Museumsforteljingar er en norsk utgivelse innenfor det som internasjonalt har vokst til en overveldende mengde bøker og artikler som analyserer museumsutstillinger om identitet og kulturelle forskjeller innenfor rammen av den kritiske tradisjon. Forfatterne ønsker å granske hvilke fortellinger og bilder av oss og de andre som har blitt presentert i noen utvalgte museer i Norge. Som anmelder vil jeg blant disse konsentrere meg om museer jeg har fartstid fra: de maritime og de etnografiske.

Hvert kapittel i boken har en utstilling og et museum som kjerneeksempel. Innledningsvis er forfatterne begeistret for Kolonitid: Nordmenn på eventyr og big business i Afrika og Stillehavet, som ble vist på Naturhistorisk Museum i Bergen i årene 2009–20131. Dette er tema for første kapittel i boken, og det er den utstillingen som resten måles opp mot – uten at forfatterne reflekterer over at om vi i overveiende grad lager utstillinger om de fremmede med temaer som slaveri, kolonitid og rasisme – ja, da ender vi lett opp med at det museene om de andre mest omhandler, er oss selv. «Enough about you, the native said to the post-modern anthropologist, let’s talk about me!»

Etter kapitlet om Kolonitid følger Langsomt ble landet vår eget, som Maihaugen produserte til Lillehammer-OL i 1994. Deretter gjennomgår de basisutstillingene til Bergens Sjøfartsmuseum (bygget opp fra 1962 og noe supplert frem mot våre dager). Videre går turen til Utvandrerliv (1981–2010) og Norsk i Amerika: En historie om innvandring (1989) på Migrasjonsmuseet (tidl. Norsk Utvandrermuseum) på Hamar. På Misjonsmuseet i Stavanger har utstillingen som analyseres i kapittel fem mange forløpere fra før 1885. Den omtalte versjonen ble oppstilt etter 1983. I kapitlet som omhandler Etnografisk Samling (tidl. Etnografisk Museum) på Kulturhistorisk Museum i Oslo, tas hovedmaterialet fra basisutstillingene som Fredrik Barth tok initiativ til som bestyrer, og som ble åpnet på 1970- og 1980-tallet. Gjennomgangene avsluttes i Karasjok på De Samiske Samlinger – Sámiid Vuorká-Dávvirat med de kulturhistoriske utstillingene fra 1972. Boken ble utgitt i 2016. Den er riktig god på historisk kontekstualisering av utstillingene, men det spørs om ikke leserne kunne fått rikere museumsfortellinger med et større innslag av utstillinger produsert tettere opp mot utgivelsestidspunktet?

Forfatterne anvender tre hovedgrep som underbygger fremstillingen. De tar for seg selve museumshistorien fra 1800-tallet av, ikke bare om museer som forsknings- og opplysningsinstitusjoner, men ikke minst som vesentlige elementer i stats- og nasjonsbygging i Norge. Med materiale fra museer om samer, sjøfart, etnografi og misjon vises det at også i Norge er museumsutviklingen knyttet til internasjonale forhold som handel, slaveri, imperialisme og kolonitid – og til metropolenes store museer. En ytterligere dimensjon i analysen er at de legger vekt på den historiske utviklingen av studiet av museumshistorie som sådan og bruker den nye museologiens tverrfaglige studier til å kaste lys over overordnede spørsmål i formidlingsarbeidet. Mens mange tilsvarende arbeider tar for seg museenes rolle i historiske prosesser og andre har studert samlingene som tema, velger Lien & Wallem Nielssen å konsentrere seg om museumsutstillingene som fenomen. De identifiserer utstillingene som en særlig fortellerform og går gjennom ulike spørsmål og analyser som har bidratt til å gi dem preg. Deres tredje vinkling er altså nærlesing av utstillingene som form og meningsbærende fenomener, og med Mieke Bal (1996:4) sies det at «å vandre gjennom eit museum er som å lese ei bok». Mon det?

La oss gå inn i temaet for kapittel tre. Som mange tradisjonelle sjøfartsmuseer er Bergen preget av en «båtologisk» historieskriving – og det er ikke ment som et komplement til et kronologisk-typologisk utstillingsgrep med masse båtmodeller der mindre ærerike deler av historien er utelatt. Bergens-utstillingene ble laget i en tid da en betydelig andel av befolkningen selv kjente eller hadde tilknytning til sjøfarten, mens i dag taler ikke de mange utekstede gjenstandene «for seg selv». Som ved de andre museene sammenholdes i denne boka utstillingsfortellingen med forfatternes blikk på sjøfartens historiografi. Det er overraskende at man gransker historieskrivingen, men ikke diskuterer at sjøfartsmuseene er blant de mest næringsdominerte kulturhistoriske museer i Norge. Både bygninger og utstillinger har oftest hatt langt mer privat enn offentlig finansiering. Dette har i høy grad styrt museumsfortellingene.

Forfatterne peker på at Bergensmuseet kunne fungert som et omdreiningspunkt i minne- og kunnskapsoverføring mellom generasjonene. Her blir det skjevt når først og fremst basisutstillingene er eksempelmateriale. Bergen har vært med-organisatorer av Sjøfartsnettverkets store undersøkelse av sjøfolks minner i samarbeid med Norsk etnologisk gransking. Og flere av de elementer som savnes i den sjøfartshistoriske fortelling i de gamle utstillingene i Bergen, er sentrale seksjoner i Til sjøs! på Norsk Maritimt Museum (tidl. Sjøfartsmuseet) fra 2014. Museumsinteresserte er ofte reisende folk, og jeg savner også her et større bilde med en perspektivering av museumsfortellinger om norsk sjøfartshistorie med nyskapende ting som har kommet i Amsterdam, Rotterdam, Antwerpen, Greenwich, Oslo og Helsingør.

Som ellers i boken er konsentrasjonen omkring basisutstillinger i kapitlet som tar for seg Etnografisk samling, motivert med at de ofte tar størst plass, varer lenge og på mange vis er de mest problematiske. Analysen sirkler rundt utsagnet: Hvorfor er det så vanskelig å få etnografiske utstillinger til å fungere? Her er det et klart sammenfall med tilsvarende utenlandske arbeider om museumsutstillinger. Varianter av etnografiske museer har de siste 35 årene blitt utfordret for å være på vikende front, og det har blitt stilt spørsmål om de i det hele tatt kan representere «de andre». Slike museer var lenge tidløse, feilbefengte, befestet stereotyper, og eksotifiserte andre folkeslag. Men har det vedvart?

Det er noen grunnleggende svakheter ved metoder i den kritiske museologien. Jeg har ennå til gode å lese en vurdering av en antologi – som fagbok – basert på presseanmeldelser, fotografier, mangelfullt arkivmateriale og intervjuer med folk som har jobbet på samme institusjon som forfatterne. Å vurdere utstillinger man ikke har sett, er en vanlig foreteelse i denne form for museumsstudier. I Museumsforteljingar kritiseres «Afrikanske kulturer» (1984–1997) ved Etnografisk Samling i Oslo med et presseklipp fra Aftenposten, som inneholder en sterkt eksotifiserende omtale av en heksedoktor og kriger med spyd fra Kong Shakas Zululand. Hva denne utstillingen faktisk også fortalte, fortoner seg annerledes om man – som forfatter og leser – for eksempel visste at mellom «heksedoktoren» og Zululand var det plassert en replika av en hvitmalt benk fra apartheidtidens jernbanestasjon i Rustenburg, med en påskrift på afrikaans og engelsk: «Slegs blankes – Whites only!». Dette var et bevisst grep i utstillingen, nettopp for å dra den besøkende ut av «tidløsheten», men kanskje har ikke forfatterne av boken sett foto av dette?2 Var det her utstillingen eller journalisten som bidro til den spesielle eksotifiseringen? Og endelig: Skal vi metodisk være tilfredse med noen presseklipp om en utstilling – uten å vite noe om hvordan noen hundre tusen publikummere tolket og mottok dem?

Jeg må si meg enig med Nicholas Thomas (2016a, b) i at de museumskritiske studier har gått i selvsving. De representerte en helt nødvendig vekker, men det er mye de samme argumentene som har blitt gjentatt og gjentatt i flere tiår uten at det i vesentlig grad skjeles til at museumsverdenen faktisk har våknet opp, vært i sterk bevegelse og gått i bresjen for betydelige fornyelser. Det er noen tiår siden de som arbeider på de etnografiske museene, først leste slike kritiske museumsanalyser. Deretter har de satt i gang med mange former for nybrottsarbeid: dialog og samarbeid med samlingenes opphavskulturer, åpnere holdninger til omverden – ikke minst gjennom digitalisering av og tilgjengeliggjøring av arkivalia og samlinger i ulike former for dialogutstillinger. Verden har i de siste tiårene vært preget av en helt utrolig vekst i nye museer og relansering av gamle med omfattende ombygging og produksjon av nye utstillinger. Både på hjemlige trakter og ikke minst internasjonalt har de nye verdenskulturutstillingene representert noe av det mer spennende som har skjedd på museumsfronten.

Den kritiske tradisjon har til gangs demonstrert hva som har vært feilslått, trist og fælt. Det hadde vært spennende om forfatterne i sterkere grad også hadde sett på hva som har skjedd i etterkant av all kritikken. Kanskje også den kritiske tradisjon har godt av å gjøre noe nytt? Thomas (2016a, b) argumenterer godt for å se på de etnografiske museene med begeistring og entusiasme. Museer, samlinger og gjenstander har iboende muligheter til å stimulere nysgjerrighet og oppdagertrang, og skape nye relasjoner mellom objektene og mennesker. Vi trenger mer enn noensinne å se ut over deres feil og mangler og få utnyttet de enorme potensialene slike museer og deres samlinger har.

Utstillinger består av foruten tekst, fotografier og illustrasjoner, tredimensjonale samlinger og gjenstander, utstilt i rom som den besøkende beveger seg omkring i, ofte tilfeldig og overraskende, og der vedkommende kanskje beveges til glede, frustrasjon eller videre oppdagelseslyst. Det er farger, dimensjoner, detaljer, dufter og teksturer. Når en vesentlig del av utvalget utstillinger leses i Museumsforteljingar som en bok og vurderes ut fra tekst (og foto), mister vi mye av en utstillings fremste kvaliteter. At en bok om et så visuelt og romlig tema også er fattig på fotografier, er vel som vanlig noe man skal laste forlag heller enn forfattere for?

Referanser

Bal, Mieke 1996 Double exposures. The subject of cultural analysis. London; Psychology Press

Thomas, Nicholas 2016a «We need ethnographic museums today – whatever you think of their history». Apollon, the international art magazine, April issue: https://www.apollo-magazine.com/we-need-ethnographic-museums-today-whatever-you-think-of-their-past/ 090117

Thomas, Nicholas 2016b The return of curiosity. What museums are good for in the 21st century. London: Reaktion books