Siden Anders Behring Breiviks terrorangrep og massedrap på ubevæpnede og forsvarsløse ungdommer i Oslo og på Utøya 22. juli 2011, og i lys av fremveksten av et lite salafi-jihadistisk norsk miljø med klare sympatier for terrorbevegelser som al-Qaida og ISIL i form av Profetens Ummah, har det, særlig etter utbruddet av krigen i Syria i 2012, vært mye fokus på «radikalisering» og ekstremisme i norsk offentlighet. Den politiske satsningen på dette feltet har blant annet kommet til uttrykk i Regjeringens Handlingsplan Mot Radikalisering og Voldelig Ekstremisme fra 2014. Det har også vært utløst betydelige forskningsbevilgninger knyttet til forskning på «radikalisering» og voldelig ekstremisme – ikke minst til norske terrorforskningsmiljøer. Vi vet imidlertid etter hvert nokså godt at det er flere tema som knapt nok problematiseres i disse sammenhenger: De langvarige og intime båndene mellom dominerende norske terrorforskningsmiljøer og staten; grunnleggende spørsmål knyttet til hvilken rolle katastrofale internasjonale militære intervensjoner i land i den «muslimske verden» som norske militære styrker har vært involvert i både i Afghanistan, Irak og Libya, kan tenkes å ha spilt i norske muslimske ungdommers «radikalisering»; og i tillegg de grunnleggende begrepsmessige, forskningsetiske og kildemessige utfordringer som er blitt reist i mer kritisk og interessedistansert orientert faglitteratur på feltet. Det er eksempelvis et faktum at det aller meste av faglitteraturen på dette feltet – som i kraft av den samme medieparasittiske logikk som terrorisme alltid har næret seg av, for lengst er blitt en publiseringsindustri hvor det spys ut nye titler hvert 15. minutt – knapt nok anvender primærkilder blant terrorister og terroristsympatisører selv. Innenfor terrorismeforskningsdiskursen har det for lengst blitt etablert som en grunnleggende definitorisk «sannhet» at terrorisme utøves av ikke-statlige aktører, selv i en kontekst hvor vi alle vet at det syriske regimet til Bashar al-Assad, med støtte fra Iran, Russland og den shia-libanesiske Hizbollah-militsen, samlet sett står bak langt flere drap på uskyldige sivile i Syria enn ISIL. Som antropolog betrakter undertegnede det følgelig som svært velkomment når en ledende norsk antropologisk forsker på ungdom og urbanitet gjennom mange år, NOVAs Viggo Vestel, har vendt sin oppmerksomhet mot dette forskningsfeltet. For Vestels styrke i dette feltet er nettopp styrken i antropologiens tilnærminger og metode – inklusive data fra etnografisk feltarbeid, et blikk for betydningen av populærkultur- og ikonografi i relevante ungdomsmiljøer, samt vektleggingen av prosesser av sosial og økonomisk marginalisering som et utgangspunkt for tiltrekningen til både salafi-jihadistisk og høyreekstrem «radikalisering». Vestels bok har seks kapitler. Kapittel I tar for seg grunnleggende bakgrunn og problemstillinger, kapittel II dreier seg om metodologiske problemstillinger og begrensninger. I kapittel III introduseres vi for det «høyreytterligående landskapet», mens kapittel IV dreier seg om «ytterliggående islam». I kapittel V tar Vestel et kortfattet overblikk over relevant forskningslitteratur og funn fra land som Sverige, Danmark, Storbritannia, Nederland, Tyskland og Frankrike, mens kapittel VI inneholder en kort og oppsummerende konklusjon.

Når det er sagt, stiller Vestels tilnærming til tematikken og datagrunnlag oss også overfor en del grunnlagsproblemer. For som tittelen på boka antyder, er det informanter i de såkalte «gråsonene» som er Vestels hovedinformanter i denne boka. Det er en del opplagte grunner til dette, som Vestel redegjør godt for i metodekapittelet (kapittel II, sidene 30–38), knyttet til at få selverklærte norske ekstremister faktisk er villige til å la seg intervjue av samfunnsforskere av noe slag. Vestel understreker betimelig nok at «ingen av informantene» «støtter eller ser positivt på voldelig ekstremisme eller terrorisme» (side 23). Men dette gir også en betydelig slagside, i form av at Vestels informanter – særlig for kapittel IV (sidene 115–207) om det han karakteriserer som «ytterliggående islam» – dels består av aktører med muslimsk bakgrunn som selv arbeider i «kontraradikaliseringsfeltet», og dels av personer som nok kan påberope seg en viss erfaring med de relevante miljøene, men som i likhet med Vestel selv i realiteten representerer et «utenforblikk» på fenomenene. Utvalget av informanter både på den ytre høyresiden og blant ytterliggående muslimer er så begrenset at det vanskeliggjør generaliseringer utover utvalgspopulasjonen. Det er et sammensatt og tidvis motsigelsesfylt ideologisk landskap Vestel beveger seg inn i, men hans analytiske understrekninger av betydningen av det han med henvisning til den indo-amerikanske antropologen Veena Das’ arbeider betegner som kritiske hendelser av personlig og/eller egenerfart art, og den emosjonelle appellen i ytterliggående bevegelser fremstår som viktige bidrag til å tenke kritisk om «radikaliseringsprosesser». Vestels kritikk av det mer eller mindre common-sensiske og uproblematiserte «radikaliserings»-begrepet som norske myndigheter på sentralt hold, samt en god del norske terrorforskere legger til grunn er god («Her må vi igjen minne om at vi ikke ser radikalisering som noe som nødvendigvis utvikler seg i retning av toleranse for vold og terrorvirksomhet», side 116; «En slik presisering gjør det også mulig å snakke om radikalisering uten å stigmatisere unge eller andre aktører som har et sterkt og ‘radikalt’ engasjement i politiske eller religiøse saker», side 22). Det er også på sin plass når Vestel påpeker det dypt uetiske ved den svenske terrorismeforskeren Magnus Ranstorps internasjonale navngivning og manglende anonymisering av allerede stigmatiserte innvandrerbydeler i Göteborg (sidene 214–15). Vestel er også solid når han kritiserer den manglende politiske evnen og viljen i Norge som en rekke andre vestlige land til å reflektere over om «vår» delaktighet i det «vi» har vært med på i deler av den muslimske verden siden 2001 kan ha noe å gjøre med det på mange måter dystre terrorbildet vi nå står overfor også i europeisk kontekst (sidene 223–24). Jeg er personlig mindre overbevist av Vestels anvendelse av fascismehistorikeren Roger Griffins teorier og antropologen Gregory Batesons teorier om schismogenese. Vestels kapittel IV om ytterliggående islam og det å leve som muslim i Norge nærmer seg formidable hundre sider, som er uforholdsmessig langt sammenliknet med de andre kapitlene, og kunne med fordel vært redigert bedre. Vestels innklipping av hvordan ulike norske moskeer og muslimske bevegelser presenterer seg selv på internett fremstår også som overflødig. Som leser stusser man også tidvis over bruken av Wikipedia som kilde: Det har siden 2011 vært godt kjent at spesielt aktører og aktivister på den norske og internasjonale ytre høyresiden betrakter Wikipedia som en ideologisk slagmark og at enkelte av dem bruker mye tid og krefter på å redigere Wikipedia-artikler om sentrale stridstema på en slik måte at disse fremstår til fordel for dem selv. Av denne og mange andre grunner bør man være forsiktig med å referere til disse som sekundærkilder i seriøs faglitteratur som dette tross alt er. Å akseptere selv- og mediebeskrivelsen av ytterliggående høyreekstremister – inkludert Behring Breivik (side 51) – som «islamkritikere» snarere enn som islamofober og rasister – er etter mitt syn også et diskutabelt begrepsmessig valg. Det man som forsker må være fullstendig klar over er at den nye ytre høyresidens kamp også er en gramsciansk-inspirert «metapolitisk» kamp om normativt ladete begreper. At en del norske medier ikke har fått med seg dette får så være: Bergens Tidende presterte nylig å karakterisere to polske statsborgere bosatt i Norge tiltalte for å ha brent ned et planlagt asylmottak for mindreårige i Lindås utenfor Bergen som «asylskeptikere» [sic]. Videre synes det problematisk at Vestel i fremstillingen av informanter på den ytre høyresiden uten videre aksepterer deres selvfremstilling som positive til likestilling mellom kjønnene. Det er i deler av disse miljøene en nokså klar kobling mellom anti-feminisme og islamofobi, og her kunne man ønske seg en klarere innreflektering av det gamle antropologiske poenget om at det ofte er en betydelig forskjell på hva folk sier de gjør og det de faktisk gjør.

Men alt i alt er dette et bidrag til forskningslitteraturen på dette feltet som bidrar til å pløye ny metodologisk og analytisk mark, og til å demonstrere hva antropologien kan ha å bidra med på dette forskningsfeltet.