Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Fanget i fortiden?

Majoritetsbefolkningens syn på rom (sigøynere) og deres plass i samtiden
Caught in the Past?
Norwegian Majority views on Roma (Gypsies) and their place in contemporary society

Brage Hammeren Pedersen har bachelorgrad i utviklingsstudier (2013) og mastergrad i sosialantropologi (2016) fra Universitetet i Oslo. Pedersen gjorde mastergradsfeltarbeid om den etniske minoriteten rom (sigøynere) og deres integrering og inkludering i Norge. Oppgaven, Bare på besøk? Rom (sigøynere) i det norske fellesskapet, var blant vinnerne av Kunnskap Oslos premie for beste masteroppgave om Oslo-tematikk i 2016. For tiden jobber Pedersen med forskningsformidling hos Utdanningsforbundet, og som sekretær for Lærerprofesjonens etiske råd.

Roms marginale tilværelse og sosiale problemer i Norge blir ofte sett på som rotfestet i deres kultur og etniske identitet. I denne artikkelen viser jeg hvordan dette bidrar til å plassere vår tids rom i en imaginær fortid. Rom tvinges inn i en slags tidssløyfe; til tross for at de i lang tid faktisk har utviklet seg side om side med det moderne samfunnet de er en del av, blir de likevel diskursivt dyttet tilbake til et førmoderne utgangspunkt. En slik diskurs og tankegang har politiske implikasjoner, ettersom den framstiller romsk kultur som avleggs og i praksis nekter rom en legitim plass i dagens norske (og globale) samfunn. Tankegangen bidrar også til å dekke over roms eksistens som en egen etnisk gruppe.

Nøkkelord: Rom, etnisitet, samtidighet, modernitet, forstumming

The marginal existence and social problems of Roma in Norway are often seen as intrinsically connected to their culture and ethnic identity. In this article, I show how this thinking contributes to relegate the Roma of today to an imaginary past. The Roma are pushed into a particular time loop; although they have in fact developed alongside the rest of society for a long time, contemporary discourses try to force them back to a pre-modern starting point. This has political implications, since it construes Roma culture as inherently backward and in practice denies the Roma a legitimate place in contemporary Norwegian (and global) society. It also obscures the Roma’s very existence as an ethnic group.

Keywords: Roma, ethnicity, coevalness, modernity, mutedness

Introduksjon

Romanifolkene,1 ofte kalt «sigøynere», er en av Europas største etniske minoriteter. «Romanifolk» er en paraplybetegnelse som omfatter mange til dels svært ulike undergrupper (Hancock 2006). En av de største og viktigste er rom (roma), en gruppe som tradisjonelt har hatt tilhold i de østlige delene av Europa. I Norge lever det to grupper av rom, som vanligvis omtales som henholdsvis tilreisende rom og norske rom.

Selv om de tilreisende rom selv forteller at de blir tvunget ut i bostedsløshet og gatearbeid på grunn av sosiale og naturlige katastrofer utenfor deres egen kontroll, og selv om både norske og tilreisende roms handlinger viser at de engasjerer seg sterkt i å forbedre sin egen situasjon, har Oslos ikke-romske befolkning en tendens til å se på deres marginale eksistens som en konsekvens av en tidløs, essensialisert kulturell og etnisk identitet.

I denne artikkelen vil jeg vise hvordan en slik tankegang bidrar til å plassere rom i en imaginær fortid, som evige outsidere med en kultur som ikke lar seg integrere i et moderne storsamfunn. Dette synet på rom skyver dem inn i en slags tidssløyfe; selv om rom har utviklet seg ved siden av det øvrige samfunnet i lang tid, blir de, gjennom den norske majoritetsbefolkningens samtaler i hverdagen og gjennom debatter i media og politiske fora, forsøkt tvunget tilbake til et førmoderne utgangspunkt.

Dette har politiske implikasjoner, ettersom rom og deres kultur blir framstilt som grunnleggende stillestående og utdaterte og i praksis nektet en legitim plass i det norske og globale samfunnet i vår egen samtid. Måten rom omtales på av den norske majoritetsbefolkningen, bidrar også til å skjule roms eksistens som etnisk gruppe, ettersom mange nordmenn ser ut til å tro at «sigøynere» ikke lenger finnes.

Artikkelen vil ha hovedfokus på de tilreisende rom, ettersom jeg mener de er den mest synlige og kontroversielle, men likevel også mest forstummede gruppe (Ardener 1975) av rom i Oslo og Norge i dag. Artikkelen vil også ta for seg norske rom, men hovedsakelig i et utfyllende og komparativt perspektiv. Selv om disse to rom-gruppene er svært forskjellige, mener jeg det er relevant å se dem i sammenheng, både fordi de deler et felles geografisk og etnisk-kulturelt opphav relativt nært i tid, og fordi det er noen viktige fellestrekk ved den norske majoritetsbefolkningens syn på de to gruppene.

Metode

Jeg er 27 år gammel og har vokst opp i det norske majoritetssamfunnet, men med en familiehistorie om romani/tater-avstamning som gjorde meg sterkt interessert i romani-relaterte temaer helt fra barndommen av.

Denne artikkelen bygger på materiale samlet inn under et fem måneders feltarbeid gjennomført fra januar til juni 2015, hovedsakelig i Oslo, i forbindelse med mastergradsprosjektet mitt i sosialantropologi (Pedersen 2016). Jeg gjorde deltagende observasjon på gater og torg i Oslo; som frivillig på suppekjøkken drevet av Evangeliesenteret og Frelsesarmeen; samt på arenaer der norske rom interagerer med norske myndigheter.

Den deltagende observasjonen omfattet et stort antall uformelle samtaler. I tillegg til disse gjennomførte jeg også 32 formelle intervjuer med til sammen 38 informanter fra ulike etniske bakgrunner og med størst mulig spredning i kjønn og alder. Stort sett fikk jeg kontakt med disse intervjuobjektene via snøballmetoden (Thagaard 2010:56), med utgangspunkt i organisasjoner, institusjoner og/eller enkeltpersoner jeg kjente eller visste om fra før. Jeg fikk blant annet kontakt med en sentral romsk nøkkelinformant via en romani/tater-organisasjon jeg var medlem av.

Mine romske intervjuobjekter utgjør fem menn og åtte kvinner i alderen 19 til 54 år, hvorav fem norske rom, fem tilreisende rumenske rom, to svenske rom og én rom fra Kosovo. Mine etnisk norske intervjuobjekter utgjør åtte menn og ti kvinner i alderen 25 til 107 år. De aller fleste av de etnisk norske hadde liten eller ingen direkte erfaring med rom, mens tre personer var tilknyttet minoritetsarbeid eller hjelpetiltak rettet mot rom. Til slutt har jeg også intervjuet noen få personer av andre etniske bakgrunner, nemlig tre romanifolk/tatere, to etniske rumenere, en ungarer, og en nordmann med både samisk og etnisk norsk bakgrunn. Blant mine ikke-romske intervjuobjekter er det en overvekt av personer med høyere akademisk utdannelse (Pedersen 2016:26–29).

De formelle intervjuene fant sted på en rekke ulike steder, offentlige så vel som private, ut fra hva som var mest hensiktsmessig i hvert enkelt tilfelle. Intervjuene var semistrukturerte og ustrukturerte (Thagaard 2010:89), men stort sett alltid forhåndsplanlagte, og selve intervjusettingen hadde ofte et noe formelt preg. Intervjuer og samtaler med ikke-norske rom ble gjennomført på engelsk, på spansk og på rumensk med tolk; alle andre intervjuer ble gjennomført på norsk og engelsk (se Pedersen 2016:26–27).

Bakgrunn

Rom er en kompleks etnisk gruppe (eller etnisk kategori, dersom den defineres utenfra; jf. Jenkins 2008 [1997]:56) som er vanskelig å avgrense klart og tydelig. Romanifolkene omfatter mange grupper som snakker beslektede språk og har visse felles kulturtrekk, men som likevel er svært forskjellige fra hverandre. Hva slags svar man får på spørsmålet «Hvem er romani?» avhenger ofte av hvem man spør (Svarstad, Engh og Holm 2011; se også Stewart 2013:419–420). Ulike romanigrupper og -individer legger ulik vekt på ulike aspekter ved romani-etnisitet; for enkelte er det for eksempel svært viktig at man har vokst opp med et romanispråk som morsmål, mens det for andre er nok at man kan vise til romani-avstamning.

Jeg har i denne artikkelen valgt å ta utgangspunkt i en bred og inkluderende definisjon av rom, nemlig alle som kaller seg «rom» (eller «sigøynere») og som ser seg selv som et «vi» i motsetning til «andre». Dette valget bygger på Fredrik Barths forståelse av etnisitet som et biprodukt av grenser mellom grupper. Når man undersøker forholdene mellom etniske grupper, bør man ifølge Barth begynne med å undersøke hvem de ulike gruppene konstruerer som «vi» og «de andre», og hvilke kriterier som ligger til grunn for skillet. I Barths perspektiv er det slike grenseoppganger som primært definerer etniske grupper, og det kulturelle «stoffet» som de etniske grensene ses på som beholdere for, er sekundært (Barth 1969:15–16).

Det bor antagelig et sted mellom 500 og 5000 tilreisende rumenske rom i Oslo.2 De tilhører flere ulike undergrupper3 av den romske etniske kategorien vlax, som har det til felles at de er preget av en dyp historisk og kulturell tilknytning til landet Romania og områdene rundt. De kalles tilreisende rom fordi de oppholder seg i Norge på turistvisum på sesongbasis, og er teknisk sett en form for arbeidsmigranter. Mange lever imidlertid sesongbasert i Norge over temmelig lange perioder; en av mine rumensk-romske informanter hadde for eksempel jobbet som gatemusikant i en østlandsk by i ti år. De forskjellige gruppene av rumenske rom i Oslo snakker dialekter som ikke alltid er gjensidig forståelige, og de kulturelle og sosioøkonomiske forskjellene mellom gruppene kan være veldig store. Mange lever imidlertid en svært fattig og marginalisert tilværelse.

Hvorfor kommer de hit? Romania har en av Europas største rom-befolkninger (jf. ROMEA 2012). Deler av denne befolkningen har vært relativt fastboende i hundrevis av år, som slaver under private og kirkelige gods inntil slaveriet ble opphevet i 1856 (se bl.a. Sundt 1974 [1852]:58; Johansen 1995:33; Fonseca 2003 [1995]:190–204; Engebrigtsen 2015:116–117). Andre har tradisjonelt levd som nomader (Engebrigtsen 2007:35), noe som imidlertid endret seg i og med tvangsbosettingstiltak på 1700-tallet (Engebrigtsen 2007:36) og forbudet mot nomadisme som kommunistregimet innførte på 1950-tallet (Engebrigtsen 2007:4). I løpet av kommunisttiden gikk de fleste rom over til å bli lønnsarbeidere (Engebrigtsen 2007:52).

Da kommunistregimet kollapset, forvitret imidlertid også løftene om en moderne fremtid for Romanias romske befolkning. Etter 1989, og spesielt etter finanskrisen i 2008, har Romanias rom vært hardt rammet av arbeidsløshet (C. Necula og M. Zătreanu, foredrag, 27.1.2015; se også Fafo 2013, og jf. Engebrigtsen 2007:51–52), og står i dag under press om å reise til andre europeiske land som økonomiske migranter. Mange tvinges til å skrape sammen et magert levebrød gjennom ulike typer uformelt arbeid på gatene i europeiske byer, deriblant Oslo. Den generelle velstanden blant Oslos innbyggere gjør at byens fattige blir svært synlige, og tilreisende rumenske rom er antagelig de mest synlige av alle.

Tilreisende rom fra Romania er på ingen måte de eneste rom i Oslo. Hovedstadsområdet er også tilholdssted for de fleste av de såkalte norske rom, etterkommere av familier som innvandret til Norge og Sverige på 1860-tallet i kjølvannet av opphevelsen av slaveriet i fyrstedømmene Vallakia og Moldavia i 1856 (jf. bl.a. Engebrigtsen 2007:37; Engebrigtsen 2015:116–117). Det totale antallet norske rom i Norge ligger et sted mellom 500 og 800. Når det snakkes om «sigøynere» i norsk sammenheng, er det gjerne denne gruppen det referes til. De anser seg som en blanding av lovari- and čurari-undergruppene av vlax-rom (Rosvoll, Lien og Brustad 2015:32), og snakker lovari-dialekten av språket romanés.4 Etter at Norge i 1999 ratifiserte Europarådets rammekonvensjon for beskyttelse av nasjonale minoriteter (Regjeringen.no 2014), har norske rom vært offisielt anerkjent som nasjonal minoritet her i landet.

Ved siden av disse to gruppene av rom finnes det også en tredje romani-gruppe i Norge, en gruppe som har bodd i Norden siden 1500-tallet og snakker et romanispråk blandet med norsk og svensk. Denne gruppen er i norsk sammenheng vanligvis kjent som romanifolket (en betegnelse som ikke må forveksles med den likelydende paraplybetegnelsen romanifolk, som også omfatter andre grupper) eller taterne. Selv om de deler felles opphav med rom, regnes romanifolket/taterne i Norge i dag som en egen nasjonal minoritet atskilt fra dem. Romanifolket/taterne har lite kontakt med rom, og omtales ikke i denne artikkelen.

To frustrerte jobbsøkere

Tilreisende rom bor og arbeider i alle sentrale deler av Oslo og har en synlig tilstedeværelse på byens travleste gater og torg, inkludert Karl Johans gate og Jernbanetorget. De fleste av dem lever på kanten av samfunnet, og inngår som en del av det mye større miljøet av hjemløse i Oslo som også omfatter mennesker fra Asia, Afrika og ulike deler av Europa. På samme måte som andre bostedsløse har også tilreisende rom muligheter til å dusje en gang i uka på Frelsesarmeens senter for fattige migranter og rusavhengige, og de kan spise gratis på ulike «suppekjøkken». De som har egen bil sover i bilen, mens andre ordner seg uformelle boopplegg. For dem som ikke har noe annet sted å sove, finnes det nødovernattingstilbud i regi av Røde Kors og Kirkens Bymisjon, men antallet senger er lavere enn antallet hjemløse i Oslo, og folk er derfor nødt til å trekke lodd om sengeplassene hver kveld. De heldige får en seng og tak over hodet den natta, men de uheldige må sove utendørs på gater og i parker, hvor de ofte blir vekket av politiet og jaget vekk. I vinterhalvåret er det både ukomfortabelt og helsefarlig å bo utendørs i Oslo på denne måten, og det blir derfor sett på som aller siste utvei.

Jeg møtte mange tilreisende rom under feltarbeidet, og jeg tok også til en viss grad del i deres daglige gjøremål. Ved én anledning satt jeg noen timer sammen med en kvinnelig rumensk-romsk tigger på et hjørne på Youngstorget og fikk kjenne denne tilværelsen på kroppen. Jeg fikk være med Folk er Folk-distributører på varekjøring i Oslo, og jeg fikk også besøke huset på Søndre Nordstrand som ble brukt som herberge av mange rumenske rom og som senere ble stengt av brannvesenet og bydelsoverlegen (Hofoss og Sigurjonsdottir 2015). Inntrykket mitt var at de tilreisende rom var en gruppe mennesker som slet med å få endene til å møtes, og som hovedsakelig fokuserte på å dekke basisbehovene sine fra dag til dag gjennom et stort repertoar av strategier. Mange jobbet for å tjene penger til familiemedlemmer hjemme i Romania.

To av de tilreisende rom jeg hadde formelle intervjuer med, var «Claudia» og «Anita»,5 som jeg kom i kontakt med via lederen for Frelsesarmeens migrantsenter der jeg jobbet litt som frivillig. Intervjuet fant sted på senteret, med lederen som tolk. På intervjutidspunktet bodde begge de to kvinnene på Røde Kors’ nødovernattingssenter og livnærte seg ved tigging og flaskesamling. Claudia var 39 år gammel, og Anita var 40.

«Vi sender penger hjem annenhver uke», sa Claudia. Hun fortalte meg at hun er den eneste i familien som tjener penger. Claudia pleide å motta trygd hjemme i Romania, men fortalte videre at for å få trygd er man nødt til å ha noe arbeid, og etter at hun mistet jobben mistet hun dermed også retten til støtte. Familien får grunnleggende nødhjelp fra myndighetene i form av mat, men det utgjør svært lite.

Claudia sa at det er umulig å få jobb i Romania, og i tillegg til et vanskelig arbeidsmarked blir rom også møtt med diskriminering på bakgrunn av sin etnisitet. Hun fortalte meg at huset hennes i Romania ble ødelagt i en flom, og at de ikke-romske innbyggerne i landsbyen lovet å hjelpe rom-befolkningen med å bygge opp igjen hjemmene deres. De holdt ikke løftet sitt, og rom-befolkningen ble nødt til gjøre alt på egenhånd. Arbeidet tok fire måneder.

«Vi kommer hit for å tjene penger til mat, ikke for å bli rike», sa Claudia.

Hun fortalte at de fleste rumenske rom i Oslo er fattige og leter etter jobb, men at ingen i byen vil ansette dem.

Hvorfor får dere ikke jobb? spurte jeg.

Anita svarte: «Diskriminering. Folk vil ikke ansette rumenere».

Claudia fortalte om hvordan hun prøvde å få jobb som renholder, uten hell. «Folk burde ikke generalisere og si at alle er dårlige mennesker bare fordi noen er det», sa hun. Hun syntes at nordmenn burde lagt fordommene sine til side og gitt dem en sjanse.

Claudia var den som snakket mest under intervjuet. Hun var full av nostalgi for det stabile, fastboende livet hun levde tidligere; den gangen var hun riktignok også fattig, men hadde likevel en jobb til å livnære seg selv og familien med. Livet hennes hadde endret seg fullstendig. Drømmer om selvrealisering og et meningsfylt liv var blitt satt på vent; nå handlet alt om å overleve fra dag til dag. Claudia var ikke lenger lønnsarbeider, men måtte leve av almisser fra fremmede mennesker. Hun var ikke lenger husmor, men en bostedsløs kvinne som måtte klare seg på egen hånd i et fremmed land.

Det er naturligvis mange og komplekse årsaker til at personer som Claudia og Anita er kommet i den situasjonen de er i, og til at de har vanskeligheter med å få arbeid i Norge. Kvinnenes historier sier kanskje mer om dem selv enn om det norske samfunnet. Utsagnene deres står i sterk kontrast til påstandene om at tilreisende rom er arbeidssky, som jeg ofte hørte fra ikke-romske personer under feltarbeidet. De to kvinnene var de eneste av mine rumensk-romske informanter som snakket så eksplisitt om at de ønsket lønnet arbeid, men at noen av de rumenske rom i Norge er reelle arbeidssøkere, bekreftes også av andre kilder (Lindvåg 2013). Arbeidsomhet, og spesielt det å være en god forsørger, var verdier som stod svært høyt i kurs hos mange (om ikke de fleste) rumenske rom jeg møtte under feltarbeidet.

Like interessant som den faktiske jobbsøkermotivasjonen deres er det faktum at Claudia og Anita helt tydelig ønsket å framstå som vanlige arbeidssøkere overfor meg, noe som gir en nyansering av det bildet Ada Engebrigtsens etnografi tegner av rumenske rom som sterkt skeptiske til – og til og med flaue over – å være lønnet ansatt hos en ikke-romsk person (Engebrigtsen 2007:51–52).

Norske rom: «Vi har gått fram»

Akkurat som de tilreisende rom fra Romania, uttrykker også norske rom en følelse av å være utestengt. De lever temmelig atskilt fra storsamfunnet, en atskillelse som er delvis selvvalgt og har å gjøre med en utbredt skepsis mot ikke-rom (som de kaller gaže6 ), rotfestet i historiske hendelser som bl.a. Holocaust (se Pedersen 2016:81–82). De norske rom som faktisk prøver å delta i storsamfunnet, føler at de blir diskriminert, og når de kommuniserer med myndighetene, opplever de at stemmene deres ikke blir hørt (se Pedersen 2016:40–44).

Norsk-romske «Elin» på 34 år synes det er urettferdig at rom blir stemplet som et gammeldags, bakstreversk folkeslag når hun opplever at det nesten ikke finnes muligheter for dem til faktisk å integrere seg og bidra til storsamfunnet. «Norskene, ofte har jeg hørt [dem si] at rom ikke har gått fram i tid», sa Elin, «men det stemmer ikke. Vi har gått fram. Fornorsket, det blir vi aldri, men vi er med og utvikler oss. På samme måte som Norge utvikler seg, så utvikler vi oss òg».

Under feltarbeidet ble det blant annet tydelig for meg at noen av de sterkeste romske stemmene i den norske offentligheten i vår tid er kvinner, som hevder sin stilling og sine rettigheter både utad i det norske storsamfunnet og innad i et romsk miljø som tradisjonelt har vært mannsdominert (Lidén og Engebrigtsen 2011). Kvinnene jobber både enkeltvis og gjennom nettverk og organisasjoner. En slik organisasjon er Sjuvliano Kerr, «Norske Romkvinners Hus», en organisasjon som hovedsakelig jobber med roms rettigheter i møte med norsk barnevern. Under feltarbeidet hjalp jeg ledelsen i Sjuvliano Kerr med å lage paroleskilt til et demonstrasjonstog mot barnevernet. I demonstrasjonstoget – som fant sted i regnvær – stilte norske rom-kvinner seg på lag med et stort antall andre organisasjoner, miljøer og enkeltpersoner for å få sine stemmer hørt i en aktuell politisk debatt.

I tillegg til å hjelpe til med forberedelsene til demonstrasjonen (som jeg selv valgte å la være å delta i), var jeg også til stede ved flere møter mellom representanter for norske rom og norske statlige instanser (Kommunal- og moderniseringsdepartementet og Bufdir), som observatør og uavhengig referent. Møtene var svært viktige for rom-representantene, som møtte godt forberedt og hadde mye på hjertet. Alle disse eksemplene viser at norske rom engasjerer seg i dagsaktuelle problemstillinger og er villige til å gå i dialog med storsamfunnet. Problemet er, ifølge Elin, at storsamfunnet ikke egentlig er interessert i å inkludere eller integrere dem. «Norge åpner ene døra, men så stenger dom neste døra», sa hun. «Så vi kommer oss ikke lenger, vi sitter fast hele tida.»

De stengte dørene kommer i mange former. Ofte er det snakk om ting som kanskje virker små, men som likevel betyr mye for dem det gjelder: Romske kvinner som tar voksenopplæring, men som ikke får jobb; opplevelsen av majoritetsnorsk overformynderi i tiltak rettet mot rom; praktiske innspill som ikke blir tatt til følge; et brev som ble forlagt hos Kommunal- og moderniseringsdepartementet (Pedersen 2016:41–44). Elins frustrasjoner speiler dem som ble uttrykt av Claudia og Anita: Man vil, men får det ikke til, og opplever at årsaken er manglende engasjement, forståelse og imøtekommenhet fra storsamfunnets side. Og på samme måte som eksemplene Claudia og Anita, tyder også Elins opplevelser på at majoritetsnordmenn har en tendens til å glemme kontekst og historie og i stedet fokusere på iboende trekk ved rom som forklaringer på problemene deres.

Etter min mening skinner lignende syn enkelte ganger gjennom i sosialantropologiske arbeider. Ada Engebrigtsen (2015), for eksempel, anerkjenner at norske roms kultur er et produkt av en spesifikk historie og kontekst, men argumenterer samtidig – slik jeg leser henne – for at visse verdier, vaner og oppfatninger er blitt så dypt rotfestet at romsk kultur i praksis er blitt mer eller mindre statisk (Engebrigtsen 2015:124). Og når Engebrigtsen (2015) diskuterer kulturell endring hos norske rom, fremstilles slik endring som noe som påtvinges utenfra, og i liten grad som noe som rom selv kan ønske seg og arbeide for. På bakgrunn av mitt eget datamateriale mener jeg at en slik forståelse er begrensende, og at den underkommuniserer romsk subjektivitet og agens (som annet enn rene motstandsstrategier). Som Lila Abu-Lughod skriver:

[T]he anthropological concept of culture [is complicit] in a continuing «incarceration» of non-Western peoples in time and place. Denied the same capacity for movement, travel, and geographical interaction that Westerners take for granted, the cultures studied by anthropologists have tended to be denied history as well. (2006 [1991]: 471)

«Sigøynere var mer vanlige før»

Selv om mange av mine etnisk norske informanter innrømmet at de hadde lite direkte erfaring med rom, uttrykte de likevel sterke meninger om dem. Mange i Norge ser ut til å ha et mentalt bilde av hva en «rom» eller en «sigøyner» er for noe. I intervjuene med ikke-rom ble det imidlertid klart at de forbandt ordene «sigøyner» og «rom» (eller «romfolk») med veldig ulike ting. De fleste av av dem assosierte ordet «sigøyner» med en romantisk stereotypi (Rosvoll og Bielenberg 2012:19, 22), med hester og vogner, eksotisk musikk og dans rundt leirbålet. Ordene «rom» og «romfolk», derimot, assosieres klart med en mer negativ stereotypi (Rosvoll og Bielenberg 2012:19) knyttet til tigging og fattigdom og landet Romania.

Majoritetsnordmenn ser ut til å ha spesielt negative og skeptiske holdninger overfor tilreisende rom fra Romania. Flere etnisk norske informanter oppfattet tiggerne og gatemagasinselgerne som pågående og frekke. «Romfolk er ofte mer aktive i tiggingen sin», mente «Kristian», en 29 år gammel samfunnsfaglig bachelorstudent. «[Noen] går med en kopp og klirrer og går opp til alle som går forbi». «De rom-tiggerne, eller de som selger Folk er Folk, de går liksom etter folk,» sa «Maiken», en 36 år gammel barneskolelærer, «og særlig hvis det er en gammel dame, liksom. Så går de veldig nærme da, så jeg ser at mange gamle blir redde for dem og ikke vet hvordan de skal håndere det.» Flere mente at de som tigger faktisk ikke er trengende, eller at tiggingen er et skalkeskjul for organisert kriminalitet. «Det driver bakmenn bak, og jo mere vi gir, jo flere dukker det opp», sa «Bjørn», en 53 år gammel etnisk norsk TV- og radiotekniker som innrømmet at han ikke hadde noe særlig nær kontakt eller erfaring hverken med norske eller tilreisende rom.

En rekke personer jeg snakket med under feltarbeidet – inkludert en norsk rom – uttrykte sterk skepsis mot historiene om lidelse og harde kår som de tilreisende rom-tiggerne forteller til forbipasserende. Ved flere anledninger ble jeg faktisk spurt av ikke-romske nordmenn som kjente til feltarbeidet mitt, om jeg trodde tigging var en del av selve den romske kulturen. Så vidt jeg vet er det ingen etnisk gruppe i Norge som assosieres så sterkt med tigging som rom, og da spesielt tilreisende rom.

Inntrykket mitt er at tigging (eller det å lyve om å være trengende) ofte blir sett på som et aspekt ved roms kultur, mens etnisk norske tiggere på gatene i Oslo generelt blir sett på som uheldige ofre for økonomiske vansker eller rusavhengighet. Dette støtter opp under påstanden om at majoristetsbefolkningen kan se roms valg, holdninger og oppførsel som uttrykk for iboende etniske særtrekk. Fokuset på kultur kan sees på som å bygge på en implisitt antagelse blant majoritetsbefolkningen om at rom på en eller annen måte står på siden av verden rundt dem, eller eventuelt at deres kulturelle særegenhet er så motstandsdyktig at påvirkning fra ytre faktorer får mindre konsekvenser for dem enn for andre grupper.

Mens de ikke-romske intervjuobjektene stort sett assosierte ordene «rom» og «romfolk» med debatter7 i vår egen samtid, virket det som om ordet «sigøyner» ble assosiert mer med fortiden. «Sigøynere har jo vært mer vanlig før», sa teknikeren «Bjørn». «Det var jo omreisende da, som dreiv med litt forretning både på godt og vondt.» «Aina», en 62 år gammel etnisk norsk jurist, spurte seg selv: «Nei, hva assosierer jeg med sigøynere? Det er vel egentlig fra gammelt av. Jeg er fra Nordstrand. Jeg hadde mye sigøynere oppe ved Ekeberg». «Ingrid», en 27 år gammel samfunnsfaglig mastergradsstudent med både samisk og etnisk norsk bakgrunn, sa at hun assosierte «sigøynere» med noe «litt sånn gammeldags» og «en annen tid».

Da jeg spurte Ingrid hva hun trodde den norske majoritetsbefolkningen assosierte «rom» og «sigøynere» med, nevnte hun blant annet «den historiske biten». Da jeg snakket med en annen informant, «Trond», en 25 år gammel etnisk norsk religionsvitenskapelig mastergradsstudent, om den historiske kontinuiteten i nordmenns fordommer mot rom, sa han at «Jeg er ikke helt sikker, men jeg tror det er noen myter [om rom] som er gamle, men de har på en måte fått ny drakt. For eksempel, denne gangen er det kulturen. Som gjør at de ikke får seg jobb.»

«Det er en del trekk», fortsatte Trond, «for eksempel at de ikke klarer å slå seg ned, og at de reiser rundt, og så videre […] som blir sett på som et uløselig problem.»

For informanten «Ida», en 25 år gammel etnisk norsk samfunnsfaglig mastergradsstudent uten noe spesielt forhold til rom, virket «sigøynerne» nærmest uvirkelige: «Det er litt sånn at folk ikke helt vet kanskje hva en sigøyner er for noe», sa hun. «De er bare blitt en litt sånn eventyrfigur gjennom historien. Og hva er en sigøyner i dag, hvis det bildet jeg har av det er en Disney-figur som danser rundt i 1800-tallets Paris? Det er liksom vanskelig å sette det ordet inn i vår moderne tid.»8

«Lars», en mann i slutten av tjueårene som tilhører romanifolket/taterne og som gjennom sitt arbeid har hatt nær kontakt både med norske rom og etniske nordmenn, mente å kunne peke på én bestemt fordom som den norske majoritetsbefolkningen har mot både romani/tatere og rom: «Jeg tror nok i hvert fall folk tror at begge gruppene er mer eller mindre utdødde,» sa Lars. «At det er noe som var før, i og med at det ikke er synlig lenger.»

For meg tyder utsagnene fra disse informantene på at både «rom» og «sigøynere» i alle fall til dels blir sett på som historiske fenomener, og at majoritetsbefolkningens syn på levemåtene til både norske og rumenske rom ikke bare er knyttet til essensialistiske og stereotypiske forståelser av romsk kultur, men også i stor grad til at romsk kultur var noe som først og fremst fantes før. Forbinder man rom med ting som rotløshet, skittenhet, tigging og asosial oppførsel, slik mange av mine informanter gjorde og som er vanlige stereotypier om rom i europeisk sammenheng (se Rosvoll og Bielenberg 2012:22–25, 28–29), kan rumenske roms skifte fra en bofast tilværelse til en bostedsløs tilværelse som tiggere i Oslos gater og parker tolkes som et skifte fra en «mindre typisk romsk» livsstil tilbake til en «mer typisk romsk», og dermed også mer gammeldags, livsstil. Nyere historiske hendelser – kommunismens fall, innføringen av nyliberale arbeidslivsreguleringer i Romania, og den europeiske finanskrisen – har med andre ord skjøvet rumenske rom ut av en moderne bofast eksistens med lønnsarbeid, og inn i en eksistens som i romsk sammenheng fortoner seg som mindre moderne.

En god illustrasjon på denne holdningen finner vi i sosiolog Pål Veidens uttalelser til Vårt Land i 2013:

Romfolks kultur har mange førmoderne trekk [… som] kolliderer i møte med det moderne, rasjonelle og individbaserte samfunnet. […] Andre kulturer vil jobbe seg ut av [fattigdommen]. Romfolket bruker den mest tilbakeskuende og irrasjonelle av alle metoder, nemlig å tigge. Det opprettholder fattigdom, og de blir aldri integerert. (Lindvåg 2013)

Fornektelsen av samtidighet og forstummingen av rom i vår tid

Det å skyve rom «tilbake til fortiden» på denne måten kan ses på som et eksempel på det Johannes Fabian kaller en fornektelse av samtidighet (1983:25). Antropologi som fag er ifølge Fabian rotfestet i en tro på «evolusjonær Tid» der ikke bare fortidens kulturer, men alle levende samfunn plasseres på en tidsskala eller tidsstrøm, enkelte lenger bak og andre lenger fram (Fabian 1983:17). Villmannen er ikke klar for å bli sivilisert ennå, skriver Fabian; det som gjør villmannen signifikant for evolusjonistens Tid er at han lever i en annen Tid (Fabian 1983:26–27).

Beneath their bewildering variety, the distancing devices that we can identify produce a global result. I will call it a denial of coevalness. By that, I mean a persistent and systematic tendency to place the referent(s) of anthropology in a Time other than the present of the producer of anthropological discourse. (Fabian 1983:31)

Dette er en kritikk av antropologien som akademisk disiplin, men også av «vestlig» tankegang mer generelt. Fabians tanker har imidlertid også blitt kritisert, ettersom perspektivet hans risikerer å overse de tilfellene der «the referent(s) of anthropology» (eller det ikke-vestlige subjektet) faktisk oppfatter seg som at de lever i en annen Tid enn antropologen (eller det vestlige subjektet) (M. Nielsen, personlig kommunikasjon, 30.3.2016).

Når det gjelder rom i Norge, så vil jeg hevde at svaret på spørsmålet om hvorvidt samtidighet finnes eller ikke – med andre ord, hvorvidt rom kanskje faktisk opererer med andre temporaliteter enn den norske majoritetsbefolkningen – er at rom skriver seg selv inn i samtidighet med omgivelsene sine. Vi har sett det på måten norske rom, gjennom møter og demonstrasjonstog, er i aktiv dialog med norske myndighetsorganer for å finne en balanse mellom romske tradisjoner og storsamfunnet som omgir dem. Vi har også sett det på måten Claudia og Anita, tiggere som tidligere var arbeidere, uttrykker sorg over en tapt levemåte, en tapt stabilitet og tapte fremtidshåp. Claudias og Anitas følelser kan ses på som en slags «nostalgia of past futures» (Lachenal 2013:xi), i dette tilfellet en bofast, industrialisert, «majoritets-europeisk» fremtidsvisjon.

Det er åpenbart at rom (i alle fall mange av dem), gjennom måten de fremstiller relasjonene sine med resten av verden før og nå, opplever at de i aller høyeste grad lever i samme Tid som storsamfunnet som omgir dem. De personene jeg snakket med var i all hovedsak bevisste på at deres nåværende vanskeligheter er et resultat av sosiale og økonomiske mekanismer rotfestet i nyere historie, og ikke et uttrykk for en essensiell og uforanderlig romsk (eller «sigøynersk») kultur. Den spesifikke fornektelsen av samtidighet som rettes mot rom, ser dermed ut til å være en enveisprosess, med den norske majoritetsbefolkningen som subjekter og rom som motvillige objekter.

Både tilreisende rumenske rom og norske rom er, som før nevnt, ofte skarpt bevisste på relasjonene sine med andre grupper og med storsamfunnet som helhet, og er ofte ivrige etter å uttrykke meninger og refleksjoner rundt livssituasjonene sine. I den norske majoritetsdiskursen, i alle fall slik den framstår gjennom media, går imidlertid romske synspunkter stort sett upåaktet hen. Når mine majoritetsnorske intervjuobjekter «forteller» rom at de hører hjemme i fortiden, nekter de dem i praksis en legitim plass i majoritetens temporære rom. Fra majoritetens side krever dette at man aktivt lukker ørene for det rom selv har å si – en handling som befester roms posisjon som det Edwin Ardener kaller en muted group, en forstummet gruppe:

[A group] is muted simply because it does not form part of the dominant communicative system of the society – expressed as it must be through the dominant ideology, and that ‘mode of production’, if you wish, which is articulated with it. (Ardener 1975:22)

I norsk sammenheng er de rumenske tilreisende rom spesielt forstummet, ettersom de i all hovedsak ikke kan norsk og dermed ikke har mulighet til å følge norske medier og ta del i norske offentlige debatter og diskusjoner. Majoritetsbefolkningens «ikke-samtidighets-posisjon» får stå relativt uimotsagt, mens alternative syn sjelden bryter overflaten. Det kan argumenteres for at den norske majoritetens diskurser om rom innebærer en form for maktbruk.

Alternative perspektiver

Dersom man ser på de rumenske tilreisende rom i Oslo som samtidige, i stedet for å plassere dem i en imaginær fortid, kan det kanskje være fruktbart å bruke den voksende litteraturen om «modernitetens ruiner» for å forstå deres nåtidige vanskeligheter bedre. Dawdy (2010:770) oppsummerer konseptet slik:

The contradictory senses of modern time as both exceptional and routine are paralleled by contradictory senses of modern space as both emancipated and dystopic. In fact, it is difficult to separate the modern experience of accelerating time from the modern experience of palimpsest urban spaces and the creation of young ruins. […] The ambivalent, seesawing forces of our modern political economy create landscapes of boom and bust, speculation and abandonment, in both the metropole and the former colony.

Cathrine Thorleifsson har studert tilreisende rom i Norge i lys av arbeidene til Zygmunt Bauman, som påpeker at modernitetens «landscapes of abandonment» også omfatter mennesker:

In Wasted Lives: Modernity and its Outcasts Zygmunt Bauman notes how modernity not only produces material waste, but human waste. Wasted humans are the excess, the superfluous or redundant considered of little use and value to modern society. The human waste of globalization, are the refugees, the asylum seekers, migrants and the sans papiers. (Thorleifsson 2016:2)

Fattige tilreisende rom i Norge og andre europeiske land kan lett sees på som eksempler på «menneskelig avfall» i Baumans forstand.9 Å ta rom alvorlig som samtidige mennesker innebærer å forstå livene deres i sin samtidskontekst. Denne konteksten er, slik vi har sett, uløselig knyttet til en «modernitet i ruiner», i de tilreisendes tilfelle ikke minst hendelsene i kjølvannet av kommunistregimets fall i Romania og de påfølgende økonomiske nedgangstidene i landet (Fafo 2013). Claudia og Anitas «nostalgia of past futures» gjør det åpenbart at de selv føler at noe har gått tapt, et håp og et løfte som aldri ble oppfylt. Noe gikk galt på veien. Tanken om «menneskelig avfall» finner kanskje sitt aller mest eklatante uttrykk i levemåtene til de fattigste av de tilreisende rom i Oslo, som bokstavelig talt lever av byens avfall, der de roter i søppelbøttene etter tomflasker og andre brukbare eller salgbare ting.

«Modernitetens ruiner», «menneskelig avfall» og lignende perspektiver kan altså være nyttige verktøy for å forstå enkelte rom-gruppers plass i verden i dag. Antropologer bør imidlertid være svært forsiktige med å karakterisere personer som «avfall» eller «ruiner», ettersom slike formuleringer – dersom de leses for ukritisk – kan tolkes som en dehumanisering av menneskene vi studerer, og i verste fall bidra til å legitimere nettopp den typen kulturell essensialisering som jeg har kritisert i denne artikkelen.10 Når det gjelder rom, som er en ekstremt kompleks etnisk kategori, er det også viktig å huske på de enorme kulturelle, språklige og sosioøkonomiske forskjellene mellom romani-undergrupper, og det faktum at slett ikke alle gruppene er i samme situasjon som de tilreisende rom fra Romania.

Oppsummering og konklusjon

Mange nordmenn ser ut til å ha en idé om «sigøynere» som en gruppe som først og fremst eksisterte i fortiden, og noen tror til og med at de mer eller mindre har dødd ut kulturelt og at «sigøynere» som sådan ikke lenger eksisterer i det hele tatt. Roms nåtidige problemer, som er et resultat av nåtidige historiske hendelser, plasserer dem på en paradoksal måte i en imaginær fortid i den norske majoritetsbefolkningens øyne. Når rom på denne måten blir nektet samtidighet med majoritetsbefolkningen, blir de diskursivt utestengt fra muligheten til å utvikle seg på jevnbyrdige vilkår med majoritetsbefolkningen.

Denne «fornektelsen av samtidighet» er knyttet til oppfatninger om romsk kultur som radikalt annerledes enn etnisk norsk kultur. Roms eksotiskhet blir, som andre steder i Europa, uttrykt gjennom en dobbel stereotypi: De blir både romantisert som «edle ville» og samtidig sett ned på som skitne landstrykere, løgnaktige og kriminelle (se Rosvoll og Bielenberg 2012). Begge stereotypiene kan sies å plassere rom på et lavere trinn på en imaginær sivilisasjons- og utviklingsstige (og en tilsvarende moralsk utviklingsstige) enn den norske majoritetsbefolkningen, noe som støttes av Engebrigtsens (2007:195) tilsvarende funn fra Romania. Man kan til og med si at disse stereotypiene flytter rom vekk fra denne stigen helt og holdent, og konstruerer dem som uforståelige Andre – og i verste fall skyver dem helt ut i eventyrenes verden.

Portretteringen av rom som enten ikke-eksisterende eller grunnleggende bakstreverske har flere uheldige konsekvenser for integrering og inkludering av både norske og tilreisende rom i det norske samfunnet. For det første: Oppfatningen av at «sigøynere» er utdødd som etnisk gruppe kan, dersom denne oppfatningen er utbredt nok, gjøre vår tids rom enda mer forstummet og usynlige i storsamfunnet enn de allerede er. For det andre: Dersom romsk kultur presenteres som statisk og primitiv, impliserer det at rom er grunnleggende ute av stand til å bli bidra med noe av verdi i dagens norske samfunn. For det tredje: Å legge skylden for roms sosiale problemer utelukkende på deres kulturelle bakgrunn gjør det enkelt for myndighetene og andre institusjoner å fraskrive seg ansvar og unnvike kritikk mot sine egne rom-rettede tiltak.

Diskusjonen om hvordan majoritetens annengjøring (othering) av rom påvirker ikke-romske nordmenn, og hva det sier om norsk majoritetskultur, kunne fylt en hel bok. Jeg vil kun si noen få ord om det her, med fokus på de tilreisende. Mitt hovedinntrykk er at ikke-romske nordmenn har svært mangelfull kjennskap både til rumenske rom som folkegruppe og til landet Romania generelt. På grunn av dette, og fordi Norge har blitt spart for de verste konsekvensene av finanskrisen, har majoritetsnordmenn, slik jeg tolker det, en tendens til å overse de nylige historiske hendelsene som har skjøvet tidligere fastboende rumenske rom ut i en utsatt og uønsket eksistens som hjemløse tiggere og gatearbeidere i fremmede land. Når denne kunnskapsløsheten kobles sammen med idéer om at roms levemåte er kulturelt forutbestemt, blir roms tilstedeværelse som tiggere i Oslos gater lett misoppfattet som «bevis» for at det er slik rom virkelig lever og slik rom virkelig er.

Majoritetsbefolkningen er nødt til å sette forhåndsantagelsene sine på prøve og erstatte dem med empirisk kunnskap. Misoppfatninger om hva det vil si å være rom kan bare motvirkes gjennom kjennskap til kulturelle og historiske fakta. I de tilreisende roms tilfelle innebærer dette to typer kunnskap: kunnskap om historien om regionen disse menneskene kommer fra, og kunnskap om de politiske og økonomiske tendensene i Sørøst-Europa i vår egen samtid. Å hele tiden utvikle og vedlikeholde denne kunnskapen og innsikten er spesielt viktig for dem som arbeider direkte med rom i Oslo og andre byer. Samhandling og dialog mellom rom og ikke-rom er helt sentralt; ikke bare vil dette gi majoritetsgruppene større forståelse for rom og deres synsvinkler, men det vil også fremme roms egen forståelse av andre kulturer. På lengre sikt vil dette kunne bidra til å mildne – og kanskje til og med reversere – roms forstummethet som etnisk gruppe.

Referanser

Abu-Lughod, L. 2006 [1991] «Writing against culture» i Moore, H. og Sanders, T. (red.), Anthropology in Theory: Issues in Epistemology (ss. 466–479). Oxford: Blackwell.

Ardener, E. 1975 «The 'Problem' Revisited» i S. Ardener (red.), Perceiving Women (ss. 19–27). London: Malaby Press.

Barth, F. 1969 «Introduction» i F. Barth (red.), Ethnic Groups and Boundaries: The Social Organization of Culture Difference (ss. 9–38). Oslo: Universitetsforlaget.

Dawdy , S. L. 2010 «Clockpunk Anthropology and the Ruins of Modernity». Current Anthropology 51(6), ss. 761–793.

Engebrigtsen, A. I. 2007 Exploring Gypsiness. Power, Exchange and Interdependence in a Transylvanian Village. New York/Oxford: Berghahn Books.

Engebrigtsen, A. I. 2015 «Educating the Roma: The Struggle for Cultural Autonomy in a Seminomadic Group in Norway». Social Inclusion 3(5), ss. 115–125. Cogitatio Press. Hentet 9.10.2017 fra https://www.cogitatiopress.com/socialinclusion/article/view/275/275

Engebrigtsen, A. I. 2017 «Kampen om mobilitet og sted: Hva kan antropologien tilføre forståelsen av «migrasjonskrisen»?» Norsk Antropologisk Tidsskrift 01/2017. Hentet 13.8.2017 fra https://www.idunn.no/nat/2017/01/kampen_om_mobilitet_og_sted

Fabian, J. 1983 «Chapter One / Time and the Emerging Other» i J. Fabian, Time and the Other: How Anthropology Makes Its Object (ss. 1–35). New York: Columbia University Press. Hentet 10.5.2016 fra http://www.jacksonhu.tcu.edu.tw/myweb7/c002.pdf

Finsrud, J. 2014, 6.2. – Mer enn 150 båter ødelagt av romfolk. Hentet 21.11.2015 fra Båtliv: https://www.batliv.no/innhold/bater-og-utstyr/?article_id=20475

Fonseca, I. 2003 [1995] Begrav meg stående. Sigøynernes reise (L. Øverås, overs.) Oslo: Aschehoug.

Fragell, G. 2012, 13.9. – Vil ikke ha romfolk i søpla. Hentet 21.11.2015 fra Porsgrunns Dagblad: http://www.pd.no/lokale-nyheter/vil-ikke-ha-romfolk-i-sopla/s/1-89-623445

Grønlie, R. 2012, 22.9. – Skal aldri mer hjelpe romfolk. Hentet 21.11.2015 fra Avisa Nordland: http://www.an.no/nyheter/skal-aldri-mer-hjelpe-romfolk/s/1-33-6249376

Hancock, I. 2006 «On Romani Origins and Identity: Questions for discussion» i Marsh, A., og Strand, E. (red.) Gypsies and the problem of identities. Contextual, constructed and contested . Swedish Research Institute in Istanbul (Vol. 17), 69–62.

Hansen, L. 2013, 9.8. – Romfolk griset til gjestehavn. Hentet 21.11.2015 fra Rogalands Avis: http://rogalandsavis.no/index.php?page=vis_nyhet&NyhetID=84887

Hofoss, E., og Sigurjonsdottir, S. 2015, 28.5. Her bodde det 25–40 mennesker. – Helsefarlig, mener kommunen. Hentet 11.10.2017 fra Aftenposten.no: https://www.aftenposten.no/osloby/i/dzL1/Her-bodde-det-25---40-mennesker---Helsefarlig_-mener-kommunen

Jenkins, R. 2008 [1997] Rethinking Ethnicity. Los Angeles, London, New Delhi og Singapore: SAGE Publications.

Johansen, J. O. 1995 Folket som ingen vil ha: Forfølgelsen av sigøynerne i Øst-Europa. Oslo: Aschehoug.

Karoli, S. 2014 Norske sigøynerbarn. Etnisk rensing og barnerov? Oslo: Marxist Forlag.

Lachenal, G. 2013 The Dubai Stage of Public Health. Revue Tiers Monde 2013/3 (No 215), ss. 53–71.

Lidén, H., og Engebrigtsen, A. I. 2011, 19.10. Norske rom. Hentet 9.10.2017 fra HLsenteret: http://www.hlsenteret.no/kunnskapsbasen/livssyn/minoriteter/norskerom/norske-rom-

Lindvåg, A. 2013, 10.8. Sosiolog sterkt kritisk til romfolks kultur. Hentet 11.10.2017 fra Vårt Land: http://www.vl.no/samfunn/sosiolog-sterkt-kritisk-til-romfolks-kultur-1.29105

Pedersen, B. H. 2016 Bare på besøk? Rom (sigøynere) i det norske fellesskapet. Masteroppgave, Universitetet i Oslo. Hentet 13.8.2017 fra https://www.duo.uio.no/handle/10852/51636

Rene, F. 2013, 30.6. Hissige rom-folk på Voss. Hentet 21.11.2015 fra Avisa Hordaland: http://www.avisa-hordaland.no/article/20130630/ARTIKEL/306309996/1008

Riaz, W. K. 2012, 27.7. Romfolket har blitt jaget i Oslo siden 50-tallet. Hentet 10.10.2017 fra Aftenposten.no: https://www.aftenposten.no/osloby/i/OpoMw/Romfolket-har-blitt-jaget-i-Oslo-siden-50-tallet

ROMEA 2012, 13.9. France, Romania sign treaty on repatriating Romani people who overstay. Hentet 4.11.2015 fra romea.cz: http://www.romea.cz/en/news/world/france-romania-sign-treaty-on-repatriating-romani-people-who-overstay

Rostad, I. L. 2013, 25.4. Fant avføring én meter unna der romfolket griller mat. Hentet 21.11.2015 fra Nordlys: http://www.nordlys.no/nyheter/fant-avforing-n-meter-unnader-romfolket-griller-mat/s/1-79-6622815

Rosvoll, M., og Bielenberg, N. U. 2012 Antisiganisme, stereotypier og diskriminering av rom. Oslo: HL-senteret.

Rosvoll, M., Lien, L., og Brustad, J. A. 2015 «Å bli dem kvit». Utviklingen av en «sigøynerpolitikk» og utryddelsen av norske rom. Oslo: HL-senteret.

Stewart, M. 2013 Roma and Gypsy Ethnicity as a Subject of Anthropological Inquiry. Annual Review of Anthropology, 42, ss. 415–432. DOI: 10.1146/annurev-anthro-092010-153348

Sundt, E. 1974 [1852] Fante- eller landstrygerfolket i Norge. Gjøvik: Gyldendal Norsk Forlag.

Svarstad, J., Engh, C., og Holm, P. A. 2011, 4.11. – Kast dem ut, sier «sigøynerkongen». Hentet 4.11.2015 fra Aftenposten: http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/--Kast-dem-ut_-sier-sigoynerkongen-6685392.html

Thagaard, T. 2010 Systematikk og innlevelse. En innføring i kvalitativ metode (3. utg.). Bergen: Fagbokforlaget.

Thorleifsson, C. M. 2016 «Human waste in the land of abundance: Norwegian ambivalence toward itinerant Roma». Manuskript under publisering.

1Ordene rom og romani har ingen etymologisk forbindelse med navnet på landet Romania; likheten er tilfeldig. Romanifolk og etniske rumenere er to ulike etniske grupper. Landet Romania fikk navnet sitt på grunn av sin historie som romersk provins, mens etnonymet rom (flertall roma) og det tilhørende adjektivet romano (hunkjønn romani) er av indisk opprinnelse og kommer kanskje av sanskrit-ordet ḍomba. Det norske ordet sigøyner er et eksonym.
2I Norge finnes det ingen offisiell registrering hverken av rom eller andre etniske grupper.
3For eksempel ursari, rudari og căldărari, i tillegg til såkalte «romaniserte rom» som har blitt mer eller mindre assimilert inn i en majoritetsrumensk livsstil. Det finnes også enkelte tilreisende rom som ikke regner seg som del av noen bestemt undergruppe, men som bare kaller seg «rom».
4 Vlax-dialektene er i Norge kjent under samlebetegnelsen romanés. Undergruppebetegnelser som lovari og čurari kan også skrives med -a, som er en flertallsendelse på romanés (Rosvoll, Lien og Brustad bruker formene lovara og tjurara), men jeg har valgt å bruke stavemåten med -i.
5Alle informantene er anonymisert.
6Hankjønn entall: gažo, hunkjønn entall: gaži. Ordet betyr «en person som ikke er rom», og kan også skrives gadžo, gadjo, gajo, gorgio osv., avhengig av dialekt og rettskrivingsstandard.
7For eksempler på ulike typer medieoppslag om «romfolk», se bl.a. Finsrud (2014), Fragell (2012), Grønlie (2012), Hansen (2013), Hofoss og Sigurjonsdottir (2015), Lindvåg (2013), Rene (2015), Riaz (2012), og Rostad (2013).
8En referanse til figuren Esmeralda fra Ringeren i Notre Dame (som riktignok er satt til 1400-tallet).
9Dette illustereres ved at mye av den direkte kontakten mellom lokale myndigheter i Oslo og byens tilreisende rom går via den kommunale organisasjonen Rusken, som driver med søppelhåndtering, vedlikehold av parker og grøntområder, og relaterte oppgaver (Thorleifsson 2016:9).
10Jf. også Engebrigtsen (2017) om hvordan det å karakterisere menneskers tilværelse som en «kontinuerlig krise» kan bidra til å «redusere […] dem til mer eller mindre handlingslammede objekter».

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon