Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}
Redaksjonelt
Åpen tilgang
(side 151-153)
av Jan Ketil Simonsen og Kjersti Larsen
Åpen tilgang
Helse, nasjonalstat og virkelighetspolitikk
Analogier fra Mongolia og Gambia
Vitenskapelig publikasjon
(side 154-178)
av Benedikte V. Lindskog og Tone Sommerfelt
SammendragEngelsk sammendrag

Denne artikkelen er en antropologisk refleksjon rundt helse og nasjonalstat. Formålet er å utforske hvordan nasjonalstat og helse samskapes og sampraktiseres i historiske og geografiske kontekster der store, statlige helseprogrammer har gjennomgått dyptgripende endringer: i Mongolia under sosialismen og etter sosialismens fall, og i Gambia etter avkoloniseringen og under landets påfølgende Andre Republikk. Vi utforsker helseprogrammenes betydninger i prosesser forbundet med etablering og forhandling om fellesskap knyttet til stat, og diskuterer paralleller og kontraster i konfigurasjoner av helse og nasjonalstat i de to landene i ulike faser. Oppmerksomheten rettes mot hvordan spesifikke behandlinger og tiltak, kropper og trusler mot helse skapes, gis motstand og/eller svinner hen. Artikkelforfatterne referer til dette analytiske rammeverket som et fokus på «virkelighetspolitikk», idet prosessene frembringer spesifikke virkeligheter og åpner for studier av styring, motstand, og hvordan kropper og helse konstitueres. Trusler mot liv og velferd gjør helsefeltet til en potent arena for slik virkelighetspolitikk. Artikkelen understreker at betydningen av det nasjonale ikke må undervurderes i pågående diskurser rundt global helse og globale styreformer.

This article is an anthropological reflection on health and nation-state. The aim is to explore how these are mutually constituted: How they align and dynamically are practised in historical and geographical contexts in which large, public health programs have undergone sweeping change: In Mongolia during socialism and after its demise, and in The Gambia following independence and during the ensuing Second Republic. We scrutinise the significance of health programs in processes related to the establishment and negotiation of a shared community connected to the state and discuss parallels and contrasts in the particular configurations of health and nation-state in the two countries in different phases. Focus is directed towards the ways in which certain treatments and measures, bodies and threats to health are shaped, challenged and/or dwindle. An analytical focus on ontological politics can serve to illuminate how these processes produce particular worlds, and provides an entry point for studies of governance, resistance, and how bodies and health are constituted. Threats to lives and well-being contribute to making the field of health a compelling arena for ontological politics. The article emphasises that the significance of the national should not be underestimated within current global discourses on health and governance.

Åpen tilgang
Mødrehelse som image og valuta
Ulikhet, håp og performative konverteringer i Malawi
Vitenskapelig publikasjon
(side 179-198)
av Lotte Danielsen
SammendragEngelsk sammendrag

I Malawi har nasjonsbygging historisk vært tett knyttet til politikk om moderskap og helse. Basert på feltarbeid i en landsby i det sørøstafrikanske landet, utforsker denne artikkelen hvordan beboeres praksiser og diskurser omkring mødrehelse uttrykte erfaringer av ulikhet og håp om endring i en tungt bistandsfinansiert nasjon. Artikkelen analyserer mødrehelse som en potensiell valuta i konteksten av dagens målstyrte globale helse- og utviklings-regime. Ved å bruke Guyers (2004) begreper om performativitet og konvertering, og hennes refortolkning av Bohannans (1955) teorier om sfærer, argumenteres det for at fremføring av mødrehelse, slik det var definert av staten og internasjonale organisasjoner, var en valuta folk håpet at de som landsby kunne bruke til å bytte til seg investeringer som kunne bidra til sosial mobilitet, i en kontekst av global ulikhet. Hvordan dette ble en del av landsbyens sosiale og politiske dynamikk, må forstås i lys av de ulike måtene kvinners kropper og helse har vært knyttet til prosjekter om utvikling og nasjonsbygging historisk. Fra en økonomisk politikk støttet av ideer om afrikansk tradisjon og renessanse, har liberaldemokratiske Malawi basert seg på en nasjonal identitet knyttet til «fattigdom» og tilhørende behov for «fremgang», og kvinners «empowerment» gjennom familieplanlegging og sykehusfødsler.

In Malawi in southeast Africa, nation building has historically been bound up with politics on motherhood and health. Based on fieldwork in a village in the country, this article explores how practices and discourses among villagers about maternal health expressed experiences of inequality and hope for change in a heavily donor funded country. Considering the importance of metrics and target achievement in current regimes of global health accountability, the article analyses maternal health as a potential currency. Drawing on Guyer’s (2004) concepts of performativity and conversion, and her re-assessment of Bohannan’s (1955) perspectives on spheres, it is argued that to perform maternal health, as defined by the government and international organizations, represented a potential currency through which people hoped they could attract investments which could contribute to their social mobility, in a context of global inequality.

How this became a part of the social and political dynamic of the village, must be understood by considering the various ways in which women’s bodies and health have been linked to projects of development and nation building historically and in contemporary Malawi. From an economic strategy, supported by ideas of African tradition and renaissance, liberal democratic Malawi has been based on a national identity of «poverty» and a corresponding need for «progress» and women’s «empowerment» through family planning and institutional births.

Åpen tilgang
Skjelvende fortellinger
Om ulike klassifiseringer og forklaringer av «krampetilstander» og «epilepsi» i Sør-Afrika etter apartheid
Vitenskapelig publikasjon
(side 199-217)
av Camilla Hansen
SammendragEngelsk sammendrag

En arv etter apartheidtiden i Sør-Afrika er store forskjeller i hvordan befolkningen oppfatter og erfarer lidelse. Under utviklingen av demokratiske institusjoner etter apartheidtiden har det blitt avdekket styringspraksiser som konstituerer og klassifiserer sykdommer ulikt. Forskjellene har blant annet kommet til syne i utformingen av en ny konstitusjon og et nytt lovverk, samt i hvordan disse har blitt praktisert, forstått og iverksatt. Utviklingen av et nytt trygdesystem, som skulle gjelde alle, har også synliggjort lokale kunnskapsalternativer omkring helse og helbred. Lokale praksiser omfatter et mangfold av religiøse healere og medisinske eksperter som anvender ulike praksiser og forvalter forskjellig kunnskap om beskyttelse og helbredelse; en medisinsk pluralisme som igjen former folks erfaringer og oppfatning av lidelse og lidende. Med «krampetilstander» som eksempel er hensikten i denne artikkelen å utforske hvordan slike tilstander forstås innenfor forskjellige kunnskapssystemer. I en tid der tilgangen på medisinsk teknologi er svært ulik, blir nettopp måten «krampetilstander» klassifiseres på avgjørende for å unngå en reetablering og videreføring av apartheidtidens helsebegreper som stigmatiserer eller overser spesifikke lidelser og helbredende praksiser, og som kan bidra til at folk ikke får den hjelpen de trenger.

The heritage of apartheid in South Africa is amongst others manifest in the multiple ways in which the population perceives and experiences suffering. The transition through which the state has developed into a democracy has revealed practices of inequality in how diseases are classified, understood and, treated, in an historical period in which access to medical technology is unequally distributed. The new Constitution and the new legislations have established new practices and explanations that cut across racial discrimination and health inequalities. In this article, I discuss symptoms of «cramps», «fits», «epilepsy» and «the shaking body», as conditions that are classified differently within these multifaceted knowledge-systems, which in turn shape perception of body and person. The purpose is to discuss how these conditions are understood, explained, and acted upon and to analyse the ways in which such perceptions and classifications directly shape and govern people’s lives. I show how these conditions are interconnected with historical constructs which in contemporary South Africa are very much present in a re-establishment of a concept of «ill-health», thereby contributing to a situation where those who need supportive measures do not receive them.

Åpen tilgang
Teksturering av omsorg
Frivilliges deltagelse i statlig velferdsproduksjon
Vitenskapelig publikasjon
(side 218-235)
av Christian Sørhaug
SammendragEngelsk sammendrag

Med etnografi fra et sykehjem ønsker jeg å vise hvordan frivilliges deltagelse teksturer omsorg for beboerne. Teksturering av omsorg har sitt analytiske blikk på hvordan materielle forhold er gjensidig sammenvevd med sosiale forhold og introduseres i denne sammenheng for å begrepsfeste omsorgspraksisenes forbindelse med sykehjemmets romlige utforming og organisering. I totale velferdsstatlige institusjoner som sykehjem opplever beboerne tap av identitet, individuell autonomi og annerkjennelse. Pleiernes arbeidsrutiner og krav til utførelse av bestemte omsorgspraksiser tilsidesetter andre omsorgsbehov som ikke er så lett å begrepsfeste – eller de er enklere å glemme. Artikkelen undersøker hvordan frivillige deltar i sykehjemøkologien, og skaper omsorgsfulle handlinger av en annen type. Fra regjeringshold er det blitt ytret ønske om å øke andel frivillige omsorgsarbeidere på sykehjem. Samtidig er det viktig å forstå at norsk frivillighetsideologi har noen særegne kvaliteter. Det dynamiske samspillet mellom frivillighet og statlige institusjoner fordrer et blikk på samhandlingen som til enhver tid utspiller seg mellom offentlige omsorgsforpliktelser og sivilsamfunnets frivillighetsaktører. Artikkelen utforsker en institusjonsøkologisk analyse for å vise hvordan omsorg kan bli teksturert i sykehjemmet sammen med frivillige.

Exploring ethnography from a nursing home, this article discusses how voluntary work texture care. The concept texture is applied to conceptualize how care practices influence the organization of space and working routines of the nursing home. In total state welfare institutions like the nursing home, habitants experience loss of identity, autonomy and recognition. The working routines of the professional workforce imply that compulsory care practices are prioritized over other care practices that are less easy to conceptualize – or easier to forget. The article explores in what manner voluntary workers participate in the nursing home ecology, perform caring practices of another kind. State formation in Norway has unfolded as an integral part of civil society. An analysis of the dynamic interaction between voluntary and state institutions thus requires a perspective that may account for the continuous interaction between public, state commitments to care for its inhabitants, and the civil society care model based on its voluntary workers. The article explores an institutional ecological analysis to demonstrate how professional care becomes texturized in nursing when combined with voluntary work.

Åpen tilgang
Frihet fra lidelse, individuell selvbestemmelsesrett og døden som kunstverk
Antegnelser til en antropologisk undersøkelse av assistert død
Vitenskapelig publikasjon
(side 236-249)
av Gitte Koksvik
SammendragEngelsk sammendrag

Det er bredt akseptert at døden i vestlige samfunn har undergått en medikaliseringsprosess i løpet av de siste hundre årene. Kritikere hevder at dette har skapt et hermeneutisk vakuum hvor døden blir unaturlig og meningsløs. Assistert død, som per i dag er lovlig i en håndfull land, framstilles ofte som et naturlig neste steg i sekulære samfunn, og et vanlig argument er å appellere til individets verdighet og selvbestemmelsesrett. Lidelse fremheves som meningsløs. I retorikken omkring assistert død framstilles det som et etisk forsvarlig alternativ til en lidelsesfull og meningsløs dødsprosess i det medisinske maskineriet. Jeg vil imidlertid argumentere for at assistert død dreier seg om en spesiell måte å forholde seg til døden på, et ønske om en spesiell type død og en mulig gjenopptakelse av en form for ars moriendi i sekulær, biomedikalisert drakt. Assistert død framstilles som selvbestemmelsens høydepunkt, men beror i høy grad på et byråkratisk, institusjonalisert helsevesen, hvor den autonome avgjørelsen foregår i administrative etapper. Slik videreføres og utvides medikaliseringen. Nye ritualer og meningsskaping omkring døden foregår i kjølvannet av assistert død, og å studere både retorikken omkring, og praksisen av, assistert død har potensiale til å gi oss innsikt i sentrale kulturelle verdier og idealer.

Over the last century, death in western societies has undergone a process of medicalization. Critics claim that this has rendered death unnatural and devoid of meaning. Assisted dying, legal today in a handful of countries, is often portrayed as the natural next step for secular societies, and a common argument is to appeal to the individual’s dignity and autonomy. Suffering appears meaningless. In the rhetoric surrounding assisted dying, it comes across as the ethically sound alternative to an otherwise meaningless process of dying within the medical machinery. I aim to argue, however, that assisted dying is about a particular way of conceiving of death, and a wish for a particular type of dying, as well as a possible rediscovery of an ars moriendi in a secular, biomedicalized vein. Assisted dying is portrayed as the epitome of autonomy, yet it rests on a bureaucratic, institutionalized healthcare system, where the autonomous decision-making happens by way of administrative steps. In this sense, medicalization is continued and even broadened. New rituals and meanings occur in the wake of assisted dying, and to study both its rhetoric and practices has the potential to provide us with insights into central cultural values and ideals.

3-4–2017, årgang 28

www.idunn.no/nat

Norsk antropologisk tidsskrift er et norskspråklig forum for formidling av sosialantropologisk forskning. Tidsskriftet inneholder originale, empiriske og komparativt funderte artikler, debattinnlegg og bokanmeldelser. Tidsskriftet er vitenskapelig og praktiserer fagfellevurdering av artiklene. Det utgis av Norsk antropologisk forening i samarbeid med Universitetsforlaget, og med støtte fra Norges forskningsråd. Norsk antropologisk tidsskrift henvender seg til forskere (antropologer og andre samfunnsvitere), studenter og allment interesserte lesere.

Redaktører

Kjersti Larsen

Jan Ketil Simonsen

Bokmeldingsredaktør

Randi Kaarhus

Redaksjonssekretær

Linn Silje O. Thun

Redaksjonsråd

Lorenzo Cañás Bottos (NTNU)

Siri Lange (CMI)

Arne Perminow (UiO)

Jorunn Bræck Ramstad (UiT – Norges Arktiske Universitet)

Sidsel Roalkvam (UiO)

Sats: Laboremus Sandefjord AS

ISSN Online: 1504-2898

Design: Type-it AS, Trondheim

DOI: 10.18261/issn.1504-2898

Norsk antropologisk tidsskrift utgis av Norsk antropologisk forening i samarbeid med Universitetsforlaget, og med støtte fra Nasjonalt tidsskriftkonsortium for humaniora og samfunnsvitenskap.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon