Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Fakta, fiksjon og politisk autentisitet

Fact, fiction, and political authenticity
Professor, Universitetet i Oslo

Anne Krogstad er dr.polit i sosialantropologi (1999) og professor i sosiologi ved Universitetet i Oslo. Faglige interesser er politisk lederskap i ulike land, politisk kommunikasjon, høyreekstremisme, sansenes sosiologi/antropologi, kultureliter, sosiale medier og subkultur.

Det å fremstå som autentisk i offentlighetens øyne handler om troverdig etablering av troverdighet, men reiser vanskelige spørsmål om forholdet mellom fakta og fiksjon. Med utspring i teorier om visuelle tegn og retorikk analyseres tre statsministeres og en statsministerkandidats bildefremstillinger, samt hvorvidt og i hvilken grad disse politikerne ble opplevd som autentiske av mottakere. Ulike eksempler på autentisitetskontrakter og -brudd mellom politikere og mottakere drøftes. Gjennomgangen viser at det visuelle kan brukes til å dokumentere, klargjøre og nærmest «speile» en politikers kvaliteter, men at det også kan brukes til å kompensere for, utfordre, bryte med og utvide slike kvaliteter, noe som har konsekvenser for etablering av autentisitet. Konstruksjon av visuell politisk autentisitet knyttes til partitilhørighet, kjønn, tid og sted, men også til profesjonalisering av politisk kommunikasjon. De dimensjonene ved autentisitet som fremheves, er forutsigbarhet, annerledeshet, nærhet, interessevekkende distanse, egentlighet, spontanitet, gjennomsiktighet, alminnelighet og ujålethet.

Nøkkelord : Autentisitet, Bilder, Fakta, Fiksjon, Politikk, Retorikk, Tegn

Distinctions between facts and fiction, true and false, are heavily disputed in our time. Based on theories on visual signs and rhetoric this article analyses the portrayals of three prime ministers and one prime ministerial candidate: whether and to what degree they are perceived as authentic by audiences. Examples of authenticity contracts and breaches of such contracts between politicians and audiences are discussed. The analysis shows that visual signs and rhetoric are used in order to document, clarify and almost mirror a politician's qualities, but that they are also used to compensate for, challenge and break with such qualities, something that has consequences for the social construction of their authenticity. Visual political authenticity is linked to party membership, gender, time and place, but also to the professionalization of political communication. The authenticity dimensions that are discussed are predictability, difference, closeness, distance, realness, spontaneity, transparency, ordinariness and non-artificiality.

Keywords: Authenticity, Fact, Fiction, Politics, Sign, Visual Rhetoric

Sannhet ser ut til å være et knapt gode i vår tid. Falske påstander, manipulert medieinnhold, faktaresistens og bisarre konspirasjonsteorier er begreper som preger nyhetsbildet. Løgn er likevel ikke noe nytt. Vi har alltid hatt sjarlataner, drøye skrøner, bisarre vandrehistorier og juks. Nye teknologiske plattformer har riktignok gitt fiksjonen episke dimensjoner, med store regimer som iverksettere, men også tidligere regimer har vært store, konsekvensrike og omtrentlige med sannhet.

Går vi til en av antropologiens klassikere, Clifford Geertz’ bok om 1800-tallets balinesiske teaterstat, Negara (Geertz, 1980), ser vi et eksempel på hvordan overbygningen nærmest tar av i gigantiske seremonielle iscenesettelser. I disse fungerte mektige konger og prinser som en slags impresarioer, prester som regissører, og bønder som alt fra statister og scenearbeidere til publikum. De store masseritualene rundt datidens lederskap var ikke, ifølge Geertz, virkemidler for å støtte opp om staten – de utgjorde et mål i seg selv, de var staten. «An organized spectacle» kalte han det (Geertz, 1980: 13). Flere har kritisert studien for å depolitisere politiske institusjoner og for å gjøre det rituelle Bali for eksotisk (Barth, 1993; Howe 1991). Kanskje passer teaterstatbetegnelsen bedre på Nord-Korea eller deler av dagens USA? De siste års utvikling i disse – og en rekke andre land – har revitalisert spørsmål om troverdighet i medierepresentasjoner (Hariman & Lucaites, 2007).

Nå er ikke fiksjonen alltid så spektakulær. De eksemplene jeg skal drøfte i denne artikkelen utspilles i mindre skala, i en europeisk kontekst der offentlighetens krav til sammenheng mellom fakta og medierepresentasjon er ganske sterke, og hvor forholdet mellom fakta og fiksjon ofte utspilles på mer subtile måter. Likevel er det også her rom for å drøfte spørsmål om politisk troverdighet, eller det som gjerne går under navnet autentisitet. Tre statsministere – Margaret Thatcher, Jens Stoltenberg og Erna Solberg – og én statsministerkandidat, Jonas Gahr Støre, vil legges under lupen. Hovedspørsmålet er hvordan, og i hvilken grad, de nevnte politikerne – visuelt sett – fremstår som autentiske representanter for sine respektive partier og land i mediesammenheng.

De tre statsministerne som drøftes, er valgt delvis fordi jeg tidligere har studert dem (Krogstad, 1999; 2013; 2015), og delvis fordi jeg ser mulighet til å sammenlikne dem med hensyn til denne artikkelens tema – fakta, fiksjon og autentisitet.1 Analysen av Støre, som var Arbeiderpartiets statsministerkandidat ved stortingsvalget i 2017, er ny og gir et ytterligere sammenlikningsgrunnlag. Hvordan topp-politikere presenterer seg gjennom medierte bilder i aviser, på Facebook og i valgplakater er et tilbakevendende tema. Også mottakelsen av de nevnte politikernes visuelle autentisitet drøftes. I eksemplene dreier det seg om vurderinger foretatt av biografer, journalister, avisdebattanter og Facebook-følgere. I ett av eksemplene er mottakelsen undersøkt systematisk ved hjelp av både kvalitativ og kvantitativ metode. I de øvrige analysene, som er kvalitative, har jeg forsøkt å gi et så grundig og dekkende bilde av mottakelsen som mulig.

Bredden i persongalleriet – to konservative kvinner og to sosialdemokratiske menn – gir mulighet til å identifisere ulike former for autentisitet med hensyn til partitilhørighet og kjønn. I tillegg vil spennet med hensyn til tid (1959–2018) og sted (Storbritannia og Norge) gi variasjon i presentasjonsformer og forståelser av politisk autentisitet. Det må imidlertid sies at de senere års profesjonalisering av politikken – det økte innslaget av strategisk kommunikasjon – i mange tilfeller dominerer over ulikheter på de nevnte områdene. På den annen side gir variasjon i graden av profesjonalisering også interessante utslag.

I artikkelen starter jeg med å ta forholdet mellom fakta og fiksjon helt ned til et grunnleggende tegnnivå, som deretter knyttes til klassiske og nyere bidrag om retorikk, for å få fraspark til artikkelens hovedtema: konstruksjon og tolkning av autentisitet i topp-politikken. Det teoretiske perspektivet følges opp i de fire eksemplene, for til slutt å inngå i en sammenfattende diskusjon og konklusjon.

Troverdig etablering av autentisitet gjennom tegn

Symbolproduserende arter, som oss, har alltid hatt mulighet til å manipulere de tegnene som inngår i informasjonen vi sender ut. Tegn er ikke bare noe som står for noe annet, de kan også defineres som alt vi kan lyve med (Eco, 1976: 7). Slik sett har vi alltid hatt falske budskap. La meg likevel minne om at det også er gjennom tegn vi etablerer virkelighet. For eksempel formidler politikere sine budskap gjennom det Kjell Lars Berge (2014) kaller tegnmedierte iscenesettelser. Spørsmålet er om disse er – og oppleves som – autentiske og sanne.

Flere ord kan benyttes for å fange inn dette litt vage fenomenet autentisitet: troverdighet, opprinnelighet, egentlighet og ekthet. Konsistens over tid, eller forutsigbarhet, blir av og til trukket frem, men også motsatsen, spontanitet, kan gi autentisitet, en form som kanskje er spesiell for vår tid (Enli, 2015; Mutic, 2005: 4). Videre kan folkelighet og hverdagslighet gi troverdighet i enkelte politiske kulturer, men kanskje ikke i andre (Bendixsen, Bringslid & Vike, 2018; Enli, 2015; Johansen, 2002; Krogstad, 1999).

I motsetning til det mange kanskje kunne tro, er ikke det å fremtre som autentisk det samme som å være sann og ekte. Autentisitet handler først og fremst om det jeg vil kalle troverdig etablering av troverdighet. Det dreier seg med andre ord om sosial konstruksjon av troverdighet, en konstruksjon som fremsettes som sann. Gunn Enli, som fokuserer på mediert autentisitet (Enli, 2015: 1), benytter uttrykket autentisitetsillusjoner. Karakteristisk for fenomenet er en seiglivet uklarhet, en spenning, mellom å være og å virke. Denne spenningen er ikke politikere alene om å håndtere, men topp-politikere får – i motsetning til de fleste av oss – profesjonell hjelp til å fremstå mest mulig gunstig. Dette kan ha stor politisk betydning, for på politikkfeltet dreier det seg ikke bare om å ha rett, men om å rett.

For å rett trenger man, ifølge Jürgen Habermas (1984), rasjonelle argumenter. I denne artikkelen vil jeg argumentere for at man trenger mer enn som så. Ifølge Jeffrey Alexander (2011) trenger man også en vellykket fremføring av argumentene. Denne er svært ofte visuell. Argumentenes kraft svekkes om ikke fremføringen og scenen man fremfører et budskap på – kall det gjerne det performative – er satt opp riktig, og de to elementene er forent (Larsen, 2018: 44). Dette er egentlig ikke noe nytt. Det dreier seg blant annet om det vi i 2500 år har kalt retorikk, læren om hva man bør si – og hvordan. Innenfor denne tradisjonen vet man at i tillegg til å argumentere må man i sine fremføringer forholde seg til situasjon, verdier og kulturell kontekst – tid, sted, anledning, publikum osv. – for å lykkes. Hvis ikke oppfattes man ikke som overbevisende.

Mediene spiller her en stor rolle, noe den tidlige retorikken ikke kunne forutse. For å vise medienes historiske betydning for konstruksjonen av autentisitet, kan et knippe amerikanske presidenter tjene som eksempler: På 1930-40-tallet benyttet Franklin D. Roosevelt radioen – det han kalte peisprat – for å skape autentisk tilstedeværelse og kontakt med velgerne, på 1960-tallet benyttet en ung og solbrun John F. Kennedy fjernsynet til sin fordel, og på 1990-tallet så vi en slagferdig Bill Clinton som mestret talk-show-formatet innrettet mot bestemte velgergrupper (Enli, 2015: 109). Obama benyttet personlige henvendelser på Internett og YouTube, og fikk med det gratis reklame, delt gjennom vennenettverk. Trump har som kjent twitret for å skape det mange mener er autentiske uttrykk. Med andre ord kan det å være ubehøvlet også fremstå som autentisk. De konkrete forestillingene om hva som skaper autentisitet kan variere over tid. Ideen om noe sant og ekte ser likevel ut til å være svært robust.

Politisk retorikk dreier seg altså om argumenter, men også om medierte iscenesettelser. Selv om sistnevnte gjerne er multimodale – språklige, tekstlige, visuelle osv. – og gjerne virker sammen i konstruksjonen av en autentisk politiker, er det den visuelle retorikken jeg først og fremst vil drøfte i artikkelen. Spesielt er jeg opptatt av visuell retorikk knyttet til politikeres relativt kroppsnære fremstillinger. Hva er mulighetene for å få fram, men også manipulere sannhet her?

Nå er sannhetsbegrepet et krevende begrep. Hvem avgjør hva som er fakta når forskere selv samhandler med dataene sine, når subjektivitet, kultur, interesser og makt uvegerlig blander seg inn i analysene? Som forskere, ja, selv som sosialkonstruktivister, vil vi likevel etterstrebe systematisk tenkning, gjennomsiktige prosedyrer, formelle regler og metoder. De fleste av oss vil være enige i at sannhet er et ideal, et mål å bevege seg mot. Vi forsøker å lage stadig bedre, mer presise og treffende beskrivelser og fortolkninger (Geertz, 1973: 30). Gjennom gode beskrivelser av sosiale fenomeners betingelser og kontekst vil vi kunne etablere en tilstrekkelig grad av objektiv sannsynlighet (Fairclough, Jessop & Sayer, 2004). Ellers har vi ingenting å måle fiksjonen, det ikke-autentiske, opp mot.

Dette er selvsagt ikke enkelt. Sannhetsidealet er likevel viktig, for politikere vil alltid forsøke å fremstille seg på måter som gjør at de kan påvirke andre og styrke sin posisjon. Niccolò Machiavelli, renessansens store politiske strateg, hevdet for eksempel at datidens ledere ikke nødvendigvis trengte å ha så mange gode kvaliteter, men at det var helt nødvendig å se ut som om de hadde dem (Machiavelli, 1958: 99). Macchiavelli skrev seg her inn i en sofistisk retorisk tradisjon. Mens Aristoteles mente at en god tale skulle være vakker, god og sann, var sofistene mer opptatte av vakre fremstillinger enn godhet og sannhet (Krogstad, 2017). Machiavelli ga oss likevel noe uvurderlig. Han laget en håndbok i maktens anatomi, en bok der han synliggjorde lederes performative manipulering for folket – delvis bak ledernes rygg.

Tegn og retorikk kan altså benyttes til formidling av det sanne, gode og vakre, men også til juks og bedrag. Derfor kunne vi trengt en oppdatert håndbok i visuell manipulasjon. Propagandamaskineri i moderne innpakning kan være vanskelig å avsløre. Gjennom en teoretisk gjennomgang av bidrag om visuell politisk retorikk og gjennom den påfølgende eksempeldiskusjonen vil jeg forsøke å gi ytterligere innspill til en slik håndbok.

Visuell politisk retorikk

I eksemplet over uttalte Machiavelli seg om det å se ut som, det å virke politisk troverdig. Går vi tilbake til Aristoteles, reflekterte han mye over dette, og også over synssansen i seg selv. Disse refleksjonene er etter min mening stadig aktuelle. Ifølge Aristoteles var synsevnen – det at borgere kunne se og dermed vurdere politiske kandidater, og også hverandre, en forutsetning for et godt styresett (Hartley, 1992: 35). Men summen av disse gjensidige vurderingene, som forutsatte fysisk tilstedeværelse, ble etter hvert for stor til å kunne rommes i direkte blikk. Etter hvert ble det mulig å spre budskap på enklere måter og til flere. Medieteknologiske revolusjoner resulterte etter hvert i ulike medietyper, hver med spesifikke kommunikative muligheter (Krogstad, 2017). På samme måte som boktrykkerkunsten utgjorde en medieteknologisk revolusjon, har fotografi, film, fjernsyn, World Wide Web og digital teknologi endret de måtene synlige politiske budskap blir utformet, formidlet og lagret på (Olson, 2007: 2). Uansett medium dreier det seg likevel om å etablere troverdighet – og dermed få rett.

I boka Retorikk (2006) fremhever Aristoteles overtalelse som et sentralt virkemiddel for å fremme og oppnå politiske mål. Klassisk retorikk var nettopp tenkt som et redskap for politikken. Ikke minst skriver Aristoteles en del om det han kaller epideiktisk retorikk. Dette er en form for retorikk som går tilbake til det grekerne kalte deiktikos, som dreier seg om å «stille ut», «vise frem» og «gjøre kjent» i strategisk øyemed (Aristoteles, 2006; McKeon, 1987). Aristoteles ser den epideiktiske retorikken som en egen hovedsjanger på linje med den deliberative (rådgivende) og den forensiske (dømmende) retorikken. Den påpekende retorikken, den epideiktiske, har av mange blitt betraktet som «problembarnet» blant de tre hovedsjangerne, både fordi den i større grad unndrar seg logikk og sannhetskrav og fordi den i stor grad baserer seg på følelser (Kjeldsen, 2000; Krogstad, 2013). Den inviterer mer til undring og spørsmål enn til presise påstander og sannhet, men den er likevel betydningsfull. Også forensisk retorikk er interessant mht. det visuelle. Politikeres fremstillinger kan – enten live eller i form av det som er mest vanlig i vår tid, bilder – betraktes som forensiske tegn, som en slags materielle «sannhetsbevis». Faktisk stammer ordet «forensisk» fra det latinske forensis, som betyr «foran forumet», stedet der borgerne i antikkens Hellas møttes som politisk og juridisk offentlighet for å avgjøre saker (Hartley, 1992: 29).

At bilder, eksempelvis fotografier, dokumenterer er opplagt, men hvor nært man kommer virkeligheten er likevel uklart (Krogstad, 2013). Enkelte bildeteoretikere hevder at fotografier – i tillegg til å ha en ikonisk likhet til det de avbilder – kan ses som direkte virkninger eller avtrykk av virkeligheten, som indekser (Gripsrud, 2015: 124). Fotografier avdekker verden, med kirurgisk presisjon trenger de «dypt inn i virkeligheten, i ‘kjensgjerningenes vev’», hevder Walter Benjamin (1998: 148). De er som presset ut av virkeligheten, «som saften ut av en sitron», hevder Roland Barthes (1996: 99). Det å samle på fotografier «er som å samle på verden», hevder Susan Sontag (1997: 3). Bildeteoretikeren Sarah Pink vil på den annen side være uenig i at fotografier gir et «sannere eller renere bilde av verden» (Pink, 2007: 21). Samtlige av de nevnte teoretikerne mener uansett at fotografier trigger en refleksjon hos mottakere om et nært forhold mellom representasjon og virkelighet, og at fotografier må tolkes. Flere forståelser er mulige, men noen tolkninger vinner gjerne frem. Fotografier fremstår da som om de er tilnærmet sanne. Som Jens E. Kjeldsen hevder: Vi opplever bilder som mediert evidentia, «hvilket ikke er det samme som å reagere på bilder som var de virkeligheten selv» (Kjeldsen, 2004: 284).

Flere kvaliteter ved bilder kan nevnes. De gir en momentan opplevelse av mening – noen ganger nærmest som en eksplosjon (Mirzoeff, 1998), de er mer effektive enn tekst når det gjelder å fange seeres oppmerksomhet (Brantner, Lobinger & Wetzstein, 2011), de huskes bedre (Bucher & Schumacher, 2006), de er svært effektive når det gjelder å fortette og tilgjengeliggjøre kompleks informasjon (Hariman & Lucaites, 2007; Sulkin & Swigger, 2008), og de tilbyr en alternativ vei til politisk kunnskap sammenliknet med lesing og lytting (Prior, 2013). I en oversikt over sentrale funksjoner bilder kan ha i politisk sammenheng, lister Dan Schill (2012) opp følgende: Bilder dokumenterer, etablerer forbindelser til samfunnsmessige symboler, inngir følelser, skaper identifikasjon og nærhet, bygger en politikers image, setter dagsorden, bidrar til politisk anvendelig ambivalens, argumenterer og forflytter sitt publikum i tid og rom (Schill, 2012: 122). I mange av de nevnte funksjonene inngår mulighet for strategisk tøying av virkelighet, noe jeg vil komme tilbake til i de påfølgende eksemplene.

Teorigjennomgangen over ligger til grunn for den analytiske strategien i artikkelen. I hvert eksempel vil jeg fokusere på anvendelsen av visuelle virkemidler og deres mulige funksjoner med hensyn til etablering av fakta og fiksjon. I den grad eksemplene viser en forståelse mellom avsender og mottaker om bruk og tolkning, vil jeg, i tråd med Enli (2015: 2), benytte begrepet autentisitetskontrakter. Dette er sosiale konstruksjoner som hviler på etablerte praksiser og forventninger så vel som på sjangerkonvensjoner. I den grad slike kontrakter brytes, vil jeg kalle det for autentisitetsbrudd (Enli, 2015). Enli nevner også eksempler der mottakerne først og fremst undrer seg over sannhetsgehalt og tvetydigheter i politikken – det hun kaller autentisitetsgåter. Jeg vil etter hvert gi eksempler på alle disse formene for autentisitet – og flere. Blant annet vil jeg vise at det visuelle kan brukes til å kontrastere – danne motbilder til – de stereotypiske forventningene velgere kan ha til en politiker (Krogstad, 2015; Perlmutter & Golan, 2005). Det visuelle kan også utvide en politikers nedslagsfelt.

Når jeg nå vender blikket mot empirien, vil jeg starte med å reanalysere et materiale jeg for noen år siden samlet inn om Storbritannias statsminister fra 1979 til 1990, Margaret Thatcher (Krogstad, 1999). Studien av hennes visuelle profilering er basert på flere datakilder. Først og fremst hentes materialet fra ulike typer medier, men jeg har også inkludert beretninger fra hennes egne medierådgivere. Jeg var tidligere redd for at de overdrev sin rolle. Thatchers selvbiografier, der hun fremhever deres store betydning, har i så måte virket beroligende.

Kontrakter og brudd i Margaret Thatchers autentisitet

I løpet av sin tid som parlamentsmedlem, partileder og statsminister benyttet Thatcher en rekke visuelle virkemidler for å skaffe oppslutning om seg og sin politikk (Krogstad, 1999). Alder, klasse og kjønn var sentrale elementer. I tegnsammensetningen av disse benyttet hun seg av medierådgivere, stylister og skuespillere – det hele regissert av datidens største PR-byrå, Saatchi og Saatchi. Det betyr at Thatcher var svært tidlig ute, den første i britisk politikk, med å anvende det som gjerne går under betegnelsen profesjonalisering av politikken. Til grunn lå likevel Machiavellis flere hundre år gamle råd om å se ut som om man har de rette kvalitetene til jobben.

Da Thatcher ble valgt inn i parlamentet som 33-åring (i 1959), strevde hun med å bli tatt seriøst av både velgere og eldre kolleger i det konservative partiet. Som mottrekk pleide hun å kle seg som en moden, seriøs kvinne, ofte i sort. «Den unge kvinnen med de gammelmodige klærne» plasserte Thatcher i en generasjon hun ikke tilhørte. På tilsvarende vis kunne man i hennes siste statsministertid se en aldrende kvinne med relativt moderne klær og et sminket og bearbeidet ansikt (mht. hud, øyelokk, tenner), noe som gjorde henne yngre enn alderen tilsa. Ifølge en av biografene fremsto hun som «glødende av helse og vitalitet» (Webster, 1990: 94).

Thatcher hadde en relativt beskjeden familiebakgrunn. Hun vokste opp som kjøpmannsdatter i den lille byen Grantham. Av og til fremhevet hun selv denne klassebakgrunnen, muligens for å gjøre påstandene om at hun forsto det britiske folk troverdig: «Jeg har også levd uten varmt vann og innendørs toalett» (Webster, 1990: 29). Hun lot seg avbilde med handlenett på torget, der hun fortalte at hun til enhver tid visste hva hver husholdningsartikkel kostet, og at det å handle ga henne «nærhet til virkeligheten» (Daily Mirror, 3.2.75). Denne folkelig-retoriske ethosfremstillingen viste seg å bli vellykket. I valgsammenheng fikk Thatcher – til manges overraskelse – stor oppslutning, også fra arbeiderklassen, som tidligere hadde sett en helt annen vei.

Thatchers profileringsretorikk gikk også i andre retninger. Hun ble ofte avbildet med store og omfangsrike hatter. I det britiske samfunnet – som har svært mange og komplekse nyanseringer rundt klasse (Fox, 2004) – ga hattene særegne konnotasjoner. Ifølge flere journalister plasserte de kjøpmannsdatteren i en klasse hun definitivt ikke kom fra (Webster, 1990). På den annen side stemte bildene av «overklassekvinnen med hatt» relativt godt med det livet hun ble sosialisert inn i som kone til en velhavende mann og etter hvert som statsminister. Slik sett kunne man se hattene som uttrykk for noe autentisk – dette til tross for at flesteparten av «the old boys» i det konservative partiet anså henne som oppkomling (Tyler, 1987). Her er det altså snakk om en rekke ulike autentisitetskontrakter og -brudd, i stor grad bestemt utfra posisjonen til den som «ser».

Selv om Thatcher var Storbritannias første kvinnelige statsminister, var hun aldri noe feministisk forbilde. «Gjør som jeg sier, ikke som jeg gjør», sa hun til kvinner ved flere anledninger (Genovese, 1993: 204). Individualisme, karakter og personlighet var viktigst for henne. Samtidig måtte hun appellere til kvinnelige velgere for å vinne valg. Gjennom husmoraktige fremstillinger plasserte hun seg i en kjønnsrolle hun neppe hadde tid til å fylle. Hun lot seg avbilde ved oppvaskbenken på kjøkkenet, med tebrett i stuen, og med rake i hagen (Bilde 1). Ved sin appell til vanlige husmødre slo hun en kile inn i arbeiderklassen, som tradisjonelt hadde stemt Labour. Bilder av husmoren ble også benyttet kompensatorisk for å tine opp det populære, men litt kalde inntrykket folk fikk av henne som «imperialistisk Falklands-kriger» i 1982.

-Bilde 1.

Thatcher, 1975. Gjennom husmoraktig fremstilling plasserte hun seg i en kjønnsrolle hun umulig kunne ha tid til å fylle.2

Utfordringen var å unngå å skremme bort mannlige velgere. For å vise at hun ikke var noen radikal feminist som ville snu opp ned på kjønnsordenen, profilerte Thatcher seg med en tradisjonell, gjenkjennelig femininitet. Blant annet lot hun seg avbilde med krøllspenner i håret under datidens kuppelformede hårtørrere. Thatcher visste hva hun mente politisk, hva hun ville si og gjøre. Eksterne konsulenter ble trukket inn for å lære henne når og hvordan hun kunne få frem dette overfor forskjellige velgergrupper. «It was quite an education», hevdet hun senere (Thatcher, 1995: 295). Dette var en helt bevisst – nærmest machiavellisk – bruk av kjønn, noe både hun selv og mediekonsulentene hennes har skrevet om i ettertid (Thatcher, 1995; Webster, 1990: 56). Videre påsto hun at en politiker som ikke tilpasser seg medienes egen logikk, «vil mangle seriøsitet når det gjelder det å oppnå makt» (Thatcher, 1995: 294–5).

«Husmoren» gjorde Thatcher til noe annet enn sine mannlige kolleger. Riktignok opplevde enkelte «husmoren» som et lite troverdig lederskapsideal, særlig i den grad Thatcher dro sammenlikninger mellom det å styre et hjem og det å styre et land, men gjennom denne type fremstillinger favnet hun antakelig flere enn hun ellers hadde kunnet. Det utvidet hennes virkefelt.

Var dette løgnaktige bildefremstillinger, autentisitetsbrudd? Vi forskere som har tilbrakt hele vårt voksne liv med Erving Goffmans (1992) selvpresentasjonsteorier, vet at vi alle, kontinuerlig, både gir og avgir ulike versjoner av oss selv. Ifølge Goffman (1992) kan det som starter som en maske, etter hvert bli «ansiktet» ditt. Dessuten er ikke politikeres intensjoner alltid så tydelige, heller ikke for dem selv. Likevel må man stille spørsmålet: Ble det britiske folket lurt, eller var dette «bare» visuelle overflatekrusninger som ikke betydde så mye? Tendensen til enten å overvurdere eller undervurdere det visuelles rolle er stor, så her må hodet holdes kaldt.

Thatchers Storbritannia befant seg et langt stykke unna den gjennomregisserte teaterstaten Negara. Men jeg mener å ha dokumentert at Thatcher tøyde – og tidvis brøt – autentisitetskontrakten med velgerne. Selv om noe av dette ble forstått og delvis heiet frem, ble sjongleringen med alder, kjønn og klasse av mange opplevd som autentisitetsbrudd – gitt den kulturelle og politiske konteksten. Så kan man spørre: Hvor store var bruddene, og betydde det noe at bruddene ble gjort på flere felter? Kan mange hvite løgner bli til en gedigen svart løgn? Svaret må knyttes til både teori og kontekst. Ifølge Enli (2015) ligger vurdering av fakta og fiksjon først og fremst i sosiale konstruksjoner rundt forventninger og praksiser. Det stemmer nok, men i Thatchers tilfelle må man problematisere punktet om forventninger. Brudd på forventninger var nærmest uunngåelig: Som ung parlamentariker brøt Thatcher med «politics as usual», hun ble første kvinnelige statsminister på det som tidligere hadde vært menns grunn, en grunn som i stor grad også var godseiergrunn. For at bruddene ikke skulle bli fatale, var kompensatoriske strategier helt nødvendige. De gunstige bildene ble utformet langs en rekke dimensjoner, på høyt politisk nivå, på systematisk vis og ved hjelp av profesjonelle spinnmestere i verdens største reklamebyrå.

Thatchers spill med image skapte – i tillegg til autentisitetsbrudd – autentisitetsgåter, undring, for eksempel med hensyn til forventninger om konsistens over tid. Hvordan kunne Thatcher gå fra å flagge sin beskjedne middelklassebakgrunn, via å være «the Tory Lady in a hat», til etter hvert å fremstå som en yppersteprestinne for et «klasseløst» kapitalistisk samfunn, der alle som ville, kunne «få det til»? For å kunne si noe mer spesifikt om denne typen spørsmål, vil jeg, på mer systematisk vis, fokusere på mottakerne av politikkens visuelle tegn og retorikk. Mediemessig forflyttes blikket til sosiale medier, nærmere bestemt til politikeres Facebook-sider, og materialet hentes fra norsk politikk.

Jens Stoltenberg på Facebook: En sann leder?

Politikeres profilbilder på Facebook kan ved første øyekast virke små, flate og ubetydelige. I sin fortettede form bidrar de likevel til å gi politikk et helt konkret og gripbart menneskelig uttrykk. Politikere fremtrer her som en slags avatarer idet de «representerer en virkelig person i en virtuell kontekst» (Huffaker & Calvert, 2005: 2). Det politiske selvet styres slik at det blir så gunstig, overbevisende og autentisk som overhodet mulig.

Da jeg i et tidligere arbeid analyserte de tre hovedprofilbildene som Jens Stoltenberg (Arbeiderpartiet) benyttet på sin Facebook-side i sin statsministerperiode (Krogstad, 2013), ble jeg slått av den overveldende responsen profilbildene fikk. Selv om Facebook-kommunikasjon tilhører en helt spesiell sjanger, fikk jeg her en indikasjon på styrken i den autentisitetskontrakten som ble etablert mellom Stoltenberg og kommentatorene. For å snu på et gammelt uttrykk, kastet jeg derfor ut «barnet», avsenderen, for å se hva jeg kunne finne ut om det «skitne badevannet» som ble igjen: de korthugde, skrivefeilspekkede, ironiske, meningssprutende og politisk ukorrekte kommentarene som profilbildene hans resulterte i. Kommentarene gjorde det mulig å kartlegge noe av det som må ha gått gjennom hodene til følgerne idet de betraktet denne formen for politikk. I denne artikkelen tar jeg materialet et steg videre for å kunne si noe om de sosiale kontraktene følgerne så ut til å inngå med Stoltenberg.

Spesielt interessant i denne sammenhengen er kommentatorenes grad av tilslutning til profilbildene. I perioden august 2008 til og med desember 2012 fikk Stoltenbergs tre hovedprofilbilder en rekke liker-klikk – over 2500. Og de fikk i alt 780 kommentarer, 54 prosent fra menn og 46 prosent fra kvinner (Krogstad, 2013). Går man til klassisk teori om det visuelle, for eksempel til de tidligere nevnte forfatterne Benjamin, Barthes og Sontag, brukte de først og fremst seg selv i tolkning av bilder: N var lik én. Her, derimot, hadde jeg nærmere 800 kommentarer som kunne undersøkes både kvantitativt og kvalitativt, slik sett et strålende materiale.

De aller fleste kommentarene, hele 78 prosent, var positive til de tre hovedprofilbildene, 23 prosent av disse var svært positive. 18 prosent var nøytrale og 4 prosent var negative. Mitt hovedinntrykk var at den frivillig oppsøkte kommunikasjonen rundt Stoltenbergs profilbilder formelig sprutet av engasjement.

Hva var det som gjorde at bilder lansert i et rom utenfor det vi gjerne regner som den virkelige verden, fikk følgere til å oppleve Stoltenberg som levende, tilstedeværende og sann, med andre ord autentisk? Teorier om bilders sanselige umiddelbarhet, nærhet og – ikke minst – evne til å trigge en refleksjon hos mottakerne om forholdet mellom representasjon og virkelighet, ble her stikkord. Tabell 1, som inneholder noen av «rådataene», kommentarene, gir en viss oversikt.

Noen av de mest kraftfulle eksemplene på sanselig umiddelbarhet var «Hyl♥», «Nammmm♥», HOTHOTHOT♥♥♥», «Forbildet mitt:))))))» (mange smil) og «<3333» (flere hjerter lagt sidelengs). Dette dreide det seg om mer enn glede; kommentatorene virket henrykte over å se profilbildene. Store bokstaver, tøylesløs tegnsetting og ikke minst smil og hjerter forsterket det emosjonelt kraftfulle i uttrykkene. Det var nesten så man kunne se den umiddelbare begeistringen. Stoltenberg ble her mottatt av hylende, ja, nærmest dåneferdige følgere.

Mens Stoltenberg kommuniserte en symmetrisk form for lederskap gjennom sin smilende nærhet i profilbilde 2 og 3, kommuniserte han kjølig avstand og asymmetri i det tilhengerne kalte «gangsterbildet», profilbilde 1, som han benyttet i siste del av sin statsministerperiode. Muligens kom gangsterbildet på et tidspunkt da han trengte å fremstå med autoritet, ikke som den tilgjengelige, men også litt konfliktsky politikeren han lenge ble betegnet som. Det ga bredde i uttrykket, han stivnet ikke i én karakter. Følgerne likte «gangsterbildet». Det fikk flest liker-klikk og flest kommentarer. Samtidig så det ut til å skape en viss ambivalens, undring. I Thatcher-eksempelet nevnte jeg at autentisitet ofte forutsetter noe stabilt og gjenkjennelig, at en person er den samme over tid. Kommentatorene så ikke ut til å stille slike krav her. Kanskje denne katt og mus-leken, det at Stoltenberg var litt vrien å få tak på, ikke bare reduserte en eventuell eksponeringsslitasje, men også skapte kommenteringslyst? En av kommentatorene sa: «Der såg du sur ut.. jeg liker det♥».

Tabell 1.

Kommentarer til Jens Stoltenbergs hovedprofilbilder på Facebook kategorisert etter hvorvidt de uttrykker sanselig umiddelbarhet, nærhet eller realisme.

ProfilbilderSanselig umiddelbarhetNærhet Realisme (forbindelse til sannhet/virkelighet)
Profilbilde 1–Hyl ♥
–ååååh, fiiiiint bilde av deg stoltenberg ♥
–HOTHOTHOT♥♥♥
–Kjempefint bilde (◕‿◕)
–Flott foto av en staut (kjekk) kar … ღ♥ღ (◠‿◠✿)
–♥
–Vakkert bilde av en særdeles kjekk mann!
–ok.
–kult!
–Hottie!!!!!
–boss ! :D
–Mafia:L
–sterk mann
–spelarblikket ♥
– miin
–HAN ER MINMINMIBMv
– jeg tror jeg elsker deg
–Kjære Jens, nå synes jeg det er på tide at du går til anskaffelse av en ekstra sprayboks med STIFF, slik at du en gang for alle kan bli kvitt skrukkene på skjorten din! Bare se på høyre-ermet, da!
– [Svar] hhhh du gi no mannen en sjangs da :P han har no såvist litt viktigere ting og tenke på ;) Syns du ser flott ut eg :))
– Marry me ;* ♥
–Du lignet ikke deg selv der.
–Flott kar, mer og mer lik han Stoltenberg sjøl:-)
–ÅÅÅÅ GUTTEN LEKER GANGSTER :L
–Ser du er i tenkeboksen…♥
–Du ser litt sur uT:-p GANGSTER!
–er det et nytt tøft image?
–Hva lurer du på?
–Tenksom
–Statsministeren i et tenksomt øyeblikk
–Definisjonen av MANN!
–The man
Profilbilde 2–Søt1♥
–Fin :)
–pen
– ♥J♥e♥n♥s♥
–SE PÅ SJEFEN
–ser digg ut =D
–du e deilige :D
–Jens er sexy:p
–hardingen sjøl : D
–Player! ♥
– haha:)
–sexy!!
–stor tiss!!
–den nye James Bond;)
–Jens du eier. ♥
– wowwwwwwwwwwwww
–vi alle er glad i deg, hvertfall jeg :D
–vi er stolt av deg og ingen kan ta din plasss……….
–stå på du gjør bra jobb. vi er solt av deg, selv om jeg er ikje Norsk
–Stå på Jens. Lenge siden nå.
– LOL Jens, si «HEI» til din mor fra meg. Og spør henne om oppskrift! For jeg vil også ha kjekke barn ;)
–Leker du deilig ?
–Ser du holder deg i form.
–Sjarmerende mann! Ikke rart at damene stemmer på deg Jens:)
– du er født til jobben
– en sann leder
– du er snill
– skal du på fest?
– modell
– I love your genuin smile
Profilbilde 3–nammm♥
–Dyktige mann! Me har ann i Norge:)
–<33333
–ap♥
–dødskult bilde! :D
–du er liten rakker du stoltenberg ;)
–dritfint bilde :)
– Stram kar:D
– Pedosmil.. O.o
–Du er bare KONGE<33
–uUuuuuuUUuuu!!:D gangster♥
–Flotte, fantastiske mannen! Hurra for deg! :D
–godt at Jens Stoltenberg har skaffet seg profil
– det gjør han mer menneskelig, og folk trenger det.. ikke bare en person som man ser i media, men at man kan kanskje nå fram med ting…
–Ikke ypp med statsministeren :(
–AP (NOT) APE
–Stå på,Jens. du gjør en kjempe jobb, liker det du står for! kjempe fint bilde :-)
–He’s looking at you
–Skulle vært artig å tatt en øl med deg Jens. For å se om du også var av kjøtt og blod som oss andre. Ser ut som du er en grepa kar:-)
–Har sett bedre bilder av deg:P
–Her likner du på min far, Jens
–Ser ikke ut som du e 50, hehe!
–andra ledare borde ha dig som förebild!

Kilde: Krogstad (2013: 169).

Umiddelbarhet og nærhet er sentrale dimensjoner ved autentisitet. Vel så viktig er den opplevde forbindelsen til sannhet eller virkelighet, det jeg i tabellen har kalt realisme. Fotografier er som tidligere nevnt ikoniske, de likner det de avbilder. Stoltenbergs profilbilder gir oss således en anledning til å inspisere hvordan mannen så ut i sin statsministerperiode. Mange ord ville gått med for å vise noe tilnærmet likt. Som nevnt er fotografier også – til en viss grad – avtrykk av det de avbilder, de er indekser. Om vi følger Aristoteles’ tanker om forensisk retorikk (2006), kan de ses som en slags materielle sannhetsbevis. Selv om de er vinklet, vil de således nærme seg objektiv dokumentasjon idet de legger seg tett opp til noe realistisk – med mindre de er kraftig manipulert (Gripsrud, 2015: 124).

Bilder kan likne virkelighet på flere måter. Et krav som ble fremsatt av flere kommentatorer, var at Stoltenberg måtte fremstå som lik og ekte i forhold til seg selv, at profilbildene hans skulle likne de ideene de hadde av ham, og særlig av hans autentiske ytre. Til enkeltes skuffelse gjorde han ikke det: «Du liknet ikke deg selv der», «Har sett bedre bilder av deg:P». For disse kommentatorene representerte bildene autentisitetsbrudd. Andre var fornøyde med at han ble «mer og mer lik han Stoltenberg sjøl:-)». Det ytre ble i tillegg kommentert som kjønnet og idealisert: «Definisjonen av mann» hevdet én, «the man» hevdet en annen, «modell» hevdet en tredje, «forbilde» hevdet en fjerde.

Tegnene i fotografiene ble også tolket som kausale indekser i forhold til et antatt autentisk indre, som spor etter indre liv og «egentlighet». Enkelte kommentatorene hevdet således å kunne «se» at Stoltenberg var «en grepa kar», at han var «i tenkeboksen» eller hadde et «genuint smil». Han ble også sett som en «sann» og «ekte» leder, en som nærmest var «født til jobben». Bildene av hans ytre ble her sett som nærmest gjennomsiktige i forhold til det kommentatorene anså som en mer sann og virkelig innside. Autentisitetskontrakten var dermed på plass – Stoltenbergs ytre fremsto som troverdig avspeiling av indre kvaliteter.

Andre kommentatorer forholdt seg noe mer spørrende til bildene. Her kan man igjen hente frem uttrykket autentisitetsgåter – mottakerne undret seg over, nærmest jaktet etter, sammenhenger og brudd mellom det ytre og det indre: «Hva lurer du på» eller «Er dette et nytt tøft image?» Grunnen til at en av dem gjerne ville «tatt en øl» med «Jens» var for å se om han også var «av kjøtt og blod», som alle andre. De mest kritiske konstaterte autentisitetsbrudd i denne forbindelsen: «ÅÅÅÅ GUTTEN LEKER GANGSTER :L», eller de påsto at Stoltenberg «leker deilig». La meg i denne sammenhengen minne om Anders Johansens (2002) lett ironiske utlegning om hvordan tidligere statsminister Gro Harlem Brundtlands bankende halspulsåre i sin tid ble tolket da hun ble spurt om en statsminister burde holde ord: «Sant er det som samsvarer, ikke med de ytre, sosiale realiteter først og fremst, men med de indre, personlige og psykologiske» (Johansen, 2002: 65).

I neste eksempel fortsetter jeg drøftingen av politikeres utsider og innsider, men med utspring i Stoltenbergs kvinnelige etterfølger i statsministerstolen. I tillegg sporer jeg en overraskende intens debatt om hjemmets innsider.

Hjemme hos Erna Solberg. Et autentisk hjem?

Under opptrappingen til stortingsvalget i 2013 figurerte den norske Høyre-lederen og senere statsminister Erna Solberg i Dagbladets Magasinet (13. juli 2013). I ett av bildene fra reportasjen ser vi Solberg lage mat i et langt fra ryddig kjøkken (Bilde 2).

Dette er en helt annen type husmor enn den vi ser i bildet av den formelt kledde Thatcher ved sin oppvaskbenk i 1975. På et overordnet plan kan man si at fremstillingen av Solberg er i tråd med mange nordmenns sterke orientering mot folkelighet og hverdagslighet (Bendixsen, Bringslid & Vike, 2018; Enli, 2015; Krogstad, 2013, 2015). Bildet skapte likevel en viss overraskelse. En Høyre-dame som en av folket?

Erna i BergenBilde 2.

Hjemme hos partilederen for det konservative partiet i Norge, Erna Solberg, et par måneder før hun ble valgt til statsminister i 2013.3

I den heftige debatten som fulgte, var det mange som mente at bildet var et kalkulert forsøk på å åpne opp Høyre for bredere lag av befolkningen – at leiligheten var stylet på forhånd som et bevisst forsøk på å folkeliggjøre Solberg. Med andre ord at det hele var iscenesatt av profesjonelle medierådgivere, og dermed inautentisk. Solberg avviste påstandene om at hun drev med visuelt stemmefiske på det mest bestemte. Snarere hevdet hun at rådgiverne hadde «fått hetta» om de hadde visst at det ble tatt bilder inne (Magasinet, 25.10.2014). I debattene som fulgte så det ut til at folk syntes bildet var greit såfremt hjemmet ikke var stylet på forhånd, med andre ord om fotograferingen hadde skjedd spontant.

Jeg ble nysgjerrig på prosessen bak bildet. Ifølge fotografen, Adrian Øhrn Johansen, som jeg i ettertid har intervjuet, slapp Solberg Dagbladets reportasje-team inn i huset etter et formelt intervju ute på terrassen.4 Hun la ingen restriksjoner på fotograferingen, dette til hans store overraskelse. Dermed var den innforståtte kontrakten at avisen kunne publisere de bildene den selv ville. Johansen bekreftet at invitasjonen til å komme inn virket som en spontan invitasjon, ikke noe Solberg hadde planlagt. «Kanskje tenkte hun at det ikke var så farlig», sa han.

Ifølge Dagbladets kommentator, Andreas Hompland, må det likevel ha «klirret misbilligende i perlekjedene» i velmøblerte Høyre-hjem da de så sin fremtidige statsminister i slik sammenheng (Dagbladet, 20.07.2013). Hompland tolket bildene som en indirekte kritikk av den estetiske kapitalen som preget de radikale mellomlagsomgivelsene som det tidligere statsministerparet så ofte beveget seg i: «Slike slumsete omgivelser ville aldri Jens og Ingrid ha latt seg presentere i», mente Hompland (Dagbladet, 20.7.2013). Avisdiskusjonene i etterkant sirklet rundt klassiske motsetninger mellom fint/ufint, moderne/umoderne, orden/uorden og ekte/falsk. Om Solberg falt dårlig ut langs de fleste av disse dimensjonene, var det mange som ga henne stjerner i boka for å være ujålete, hverdagslig og ekte. Med andre ord ble hun av mange tolket som autentisk:

Erna er ikke en deig som har latt seg elte og kna til noe annet enn hun er; hun er bare blitt mer av det samme, men bakt under litt høyere menneskelig varme. Det skinner gjennom hvem hun er, og hun har funnet seg til rette i det, med spekk rundt nervene. Sikker, det er det hun er. «Det må være lov å være noenlunde normal», sa hun til Magasinet. Det er hun, veldig alminnelig. (Hompland i Dagbladet, 20.7.2013)

Til tross for tilløp til kritikk, virket Solbergs bildefremstilling overveiende troverdig innenfor norsk politisk kultur, der alminnelighet verdsettes. Men da bildet ble vist i dansk sammenheng, kommenterte en dansk forsker at vedkommende ikke ville latt barna sine leke med Solbergs barn.5 Selv om sistnevnte innspill er anekdotisk, tydeliggjør det politisk autentisitet som en sosial konstruksjon som først og fremst gir mening innen gitte kontekster. Med mine forskningserfaringer fra britisk og – ikke minst – fransk politisk kultur, tviler jeg dessuten sterkt på om bildet ville falt i god jord der.

Et annet poeng fra dette eksempelet er bilders evne til å skape ambivalens og kontrast. Den tegnmettede iscenesettelsen av Solberg i et rotete hjem dannet et motbilde til stereotype forståelser av Høyre som et parti for de rike og ryddige. Motbildefunksjonen dreier seg om hvordan bilder kulturelt sett bryter med det man ellers forventer seg av en politiker (Krogstad, 2015; Perlmutter & Golan, 2005). Som kandidat til statsministerembetet utfordret Solberg stereotypiske idéer om hva partiet Høyre sto for. Både forventninger om perfeksjonisme hele kompasset rundt og selve partiidentiteten ble utfordret. Bildet ga dermed noe annet enn søvndyssende bekreftelse.

Motbilder kan utvide en politikers oppslutning. For å bryte med kodene, må man imidlertid kjenne dem godt. Motbilder må derfor være passelig utfordrende. En autentisk politiker kan forbløffe sine velgere, men ikke forskrekke dem (Krogstad, 2015: 255). Et eksempel på sistnevnte vil drøftes i forbindelse med en valgplakat som avbilder neste politiker.

Jonas Gahr Støre: Et velpolert valgkampfremstøt

Et paradoks ved autentisitet er, ifølge Enli (2015: 1), at selv om vi vet at mesteparten av vår kunnskap om verden er basert på medierte virkelighetsrepresentasjoner, for eksempel medierte illusjoner oppnådd gjennom vinkling, sminke, lyssetting og iscenesettelser, er dette noe vi likevel forstår og aksepterer. Det innlemmes i autentisitetskontrakten mellom politiker og mottaker. Bildet av den formelt kledte Thatcher i et ryddig kjøkken var opplagt arrangert, et eksempel på det Corner (2000: 386) kaller «strategisk inautentisitet», men det var likevel en virkelighetskonstruksjon mange aksepterte, selv om de gjennomskuet den. Av og til går det imidlertid helt galt.

Et bilde som ikke bare inviterte til undring og spørsmål, men som også forskrekket mange, var Arbeidspartiets valgkampplakat i stortingsvalgkampen i 2017 (Bilde 3). Før jeg går løs på analysen av plakaten, der Jonas Gahr Støre, Arbeiderpartiets mangeårige partileder og statsministerkandidat, var avbildet, ser jeg grunn til å kontekstualisere valget av eksempel. Jeg liker Støre. Men i det følgende eksempelet drøfter jeg et av hans mindre heldige valgkamputspill. Eksempelet er ikke fremsatt som representativt for Støre eller Arbeiderpartiet, men benyttes for å kunne drøfte autentisitetsbrudd mer generelt. Antakelig skyldtes glippen partiorganisasjonen mer enn mannen selv. Kanskje hadde Støre falt bedre ut om han, som Thatcher, hadde benyttet mer profesjonelle rådgivere og ikke overlatt jobben til folk internt i partiet.

Valg 2017Bilde 3.

Støre på plakaten, valgkampen 2017. Lundberg beskriver ham som «polert», «voksaktig», og omgitt av en «blasert aura av fransk taffel, Le Corbusier og Stradivarius».6

Arbeiderpartiets valgkampplakat var del av partiets utendørskampanje i store norske byer. I motsetning til Stoltenbergs profilbilder, som krevde at mottakere aktivt logget seg inn på Facebook for å se, er valgkampplakater noe som nærmest trenger seg på i det offentlige rom (se Vigsø, 2011). Det påvirker mottakelsen.

Bildet av Støre fikk Maria Lundberg, forsker, fotokyndig, rådgiver, samfunnsdebattant og Arbeiderparti-sympatisør, til å ta til pennen. «Jeg ser ikke så mye som et eneste lite snev av en troverdig og samlende sjef for mitt land og folk når jeg ser på denne photoshopavataren.», skrev hun i et debattinnlegg i Aftenposten 14.9.2017. Snarere enn troverdig beskrev hun Støre som «polert», «voksaktig», og omgitt av en «blasert aura av fransk taffel, Le Corbusier og Stradivarius».

Som i Solberg-eksempelet, ble jeg nysgjerrig på prosessen bak. Hva hadde skjedd? Det viste seg at utgangspunktet for photoshoppingen, originalbildet, var tatt av en profesjonell fotograf, mens kommunikasjonsansatte og folk internt i partiorganisasjonen sto for utvelgelse, grafikk og viderebehandling. Da jeg sammenliknet valgplakatens bilde med originalbildet,7 oppdaget jeg at bakgrunnsfargen var endret fra grått til rødt, partiets farge. Dessuten var Støres panne blitt blankere, sveisen mer ryddig, huden glattere – og gulere – og tennene hvitere.

Kommunikasjonssjefen i partiet sa seg i etterkant fornøyd med plakaten, at den «viste frem vår statsministerkandidat på en god måte» (Aftenposten, 7.2.18). Lundberg var rykende uenig. Hun foreslo heller et annet og mer rufsete bilde av Støre, et bilde der han ikke hadde dress, hvit skjorte og slips, men en mer uformell rutete skjorte og et langt varmere smil. (Bilde 4).

Unknown, Støres valgkamp på Vestlandet.Bilde 4.

En «ujålete friskus»?8

Lundberg mener at Støre på bildet fremstår som en «likandes, ujålete friskus, en typisk norsk middelaldrende mann av den hyggelige typen du møter på Coop-en, i Marka, på skitur, [og] på trikken».9 Igjen ser vi, som i mange av de foregående politikeranalysene, en forventning, ja nærmest et krav, om samstemmighet mellom det ytre og indre, om billedmessig å kommunisere noen spesifikke verdier og aktiviteter. I sitatet nevnes samvirkelag, natur, aktivt friluftsliv og kollektiv transport. I samme slengen nevner Lundberg flere ønskverdige, men fraværende verdier i det photoshoppede bildet av Støre:

Ikke noe hos denne karakteren får meg til å tro at han har kjærlighet for torsken og tømmeret, omsorg for bestemor på sykehjem, sut for tenåringsgutten som har droppet ut av skolen, forståelse for ambulansepersonellet på nattevakt eller bekymring over stopp i sysselsettingen. Det siste jeg kan se for meg, er denne fremmedgjorte vokstypen slurpe termoskaffe og gumle vaffel med kjøpesyltetøy ute på en norsk valgstand.

Her brettes det ut et lite stykke Norge – man kan nesten se det fremfor seg – ledsaget av et krav om å representere dette. En diger bestilling. Politisk troverdighet på norsk grunn forutsetter omsorg for torsk, tømmer og tenåringsgutter som sliter. Det nesten mytiske oppsettet minner om det vi så i forrige eksempel, der Hompland satte perlekjedepolitikere og estetisk stylede designer-hjem opp mot en spontan, varm, sikker og «veldig alminnelig Erna» – med barskap i bokhylla. Lundberg setter i sin artikkel termoskaffe og kjøpesyltetøy opp mot finkulturelle europeiske tegn à la fransk taffel, Le Corbusier og Stradivarius. For en politiker er utfordringen å falle ned på riktig side av slike kraftfulle todelinger.

Tegnene på europeisk kultur er ikke tatt ut av luften. De fleste av oss vet at dette er tegn Støre er kjent med gjennom sine studier og opphold i Frankrike. I motsetning til de foregående politikerne, som alle eksperimenterte, men likevel dro nytte av bredden i uttrykksrepertoarene sine – som «husmødre», «gangstere» eller «alminnelige hjeminnredere» – ser det ikke ut til at Støre dro fordeler av sin brede internasjonale erfaring. Det gjorde han som tidligere utenriksminister, da mange nordmenn virket tilfredse med å ha en språkmektig og kulturelt sett oppegående norgesrepresentant. Det europeisk inspirerte tegnsettet fungerte ikke på samme måte da han ble statsministerkandidat. Det forkludret ideen om Støre som troverdig og samlende statsministerkandidat for Norge. I alle fall konstruerte Lundberg Støre som noe langt fra vafler med kjøpesyltetøy og termoskaffe, og dermed som noe annet, noe fremmed.

I etterkant av Lundbergs avisartikkel kom det en rekke interessante debattinnlegg på nett.10 Mange var enige med Lundberg i at Støre på bildet virket unorsk og «fremmedgjort». Enkelte opplevde ham som en «europeer» i sinn og skinn, nærmest som aristokrat, eller som en «frankofil Macron-wannabe». Mer sprelske tolkninger innbefattet pensjonerte italienske lommetyver og greske finansministere. Interessant nok var mange avisdebattanter grunnleggende uenige i Lundbergs hovedtolkning av Støre: de mente at Støre var alt annet enn falsk på det photoshoppede bildet. Snarere mente de at han fremsto som autentisk, at bildet nettopp viste en sterk forbindelse mellom hans indre og ytre verdier og kvaliteter. En sier: «Det bildet […] viste seg å treffe spikeren på hodet. Det VAR jo Støre!» En annen sier: «Helt ærlig synes jeg dette bildet illustrerer Støre akkurat slik jeg oppfatter ham.» Heller ikke disse utsagnene var særlig flatterende for Støre. Debattantene ga ham i det hele tatt lite håp om å finne mer troverdige fremstillingsmåter. En debattant, som hadde sett Støre i rutete Haakon Lie-skjorte, skrev: «Det hjalp ikke, han så ut som en byråkrat som hadde kledd seg ut.»

Slik foregikk debattene rundt Støres valgkampplakat. Og slik kunne vi ha fortsatt, med en uendelighet av tolkninger. En politikers utseende – ansikt, klær og fremtreden – er selvsagt et spinkelt grunnlag for politiske valg (Vigsø, 2011). Som en av mottakerne sa om Støres valgkampplakat: «Det var APs politikk som forårsaket valgfiaskoen, ikke plakater, ikke uvitende velgere, ikke misforståelser, ikke uklar kommunikasjon.» Det er lett å være enig. Et hovedpoeng i denne artikkelen har vært at politikk likevel må fremstilles, medieres, på en eller annen måte, og at det visuelle spiller inn på fascinerende måter.

Diskusjon og konklusjon

Med utspring i epideiktisk og forensisk retorikk (Aristoteles, 2006) har jeg drøftet tre statsministeres og en statsministerkandidats visuelt medierte fremstillinger og hvorvidt og i hvilken grad de ble opplevd som autentiske av ulike mottakere. Analysen viser flere eksempler på autentisitetskontrakter, mao. enighet om hva slags regler og konvensjoner som gjelder for troverdig fremtreden i bestemte kontekster. Analysen viser også eksempler på autentisitetsbrudd – samt noen mellomformer. De dimensjonene ved autentisitet som særlig er blitt diskutert, er forutsigbarhet, annerledeshet, nærhet, interessevekkende distanse, egentlighet, spontanitet, gjennomsiktighet, alminnelighet og ujålethet.

Gjennomgangen av de fire eksemplene viser at visuelle tegn og retorikk er egnet til dokumentasjon, klargjøring og fremvisning. Mange ord ville gått med for å beskrive de avbildede politikerne i denne artikkelen, uten at ordene likevel ville fanget det samme. Gjennom visuell mediering kan vi dermed, et godt stykke på vei, inspisere hvordan politiske ledere har sett eller ser ut. Slik sett er bilder medier i ordets rette forstand; transportører som bringer politikeren nær – også når avbildningene kommuniserer noe fremmed.

Videre har vi sett at bilder kan skape ambivalens. De er en uuttømmelig innbydelse til å resonnere, spekulere og fantasere (Sontag, 2004: 36). Det betyr at de fungerer mer som luftige antydninger om autentisitet enn presise påstander, noe som kjennetegner epideiktisk retorikk. Jeg har også vist eksempler på at det visuelle kan brukes til å kompensere for mangler, samt utfordre og danne motbilder til konvensjonelle fremstillingskrav i politikken. Som ung kvinne kompenserte Thatcher for det velgere og kolleger oppfattet som manglende modenhet og tyngde ved å kle seg i mørke og gammelmodige klær. Videre omgjorde hun sin relativt beskjedne familiebakgrunn og sin femininitet til noe nytt og utfordrende. Dette utløste forestillinger om en tradisjonell mannlig overklassemotpart. Samtidig måtte hun gjennom strategisk bruk av bilder balansere utspill slik at hun ikke mistet mannlige og konservative velgere. Thatchers motbilder resulterte i autentisitetsutvidelse idet de skapte større rom for personlig-politisk utfoldelse, men strategisk spill med alder, klasse og kjønn kunne også provosere.

I Stoltenberg-eksempelet var den nettbaserte politikken performativ i den forstand at Stoltenbergs egen kropp ikke lenger fungerte som «forankring eller garantist for et ‘sant’ eller ‘virkelig’ selv» (Slater, 1998: 91). Likevel unnslapp ikke Facebook-Stoltenberg stadig tilbakevendende diskusjoner om autentisitet, hvorvidt hans kropps- og karakterfremstilling var «virkelig» og «sann». I analysen så vi eksempler på hvordan han av kommentatorer ikke bare ble oppfattet å smyge seg opp mot en ideell og sann virkelighet «der ute», men også mot en indre virkelighet «der inne», i Stoltenberg selv. Kravet til autentisitet i denne type bildepolitikk er litt overraskende. Selv i et nettsamfunn preget av selvspill og simulakraer, ser det altså ut til at vi leter etter noe egentlig og ekte, etter en forening av utsider og innsider. Samtidig som det rant over av grenseløs humor, ironi, surr og tøys rundt profilbildene til Stoltenberg, oppsto det også et ritualisert fellesskap rundt dem. Bildene så dessuten ut til å gi følelsesmessig liv og lyst til politikken. Kanskje er det nettopp i dette eksempelet, i sosiale medier, vi tydeligst ser elementer av det jeg i innledningen omtalte som Geertz’ (1980) rituelle teaterstat: oppslutning om en politisk leder, som var han levendegjøringen av staten selv. Om dette er en drøy autentisitetsillusjon, er det likevel ikke trivielt, politisk sett. Dette er vår tids ritualiserte politikk.

Billedmessig troverdighet i det offentlige øyet virker sammen med alt det andre vi vet om en politiker. Kanskje var det derfor Solberg etter hvert ble trodd når hun sa at bildet av henne hjemme ikke var iscenesatt; også i andre sammenhenger hadde hun fremstått som spontan og ujålete. Det er likevel ikke slik at det som fungerer i én politisk-kulturell sammenheng, nødvendigvis fungerer i en annen. Bildet av en uformelt kledd Solberg i et lettere kaotisk kjøkken forbløffet enkelte nordmenn, men ville knapt passert i et annet land. Tid spiller også en rolle. Jeg tror verken Norges første kvinnelige statsminister, Gro Harlem Brundtland, eller Storbritannias Margaret Thatcher hadde kommet unna med et Solberg-liknende kjøkken da de stilte som statsministerkandidater i henholdsvis 1979 og 1981. Det sier noe om dagens romslighet i norsk politisk kultur.

Det er likevel grenser for romsligheten. Relativt små saker – som en valgkampplakat – kan komme skjevt ut og vokse i betydning. I den grad Støres valgkampplakat ikke bare forbløffet, men forskrekket, glapp autentisitetskontrakten med velgerne. Plakaten hadde muligens fungert bedre for noen tiår siden, da sjangerkravene til slike plakater var annerledes. Ut fra vår tids krav om troverdig billedfremstilling fremsto Støre i 2017 som kunstig, fremmed, i sinn og skinn.

Jeg har vist eksempler på at politikeres visuelle fremstillinger oppfattes som autentiske, nærmest transparente. Jeg har også vist eksempler på det motsatte. For en politiker kan visse likheter til det man ikke er, men prøver å fremstille seg som, likevel kunne oppstå. Som tidligere nevnt kan masken etter hvert smelte sammen med ansiktet, selvet. I slike tilfeller er ikke en politiker bare avsender, men kan også ses som mottaker av sin egen fremstilling, og også forsøke å leve opp til sitt perfekte pseudo-ideal. Autentisitetsspill med bilder vil derfor ikke bare omfatte en politikers fremstilling vis-à-vis kolleger og velgere, men også vis-à-vis sine egne konstruerte bilder, som kan bli selvforsterkende, løpe løpsk, eller slå tilbake.

Referanser

Alexander, J. C. (2011). Performance and Power. Cambridge: Polity Press.

Aristoteles (2006). Retorikk (T. Eide, Overs.). Oslo: Vidarforlaget.

Barth, F. (1993). Balinese worlds. Chicago: University of Chicago Press.

Barthes, R. (1996). Det lyse kammer. København: Ravens Sorte Bibliotek, Forlaget Politisk Revy.

Bendixsen, S., Bringslid, M. B. & Vike, H. (Red.) (2018). Egalitarianism in Scandinavia. Historical and Contemporary Perspectives. Cham, Sveits: Palgrave Macmillan.

Benjamin, W. (1998). Kulturkritiske essays, Moderne Tænkere (P. Madsen & J. Holmgaard, Overs. og utvalg). København: Gyldendal.

Berge, K. L. (2014). Hva er politisk retorikk? Rhetorica Scandinavica, 66/67, 11–34.

Brantner, C., Lobinger, K., & Wetzstein, I. (2011). Effects of visual framing on emotional responses and evaluations of news stories about the Gaza conflict 2009. Journalism & Mass Communication Quarterly, 88(3), 523–540. https://doi.org/10.1177/107769901108800304

Bucher, H. J. & Schumaker, P. (2006). The relevance of attention for selecting news content. An eye-tracking study on attention patterns in the reception of print and online media. Communications. The European Journal of Communication Research, 31(3), 347–368.

Corner, J. (2000). Mediated personae and political culture. European Journal of Cultural Studies, 3(3), 386-402. https://doi.org/10.1177/136754940000300306

Eco, U. (1976). Theory of Semiotics. Bloomington: Indiana University Press.

Enli, G. (2015). Mediated authenticity. New York: Peter Lang.

Fairclough, N., Jessop, R.D. & Sayer, A. (2004). Critical Realism and Semiosis. I J. Joseph & J. M. Roberts (Red.), Realism, Discourse, and Deconstruction (s. 23–42). London: Routledge.

Fox, K. (2004). Watching the English. London: Hodder & Stoughton Ltd.

Genovese, M. A. (1993). Women as National Leaders. London: Sage Publications.

Geertz, C. (1973). The Interpretation of Cultures. New York: Basic Books.

Geertz, C. (1980). Negara: The Theatre State in Nineteenth-Century Bali. Princeton, NJ: Princeton University Press.

Goffman, E. (1992 [1959]). Vårt rollespill til daglig. En studie i hverdagslivets dramatikk. Oslo: Pax forlag.

Gripsrud, J. (2015). Mediekultur, mediesamfunn. Oslo: Universitetsforlaget.

Habermas, J. (1984). The Theory of Communicative Action. Vol. I. Boston, MA: Beacon Press.

Hariman, R. & Lucaites, J. L. (2007). No Caption Needed: Iconic Photographs, Public Culture, and Liberal Democracy. Chicago, IL: University of Chicago press.

Hartley, J. (1992). The Politics of Pictures: The Creation of the Public in the Age of Popular Media. London: Routledge.

Howe, L. (1991). Rice, ideology and the legitimation of hierarchy in Bali. Man, 26(4), 445–67.

Huffaker, D. A. & Calvert, S. L. (2005). Gender, identity, and language use in teenage blogs. Journal of Computer-Mediated Communication 10(2), http://jcmc.indiana.edu/vol10/issue2/huffaker.html.

Johansen, A. (2002). Talerens troverdighet. Tekniske og kulturelle betingelser for politisk retorikk. Oslo: Universitetsforlaget.

Kjeldsen, J. E. (2000). Visuel politisk epideiktik. Rhetorica Scandinavica, 14, 18–31.

Kjeldsen, J. E. (2004). Retorikk i vår tid. En innføring i moderne retorisk teori. Oslo: Spartacus forlag.

Krogstad, A. (1999). Image i politikken. Oslo: Pax forlag.

Krogstad, A. (2013). Avatarpolitikk og visuell retorikk – Profilbilder på Facebook. Tidsskrift for samfunnsforskning, 54(2), 153–185.

Krogstad, A. (2015). Visuell politisk retorikk. I Ø. Ihlen, E. Skogerbø & S. Allern (Red.), Makt, medier og politikk: Norsk politisk kommunikasjon (s. 244–256). Oslo: Universitetsforlaget. 

Krogstad, A. (2017). A political history of visual display. The Poster, 4(1/2), 7–29.

Larsen, H. (2018). Kultur, politikk og kvalitet: Offentlig debatt om kulturpolitikk. Norsk sosiologisk tidsskrift, 2(4), 42–58. DOI: 10.18261/issn.2535-2512-2018-04-03

Machiavelli, N. (1958). The Prince (W. K. Marriot, Overs.). London: J.M. Dent.

McKeon, R. (1987), Rhetoric: Essays in Invention and Discovery. Woodbridge, CT: Ox Bow Press.

Mirzoeff, N. (1998). What is Visual Culture? I N. Mirzoeff (Red.), The Visual Culture Reader (s. 3-13). London: Routledge.

Mutic N. (2005). Kan fiksjon være autentisk: autentisitetsproblematikk innen kunstteori og performativ kunst. Masteroppgave avlagt ved Teatervitenskap, Universitetet i Oslo. http://urn.nb.no/URN:NBN:no-10808

Olson, L.C. (2007). Intellectual and Conceptual Resources for Visual Rhetorics: A Re-examination of Scholarship Since 1950. The Review of Communication, 7(1), 1-20.

Perlmutter, D. D. & Golan, G. (2005). Counter-imaging: myth-making and Americanization in Israeli Labor Party campaign ads, 2003. Visual Communication, 4(3), 304-332. https://doi.org/10.1177%2F1470357205055923

Pink, S. (2007). Doing visual ethnography: images, media and representation in research. London: Sage.

Prior, M. (2013). Visual Political Knowledge: A Different Road to Competence? The Journal of Politics, 76(1), 1-17. https://doi.org/10.1017/S0022381613001096

Schill, D. (2012). The Visual Image and the Political Image: A Review of Visual Communication Research in the Field of Political Communication. The Review of Communication, 12(2), 118-142.

Sontag, S. (1979). On Photography. London: Penguin Books.

Slater, D. (1998). Trading sexpics on IRC: embodiment and authenticity on the internet. Body and Society, 4(4), 91-117.

Sulkin, T., & Swigger, N. (2008). Is there truth in advertising? Campaign ad images as signals about legislative behavior. The Journal of Politics, 70, 232-244. http://dx.doi.org/10.1017/S0022381607080164

Thatcher, M. (1995). The Path to Power. New York: Harper Collins Publishers.

Tyler, R. (1987). Campaign! The Selling of the Prime Minister. London: Grafton Books.

Vigsø, O. (2011). Valgplakaterne ved folketingsvalget 2011. http://www.kommunikationsforum.dk/artikler/valgplakaterne-ved-folketingsvalget-2011

Webster, W. (1990). Not a Man to Match Her. The Marketing of a Prime Minister. London: The Women’s Press.

1Tidligere arbeider ligger til grunn for empirien i artikkelen, først og fremst kap. 3 i min doktorgrad (Krogstad, 1999), som bl.a. drøftet Thatchers image, og to senere arbeider om hhv. Stoltenberg og Solberg (Krogstad, 2013, 2015).
2NTB scanpix.
3Fotograf: Adrian Øhrn Johansen, Dagbladet 13.7.2013.
4Intervju 30.4.2015.
5Personlig kommunikasjon med professor Eli Skogerbø, Universitetet i Oslo.
6Aftenposten 14.9.2017. Foto: Terje Pedersen/NTB scanpix.
7Aftenposten 7.2.18.
8Foto: Jon Olav Nesvold/NTB scanpix.
9Aftenposten 7.2.18.
10Alle sitater i avsnittet er fra Aftenposten 7.2.18.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon