Denne artikkelen ble skrevet i 2001 og lagt ut på nettstedet Viten.com. Den er ikke publisert noe annet sted, er lite kjent, og fortjener etter redaktørenes mening en bredere leserkrets. Her går Klausen kritisk gjennom den vekslende, og ofte inkonsistente, bruken av kulturbegrepet i offentlig debatt og, i særdeleshet, i kulturpolitikken. I skrivende stund har regjeringen satt i gang arbeidet med en helhetlig gjennomgang av kulturfeltet, og har startet forberedelsene til en ny kulturmelding. Kulturutredningen 2014 er publisert,1 og den nye kulturmelding er planlagt behandlet i Stortinget våren 2019.2 Sist det kom en kulturmelding var i 2003.3 Siden da har hele kulturområdet vært gjennom store endringer. Meldingen har dermed som ambisjon at den skal danne grunnlaget for en overordnet politisk debatt om kulturpolitiske utfordringer i årene som kommer. Arbeidet skal favne bredt innenfor Kulturdepartementets ansvarsområder og se på kulturpolitiske konsekvenser av blant annet teknologisk utvikling, globalisering, demografiske endringer, samfunnsøkonomiske realiteter og nye forvaltningsstrukturer. Meldingen skal med andre ord trekke opp målene for fremtidens nasjonale kulturpolitikk, hvor det blant annet blir viktig å vurdere hva som skal være statens rolle.4 Arbeidet med en kulturmelding må antas å være omfattende. Det vil skje i samhandling med kultursektoren og med andre forvaltningsnivåer som har delansvar for den nasjonale kulturpolitikken i Norge. I denne artikkelen argumenterer Klausen for betydningen av å presisere de ulike kulturbegrepene en kommende kulturmelding bør operere med. En presentasjon og diskusjon knyttet til tidligere kulturmeldinger kan være et nyttig utgangspunkt. Artikkelen presenterer en gjennomgang av hvordan kulturbegrepet er definert i tidligere kulturmeldinger, og den begynner med et brev til den norske regjering, levert i 1945.

Deretter følger en gjennomgang av kulturbegrepet slik det har kommet til uttrykk i senere offentlige dokumenter, før artikkelen rundes av med noen betraktninger om Verdikommisjonen, som ble utnevnt av regjeringen Bondevik i 1998 og som avsluttet sitt arbeid i 2001. Artikkelens viktigste bidrag er begrepsmessig: Klausen påviser uklarheter og flertydigheter i bruken av kulturbegrepet, og uttrykker håp om større klarhet i tiden fremover.

Fred Carlo Andersen og Thomas Hylland Eriksen

Tilbakeblikk på Norges første «kulturmelding»

Foran meg ligger et 57 år gammelt dokument: Vår kulturs fremtid. Et brev til den norske regjering (Borgen et al., 1945). Avsenderne er en selvbestaltet 10-mannsgruppe som under okkupasjonen laget landets første «kulturmelding». Den felles fiende samlet nasjonen, og det ble laget fellesprogram for freden alle ventet på. Denne «kulturmeldingen» var tverrpolitisk og tverrfaglig. Her var tre kjente forfattere, en forlagssjef, en lagmann, en rådmann, en redaktør, en kringkastingssjef, en professor i historie og en filosof. I brevs form ble dokumentet oversendt regjeringen i september 1945.

Brevet innledes med «Omriss av førkrigstidens kultursituasjon» (s. 13.). Den var preget av folkeopplysningstradisjonen, sier brevskriverne. «Det gjaldt å spre kulturen til flest mulig.» De ti tar ikke avstand fra denne målsetting, men de høyst ulike brevskriverne har likevel en felles bekymring for tidsånden. Både dagbladradikaleren Johan Borgen, morgenbladredaktøren Olaf Gjerløw, og forfatteren av Syndere i sommersol, Sigurd Hoel, skriver under på en samtidsbeskrivelse preget av uro over at «det høyere kulturliv ... ble forsømt» (s. 14), og at «Nytteverdiene trådte istedenfor åndsverdiene, og mangelen på sjelelig fordypning og indre sikkerhet oppløste menneskenes stil.» (s. 13). De savner forbausende nok også en skole som kan bli «holdt sammen av et bærende livssyn.» (s. 16), og endelig etterlyses «de som vakt skulle være.» (s. 17). Det var åndsarbeiderne i skolen, forskningen og kunstlivet. De «hadde mistet sin autoritet og sin innflytelse. Stat og samfunn hadde gradvis proletarisert dem.» (s. 17). Dette refererer vel og merke til førkrigstiden, ikke okkupasjonen.

Brevets andre underoverskrift har tittelen: «Kulturens grunnlag. Definisjoner» (s. 21), og avsnittet utgjør bare ti linjer. Her får vi vite hva som er «fundamentale vilkår for kultur» (s. 21): fred og rettssikkerhet, sosial rettferd, økonomisk trygghet, tilstrekkelig fritid og gode boliger. Vi får også vite hva som er åndelige verdier:

alt som styrker individets sjelelige selvstendighet, fremmer dets uavhengighet av materielle kår, befordrer en medlevende følelse for andre mennesker og skaper en fast og bevisst etisk holdning. Kulturarbeid er en stadig kamp for å gjøre disse åndelige verdier levende for folket. (s. 21)

og videre: «I skolen må dannelsesidealet gjenreises» (s. 23).

Til tross for avsnittets overskrift, er det ingen egentlige definisjoner. Heretter følger et avsnitt med 19 underpunkter som uttrykker de konkrete felt den offentlige kulturpolitikk må ta seg av. Her møter vi en selsom blanding av overordnede temaer og konkrete praktiske oppgaver. Første punkt heter «Beskytt kulturbærerne» (s. 22). Lærerne vies stor oppmerksomhet som hovedansvarlige for skolens idealer og ungdommens oppdragelse. De foreslår noe så konkret som regelmessige permisjoner og reisestipend, fortsatt en fjern drøm for andre enn universitetslærere. Kravene er mange og dreier seg om det meste fra ny organisering av bokhandelen, opprettelse av et norsk gallup-institutt, internasjonalisering av kunsten, mer farger i folkelivet, fritiden under kultur, og kunsten ut i distriktene.

I vareknapphetens tid under krigen har brevskriverne bekymring for hva som skal skje med kulturen når vareflommen igjen blir normal: «Den aktuelle vareknapphet gir nå en uventet anledning til å anlegge et kulturelt synspunkt på hvilke varer som bør slippe frem til publikum (undersøkelse av en vares faktiske lykkeverdi).» (s. 30). Var det noen som snakket om «formynderstaten»? Her er den representert ved konservative redaktører og kulturradikale forfattere.

Det nittende punkt «Vårt endelige mål» er gruppens konklusjon: «å gjenskape hos folket troen på åndelige verdier.» (s. 31). Men så kommer en formulering som vi skal finne igjen i senere dokumenter: «Det er ikke vår sak å formulere disse verdiers innhold. Det vesentligste er at verdiene står for den enkelte som absolutte og betingelsesløse.» (s. 31), og statens ansvar er å «se kulturarbeidet som et midtpunkt i sitt arbeid for nasjonal selvhevdelse.» (s. 31)

Kulturbrevet, som skriftet senere er kalt, anslår som man skjønner de fleste temaer, perspektiver og konfliktdimensjoner som til i dag har preget kulturdebatten, og som trolig vil følge oss langt inn i det nye århundret. La oss se på noen gjengangere fram til i dag.

Hovedtemaer i kulturdebatten

Brevet mangler en presis definisjon av hva man mener med kultur. Man bruker ordet oftest i bestemt form entall, som om man har ett underforstått kulturbegrep som det er unødvendig å definere. Men ganske «utvidet» er det, selv om «det utvidede kulturbegrep» først dukket opp senere.5

Implisitt bruker man imidlertid minst to ulike kulturbegrep. For det første kultur i betydningen kreative aktiviteter, produkter og aktører. Dette er kultur i betydningen kunst. For det andre snakker man om kultur som en gruppe menneskers tillærte ideer, verdier, normer, symbolske uttrykk og adferd. Dette er kultur i betydningen gruppeegenart. (I den senere offentlige debatt er dette ofte kalt det antropologiske kulturbegrep) At gruppeegenart kan uttrykkes og gjenspeiles i kunsten, i matvaner og klesdrakt er selvsagt, men som begreper og fenomener, eller logiske kategorier, er de to begreper forskjellige. Kulturbrevet blander med andre ord sammen virkelighetsnivået der det meste er filtret sammen, mens det i en sammenheng som dette er viktig å kunne operere med klare, avgrensede definisjoner. Forfatterne av kulturbrevet hevder at de bevisste kulturbærere utgjør en liten andel av befolkning. Dette kan tolkes som en sterk tro på nødvendigheten av en elitekultur som skal bringes ut til folket. Opprettelsen av Riksteatret (1948), Riksgalleriet (1953) og Rikskonsertene (1967) var de første viktige realiseringene av denne ambisjonen. Mens forfatterne på den ene side etterlyser troen på åndelige verdier, autoriteter og et bærende livssyn, synes de paradoksalt nok å vike tilbake når det gjelder å drøfte hva innholdet i dette skal være.

Spørsmålet om kulturens egenverdi som motsats til det mer instrumentelle perspektiv er også implisitt med i kulturbrevet. Forfatterne har for eksempel ingen motforestillinger mot at «staten må se kulturarbeid som et midtpunkt i sitt arbeid for nasjonal selvhevdelse (Borgen et al., 1945: 31).

Vi skal etter hvert se hvordan disse perspektiver dukker opp igjen og suppleres med andre ved senere milepæler i kulturpolitikken, men først noen ord om kulturlivets forhold til forskningen.

Kultur og vitenskap

Fortsatt er det slik at vitenskap i noen sammenhenger regnes som en del av kulturlivet, i andre sammenhenger deles disse inn i to ulike sektorer. I kulturbrevets omtale av vitenskapens plass i kulturbildet, er lønnskrav nevnt først (Borgen et al., 1945: 23). Deretter nevnes de humanistiske vitenskapers særbehov, og konkret pekes det på betydningen av å gå inn for nye lærestoler i filosofi og samfunnsvitenskap (s. 24). Kontakt med vesteuropeisk og amerikansk vitenskap foreslås utviklet (s. 24). Dette representerte en ny retning for kultur- og samfunnsforskningen fra 1950-tallet.

For å få et innblikk i forholdet mellom kulturforskningen og kulturpolitikken, er det viktig å ha klart for seg at det finnes to ulike former for kulturvitenskap. De fleste fag er definert ut fra den samfunnssektor de er knyttet til. For eksempel så har det politiske liv statsvitenskap, skole og oppvekst har utdanningsvitenskap, og så videre. Noen fag derimot, har en ambisjon om å analysere samfunnssektorene så å si på tvers, med ulike former for samleperspektiv. Historie og geografi er de mest kjente, der henholdsvis tid og rom er de analyseperspektiv alle samfunnssektorer kan underkastes. De humanistiske kulturfag som for eksempel språkfag, litteraturvitenskap, kunsthistorie og musikkhistorie, er først og fremst sektorfag. I mange lands akademiske historie har disse fagene spilt en viktig rolle i utviklingen av nasjonal identitet. Språk og kunst, særlig det som kalles folkekunst, er blitt sett på som de viktigste uttrykk for en nasjonal egenart. Humaniora har på en måte vært nærmere «kulturlivet» og kulturpolitikken enn naturvitenskap og samfunnsvitenskap. På en måte kan man si at det er et samsvar mellom de to kulturbegrep og de to fagtyper.

Sosialantropologien er faget med den sterkeste generalistambisjonen, og dermed et fag med stor relevans til kulturpolitikken. Det er fra dette fagområdet man gjerne henter definisjoner på kultur som gruppeegenart. Sammenlignende analyse av hvordan slik egenart kommer til uttrykk gjennom språk og andre former for kommunikative og symbolske uttrykk og hvordan den sosiokulturelle egenart er under endring, er kultur- og sosialantropologiens hovedtema. Selv om faget først og fremst assosieres med studiet av det eksotiske eller fremmede, er ambisjonen den generelle kultur- og samfunnsanalyse. Stadig flere antropologer arbeider med moderne og komplekse samfunn, i grenselandet mot etnologien og sosiologien. Sosiologiens bidrag til kulturforskningen har vært mer preget av å kartlegge og analysere adferd innenfor kultursektoren, dens aktører og konsumenter. Slik er mye av kultursosiologien mer lik et sektorfag, eller det som kalles bindestreks-sosiologi i likhet med for eksempel rettssosiologi og familiesosiologi.

I den første etterkrigsfase av norsk kulturpolitikks historie var forskningen imidlertid svakt involvert som premissleverandører for kulturpolitikk. Det var de utøvende kunstnere, byråkrater og politikere som førte an. Først i den foreløpig siste fase – 1990-årenes kulturpolitikk – ble forskningen aktivert, noe vi kommer tilbake til.

Kulturmeldingene fra 1970-tallet

Det skulle gå nærmere tretti år etter kulturbrevet før kulturlivet kom på den politiske dagsorden med ny tyngde. Prosjekt velferdsstat var vellykket, men ennå gjensto noen områder som fortjente samfunnets oppmerksomhet. Det kunne gjøres mer for å spre kulturgodene, men det kunne også gjøres noe for å «demokratisere» forestillingen om hva som var kultur. Den implisitte elitisme ble utfordret. Vanlige folks smak og preferanser, aktiviteter og kreativitet ble tatt mer på alvor. Amatørvirksomhet og hobby ble, om ikke likestilt med det profesjonelle, så i hvert fall mer stuerent, og innlemmet i kulturpolitikkens domene.

Forut for 1970-tallets forbausende like kulturmeldinger6 (Kyrkje- og undervisningsdepartementet, 1973; 1974) lå studentopprør og kunstnernes påbegynte kamp for bedre levekår – en aksjon som kulminerte i Kunstneraksjonen 74. Denne kampen var rettet mot alt som smakte av sentrale autoriteter – også de estetiske. Et sentralt punkt for billedkunstnerne, for eksempel, var å få aksept for det som ble kalt «aktivitetskriteriet» som alternativ til de gamle juryordninger. Ordet «arbeider» fikk i noen kretser en ny og utvidet anvendelse – en skuespiller skulle for eksempel være teaterarbeider. Regionteatre og kunstnersentra ble etablert over det ganske land, og nye fagorganisasjoner dukket opp. Statlige garantiinntekter for kunstnere kom i stand. Kulturarbeiderne skulle, som de siste, innlemmes i velferdsstatens trygge favn.

På en interessant måte var det stort sammenfall mellom politikernes og kunstnernes oppfatninger om kulturpolitikk. Kampen sto mer om hvor mye penger det skulle bevilges enn om prinsipper.

Over det hele svevet stortingsmeldingenes «utvidede kulturbegrep», og igjen finner vi en mangel på en presis definisjon av kultur, men nå er det mer enn en mangel. Det er et uttrykt mål å ikke definere kultur. Det skal ikke være statens oppgave å gi en autorisert definisjon, det skal kulturarbeiderne selv gjøre. Bakgrunnen for dette er mangesidig. For det første blander man igjen begrepsnivået og virkelighetsnivået. I og med den overordnede demokratisering som preger målsettingene, er det angsten for autoritære og elitistiske oppfatninger om kulturelt innhold man vegrer seg mot. Man har på den annen side ingen som helst bekymring for å omdefinere kulturpolitikkens administrative arena. Fra 1970-årene blir idrett administrativt og forvaltningsmessig slått sammen med kultur.

Det ligger imidlertid mer i utvidelsen enn bare at to sektorer slås sammen til en utvidet administrativ sektor. På en paradoksal måte får ordet kulturs opprinnelige betydning, å dyrke eller foredle, en ny og omfattende mening. Det er «det gode samfunn» kulturpolitikken skal fremme. I Arbeiderpartiets meldingsvariant het det til og med at kulturpolitikken skulle omforme samfunnet i sosialistisk retning. Dette ble endret i den versjon den borgerlige regjering la fram, men ellers er det meste likt. Slik ble det formulert i komitéinnstillingen til Stortingsmelding nr. 52, (Kyrkje- og utdanningsdepartementet, 1974): «En utvidet kulturoppfatning, som legger vekt på kvalitetene i menneskenes livsmiljø og skapende egenaktivitet, sprenger de snevre rammer kulturpolitikken hittil har hatt.»

Og enda tydeligere understrekes det i målet for kulturpolitikken: «å stimulere det enkelte menneske til utfoldelse av egne anlegg og muligheter, utvidet erkjennelse, rikere opplevelser, oppøvelse av følelsesliv og tenkeevne, modenhet i vurderinger og smak – kort sagt, til menneskelig vekst i ordets fulle mening.» I kulturministerens redegjørelse for Stortinget sier han: «At kulturarbeid slik felles inn i og blir et ledd i en allmenn miljøpolitikk, ser jeg som noe av det mest vesentlige ved den nye kulturpolitikken.» Man kan vel si at kulturpolitikk var i ferd med å bli allmenpolitikk.

Det egentlig nye i dette er troen på at kultur i betydningen kreative prosesser, aktører og produkter kan være et effektivt instrument i den generelle kamp for det gode samfunn. Altså i kampen for å utvikle en kulturvariant – i betydningen egenart og væremåte – som er kvalitativt bedre enn den gamle. Denne troen på kultur som et instrument førte til opprettelse av læresteder for kulturbyråkrater, først ved høgskolene i Bø og Rogaland, senere også andre steder. Forskningsprogram ble initiert om kulturens betydning for næringsutvikling og bosetning i distriktene, men elitismen var ikke død. Noen følte bekymring for forflatning og manglende omsorg for det profesjonelle. I mange kommuner hvor idretten sto sterkt, var det legitimt å ansette en idrettsleder som kultursekretær. Politikere som tok meldingens ambisiøse målsetting på alvor, forsøkte å hevde at kulturpolitikk også ville være relevant for tekniske utvalg og i sosialomsorgen, men de kom sjelden noen vei. Mange ble frustrerte over å måtte erkjenne at de tunge styringskrefter ikke var av kulturell, men av teknisk og økonomisk art – som før.

Den nye kulturpolitikk var selvsagt ikke mislykket, men uroen fikk et nytt momentum da en travhest fikk noe som minnet om en kulturpris.7 Dette ble for kritikerne det endelige bevis på galskapen i det utvidede kulturbegrep.

Ny giv for kulturforskningen

Vi må i denne kavalkaden på ny ta en tur innom forskningsverdenen. På 1980-tallet kan man si at forskningspolitikken ble mer markant enn kulturpolitikken. Den fortsatte økonomiske vekst og velferd var avhengig av nye innsatser i forskningen. Regjeringen planla midt på 1980-tallet opprinnelig fem såkalte satsingsområder, tre naturvitenskapelig orienterte, et mot helse og et mot ledelse og organisasjon. Da saken kom til Stortinget ble det etter bakgrunnsarbeid fra bl.a. professor Francis Sejersted føyd til et sjette; kultur- og tradisjonsformidlende forskning.

I begrunnelsen for dette forskningsfelt sies det at den teknologiske utvikling stiller oss overfor nye menneskelige og kulturelle problemer. Kulturforskningen skal bidra til løsningen av det man oppfatter som teknologiutviklingen og moderniseringens problematiske konsekvenser. Onde tunger spurte nå om også kulturforskere skulle bli terapeuter.

Det ble Norges allmennvitenskapelige forskningsråd (NAVF) som kom til å forvalte det nye program under forkortelsen KULT-programmet. I første omgang var programmet forutsatt å være knyttet til de humanistiske fag, men våkne samfunnsforskere i NAVF minnet om at også samfunnsforskere stelte med kulturforskning. KULT-forskningens første programnotater var således delt i en humanistisk og en samfunnsfaglig variant.

Etter en del fagpolitisk revirkamp ble programmet omsider tverrfaglig lagt opp med ett felles programnotat. Forskningsprogrammet kom således til å omfatte temaer og problemer med tilknytning til kultur i begge ordets hovedbetydninger.

Det er mange grunner til at 1980-tallet kunne kalles kulturens tiår selv om FN/UNESCOs kulturtiår først ble lagt til årene 1988–97. Et viktig prosjekt innen rammen av FNs kulturtiår var Verdenskommisjonen for kultur og utvikling som ble etablert etter et initiativ fra den norske kulturtiårskomiteen. Kommisjonens tolv vise kvinner og menn, under ledelse av FNs tidligere generalsekretær Peres de Cuéllar, la i 1995 fram sin rapport «Our Creative Diversity» (UNESCO, 1995), eller «Vårt skapende mangfold», som kortversjonen heter på norsk. Norsk medlem i kommisjonen var professor Ole Henrik Magga. Et av hovedbudskapene i rapporten er at kulturpolitikk må utformes slik at den oppmuntrer til og legger til rette for konstruktiv pluralisme, der mangfold er en kilde til kreativitet.

Rapporten er på mange måter verdenssamfunnets kulturmelding. Det er mange paralleller mellom Cuéllar-rapporten og KULT-programmets begrunnelser og tematikk.

Det er sentrale trekk i den generelle samfunnsutviklingen som ligger bak, dels bekymring, men også en optimistisk tro på menneskets muligheter til å løse de fleste av de problem de selv skaper.

Tre trekk i denne utviklingen gjorde det man kan kalle de sosiokulturelle parametre spesielt relevante. For det første den erkjennelse at 30–40 års innsats for å bedre situasjonen i utviklingsland ikke hadde ført til noen fundamental systemendring i den økonomiske verdensordning. De mange bistandsprosjekt var nesten utelukkende planlagt og gjennomført ut fra relativt ensidig vekt på teknologiske og økonomiske planleggingsmodeller. Lenge hadde sosialantropologer og sosiologer påpekt betydningen av å planlegge utviklingen på folks egne premisser og ta hensyn til lokale sosiokulturelle forutsetninger og forestillinger om karrieremuligheter og «det gode liv». Nasjonale bistandsorganisasjoner og FN-systemets utviklingsorganer viste nå en sterkere interesse for kulturdimensjonen i samfunnsplanleggingen. Det som ble kalt kulturdimensjonen, var samlebegrep for kultur både som gruppeidentitet og som kreativ aktivitet. I de nye nasjonene oppsto også en egen interesse for den tradisjonelle kunst. I de nye, selvstendige staters nasjonsbygging spilte kunsten en like stor rolle som under nasjonalromantikken i Europa tidligere. Norsk utviklingshjelp utviklet raskt egne programmer for bistand på kultursektoren i våre hovedsamarbeidsland.

Det andre trekk i bildet er de nye folkevandringer og den generelle globalisering. «Eksotiske kulturvarianter» ble en del av dagliglivet i områder som før hadde vært relativt homogene. Innvandrere ble i første omgang opplevd som problemløsere, nemlig som etterspurt arbeidskraft. Senere ble de oppfattet som problem. Kulturkonflikter og integrasjonsprosesser ble et nytt stort politisk og forskningsmessig tema. I starten var sosialantropologene nesten enerådende forskere på disse nye situasjonene, men raskt kom andre fag inn på arenaen; pedagogikk, psykologi og bedriftsøkonomi. Konsulentfirmaer sprang opp som paddehatter og ble til det som sosialantropologen Ulf Hannerz (1996) kalte «kultursjokkforhindringsindustrien.»

For det tredje kom uttrykket «bedriftskultur» på mote. I kampen for effektivitet og konkurransedyktighet innså også næringslivet at gode arbeidsmiljøer var viktige. Lenge hadde man hatt fag som organisasjonssosiologi og arbeidspsykologi til å ta seg av dette, men gradvis innså man også disse fagenes utilstrekkelighet. Også i bedrifter var det noe udefinerbart, noe som «satt i veggene», som levde videre tilsynelatende uavhengig av teknologi, organisasjon og individer. Restkategorien var muligens «kultur». Også på dette feltet dukket tallrike konsulenter opp med nye budskap. Etter hvert gikk det inflasjon i bruken av ordet kultur. Et vanlig uttrykk er «vi har ikke kultur for slikt her». I dagligspråket spredte kulturordet seg og det oppsto faktisk et tredje kulturbegrep: kultur som et modus-suffiks. Eksempler er kafe-kultur, kø-kultur, drikke-kultur. Igjen ser vi at ordets opprinnelige betydningsinnhold som noe kvalitativt, forfinet, blir med også i suffiksvarianten. Når folk gjør krav på at nær sagt alt kan være kultur, som for eksempel fotball og trav innenfor idrett, og vin og ost innenfor restaurant- og matverden, er det ikke bare som uttrykk for egenart. Man vil også dra med seg den positive nimbus som ordet kultur har, inn på de arenaer man ivrer for.

I sosialantropologien – hvorfra et viktig kulturbegrep hadde spredd seg til mange felter i samfunnslivet – oppsto paradoksalt nok på 1980-tallet en kritisk holdning til selve begrepets fruktbarhet. Man hevdet at kulturbegrepet slik det var utformet i faget av Edward Tylor (1871), og brukt med ulike språklige varianter, innebar en forestilling om stabilitet og integrasjon som knapt nok hadde eksistert i noe samfunn, og i dagens samfunn under globaliseringens vinder var det ikke stabilitet og homogen integrasjon som preget dagliglivet for folk lenger. Snarere det motsatte; raske endringer på alle livsfelter, adferdsmessig mangfold, relativisering av verdier, sterkere vekt på individuelle valg og selvrealiseringer enn på kollektivt medansvar og fellesskap. Identitet ble et ord som langt på vei ble en moteriktig erstatning, med sin assosiasjon til person og individ.

I innvandringsdebatten var det antropologer som gikk så langt som å hevde at kultur som begrep kunne fungere rasistisk og derfor burde bannlyses som fagterm. Bakgrunnen for dette er at kulturtilhørighet og tradisjon i noen tilfelle er brukt som unnskyldning for adferd som ikke stemmer med norsk lov. Om det er kulturbegrepet det i så fall er noe galt med, er ikke nødvendigvis opplagt. De mest ihuga begrepskritikere i faget kan likevel ikke unngå å bruke begrepet indirekte i sine analyser, så løsningen er neppe å bekjempe begrepet, men snarere begrepsbruken som fører til gale forestillinger om den kulturelle variasjon og hva den må innebære for tilpasninger i fremtidens samfunn.

Denne type problemer er det derfor utviklet en rekke forskningsprogrammer for å løse, og nye fag og tverrfaglige tilnærmelser preger nå [i 2001] forskningsaktiviteten.

Stortingsmelding nr. 61 (1991–92): Kultur i tiden

Mens den ovennevnte kulturmeldingen (Undervisningsdepartementet, 1974) var mye av et enmannsarbeid, med ekspedisjonssjef Johs. Aanderaa som pådriver og skriver, var Kulturmeldingen av 1992 (Kulturdepartementet, 1992) nesten det motsatte. Daværende kulturminister Åse Kleveland samlet på innspill, og mange interessegrupper og enkeltpersoner bidro til at basismaterialet vokste og ble ganske omfattende. Det var en formidabel jobb for dem som skulle sy dette materialet sammen til en lesbar melding. I de tyve år som gikk mellom de to meldinger var ikke bare den generelle kulturforskning blitt mer synliggjort. Kunstlivets aktører var også mer politisert og fagforeningsbevisste, men samtidig var kritikken av det «utvidede kulturbegrep» blitt forsterket. Angsten for utvanning, forflatning og kvalitetsforringning ble mer og mer uttalt.

Den nye meldingen fanget opp disse signalene. Det mest synlige tegn på at «utvidelsen» ikke skulle fortsette, var at man annonserte en separat idrettsmelding og en egen melding om medieutviklingen, som man ser en klar tendens til sektorisering og spesialisering. Man skulle egentlig forventet at en idrettsmelding og mediemelding for 1990-årene ville inngått som en integrert del av kulturmeldingen, utviklingen i samfunnet tatt i betraktning. Aldri før har kunstnere og kulturarbeidere vært så integrert i idretten som under OL på Lillehammer, og avantgarde-kunsten har som aldri før tatt medieteknologien i bruk.

Meldingen har flest trekk til felles med den foregående, og det sies eksplisitt at den

ønsker å bygge videre på de politiske retningslinjer som ble trukket opp i kulturmeldingene på syttitallet ... å bygge et kvalitativt bedre samfunn med likestilling mellom grupper og enkeltmennesker, et samfunn der hver enkelt kan utvikle evner og anlegg i et rikt og trygt miljø. (Kulturdepartementet, 1992: 10)

Begrepsdiskusjon og definisjoner er kommet med i denne meldingen et godt stykke ut i teksten. I sammendraget – alle politiske dokumenters mest leste og dermed viktigste kapittel – er dette imidlertid utelatt. Derimot er det kommet inn en formulering som sikkert er ment å representere noe nytt, men muligens ikke er det. Det heter på sammendragets første side at i lys av den moderne utvikling «kan ikke kulturen lenger sees som en enkelt sektors ansvar. Kulturen må løftes opp til å bli en sektorovergripende oppgave» (Kulturdepartementet, 1992: 10), men resten av sammendraget handler bare om kultursektoren i den mest tradisjonelle og avgrensede forstand. Det er kunstlivets aktører og institusjoner det hele dreier seg om.

Hvordan man skal forstå at kulturen løftes opp til å være sektorovergripende, er høyst uklart, siden det her i sammendraget ikke er gjort rede for hva man mener med kultur. La oss se om saken blir klarere dersom vi tar for oss den del av teksten som gjør forsøk på å ordne opp i definisjonsproblemene. Meldingen gjør det klart at man kan operere med to kulturbegrep. Det refereres til Tylors (1871) gamle definisjon, også kalt det beskrivende eller antropologiske kulturbegrep som forskjellig fra kultur i betydningen kreative aktiviteter og uttrykk av kvalitet, i meldingen kalt det verdiorienterte kulturbegrep. Dette begrep relateres til det gamle skillet mellom den borgerlige kultur versus arbeiderkulturen. Den forrige meldingens hensikt var, sies det, å arbeide for en økt aksept for det folkelige og arbeiderkulturen som en likeverdig variant i mangfoldet. Man aner en viss vilje til å dra nytte av både et humanistisk og samfunnsvitenskapelig perspektiv i kulturpolitikken. Tylors begrep er jo i en viss forstand sektorovergripende, og meldingen viser til hva det sektorovergripende skal innebære, blant annet ved å understreke at både det verdiorienterte og det beskrivende begrep er vesentlige for en overgripende kulturpolitikk der helhet og sammenheng vektlegges. Det er således ikke ut fra et ønske om å snevre inn kulturbegrepet at regjeringen har funnet det hensiktsmessig å legge frem en egen melding om idrett. (Utenforstående tolket nok dette annerledes.)

Skal man tolke 1970-årenes «utvidede kulturbegrep» velvillig, er det vanskelig å se hvordan dette skiller seg fra det som i 1990-årenes melding kalles «sektorovergripende». Det var vel også slik man mente at det utvidede kulturbegrep kunne fungere. Det som imidlertid presenteres som den konkrete kulturpolitikk, er i 1992-meldingen enda mer konsentrert om den snevre kultursektor, og tonen i meldingen vitner om innrømmelser til den mer konservative kritikken av 1970-tallsmeldingene.

Kulturstudier og kulturpolitikkforskning

Mens kulturforskningen på 1980-tallet influerte kulturpolitikken på 1990-tallet, kom 1990-tallets kulturpolitikk også til å få tilbakevirkning på kulturforskningen. KULT-forskningen ble etter en internasjonal evaluering foreslått forlenget. Etter hvert er det blitt et forskningsprogram for kulturstudier med flerfaglig, men likevel sterk vekt på de humanistiske fag og de nye mediestudier. Et eget senter er opprettet i Bergen. Dette miljøet kan minne om de internasjonale forskningsmiljøer som går under betegnelsen «cultural studies». Dette er forskningsmiljøer der perspektiver fra flere fag, medieforskning, historisk etnologi, semiologi, sosialantropologi, sosiologi og musikkvitenskap, rettes mot de moderne kulturytringer. Forskningsfeltet omfatter både de «gamle» folkelige variantene, som arbeiderkultur og andre miljøspesifikke kulturytringer, men først og fremst massekulturelle ytringer som pop og rock, idrett og andre fenomener i den flerkulturelle «global village» (McLuhan, 1962).

Et mer direkte resultat av den offentlige kulturpolitikk, både 1970- og 1990-årenes, er utviklingen av et eget fag for kulturpolitikken. Som ledd i desentraliseringen av høyere undervisning ble distriktshøyskolene og de regionale forskningssentra etablert. På et par av disse så man raskt at den nye kulturpolitikk krevde nye former for utdanning av kulturbyråkrater. Bø i Telemark og Rogaland var pionerer på dette området. I norsk forskning har vi sett at den anvendte samfunnsforskning ikke bare har sin plass i frittstående institutter. En viktig forutsetning for disse instituttene er at de fleste departementer også har øremerkede budsjettposter for sektor-relevant forskning og utredning. Kulturdepartementet har også kanalisert midler til slik forskning. Mens senteret i Bergen er humanistisk dominert, er det nye fagområdet for kulturpolitikk mer samfunnsvitenskapelig orientert. Det er faktisk blitt en ny form for bindestrekssosiologi, men med innslag av kulturøkonomi og en viss statsvitenskapelig vinkling.

Et av de større forskningsprosjekter på begynnelsen av 1990-tallet var «Kultur og regional utvikling (KRU)». Det ble finansiert av Kommunaldepartementet, Kommunenes Sentralforbund, fylkeskommuner og Kulturdepartementet og Norsk Kulturråd med vel ni millioner kroner. Poenget var å analysere og evaluere kulturmeldingens klare forestilling om at kultur i sektorforstand kunne skape næringsmessige ringvirkninger i distriktene. Prosjektet ble lagt ut til gjennomføring hos Nordlandsforskning, Østlandsforskning og Vestlandsforskning, et valg ikke uten symbolinnhold.

I en karakteristikk av prosjektet i ettertid skriver Svein Bjørkås og Per Mangset (1996) at det var et sterkt ønske i kultursektoren om at forskningen skulle «bevise» at kultursatsing hadde gunstige økonomiske ringvirkninger. De hevder at oppdragsgiverne trolig ble skuffet. De fikk neppe de svarene de ønsket. Dermed bidro programmet etter hvert snarere til å spre mer nøkterne holdninger og mindre uansvarlig retorikk på dette feltet i norsk kulturdebatt og kulturforvaltning.

En uklarhet har fulgt norsk kulturpolitikk kontinuerlig. Man har ikke innsett eller erkjent de to kulturbegrepenes viktige ulikhet. Når man snakker om kultur som gruppeegenart er denne egenart et resultat av mange og kompliserte prosesser i samfunnets ulike sektorer. Denne egenart kan komme til uttrykk i alle samfunnets sektorer, i politikk, økonomi osv. Skal man beskrive og forstå slik egenart, må man foreta analyser som er sektorovergripende, men det kulturbegrep man bruker – og hvis innhold man vil identifisere – er ikke sektorovergripende.

Hvordan man skal forstå slike prosesser og hva som er de viktigste påvirkningsfaktorer og styringskrefter, er nettopp innholdet i det man er ideologisk og politisk uenig om. Som det fremgår av sitatet ovenfor, er kulturforskere nå av den oppfatning at kultur i betydningen kunst har mindre styringskraft enn antatt. «Det gode samfunn», som også innebærer at kultursektorens goder er tilgjengelig for flest mulig, er det først og fremst den allmenne politikks oppgave å skape. Kulturmeldingen fra 1990-årene er da også i praksis en kunstlivets melding med den sektorovergripende ambisjon om å bidra til det gode samfunn som en uklar retorikk. Den imøtekommer først og fremst de profesjonelle kunstnernes krav på autonomi, kunstens egenverdi. Det instrumentelle perspektivet er i praksis sterkt tonet ned.

Verdikommisjonen – den neste kulturmelding?

Metervis med bøker er skrevet av Vestens filosofer og sosiologer om modernisering og globalisering. Hovedpunkter i all denne litteraturen er at forandringshastigheten på alle livsområder er økende. Omskolering og etterutdanning er derfor et nytt fenomen i kulturhistorien. Erfaringer fra foregående generasjoner, tradisjonen, blir museumsstoff. Den viktige erfaring og kunnskap blir til i den samtidige generasjons ungdomsfase, og de unge kan lære opp de gamle i viktige saker. De absolutte autoriteter er svekket, og i teknologi, produksjon og kunst er grensesprengning, overskridelse og tabunedbryting viktige idealer. Individets frihet og utfoldelse utfordrer det kollektive ansvar og fellesskap, skal man tro litteraturen og trendskaperne.

Sett i et globalt perspektiv derimot er moderniseringen ikke så entydig. Fundamentalisme finnes både innen islam og hinduismen. Kinas autoritære kommunisme holder også et jerngrep på befolkningen. For den fattige del av verden, som ikke ser ut til å skrumpe inn, men snarere også globaliseres, er teoretikernes analyser av liten interesse.

Markedskreftenes ekspansjon til alle livsfelter bidrar til verdienes relativisering. Det blir mer og mer et spørsmål om å kalkulere og prioritere, noe som nettopp innebærer å gjøre verdiene sammenlignbare og sette dem opp mot hverandre i vanskelige valgsituasjoner. Noen bekymrer seg over dette, andre ser det som de fleste problemers løsning. «Den usynlige hånd» er for dem som sitter med den økonomiske makten, den beste styringskraft.

I denne situasjon har vi på vår lille hjemlige arena fått Verdikommisjonen. Dens rapport8 ligner på de to tidligere kulturmeldinger når det gjelder de overordnede forestillinger om «det gode samfunn». Verdikommisjonen våger ikke å gi mye konkret innhold til det høyst tvetydige begrep verdi. Signalene fra kommisjonens startfase – at man ikke skal komme med moralske pekefingre – er gjennomført, og her ligner Verdikommisjonens mandat og rapport på kulturmeldingenes «innholdsvegring».

Ytterligere to kommisjoner er nedsatt for å ta seg av kulturpolitisk relevante temaer; Ytringsfrihetskommisjonen og Makt- og demokratiutredningen. Ytringsfrihetskommisjonens mest markante forslag er å legitimere det grenseoverskridende og tabunedbrytende ved å foreslå en av de siste grensesettingsinstitusjoner, nemlig filmsensuren, avviklet. Verdikommisjonen legitimerer langt på vei den postmoderne verdirelativismen, og makter ikke å formulere noen nye absolutter. Verdikommisjonens rapport er også en slags «kulturmelding», og trolig den siste på lenge med en ambisjon om å være sektorovergripende.

Litteratur

Bjørkås, S. & Mangset, P. (1996). Kunnskap om kulturpolitikk. Utviklingstrekk i norsk kulturpolitikkforskning. Oslo: Forskningsrådet.

Borgen, J., Brinchmann, A., Christophersen, H., Gjerløw, O., Groth, H., Hoel, S., Solem, E. & Steen, S. (1945). Vår kulturs fremtid. Et brev til den norske regjering 1945. Oslo: Centraltrykkeriet.

Hannerz, U. (1996). Transnational connections: culture, people, places. London og New York: Routledge.

Kulturdepartementet. (1992). Stortingsmelding nr. 62 (1991–1992). Kultur i tiden. Oslo: Regjeringen.

McLuhan, M. (1962). The Gutenberg Galaxy. Toronto: Universtity of Toronto Press.

Tylor, E. (1871). Primitive Culture: Researches into the Development of Mythology, Philosophy, Religion, Language, Art, and Custom (Vol. 1). London: John Murray.

Undervisningsdepartementet (1974). Stortingsmelding nr. 52 (1973–74). Ny kulturpolitikk. Oslo: Regjeringen.

UNESCO. (1995). Our Creative Diversity. Paris: World Commission on Culture and Development.