mislykkede meglingsforsøk. Men helt sentralt er det at landets demokratiske system siden uavhengigheten i 1948 aldri har maktet å bygge en stat med evne og vilje til å beskytte og gi like rettigheter til alle deler av landets befolkning.

Sri Lanka er også interessant i et komparativt perspektiv.

Vi tenker vanligvis at det i land med lange demokratiske tradisjoner, med rettsstatsinstitusjoner, en liberal økonomi og ikke ubetydelig økonomisk og sosial suksess opp gjennom årene, skapes grobunn for fred. Men det har ikke vært slik på Sri Lanka.

Voldsnivået har ikke alltid vært like høyt og de politiske konstellasjonene har forandret seg, av og til på uventet vis slik det skjedde da Rajapaksa ble valgt til president, men hovedtrekkene har vært de samme: (a) nærvær av sterke nasjonalistiske krefter; (b) stort sett liberale politiske institusjoner; og (c) politiske beslutninger med resultater som har gått i favør av majoritetsbefolkningen.

Fuglerud skriver at den etniske dimensjonen alltid har vært viktig i landets politiske historie, særlig konflikten mellom den singalesiske majoriteten som utgjør nærmere 75% av befolkningen, og den tamilske minoriteten som har sitt hovedområde i den nordlige og østlige delen av Sri Lanka. Siden uavhengigheten har to politiske partier som primært er singalesiske partier, overbudt hverandre for å sikre majoritetsstemmene, noe som har gitt forrang til buddhisme framfor andre religioner, til singalesisk framfor tamilsk språk, og til ulike former for diskriminering når det gjelder utdanning og arbeidsmarked.

Begge partiene, The Sri Lanka Freedom Party (SLFP) og The United National Party (UNP), har fremmet singalesisk-buddhistisk nasjonalisme. Gitt at ingen av dem har hatt absolutt flertall siden 1980-årene, har de også prøvd å sanke stemmer blant tamiler og muslimer, enten ved å trekke minoritetspartier inn i større «allianser» eller «fronter» eller ved å sikre støtte av «kingmakers» fra minoritetenes rekker etter valgene.

De etniske periferiene har vært representert av mange ulike partier som har hatt til felles at de må velge mellom å kjøpslå om tilgang til statlige ressurser eller danne en radikal opposisjon. Dette leder til spenninger mellom «pragmatikere» som sier de kan levere resultater og «hardliners» som anklager pragmatikerne for å selge ut sine prinsipper.

Mens Tamil-tigrene (Liberation Tigers og Tamil Eelam – LTTE) valgte krig i 1983, har de såkalte «indiske» tamilene, som under den britiske kolonitiden ble importert fra India for å arbeide på te-plantasjene i den sentrale delen av Sri Lanka, stort sett valgt samarbeidslinjen. Det samme gjelder den muslimske befolkningen.

Det har vært flere forsøk på å etablere en elite-basert avtale for å løse konflikten på Sri Lanka. I perioden fra 2002 til Tigrene ble nedkjempet i 2009 hadde Norge en tilrettelegger-rolle med Erik Solheim i spissen. Prosessen produserte beskjedne og midlertidige resultater, en våpenhvile-avtale og den såkalte Oslo-erklæringen (2002) der det heter at man skulle «explore federalism», noe vi i ettertid har lært at Tigrenes leder Prebakharan betraktet som uakseptabelt, og som det heller ikke var grunnlag for å gå videre med i Colombo.

Det internasjonale samfunn var veldig tungt inne i denne prosessen, men det viste seg fort at det var ulike meninger og holdninger blant de utenlandske aktørene, særlig om det var legitimt å forhandle med Tigrene som i etterkant av angrepet på New York 11.september 2001 kom på listen over internasjonale terroristorganisasjoner. Etter hvert raknet den internasjonale støtten til den norsk-ledede prosessen, og i Colombo ble det et makt-skifte der Rajapaksa valgte en krig-for-fred- strategi med stilltiende støtte fra Kina (som ny alliert), men også India og USA.

Det er et hovedpoeng i Fugleruds bok at den norske innsatsen var dårlig forankret i Sri Lankas politiske system. President (Chandrika Kumaratunga) og statsminister (Ranil Wickremesinghe) kom fra hvert sitt parti. En våpenhvileavtale uten vilkår ble undertegnet av statsministeren på svakt politisk grunnlag. Det ble derfor tidlig mange brudd på avtalen og prosessen bidro til at Rajapaksa kom til makten. Han vant med meget liten margin, bl.a. fordi Tigrene oppfordret den tamilske befolkningen til å la være å avgi stemme. Den «norske» fredsprosessen kan derfor sies å ha bidradd til omforming av det politiske landskapet som etter hvert ledet til regjeringens militære seier i mai 2009.

Fuglerud skriver bra og utførlig om alt dette, ikke minst om historiske forløp og utviklingen av Sri Lankas politiske system, men bokens styrke ligger ellers i at den følger den politiske utvikling etter at krigen ble avsluttet. Årene etter 2009 var preget av «seierherrens fred», med utstrakt militært nærvær i de tamilske områdene, en autoritær regjering med mafia-lignende trekk, nepotisme, korrupsjon og manglende vilje til å adressere minoritetenes problemer. Rajapaksa sto imot internasjonalt press for å avdekke eventuelle krigsforbrytelser i krigens siste fase, selv om det ble dannet en «Lessons Learnt and Reconciliation Commission» som produserte en lang rapport uten klare konklusjoner. Det var lite rom for å kritisere regjeringen og de militære og Rajapaksa var ekstremt populær blant den singalesiske befolkningen. Men det autoritære regimet mistet etter hvert støtte selv om det kom som en stor overraskelse (og en fjær i hatten for Sri Lankas demokrati) da presidenten tapte valget i 2015.

Den nye regjeringsalliansen, igjen med president (Sirisena) og statsminister (Wickremesinghe) fra ulike partier, innså at de måtte ta fatt i de langsiktige problemene i landet, og satte i gang en prosess som hadde som uttrykt mål å innføre reformer i grunnloven.

Fuglerud er tett på alle sider ved denne utviklingen som etter hvert ble preget av at regjeringen var splittet og derfor svak, og at den hele tiden sto i fare for å la den singalesiske nasjonalistiske flanken ligge åpen for angrep utenfra. Dette hadde som konsekvens at reform-arbeidet aldri helt kom på skinner. Samarbeidet innad i regjeringen ble stadig dårligere, og før jul i 2018 brøt regjeringskoalisjonen sammen da president Sirisena utnevnte Rajapaksa til statsminister. Både Parlamentet og Høyesterett avviste utnevnelsen og Wickremesinghe ble gjeninnsatt, men Sri Lanka ble rammet av en akutt politisk krise. I november 2019 vant Mahinda Rajapaksas bror Gotabaya presidentvalget og utnevnte Mahinda til statsminister. Dette vil sannsynligvis sette en stopper for alle forsøk på reformer som kan gi større reell autonomi til tamilene.

Men forfatteren er ikke ensidig opptatt av det politiske spillet på singalesisk siden. Fuglerud er også kritisk til tamilsk politikk, særlig da den var dominert av Tigrenes autoritære regime, med en diktatorisk leder (Prebakharan) som ikke aksepterte en føderal løsning, men som gikk for full uavhengighet. Dette var det aldri støtte for i Colombo, men heller ikke blant internasjonale aktører. Norge var også klar på at en løsrivelse vil være uaktuell å støtte.

Etter krigen har det naturlig nok vært store endringer på tamilsk side og arven etter Tigrene har blitt overtatt av Tamil National Alliance (TNA), men samarbeidet med regjeringer i Colombo har produsert få resultater og mer radikale elementer ser ut til å øke sin innflytelse. Rollen til den tamilske diaspora blir også viktig slik den alltid har vært siden krigen brøt ut i 1983.

Fuglerud presenterer en grundig og meget god analyse av Sri Lankas politiske utvikling siden landets uavhengighet, med særlig fokus på de siste 20 årene. I tillegg inneholder boken såpass mye dokumentasjon at den i flere år framover vil være et nyttig oppslagsverk for alle som ønsker detaljert informasjon om de mange forløp i en spennende historie.