Boken til Falch og Selle er en videreføring (og på mange måter en oppsummering) av en rekke statsvitenskapelige publikasjoner som er kommet de siste årene rundt Sametingets virke.1 Per Selle var den første som så det statsvitenskapelige potensialet i denne institusjonelle nyskapningen, og han har i denne boka fått følge av Torvald Falch, som med sin lange fartstid som rådgiver i Sametinget har et unikt innsyn i institusjonens irrganger. Forfatterne foretar en nærmest leksikal gjennomgang av den samiske verden i og rundt Sametinget. Det er et prisme som forsterker inntrykket av at svært mye, ja kanskje det meste, av den samiske virkelighet er å finne nettopp i Sametinget. Det er en avgrensning som kan føre til at det som ikke fanges opp av Sametingets gjøren og laden, forblir ukjent for leseren. Heri ligger det også en viss fare for reifisering i forfatternes håndtering av empirien.

Bokens gjennomgående problemstilling er hvilke muligheter og begrensninger som følger av Sametingets tvetydige rolle som både et representativt politisk organ for samene og samtidig et offentlig forvaltningsorgan – til dels i nært samarbeid med norske myndigheter. Det er ikke vanskelig å skjønne at en slik hybrid konstruksjon er gefundenes Fressen for en statsvitenskapelig tilnærming. En firefeltsfigur illustrerer godt spenningen mellom selvstyre og integrering (s. 41) og problematiseringen rundt disse to begrepene gir oss viktig innsikt i samisk institusjonsbygging og politikk. Både samer og nordmenn har det til felles at de som Homo Politicus ikke bare agerer gjennom valg og formaliserte kanaler. Bokens referanser til «det sivile samiske samfunn» er jo en erkjennelse av at også samer handler og lever lokale liv. Gitt bokens institusjonelle fokus er det lite vi får vite om hva som rører seg i de samiske bygder – eller blant samer bosatt i byene. Forfatterne konstaterer (med rette) at det er svært få innspill lokalt i forhold til Sametingets aktiviteter, men uten at forfatterne forfølger det videre, gir boka samtidig innblikk i en politisk dynamikk som i økende grad faktisk former lokal adferd i etnopolitisk forstand. Det er jo nemlig slik at både samiskhet og Sametingets utspill diskuteres lokalt blant folk og slike debatter og folks erfaringer med nevnte utspill er med på å konstituere lokal adferd. Vi vet imidlertid lite om slike nedslag, det forutsetter feltarbeid – en form for empiri som ikke er statsviternes styrke.

Noe kunnskap til kystområdene i Nord-Troms og Finnmark gjør det mulig å peke på noen tanker og erfaringer folk har gjort seg rundt Sametingets virke. Dette er områder hvor foreldre- eller besteforeldregenerasjonen snakket samisk, med andre ord en viktig målgruppe for Sametingets etniske revitaliseringsarbeide. Det første man blir slått av langs kysten er hvor lite relevant Sametinget fremstår som folkevalgt organ, noe også Falck og Selle påpeker. Folk vet lite og intet om hvem som sitter på Sametinget og hvilke diskusjoner som foregår. Derimot har man lenge vært opptatt av Sametinget som et offentlig forvaltningsorgan, denne dimensjonen ved tingets virke har skapt oppmerksomhet. Institusjonen oppfattes som en forvalter av distriktspolitiske tiltak, her har mange fått støtte gjennom Samisk næringsfond til traktorkjøp, fjøs, fiskemottak, ny sjark o.l. Slike tilskudd har hatt stor betydning mange steder ettersom fjordene er under økende press både når det gjelder ressursgrunnlaget (lakseoppdrett) og infrastruktur (skole, kommunikasjoner).

Denne støtten fra Sametinget er etterhvert i ferd med å skape en gryende forståelse av Sametinget som motmakt, et forvaltningsorgan som også har politisk gjennomslagskraft. Dette er et perspektiv som burde ha vært utviklet i boken. Ikke minst har dette kommet til syne i forbindelse med konflikten rundt etablering av oppdrettsanlegg (Spildra) og gruvedrift (Kvalsund). Både oppdretts- og gruveplaner møtte sterk motstand fra Sametinget og førstnevnte er allerede skrinlagt. Her fremstår Sametinget som et alternativ til norske politiske partier, det har vært mulig for folk å hoppe bukk over både partier og ikke minst kommunestyrer – som jo ofte er på parti med utbyggeren.

La oss se nærmere på et par dimensjoner som identifiseres i boken og som er viktige i forhold til spørsmål om Sametingets relevans og legitimitet. Den første observasjonen handler om at norsk samepolitikk er forankret i internasjonale rettsregler rundt urfolksrettigheter. Denne urfolksdimensjonen viser seg å være konfliktskapende lokalt; «Hvem/hva er urfolk?». Nordnorske aviser har mange innlegg som går til felts mot selve ideen om at samer skulle være urfolk, forskere ved UiT beskyldes for å bygge på «Falske teser» og forskningen rundt samiske forhold diskrediteres uavlatelig i sosiale media. Boken konkluderer da også med at samepolitikkens globaliserte rettslige logikk har liten relevans og liten legitimitet lokalt.

Den andre dimensjonen handler om hvem som kan delta i dette politiske feltet, med andre ord: Hvem er same? Inngangsbilletten ligger forankret i reglene til Sametingets valgmanntall2 som åpner for en konstruktivistisk forståelse av etnisitet. Forfatterne formulerer det slik: «Identitet er noe man tar, ikke noe man er». En slik oppfatning av etnisitet åpner opp for en spenning mellom etnisitet som et individuelt eller et kollektivt prosjekt. Mye peker mot at manntallet for mange primært fungerer som en etnisk bekreftelse og ikke som en demokratisk ressurs (Nordø, Selle, Semb & Strømsnes, 2015: 152). En slik utvikling synes særlig å være tilfelle i byene, det er her manntallet vokser mest samtidig som valgdeltagelsen er lavest. Mange spørsmål reiser seg i kjølvannet av denne utviklingen. Vil urbaniseringen av elektoratet få konsekvenser for videreføringen av samisk språk og kultur? Det bor som kjent flere manntallsregistrerte samer i Tromsø enn i Karasjok. Hva med ILO 169 og kravet om at status som urfolk forutsetter at man «har beholdt noen eller alle av sine egne sosiale, økonomiske, kulturelle og politiske institusjoner» (art. 1b). Med andre ord: Vil etnisitet som et individuelt prosjekt ha konsekvenser for Sametingets krav om kollektive rettigheter til land og vann? Rettighetsspørsmålene er jo helt grunnleggende i det samepolitiske arbeidet. Strid om valgmanntallets regler har i dag gjort denne diskusjonen til et offentlig anliggende i Nord-Norge.

Den geografiske forskyvningen av velgermassen forsterker også Sametingets territorielle utfordringer. Som kjent er ikke Sametinget territorielt forankret, oppslutningen bygger på et individuelt valgmanntall. Denne dimensjonen beskrives og diskuteres grundig flere steder i boken, ikke minst hvilke utfordringer det innebærer. Det ligger jo implisitt i urfolkskonseptet og internasjonale rettsregler at rettigheten til kultur og samfunnsutvikling må utøves i et felles område med et rimelig sammenfall av språk, kultur og næringsliv. En økende velgermasse i byene og i Sør-Norge vil kunne ha konsekvenser for Sametingets arbeide med å ivareta kultur og samfunnsutvikling i de tradisjonelle samiske bosettingsområdene. Det er først og fremst her vi finner samiske fellesarenaer som forutsetter og ivaretar deltagernes språklige og kulturelle kompetanse.

Man skal heller ikke underkjenne at mange mennesker i det man gjerne kaller Sápmi faktisk oppfatter Sametinget som et territorielt avgrenset organ. Ikke minst forsterkes dette inntrykket av den geografiske avgrensningen av Samisk næringsfond – et organ som har hatt stor betydning for mange bosatt innenfor fondets virkeområde. Det samme gjelder Sametingets motstand mot inngrep (vindmølleparker, gruveanlegg) og tingets støtte til Kystfiskeutvalgets (regionalt avgrensede) innstilling.

Empiri innhentet via spørreskjema og lesing av dokumenter har sine begrensninger når temaet er menneskelig adferd. Mange av bokens berøringspunkter handler om hva samer opplever i møtet med Sametinget og det norske samfunn og her bør man være forsiktig med bastante konklusjoner. Det hevdes for eks. at «Samer i Norge opplever i liten grad å være i en posisjon der de lever i konkurrerende offentligheter» (s. 42) eller at det er «lite som tyder på at norsk og samisk offentlighet i dag fremstår som konkurrerende» (s. 63). Et dypdykk i den reindriftssamiske virkelighet ville vist et helt annet bilde. Her konkurrerer kontinuerlig en reindriftsamisk offentlighet med en norsk omverden – først og fremst den som kommer til syne gjennom lovgivning og reindriftsforvaltning. Ikke minst kommer denne konflikten til syne i rettsalene hvor samiske rettsoppfatninger møter store utfordringer som genererer både moralske og personlige konflikter.

Det er et unikt bokprosjekt, for første gang får vi en grundig gjennomgang av den institusjonaliserte delen av samepolitikken. Boken ruller opp de utfordringer som en slik hybrid institusjon står ovenfor. Sametinget skal både ivareta kollektive samiske interesser og rettigheter knyttet til språk, kultur og næringsliv – dimensjoner som alle har en territoriell forankring, mens tinget selv bygger på individuell deltagelse. Som offentlig forvaltningsorgan skal tinget ivareta den kollektive dimensjonen i den samiske offentlighet samtidig som den demografiske utvikling og manntallsreglenes utforming sår tvil om Sametingets relevans og legitimitet. Det er ikke vanskelig å ane at denne utviklingen kan virke destabiliserende på den videre politiske utviklingen. Både i Sverige og særlig i Finland er vi i dag vitne til hvordan konflikter rundt sametingenes legitimitet er med på å lamme det samepolitiske arbeidet.

Boken lykkes godt i å fortelle og forklare leserne hvordan denne institusjonelle nyskapningen så langt har blitt en politisk suksess. Sametinget vokste frem fra en situasjon hvor enhver samisk referanse var et sosialt stigma og et politisk blindspor, til å bli et konstitusjonelt motstykke til det norske statsapparatet. Ikke minst er tinget blitt en politisk «show case», flittig benyttet av våre myndigheter når norsk urfolkspolitikk skal presenteres for omverdenen. Uansett er boken en gave både til samiske og norske politikere som er opptatt av at Sametinget skal utvikle seg i samsvar med Grunnlovens § 108, nemlig at forholdene skal «legges til rette for at den samiske folkegruppe kan sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv». Heri ligger kanskje bokens viktigste fortjeneste, den identifiserer og diskuterer de utfordringene Sametinget har med å oppfylle denne oppgaven.