Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Et antropologisk blikk på REDDs mulig grønnere fremtid1

An anthropological perspective on REDD's possible greener future
Ph.D., Sosialantropologisk Institutt, UiO

Cecilia G. Salinas har en doktorgrad i sosialantropologi fra Universitetet i Oslo. Prosjektet hennes omhandlet implementeringen av skogverninitiativer i Nord-Argentina. Hennes forskningsinteresser omfatter blant annet politikk, økonomi, narrativer, historie, tobakk- og celluloseindustri, klima- og energipolitikk, skogvern og urfolks levesett.

Den globale klimainnsatsen må bygge på en forståelse av erfaringer gjort i fortid og nåtid, samt ta opp i seg forventningene til et mangfold av aktører. Imidlertid ser vi at den nåtidige klimainnsatsen domineres av en senkapitalistisk produksjonslogikk. Klimavisjoner blir i all hovedsak skapt av en håndfull aktører basert på snevre forestillinger om verden og frakoblet viktige fortidserfaringer. Samtidig ser vi at disse visjonene blir presentert som innovative og enestående selv om dette ikke nødvendigvis er tilfelle. Antropologien er godt rustet til å produsere gode analyser av dagens klimainnsats. Fagets evne til å trekke frem viktige sammenhenger ved å knytte det globale sammen med stedspesifikke virkeligheter og til å vise mangfoldighet, kan gi et viktig bidrag i analyser av dagens klimatiltak. Ved å sette utfallet av tidligere visjoner og intervensjoner opp mot de nye forestillingene kan vi synliggjøre hva som står på spill, for hvem og hvordan gammel retorikk og strategi framtrer i ny forkledning.

Nøkkelord: Klima, Temporalitet, UNESCO-biosfærereservat, FN-REDD, Argentina

The global climate initiative should be based on an understanding of past and present experiences, as well as take into consideration the expectations of a multitude of actors. Today, however, we see that the current climate initiative is dominated by a late-capitalistic production logic. Climate visions are largely created by a handful of actors based on narrow imaginations of the world and disconnected from important past experiences. At the same time, we see that these visions are presented as innovative and outstanding, although this is not necessarily the case. Anthropology is well-equipped to produce good analyses of today’s climate response. The ability of the discipline to foreground important contexts by linking the global with site-specific realities, and to show diversity, can make an important contribution to analyses of today’s climate change mitigation efforts. By setting the outcome of previous visions and interventions against the new imaginations, we can visualise what is at stake, for whom, and how old rhetoric and strategy appears in new disguise.

Keywords: Climate Change, Temporality, UNESCO-biosphere reserve, UN-REDD, Argentina

Innledning

I Contribution of Anthropology to the study of Climate Change påpeker Barnes et al. (2013) at innsiktene som kommer fra det grundige antropologiske feltarbeidet, er et viktig bidrag til studier av klimaendring. Antropologiens vektlegging av de kulturelle verdiene og politiske relasjoner i kunnskapsproduksjon og tolkninger er betydningsfulle, siden den kan gi oss en forståelse av hva som danner grunnlaget for responsen til miljøendringer. Forfatterne understreker at gjennom sitt særegne analytiske og metodologiske verktøy, stiller antropologien viktige spørsmål i forhold til hvem som deltar i kunnskapsproduksjon av klimaendring, hvordan denne kunnskapen sirkulerer, hvilke nye politiske og økonomiske muligheter og risiko det representerer for ulike aktører og ikke minst hva klimainnsatsen har felles med tidligere utviklingsprosjekter og hva vi kan lære av historien. Med utgangspunkt i det siste vil jeg vise antropologiens relevans innenfor studier av klimaendring.

I denne artikkelen vil jeg argumentere for hvordan det innenfor dagens økonomiske system skapes kortsiktige grønne trender, som i kombinasjon med ønske om økonomisk vekst, lager fremtidsvisjoner som mangler forankring i fortider. Det vil si, de mangler forankring i fortidserfaringer med utviklingsprosjekter generelt og i lokale erfaringer. Disse trendene tjener noen få aktører og skjer på bekostning av både naturen og folk som med sine levemåter er direkte avhengig av sårbare miljøer.

Jeg skal utvikle mitt argument ved hjelp av en case om et biosfærereservat og FN-programmet REDD (Reducing Emissions from Deforestation and Forest Degradation) i Nord-Argentina. Det ene initiativet ble innført på 1990-tallet og det andre er under utvikling. Begge initiativer har dukket opp som løsninger på en global utfordring – det første ble etablert som et tiltak for bevaring av kulturelt og biologisk mangfold, det andre som et mer direkte klimatiltak. Først skal jeg presentere disse to initiativene. Deretter skal jeg diskutere livsvilkår til urfolksgrupper i biosfærereservatet for å så argumentere for betydningen av at dagens klimainnsats blir forankret i ulike fortider. Jeg konkluderer med en diskusjon om antropologiens bidrag til studier om tiltak for å motarbeide menneskets påvirkning på klimaendring.

Fortids og nåtids grønne initiativer

På 1990-tallet ble en del av den atlantiske Paraná-skogen, i den argentinske nordøstlige provinsen Misiones, erklært som UNESCO Yabotí biosfærereservat (heretter YBR). UNESCOs biosfærereservat-kategori ble lansert under Rio-konferansen i 1992 sammen med FNs internasjonale rammeavtale United Nations Framework Convention on Climate Change (UNFCCC). Denne var ment å styrke et internasjonalt samarbeid mot menneskeskapte klimaendringer. UNFCCC-avtalen ble senere grunnlaget for både Kyoto-protokollen i 1997 og Parisavtalen i 2015.

FNs verdenskommisjon for miljø og utvikling satt i Rio de store utfordringene verden sto og står overfor sammen: klima, miljø, fattigdom og ulikhet. Dette var den gangen en faglig og politisk innovativ visjon. Under Rio-toppmøtet lanserte den daværende argentinske presidenten, Carlos Menem, opprettelsen av Yabotí biosfærereservat. For ham var dette et symbol for Argentinas forpliktelser overfor globalt miljøvern. La meg sitere ham:

vi trapper opp innsatsen for å beskytte våre skoger, det største området av biologisk mangfold og «luftgeneratorer» (generadores de aire), med et ambisiøst prosjekt i Misiones-provinsen med opprettelse av et stort naturreservat som skal beskytte den overlevende subtropiske og fuktige skogen i mitt land [Tale 12. juni 1992, Rio de Janeiro Toppmøtet].

I et lovvedtak datert september 1997, står følgende:

Allerede i Rio’ 92 kunngjorte den argentinske presidenten, Carlos Saul Menem, etableringen av Yabotí biosfærereservat i Misiones. Mer enn 250 000 hektar stiltes til rådighet for verden som et lager av karbondioksid (årsaken til drivhuseffekten) og for å produsere oksygen, uunnværlig for menneskenes liv, i tillegg til å garantere videreføring av et interessant biologisk mangfold.

Dette verneområdet var ment å vise at ikke bare bevaring av biologisk og kulturelt mangfold var kompatibelt med sosial og økonomisk utvikling, men at det også ville bidra til et globalt klimaendringstiltak. En soneinndelingsmodell som kombinerer et kjernebeskyttet område for full naturbevaring med andre områder for bærekraftig utviklingsaktiviteter, skulle sørge for å gjøre bærekraftig utvikling og naturvern forenlige (for eksempler, se Flikke 2014, Martinez-Reyes 2004). Kategorien «biosfærereservat» ble oppfattet som svært nyskapende på grunn av sine mål med å integrere mennesker i miljøet (Salinas 2016, UNESCO 1996).

Tjue år etter etableringen av biosfærereservat kan det stilles spørsmålstegn ved denne fortidsvisjonen om kompatibilitet mellom utvikling og vern. Jeg kunne nemlig under mitt feltarbeid i området i 2012–2013 se resultatet av år med motstridende praksiser og skogpolitikk. Biosfærereservatet bar preg av effektene av en ikke bærekraftig tømmerindustri, av økende infrastrukturprosjekter for turisme, av en dominerende tobakksindustri og av en voksende sosial og økonomisk ulikhet. Det foregikk også en reell eksklusjon av lokalbefolkningen fra viktige beslutningsprosesser rundt forvaltningen av skogen. Med andre ord ble ikke biosfærereservatet et symbol på at bærekraftig utvikling, naturvern og bevaring av kulturelt mangfold var forenlige prosjekter. På mange måter ble det i stedet et symbol på det motsatte. På tross av dette, dukket en lignende visjon opp tiltenkt det samme skogsområdet uten at resultatet av den gamle lovende fortidsvisjonen ble vurdert. Denne gangen skulle bevaring og utvikling i YBR oppnås gjennom FNs klima- og skogprogram REDD (Redusere utslipp fra avskoging og skogforringelse i utviklingsland).

Casen i Misiones er regelen snarere enn unntaket og derfor er det et godt utgangspunkt for en diskusjon om hvordan dagens klimainnsats fungerer. Jeg vil nå argumentere for at internasjonal skogsbevaring frakobler både fortid og fremtid i søken etter kompatibilitet mellom to motstridende ønsker: økonomisk vekst og reduksjon av CO2-utslipp. Dernest vil jeg vurdere noen av effektene av denne frakoplingen, men først skal jeg forklare hva REDD-programmet går ut på.

REDD

REDD er et omfattende program under FNs Klimakonvensjon og står for reduserte klimautslipp fra avskoging og skogforringelse i utviklingsland. Rasjonaliteten som ligger til grunn for dette initiativet, er at siden avskoging er den nest største bidragsyteren til karbonutslippene i verden, etter brenning av fossile brensler – avskoging står for 15% av globale klimagassutslipp – så er det å stoppe avskoging den raskeste og billigste måten å redusere klimagassutslippene. Gjennom denne logikken, og gjennom en varedannelsesprosess, blir skogen i tropiske områder omdefinert til karbonlagre og re-vurdert i forhold til karbonkreditter.

Programmet sikter mot å kompensere tropisk land økonomisk for å frivillig holde skogen urørt. Det økonomiske tapet for å la trærne stå urørt, vil bli utlignet. Programmet har flere mål. I tillegg til å redusere CO2-utslippet ved å bevare naturskogens evne til å lagre karbon – og på den måten verne mangfoldet av arter og genressurser som kan gi økosystem-tjenester og er livsgrunnlaget til mennesker som lever i og av skogene – er en overordnet målsetning å bidra til fattigdomsreduksjon og bærekraftig utvikling.

FN-REDD-programmet ble opprinnelig tenkt som en enkel løsning. Daværende norske statsminister, Jens Stoltenberg, forklarte følgende i lanseringen av REDD på COP13 på Bali i 2007: «Teknologien er velkjent og har vært tilgjengelig i tusener av år. Alle vet hvorfor man ikke hogger ned et tre». Men «å la være å hogge ned trær» viser seg etter 10 år å ikke være et raskt og enkelt tiltak allikevel. Selv om REDD ble konseptuelt forutsett som et enkelt tiltak, er det som Mathews bemerker «an extraordinarily complex technology, requiring the coordination of techniques of measurement and verification with state support for stable property rights and financial markets» (Mathews 2013:17).

REDD er ekstremt kompleks og vanskelig å implementere av mange grunner. På giversiden er få land villige til å betale for den eventuelle klimagevinsten. På den andre siden gjør korrupsjon og manglende eller svak håndheving av loven på mottakersiden pengeoverføringer vanskelig å gjennomføre uten et omfattende revisjonssystem. Som svar på dette krever programmet en omfattende styringsarkitektur som er utfordrende å få på plass. Derfor, på tross av en uttalt vilje fra en rekke politikere i sentrale tropisk skogland, har bevaring av regnskogen gjennom REDD ikke vært fullt ut gjennomført i praksis (Salinas 2016).

REDD-programmet har siden det ble lansert i 2007 gjennomgått en rekke re-konseptualiseringer. Fra designers side har programmet endret fokuset fra trær til menneskene som bor i skogen (Howell 2013, 2014), til et fokus på behovet for en endring i politikken på nasjonalt nivå i deltagerland . På bakkenivå har det også foregått en omkonseptualisering. Siden det politiske og økonomiske fremtidige landskapet er usikkert, blir enkelte REDD-tiltak koblet til eksisterende initiativer for skogbevaring eller salg av sertifisert tømmer. Tidligere bevarings- og utviklingsstrategier er reformulert når det gjelder REDD og dette kan resultere i at områder som tilsynelatende allerede var beskyttet, kan bli brukt for å søke om å motta REDD-finansiering (Howell 2015b, 2014; Salinas 2016; Mathews 2014), hvis REDD noen gang skulle bli fullt og helt implementert.

FN-REDD-programmet er i dag fortsatt en frivillig klimastrategi hvor Norge er en av flere donorer.2 Til nå er det omtrent 340 REDD nasjonale og sub-nasjonale tiltak i 52 tropiske regnskogsland. Bare fire av disse har solgt karbonkvoter, og 10 mottatt betalinger betinget resultatene for redusert avskoging eller skogsforringelse (Sunderlin et al. 2014) og andre bistandsmidler til å utarbeide handlingsplaner og bygge byråkratisk og teknisk kapasitet. Den store internasjonale pengesummen til REDD har ennå ikke blitt materialisert,3 så mange av disse prosjektene støttes ikke nødvendigvis av FN-REDD, men ved bilateral, offentlig eller filantropisk finansiering.

I Argentina har utviklingen av den nasjonale REDD-strategien strukket seg over mange år, og er fortsatt i implementeringsfasen på det ideologiske plan. I denne perioden har YBR blitt pekt på som ett av stedene der REDD-prosjekter vil bli implementert. De lokale kritiske røstene mener at selv om programmet har som mål å verne regnskogen og dens befolkning, vil det i praksis ikke gjøre det. Det vil bare forflytte skadelige virksomheter til andre steder, skjule faktisk avskoging og gi kompensasjon til de som avskoger og erstattet regnskogen med plantasjer av hurtigvoksende tresorter. Blant mine informanter var det bred enighet om at de som kommer til å dra fordel av et slikt program, ikke er de som bor i skogen, men landeiere og staten som har den juridiske retten til skogen. Erfaringer ikke bare fra Argentina, men også fra andre steder, støtter denne kritikken. Å fastsette eierskap til skog eller karbon representerer en annen stor utfordring for landene som skal implementere programmet.

Yabotís sosiale og politiske landskap

Biosfærereservatet er cirka 236 000 hektar og ligger i et flerkulturelt område ved grensen til Brasil. På begynnelsen av 1900-tallet var dette området betraktet som en terra nullius (Gorosito-Kramer 2010, Schiavoni 1998). Regnskogen var rikelig og i overflod, så det oppfattes som at den kunne utvinnes uten grenser (Brailovsky & Foguelman 2009). Etterhvert ble området omformet i kjølvannet av forestillinger og fortellinger skapt av oppdagelsesreisende, pionere og profittjegere. Med fremvekst av den argentinske staten ble territorier kategorisert som «tomme», oppdelt og solgt til høyeste budgiver eller beholdt som statseiendommer. Det var det som skjedde med området til biosfærereservat. YBR er i dag statlig og privat eid. Landeiere (handelsmenn, universiteter og selskaper) driver med tømmerindustri, økoturisme og forskning. De tillater urfolk å bo kun i visse områder av deres skogseiendommer. Urfolks territoriale rettigheter er ikke fullt ut anerkjent. Dette medfører at de i praksis «låner» fra staten eller grunneiere skogssteder for å videreføre sitt liv i skogen. Det er viktig å påpeke at ekspropriering av land i YBR førte ikke til at urfolk ble lønnsarbeidere eller bønder, ei heller ble de forvist til utkanten av byer slik som andre Mbya-grupper i Misiones-provinsen og i likhet med andre urfolksgrupper i landet (Biocca 2015; Vivaldi 2010). Per dags dato har gruppene i området ulike juridiske statuser angående eiendoms- og bruksrett, og med unntak av et par av dem – som etter en mangeårig konflikt med godseierne fikk landsrettigheter – har de resterende ikke slike rettigheter (Salinas 2016).

Kart tilpasset av forfatteren. Fra https://commons.wikimedia.org/wiki/File:Misiones_in_Argentina_(%2BFalkland_hatched).svg

I dag finnes det 13 lokalsamfunn med Guaraní urfolk i YBR. Elleve lokalsamfunn var Mbya, og to Ava Chiripá. Både Mbya og Ava Chiripá er undergrupper av guaraníene. De snakker et språk som tilhører språkfamilen Tupian-Guaraní. Jeg bodde i ett av disse lokalsamfunnene i fem måneder i 2012–2013 og hadde et kort besøk i 2015. Under mitt 12 måneders feltarbeid i området besøkte jeg også andre Mbya lokalsamfunn i biosfærereservatet. Jeg forsøkte å lære mbyaspråk, og om mbyafolkets hverdag i skogen og utfordringene de hadde. Jeg fikk et nært forhold til noen av medlemmene av de seks ulike husholdene som utgjorde det lokalsamfunnet jeg bodde i; blant dem høvdingen og en rituell ekspert som jeg tilbrakte mye tid med. Jeg fikk også mulighet til å snakke med andre høvdinger og mbyafolk som hadde et reflektert forhold til mbyaenes liv og trosforestilling.

Befolkningstall i YBR svingte mellom 600 og 800 personer. I det sørlige området hvor jeg gjennomførte feltarbeid, var det syv Mbya lokalsamfunn, i varierende avstand til lokale bondesamfunn og urbane områder. Disse gruppene hadde ulike økonomiske, sosiale, kulturelle, miljømessige og infrastrukturelle forhold. Noen hadde mer eller mindre infrastruktur, utbygging og økonomisk støtte fra forskjellige statlige institusjoner og frivillige organisasjoner, misjonærer og veldedighetsgrupper. Noen samfunn hadde statlige skoler i deres lokalsamfunn eller i nærheten, mens atter andre lå langt unna. I tillegg finnes det en rekke småbondesamfunn i området rundt reservatet. De siste ti årene har flere urbane familier kjøpt land og slått seg ned i området. Hovedinntektene til bondefamiliene kommer fra tobakk, en aktivitet som er oppfattet som hovedårsaken til den høye avskogingen i området (Salinas 2016).

YBR lå i et avsidesliggende område der rikdom og fattigdom eksisterte side om side: i) moderne infrastruktur og teknologi eksisterer sammen med foreldet infrastruktur, ii) stagnasjon, nye former for eksklusjon eksisterer sammen med økonomisk vekst, og iii) avskoging og skogforringelse som følge av kraftig intensivering av tobakksproduksjon, tømmerhogst, treplantasjer og økoturisme eksisterer sammen med store skogvernforpliktelser.

Tidligere har jeg diskutert hvordan lokale grupper oppfatter staten som fraværende og den avsidesliggende beliggenheten åpner opp for at både folk og stat kan operere i randsonen av loven (Salinas 2016). Den frodige naturen i kombinasjon med beliggenhet har gitt næring til endeløse drømmer om velstand og erobring på bekostning av skogen og menneskene som bor her. De kontinuerlige nye utviklings- og naturvernsprosjektene har ikke ført til forbedring for verken skogen eller den marginaliserte delen av befolkningen som bebor skogsområdene. Tvert imot, det avskoges i høyere tempo og nye former for ekskludering og symbolsk inkludering av den lokale befolkningen oppstår stadig (Salinas 2016). I de politisk dominerende diskursene og de offentlige dokumentene som styrte forvaltningen av dette skogsområdet, ble urfolk fremstilt som viktige aktører for forvaltningen av skogen. Samtidig ble deres meninger og kunnskaper i praksis aldri tatt i betraktning av de offentlige institusjonene og skogseierne som styrte skogsbruk- og skogsvernspolitikken.

Mbya-folkets forhold til skog

Området som utgjør Misionesprovinsen var dekket i sin helhet av den subtropisk Atlantiske Paranáskogen og ble kolonisert relativt nylig. I århundrer kunne Mbya og andre urfolksgrupper unnslippe misjonærene ved å trenge inn i den dype skogen. De kunne beskytte seg mot de voldelige stridene mellom krigsherrer fra Paraguay, Brasil og Argentina – som kjempet for avgrensing av nasjonale grenser til fordel for hvert av landene de representerte – eller unngå kontakt og konfrontasjon med ikke-urfolksgrupper som litt etter litt bosatte seg i området. Nesten hele sørlige delen av Mato Grosso do Sul i Brasil – en tilsvarende størrelsen på hele Tyskland – og store områder i Paraguay ble massivt avskoget mellom 1960 til 1990 (Azevedo et al. 2008). Disse var guaraní-skogsområder. I et historisk perspektiv hadde mbyagruppene en blandings selvbergingsstrategi med et komplekst forhold mellom sanking, jakt, jordbruk og mobilitet. Imidlertid har avskoging og land-ekspropriering endret deres mobilitetspraksiser og med det deres livsoppholdsstrategi. Som Tim Ingold (2007) påpeker var livet for mange grupper rundt omkring i verden før kolonitiden levd langs stier og ikke på bestemte og avgrensede steder. Det var med kolonialisme at livet langs stier ble et liv i avgrensede områder. Denne observasjonen passer til å beskrive livsoppholdsstrategiene til mbyagruppene i YBR.

Mbya og andre Guaraní og Amerindianer-grupper har vært kjent for sin høye mobilitet (Metraux 1946a, 1946b; Rival 2002; Salamanca 2012; Scappini 2008). Denne mobiliteten har vært åndelig, økologisk, sosial, politisk og historisk motivert. Mobiliteten har vært en del av en kompleks territorialiseringspraksis som hadde ulike motivasjoner, men som ikke søkte besittelse, avgrensning eller krav om eierskap av land. Gjennom mange hundre år har mbyafolket formet skogen og sin væren i et dialektisk forhold gjennom sin bevegelse i landskapet. I henhold til mbyapraksiser kan skogsbevaring kun skje gjennom tilstedeværelsen av mennesker i bevegelse og som forholder seg til en erfaringsnær og tradisjonell kunnskapsbasert forvaltningspraksis. Imidlertid har de historiske, økonomiske og politiske forholdene beskrevet her, tvunget dem til å leve et sedentært liv.

Mine mbyavenner fortalte meg at fram til for noen få tiår siden pleide de å slå seg ned på nye steder i tråd med hva drømmene til deres religiøse ledere indikerte. Den religiøse lederen mottok indikasjonen på nye beliggenheter for midlertidig bosetting fra Ñanderu (Gud). Denne praksisen har imidlertid endret seg radikalt og i dag kan Mbya ikke leve i tråd med denne praksisen lenger. Valget av stedet for bosetting for det lokalsamfunnet hvor jeg bodde, Ka'aguy Eté, ble ikke åpenbart for den religiøse lederen gjennom en drøm, men bestemt ut fra tilgjengeligheten av land. En av mine venner fortalte meg:

Det var hverken en åpenbaring eller en drøm som var avgjørende for grunnlaget til Ka'aguy Eté. I dag er våre drømmer ubrukelige. Hvis du følger drømmen din, velger du et annet sted, men så kaster eierne av det stedet deg ut, eller anmelder deg til politiet. Derfor virker det som om drømmen vår er ubrukelig. Nicanor dro til landkontoret for å be om et stykke land – det er ingen drøm i det. Det var ren kamp. Nicanor gikk åtte ganger til det kontoret. Sist gang sa de til ham at han måtte komme tilbake en annen dag, så sov han ved døren [han ler]. Da forsto de at han virkelig ønsket et stykke land til vårt folk [Fra feltnotater Ka’aguy Eté, 24. januar 2013].

Deres nåtids-mobilitet var ikke lenger motivert av sesongbetont jakt og sanking. De forflyttet seg til andre steder i provinsen eller til nabolandene for kortere eller lengre perioder på grunn av slektskapsforhold, dødsfall blant nære familiemedlemmer eller lederskapskonflikter i lokalsamfunnene. Deres bevegelser innebar ikke mange lange dagsturer gjennom skogen, men heller en bevegelse gjennom byer og land i busser eller på motorsykler. Deres nye bevegelsesmønstre bringer det sosiale aspektet av deres tidligere skogvandring klart frem. Å skape relasjoner var en viktig del av mbyaenes territorialitet, men deres nye sedimentære liv og digitale sosialisering har påvirket deres forestilling om territorium som tradisjonelt var et resultat av et liv levd langs skogstier.

I en kontekst av raskt skiftende sosiale forhold gjenskapte mine mbyavenner sitt samfunn og sin eksistens ved tilpassing. De tilpasset seg vold, statens omsorg, tilskrevet identitet og de ulike tidsrammer, idealer og moralske og økonomiske verdier som tilhørte det store samfunnet som de nå har innlemmet i deres livsform (Salinas 2016, kap. 5). Selv om de hadde ulike holdninger til endringene som kom med kontakten med utsiden, avviste de dem ikke. Tvert imot omfavnet de disse nye trendene og uttrykte en vilje til å tilpasse seg nye livsformer og -forhold. De gjorde det ikke helhjertet, men prøvde å forhandle om hvordan de skulle kunne tilpasse seg nye livsbetingelser som de jo ikke hadde valgt, men som allikevel styrte livene deres. Fra de eldre mennenes synsvinkel innebar nåtiden store utfordringer for mbyafolket i å forene fortiden med en nåtid og fremtid full av forskjellige ønsker, og utsatt for kraftige eksterne krefter. De unge i mbyafolket hadde sterke ønsker om materiell forbedring som ble manifestert av enkeltpersoner gjennom ønske om hus laget av sement, datamaskiner, internett-tilkobling, bedre telefoner, elektrisitet og til og med bygging av en betongfotballbane i lokalsamfunnet. Disse ønskene ble forsterket gjennom TV-programmer og deres regelmessige engasjement med lærere, leger, antropologer, psykologer, kunstnere, skogvokter, advokater, embetsmenn, politikere, militærpersoner og misjonærer som kom til samfunnet fra fjerne steder, og som kunne være velstående eller ha materielle og økonomiske ressurser, samt nettverk, som mbyaene ønsket seg.

Selv om mine unge informanter var mindre interesserte i å lære å kjenne skogen og andre former for sosiale og kosmologiske mbyapraksiser enn å lære om den hvite manns samfunn, uttrykte de at de slettes ikke kunne forestille seg et liv langt fra skogen. Den fremtiden som mange forestilte seg, var delvis overlappende og i dialog med fremtider formet av mektige metanarrativer om tid, fremgang, bærekraftig utvikling, skogsbevaring og tiltak for å motvirke klimaendringens effekter.

Prosessene med ekspropriering av skog og restriksjoner på ressursbruk har vært ledsaget av ulike statlige og private praksiser, metaforer, fortellinger og diskurser som terra nullius, fremskritt, sivilisasjon, og i senere tid av skogsforringelse, avskoging, klimaendring og skogsbevaring. Urfolksgrupper som bodde i området, forble da usynlige gjennom mange tiår, men ble synlige med økende avskoging og nye bosettinger av hvite landløse bønder. Deres synlighet var ambivalent, slik jeg beskrev tidligere.

Basert på diskursanalyse og dokumentstudier har jeg tidligere problematisert (Salinas 2016, kap. 1, 3, 4 og 8) hvordan urfolksgruppers mangel på landrettigheter og politisk stemme i viktige avgjørelser som direkte angikk deres livsbetingelse, ble viklet inn i og representert gjennom en dobbelt motstridende diskurs. På den ene siden blir mbyaene karakterisert som nomader uten tilknytning til land, og på den andre siden blir de karakterisert som akkulturerte. Begge kategoriseringene blir brukt i den politiske diskursen som delegitimererte mbyafolkets rett til land. Kategorisering av Mbya som nomader er nært knyttet til andre diskurser: i) guaranífolket har alltid vært nomader som lærte landbruket fra misjonærene, ii) deres nomadiske praksis er en meningsløs uregelmessig vandring (Gorosito Kramer 2010) og iii) mbyafolket har en naturlig forakt for arbeid. I kritikken av disse oppfatningene refererer Gorosito-Kramer (2007) til en offisiell tekst for lærere datert til 1979, der det står at guaraníene var nomadiske jegere og sankere som ved kontakt med hvite mennesker tok til seg jordbrukspraksiser. Melià (1989) retter opp disse feilrepresentasjonene ved å gjøre oss oppmerksom på arkeologiske bevis som går tilbake til før-kolonial tid, og som viser at guaraníene bosatte seg i de mest produktive landområdene hvor de dyrket mais, maniok, bønner, gresskar, søtpoteter og peanøtter i korte tidsperioder. Ifølge ham var okkupasjon og bruk av bestemte typer land et konstituerende element i guaranís livstrategi. «De søker etter deres land [...] de velger passende miljøer, velger bestemte landskap, og foretrekker spesifikke formasjoner av vegetasjon for å bosette seg i og dyrke» (Melià 1989:493, min oversettelse). Melià understreker at land for guaranífolket aldri var et middel til kapitalistisk økonomisk produksjon, men mulighetsbetingelsen for guaraní-væren i verden. For mine informanter er skogland og deres selvforståelse sammenvevd i en intim relasjon som igjen medieres gjennom hverdagspraksiser som jakt, sanking, vandring og religiøse ritualer. På denne måten deler de ikke et verdensbilde som ser land og skog som kilder til profitt, biodiversitet eller som lagring for karbondioksid. Kommentaren til en Mbya illustrerer dette godt:

Er det mulig å betale for og ta betalt for luft? Luft er en naturlig ting, og så dét er skogen også. Så, hvis det ikke er noen skog, er det ingen luft. Vi kan ikke dele inn skogen og selge luft eller karbon! For oss kan ikke naturen kjøpes og selges. Det må være et premiss [Fra feltnotat, Oberá, 30. 2013].

Gorosito-Kramer (2007) påpeker at kategorisering av mbyafolket som et nomadisk jeger-sanker folk dukket opp i slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet samtidig med at ideen om Misiones som et «tomt» territorium ble lansert. Slik som tidligere nevnt ble Misiones presentert som opprinnelig en ubebodd terra incognita, som ble kolonisert av pionerer med europeisk bakgrunn. Pionerene kjempet heltemodig mot en ugjestmild «jungel» og lyktes i å transformere stedet til et beboelig og økonomisk levedyktig område. I denne diskursen blir Mbya gjort til fremmede som kom til området etter at folk fra Paraguay hadde bosatt seg der. Det hevdes at Mbya først da slo seg ned på de private eiendommene til pionerene eller grunneiere som hadde tatt i besittelse eller kjøpt de «tomme» skogene i området til Yabotí – områder som senere skulle bli definert som skogsbevaringsenheter.

I diskursen om akulturalisering blir mbyafolket portrettert som for moderne. Kultur reduseres til en ting frosset i tid og upåvirket av de dramatiske politiske, sosiale og naturlige transformasjonene av omgivelsene.

Den følgende uttalelsen fra en statsansatt illustrerte en utbredt oppfatning i Misiones:

De innfødte bosetningene på selskapets jord får rundt 40–50 kilo kjøtt hver tredje måned, avhengig av hvor mange familier det er der. Du vet ... de har solcellepaneler, en vifte og flere stereoanlegg. Stereoanlegg som verken du eller jeg noensinne vil ha i våre forbanna liv. Og de spiller cumbia-musikk hele dagen lang. Men de har ingen kjøleskap. Så, når vi gir dem kjøtt spiser de så mye de kan – de spiser seg til døden. De lager charqui (tørkete kjøttbiter) med noen av restene. Resten lar de råtne. Du kan besøke dem to eller tre dager senere, og du kan forestille deg den råtne lukten. Folk ligger med svulmende mager, som oppblåste slanger, ute av stand til å bevege seg – fordi de ikke har kjøleskap ... men de hadde ikke kjøleskap før heller ... men selvfølgelig, det krever arbeid å vedlikeholde kjøttet. Du må salte det, legge det i marinade med sitron, koke det. Og når de ikke vasker klærne sine, hvorfor skulle de gjøre en innsats for å vedlikeholde kjøttet? De spiser alt på en gang, og etterpå lider de. Du vet, det er ikke noen skog der lenger. Alt er furu. Det er verken frukttrær eller dyr å jakte. De lever på velferdsordninger. Dette er et problem med patron-klientforhold; og jeg er ikke enig med det, men de velger å leve på den måten, og vi forstår dem ikke [Fra feltnotat, Posadas, Desember 2011].

Utbredte antakelser om endringer i hverdagspraksiser blant mbyafolket ble her sammenblandet med negative essensialistiske karakteristikker om dem. Mbyafolkets ikke-intensive jordbrukspraksis og deres fravær av forståelse for kapitalistiske produksjonsmåter og arbeidsforhold ble sett på som et bevis på at de hadde en iboende forakt for arbeid som sådan. Tjenestemenn, politikere, lærere og ikke-urfolknaboer har gjentatte ganger sagt at mbyafolket valgte å leve på andres bekostning, på offentlige støtteordninger, at de var ute av stand til å spare penger eller mat, at de var late og at de ventet på løsninger utenfra, i stedet for å fikse livene sine selv. Disse antagelsene genererte motstridende fortellinger der Mbya ble plassert i en temporal mellomtilstand mellom førmodernitet og modernitet.

Povinelli (2011) bemerker at for å bli ansett å være autentisk urfolk, i hennes tilfelle i Australia, må denne identiteten hovedsakelig kunne knyttes til en kulturell orden helt upåvirket av den brutale koloniale historien til disse gruppene. I slike diskurser tas det ikke i betraktning at kun ved å integrere elementer fra andre kulturelle, økonomiske og politiske systemer, kan urfolk søke en forbedring av sine livsforhold som igjen kan bidra til at de kan fortsette å eksistere som en kulturelt og politisk differensiert urfolksgruppe (se Cattelino 2008). I en kontekst hvor skogen, det materielle grunnlaget for deres livsopphold, er sterkt truet, kan derfor inkorporeringen av såkalt fremmede kulturelle uttrykk og praksiser faktisk ha vært det som har muliggjort mbyagruppenes overlevelse.

Endringen i både det sosiopolitiske og skoglandskapet gjennom mange tiår har påvirket mbyafolket dramatisk. De nylige skogsbevaringspraksisene i YBR har også hatt en negativ innvirkning på deres nye sedentære livsstil. Begrensede muligheter for mobilitet og tap av skogsområdet har forhindret urfolksgrupper i å utføre aktiviteter og kulturelle praksiser som er essensielle for et sunt materielt og åndelig liv. Disse inkluderer hagebruk, jakt, fiske og innsamling av medisinske planter og råvarer for husbygging, samt skogsturer og selvbestemmelse over kontakt og interaksjon med storsamfunnet. Denne frarøvelsen kunne ikke ha skjedd uten at deres livsgrunnlag også ble forandret.

Mine mbyavenner påpekte at de tidligere hadde beveget seg gjennom et stort territorium på tvers av nasjonale grenser i sine sesongmessige jakt-, fiske- eller sankeaktiviteter, i søken etter områder som ga muligheter for dyrking og matvekster og sanking av visse arter av flora og fauna. Inntil for omtrent fem til seks tiår siden beveget mbyafolket seg fritt gjennom en skog som ikke var truet av bulldosere, motorsager eller avskoging til fordel for tobakkdyrking, tømmerindustri og beiteområder. Det var en tid uten eksotiske treplantasjer, veier og bosettinger av colonos (småbønder). Imidlertid har konkrete endringer i det sosiopolitiske landskapet og hegemoniske diskurser begrenset deres rettigheter til tidligere territorium. Begrensningene har ikke blitt mindre under det grønne paradigmaskiftet i Misiones fra 1980-tallet og utover. Som jeg nevnte innledningsvis fremstiller skogsbevaringsdiskursen og de offentlige dokumentene som styrer forvaltningen av dette skogsområdet, urfolksgrupper som viktige aktører for forvaltningen av skogen. Dette skjer samtidig som deres meninger og kunnskaper ikke blir tatt i betraktning i praksis. Mine venners uttalelse illustrerer dette godt:

Naturvern er svært viktig. Men det kommer an på, for Jurua 4 har en spesiell måte å beskytte skogen på. Det var mye kamp i fjor, fordi Jurua sa at de hadde en forvaltningsplan for biosfærereservatet, og ønsket å dele den med mbyafolket. Men mbyafolket har ikke, eller forstår ikke, betydningen av en forvaltningsplan. Det er en del av vår tradisjon å ta vare på den [skogen]. Juruas’ forvaltningsplan er å felle trær og plante furu. De renser skogland for dyrking, planter furu, og kaller det en forvaltningsplan, men vi kan ikke gjøre det på den måten. Vi tar vare på steder hvor det er kochígua5 , elver, guapyta6 ... som må bevares for fremtiden. Det er vår forvaltningsplan, det er vår måte. Men Jurua kommer dit og respekterer ikke vår forvaltningsplan. De kommer, går inn i skogen og feller med Zanello.7 Der det er pindoty8, hugger de dem ned. For dem betyr de ingenting. De er viktige for mbyafolket, men Jurua respekterer dem ikke, fordi de [Jurua] er kun drevet av økonomiske interesser. Det er forvaltningsplanen deres! [Fra feltnotat, Ka’aguy Eté, 24. Januar 2013].

Ñandejara, Ñanderú, skapte jorda for oss alle, og politikerne delte det. For oss har jorda ingen eier. For oss, som en urfolksgruppe, har ikke jorda grenser, landegrenser som for eksempel Paraguay, Brasil, Argentina; alt er jord som vi kan leve på. Vi sa at vi levde i skogen, men det var noen personer som eide det landområdet. Og her tilhørte jorda urfolkssamfunn. Men uten konsultasjon ble det besluttet at dette var privat eiendom. Skogen ble avgrenset og vi ble en del av det beskyttede området [Fra feltnotater, Ka’aguy Eté, 4. Februar 2013].

Gjentatte ganger påpekte mine mbyavenner at med den såkalte bærekraftige utviklingen – et konsept som ikke hadde betydning for dem – ødela de store grunneierne skogen. For høvdingen i Ka’aguy Eté virket det som at skogsforvaltningsaktørene ikke forsto at for å beskytte skogen i YBR, var det viktig å unngå å kjøre med store lastebiler og bulldosere inn i reservatet og fortsette å utvide veiene og skogstiene for tømmerindustrien. Det var også viktig å redusere støynivået fra motorer i lastebilene og motorsyklene og fra turene fremmet av økoturismebedrifter. Støy fra helikoptre og fra fremtidige fly som skal lande i området som resultat av den planlagte økningen i turisme, måtte modereres. Han og andre tilskrev de grunnleggende motsetningene i miljøpolitikken i YBR til en søken etter profitt for innflytelsesrike mennesker. Etter deres mening tillot myndighetene alle disse aktivitetene som så sterkt påvirket skog og dyreliv, som de hevdet å beskytte, fordi det var økonomisk lønnsomt for grunneierne og dem selv. De kunne dra doble fortjenester fra den såkalte bærekraftige utviklingen og ved å vise det nasjonale og internasjonale samfunn at de jobbet for å beskytte det som omtales som et av de siste gjenværende områder av den Atlantiske Paranáskogen.

For mbyafolket jeg snakket med var det et paradoks at skogforvaltnings-praksiser med et uttalt mål om å beskytte skogen faktisk ødela «deres mat, medisiner og hellige steder». mbyafolket prøvde å oversette sitt komplekse forhold til skogen til et lingvistisk og sosialt begrepsapparat som var tilpasset et ikke-urfolks begrepsapparat. I dette forsøket benyttet de termer som for eksempel mat, medisiner og kirkegårder i stedet for å snakke om ka’aguy (skog) som en helhet som de, forfedre og andre vesener var en del av. Mat, medisiner og ressurser var termer som statsrepresentanter kunne gjenkjenne, men i realiteten omfatter ødeleggelsen av skogen mye mer enn kun de spesifikke elementene som mbyafolket i dette forsøket på samtale og forhandling satte ord på. Biosfærereservat som kategori forutsetter en avgrensing av skogen i brukssoner og soner med begrenset bruk. Høvdingen i Ka’aguy Eté uttrykte fortvilelse over at i dette «nye» konseptet virket det som om et lite «stykke skog» er lik et annet stykke skog; at to avgrensede skogsområder ville ha samme komponenter, samme planter, trær og dyr. I realiteten var det ikke slik. Skogsområder ble tradisjonelt utpekt i henhold til en partikulær natursammensetning og bruk (Salinas 2016). Skogen og dens partier har blitt utviklet i forhold til mbyagruppenes mobilitet og resiprositetsforhold mellom mbyafolket og dyre- og planteliv, med Ñanderú (Gud) og med gruppenes medlemmer seg imellom i en kompleks temporalitet.

I denne konteksten er det viktig å understreke at mbyafolkets bevegelse gjennom skogen slettes ikke var en målløs vandring. Det er ikke bare at guaraníenes levesett skapes gjennom bevegelse i skogen, men skogen skapes og bevares gjennom denne bevegelsen. Livet i skogen var et resultat av forfedrenes (både historiske og mytiske) vandring i skogen (Melià 1989, Salamanca 2012, Chamorro 2004). For mbyafolket hadde fortiden potensialet til å vende tilbake i fremtiden. Dette åpnet en horisont av fremtidige muligheter, eller i det minste ønsker. Fremtidens muligheter var tradisjonelt sett for mbyafolket en gjenopprettelse av fortiden og de mulighetsbetingelser som fantes der, som vegetasjon og fruktbart land for avlinger, jakt og sanking (Melià 1989). De hadde en forventning om å kunne slå seg ned på «steder hvor det kan være mulig å fortsette å leve som en kulturell differensiert gruppe» (Chamorro 2004:229). Denne temporaliteten har blitt endret og overført til et hverdagsliv organisert rundt avgrensede små skogsområder og mer orientert mot det store samfunnets rytmer og tidsnormer. I dag er deres valg viklet inn i et maktspill hvor de har begrenset mulighet til å kunne forme egne samfunn i forhold til egne framtidsvisjoner. Da jeg spurte en av mine venner hvorfor de ikke tilbrakte så mye tid lenger i skogen, svarte han: «I dag har vi den hvite manns skole og forpliktelser, individuelle forpliktelser å ta oss av i forhold til det hvite mannssamfunnet». Deres visjon om fremtiden blir i større grad frakoblet skogen de lever i, og i praksis har de lite innflytelse til å endre denne situasjonen.

Skog som ressurs for stadig nye former for utvinning

Et av spørsmålene jeg stilte meg selv flere ganger under mitt feltarbeid var hvordan avskoging og marginalisering av mennesker kunne bli produsert og opprettholdt i en tid med så store globale klima- og skogvernsforpliktelser. Tsings (2003) spørsmål om hvordan steder stadig blir redusert til et sett av ressurser for ulike former for utvinning er relevant her. Det er nettopp dette som blir kjernen i de uoppfylte grønne forpliktelsene. Steder og folk blir formet av en markedslogikk som gjør disse til ressurser for en eller annen form for utvinning. I YBR-casen blir skogen først forringet gjennom industriell utvinning, så blir den ødelagt på nye måter i forsøk på vern. Etter at skogen har blitt redusert og forringet, blir plantasjer bestående av eksotiske tresorter og økoturisme eller etnisk turisme introdusert som løsning mot ødeleggelse og med løfter om lokal utvikling, uten at de samme gamle løftene blir realisert. På tross av at disse ikke innfris, blir nye initiativer, som FN-REDD-programmet, introdusert for å løse de problemene tidligere initiativer med samme formål ikke klarte å få bukt med. Motsetningsforhold av denne typen er ikke unike.

Flere har påpekt at under samtidens dominerende grønne trend blir natur omformulert til såkalt «stock capital» (Escobar 1996, O'Connor 1994, Smith 1984, Sullivan 2014). Escobar (1996) understreker at i naturvernsindustrien går aspekter av natur og samfunn, som ikke tidligere var underlagt markedslogikken, gjennom en konseptuell forvandling som fører til at de ender opp som produkter og nye varer. Slik, sier Escobar, kan kapital skifte ansikt og fremtre som velgjørende og betydelig forskjellig fra dens vanlige destruktive form. Wilhite og jeg (Wilhite og Salinas (kommer)) argumenterer for at den nye formen for varedannelse av skog gjennom REDD og lignende initiativer, heller ikke vil bidra til nødvendige klimatiltak. Omforming av skogen til et karbonlager reproduserer den gamle kapitalistiske markedslogikken som i utgangspunktet har skapt de globale klimautfordringene vi står ovenfor. Slik viser håndtering av den globale klimakrisen at kapitalismen, paradoksalt nok, fortsetter å restrukturere seg selv gjennom kriser skapt av systemet som har produsert det. Markedslogikken blir sett som den beste måten å regulere miljøødeleggelse på, mens det er akkurat denne logikken som har produsert nettopp disse ødeleggelsene.

I denne restruktureringen blir fortiden og fremtiden frakoblet. Denne frakoblingen skjer ved et fokus på fremtiden. Rajan (2005) hevder at senkapitalistiske økonomiske prosesser sørger for bevarende kapitalflyt gjennom en logikk som springer ut fra et spekulativt marked. I denne logikken blir den temporale ordenen til senkapitalistisk produksjon snudd. Slik blir fremtiden utgangpunkt for nåtiden istedenfor at nåtiden er utgangspunktet for fremtiden. Gjennom denne temporale endringen blir visjoner om fremtiden transformert til en form for kapital i seg selv. Visjoner eller forestillinger om mulige fremtider genererer penger i form av investeringer i prosjekter, som kan eller ikke kan materialiseres (se Salinas 2016, kap I, III og VI). Med tanke på REDD er det mange måter å gjøre dette på. En av dem er å estimere et fremtidig referansescenario som reflekterer den avskogingsmengde som ville ha skjedd i fravær av REDD-finansieringen. Det å sette opp et slikt referansescenario, byr imidlertid på utfordringer. Mathews påpeker:

Crucially, REDD works not through counting the kinds of mundane objects understood by ordinary people (tree seedlings, receipts for tree seedlings or areas of forest), but through visually appealing map-like images of present and future forest landscapes, which are anchored on much more nebulous categories such as ‘area of averted deforestation’ and ‘forest at risk’. (2013:17)

Mengden av karbon lagret i et gitt skoglandskap blir målt og brukt som et referansescenario som gir en pekepinn på hvor mye skog ville ha blitt avskoget eller forringet uten REDD-programmet. Det interessante her, slik Mathews (2013) understreker, er at fremtiden er usikker og ukjent, og dermed ikke lar seg så lett forutsi. Det er nettopp denne uvissheten som gjør programmet økonomisk lønnsomt. Referansescenariet blir da brukt for å sammenligne skoglandskapet etter at REDD-prosjekter har blitt implementert. Avhengig av REDD-modellen vil den lagrede karbonmengden i et gitt landskap, bli kompensert av FN-REDDs donorer eller solgt på et internasjonalt karbonmarked.

Referansescenariet og skogsovervåking er først og fremst basert på statistikk og satellittbilder – som vil sørge for at karbonlagringsaktiviteter samsvarer med indikatorene. En slik teknologidreven måling fanger ikke opp vilkårligheten i målingsprosessen: Hva som måles og hvordan. Slik som Strathern (2000) påpeker er det viktig å stille spørsmål ved hva synlighet skjuler. Hva er det disse indikatorene og det sosiale og miljømessige risikovurderingsapparatet (social and environmental safeguards)9 ikke viser? Kan satellittbilder og rapportering vise hvordan karbonlagring egentlig foregår i praksis, hvilke effekter denne har for skogsavhengige folk og hvem som egentlig drar økonomisk fordel av et slikt program? Slik som jeg har vist ovenfor med referanse til diskurs om bærekraftighet, kan mye forbli skjult eller forvrengt bak tekniske begrepsapparat og teknologiske og økonomiske modeller som ikke tar i betraktning lokale erfaringer og konkrete forhold mellom folk, skog, politikk og økonomi. Derfor argumenterer jeg for at i dagens økonomiske system genereres kortsiktig økonomisk vekst og grønne trender gjennom fremtidsvisjoner som ikke er forankret i de forskjellige erfaringene og fortidene som folk forholder seg til i de ulike målregionene: erfaringer med utviklingsprosjekter og urfolks fortider.

REDD har ingen presedens, men verken dets mål eller responsen fra grasrotbevegelsene er helt løsrevet fra tidligere erfaringer med lignende prosjekter. REDD re-evaluerer skog som en ny vare: «karbonlagring» og viktige forhold mellom menneske og skog, samt gruppers erfaringer med tidligere utviklingsprosjekter med skogvern som mål, blir fortrengt. Dette er grunnen til at YBR-casen er spesielt interessant. Her ser vi at soneinndeling og den såkalte bærekraftige utvinning (tømmerhogst og turisme) ikke tok i betraktning urfolks forhold til og bruk av skogen. Deres tilstedeværelse ble begrenset til kun å leve i og bruke visse deler av skogen, dermed ble de uten mulighet til å fortsette sine sedvanlige livsoppholdsstrategier. Mens deres aktivitetsradius ble begrenset og de måtte finne nye strategier for livsoppholdelse, fortsatte den industrielle utvinningen av skogen i hendene på mektige og velstående aktører. Resultatet mer enn tjue år etter etableringen av YBR var ikke så lovende, men istedenfor å vurdere hva som hadde skjedd, fortsatte de statlige aktørene og eierne av skogen å se etter alternativkostnader10 for deres tvilsomme skogvernsatsing. Ved en uformell måling av kostnadseffektivitet ble REDD sett på som en lønnsom økonomisk alternativ. Slik erstattet nye diskurser og agendaer de gamle som også handlet om bærekraftig utvikling og naturvern. Innenfor denne nye konteksten ble trær en del av en blomstrende og håpefull diskursiv fremtid.

REDD tilbyr en ny visjon og vei å følge for å oppnå eller forsøke å endre en fryktet fremtid. REDD åpnet opp for nye muligheter for økonomisk overskudd i møtet med en dystopisk fremtid om vi ikke begrenser temperaturstigningen. Både internasjonale og nasjonale aktører presenterer REDD som den beste måten – innovativ, rask og effektiv løsning – å nå togradersmålet ved at klimagassutslippet fra avskoging stoppes. I en serie markedsføringsplakater11 til FN-REDD blir fremtiden malt grønnere, der verdensskoger og dens befolkning blir beskyttet.

Selv om skogsavhengige grupper blir fremstilt som viktige skogforvaltere med betydningsfull kunnskap, har historien vist oss at det siste forblir kun ord i offentlige dokumenter og rapporter som er avgjørende for å tiltrekke seg nødvendig finansiering. De tidligere og viktige lokale erfaringene med lignende prosjekter danner i praksis ikke grunnlaget for de nye politiske initiativene.

Den evige kapitalistiske søken etter ressurser og profitt forblir uendret. Historien til YBR er et eksempel på at naturforvaltning og utvikling underlagt markedslogikken ikke er en bærekraftig løsning. Jeg mener dette er overførbart til REDDprosjekter. Naturlige skoger eller treplantasjer kan gi resultater i form av karbonlagring, mens et genuint skogvern der de skogsavhengige gruppene blir sentrale aktører i bestemmelsen av skogforvaltning, forblir en reklame.

Hvis vi ser forbi promoteringen av en bærekraftig framtid ved implementering av REDD og tenker kun på økonomiske fordeler, kan prosjekter som REDD bli lønnsomme bare, i Sullivans’ (2013) ord, for dem med finanskapital som kan fange overskuddet slike prosjekter skaper. På denne måten, blir for antropologen den historiske dynamikken av akkumulasjon og ulikhet opprettholdt. Schroeder (2010) påpeker at det vi har lært av tidligere erfaringer med systemer for betaling for økosystemtjenester (Payment for ecosystem services) i Bolivia, er at disse har forsterket statlig og privat kontroll over skogen. Fordelene til slike systemer blir fanget av statlige byråer, lokale regjeringer og internasjonale NGOer, og ikke av urfolk og andre skogsavhengige lokalsamfunn. Han hevder at:

Although national governments in theory represent indigenous peoples as their constituents, this has not often been the case in practice. The interest of the powerful elite (for instance industry) are generally favoured over those of the poor (indigenous peoples in this case). (Schroeder 2010:329)

I denne dynamikken sirkulerer ikke overskuddet, det hopper slik som James Ferguson (2006) begrepsfester atferdsmønstre til kapital i dagens økonomiske system. Kapital, sier Ferguson, «flyter ikke, men hopper fra punkt til punkt og forbigår områder i mellom» (2006:37). Olje i Angola skaper ikke vekst i landsbyene rundt, men i stedet i byer som Stavanger, Houston og London. Det er nettopp en slik dynamikk som har formet og former området i Yabotí, hvor lønnsomme virksomheter som tømmerindustri, økoturisme, tobakk og karbonlagring skaper velstand andre steder enn i Yabotí, hvor vi tvert imot ser at den sosioøkonomiske marginaliseringen øker i takt med utvinning av lokale naturressurser.

Både Rajan (2005) og Tsing (2005) påpeker at samtidskapitalens akkumulasjon tryller frem lønnsomhet basert på spekulative fremtider. Resultatene trylles frem uten forankring i nåtid og fortid, og det skaper igjen muligheter for materiell eller virtuell utvinning. Klimatiltak basert på en kapitalistisk logikk kan sees i lys av dette resonnementet. Her legges det vekt på at klimaendring krever umiddelbare tiltak og dermed fremtoner REDD-prosjektene som det minste av to onder. I realiteten åpner karbonmarkedet opp nye muligheter for spekulative prosjekter uten vurdering av tidligere erfaringer, og ender med å reprodusere, heller enn å endre det samme systemet som har ødelagt verdensskogene siden kolonitiden.

Kreftene bak disse prosjektene er viklet inn i globale, nasjonale og lokale prosesser og historier. I dette området i Misiones nedfelles globale trender lokalt, gjennom en særegen lokal politikk som muliggjør ødeleggende kapitalakkumulasjon på bekostning av miljø og mennesker. Politikken her er basert på historisk nepotisme, klientelisme, et grumsete forhold mellom privat og offentlig kapital og på eksklusjon heller enn bred politisk deltagelse. Gjentatte brutte løfter mot dem med minst makt i samfunnet har ført til en politisk tilbaketrukkethet og mindre motstand og deltakelse blant folket. For mine informanter var politikk et skittent spill hvor vinnerne var de samme som alltid vant. Slik vurderte de også såkalte nye initiativer. De så disse initiativene i lys av hva historien har lært dem og kunne konkludere raskt om hvem som til slutt ville dra fordel av en slik politikk. For dem var det ikke mulig å frakoble fortid fra fremtiden, de vurderte prosjektene opp mot fortidserfaringer. Så lenge skogsbefolkningen opplever den pågående prosessen slik, kan ikke REDD eller andre miljøtiltak fungere etter hensiktene.

Konklusjon

Å vurdere fortids bærekraftige visjoner er viktig for nåtidens klimainnsats, ikke fordi fortiden representerer en veiviser for fremtiden, men for å tenke nytt. Reelle bærekraftige satsinger trenger at de faktiske sosiale og miljømessige omkostningene av ulike prosjekter, enten det er industriell produksjon eller naturvern, som er styrt av den kapitalistiske markedslogikken, synliggjøres. Derfor må vi utrede tidligere innsatser. Slik som Gupta (2015) påpeker kan fortiden styrt av denne logikken, ikke være veien å følge i fremtiden:

The dystopian future embodied in the eco-suicidal age of the Anthropocene makes it clears that nation-states in the global South cannot emulate the developmental trajectory of the global North. Furthermore, it is equally clear that nation-states in the global North cannot continue on the trajectories they have followed until now. For both the global South and the global North, the past is not a good guide to the future. More importantly, futures past are of little help in thinking about the future in the present (Koselleck 2004). The problem of sustainable futures require a complete recalibration of energy use with social and political life. (2015:564)

Det vi trenger, sier Gupta, er å forestille oss en fremtid som ikke forlenger mønstrene fra nåtiden, men som forfølger nye, bærekraftige utviklingsveier som ikke er blitt tatt i bruk ennå. Men for å forestille oss nye fremtider må vi først erkjenne fortiden, mangfoldet i erfaringer, levesett og forventninger til menneskene som bor i skogen.

I denne artikkelen har jeg argumentert for at den grønne økonomiens fremtidige visjoner nettopp ikke er forankret i urfolkets fortid og heller ikke i deres fortidserfaringer med utviklingsprosjekter. Som jeg har påpekt ut fra mbyafolkets ståsted, vil skogen ikke bli bevart og fornyet hvis de slutter å bruke og bevege seg fritt i den, slik forfedrene har gjort i flere hundre år. Derfor, selv om tiltak for karbonlagring promoteres som et idealistisk grønt mottiltak for å stoppe tømmerhogst og andre industrielle aktiviteter som fører til avskoging, kan initiativet føre til noen av de samme negative utfallene for lokale skogssamfunn som dem klimatiltakene hevder å skulle reversere. Dette kommer tydelig fram i biosfærereservatets eiendomsstruktur og statlig og privat bruk, i at de begrenser mbyafolkets tradisjonelle bruk.

Nye grønne tiltak kan bli lønnsømme for akkurat de samme interessentene som også nå tjener på avskogingen, lokalt, nasjonalt og internasjonalt, og samtidig gi et behagelig klimapolitisk armslag for politikere i i-land. Løsningene for klimakrisen slik den er praktisert i YBR og andre REDD pilotprosjekter, er ikke forankret i årsakene, men i effektene. YBR-casen illustrerer dette godt. REDD representerer en løsning for den negative tilstanden som en fortidsvisjon (UNESCO-biosfærereservat) ikke klarte å løse, heller enn å vurdere årsakene til at YBR er i den tilstanden som den i dag er. Hva slags visjon var det som lot skogen i YBR bli i en beklagelig tilstand? Hva har skjedd mellom den fortidige visjonen og den aktuelle situasjonen? Når man tenker på implementeringen av REDD-programmet og gitt skogens tilstand i YBR, virker det nødvendig å grundig evaluere prosessen og resultatene til den visjonen som la grunnlaget for etableringen av YBR. Visjonen forble en fortelling. I realiteten ble YBR formet av motstridende politikk og praksiser for skogforvaltning. Disse er forankret i maktstrukturer som virker vanskelig å endre.

I likhet med Christopher Boyers (2015) bemerkninger om forholdene som har formet livet til bønder i landlige Mexico, møter de som bor i YBR i dag, noen av de samme utfordringene som deres forfedre gjorde i det forrige århundret: konflikter over identitet, rettigheter og ressurser. Nyliberal bevarings- og bærekraftig utviklingspolitikk i Misiones endret ikke den gamle maktstrukturen og den økonomiske dynamikken i provinsen, men heller bekreftet og vedlikeholdt dem. Disse viktige dimensjonene blir tatt lettvint av aktørene bak de globale programmene som er ment å skulle motvirke klimaendringer. Det sverges heller troskap mot tiltak som skaper økonomisk vekst og profitt for noen få. Samfunnsvitere vet at klimatiltak og tilpasningsprosjekter ikke vil lykkes uten en nær forståelse av både stedspesifikk fortid og det konkrete samfunnet der tiltakene skal gjennomføres. Imidlertid ser virkeligheten annerledes ut for politikkutformere som skal designe tiltakene. De fokuserer på avgrensede tiltak i tid og rom. Derfor er en antropologisk synliggjøring av temporale sammenhenger viktig. Vi kan ikke avskjære ett program fra et annet, ett prosjekt fra et annet, men analysere hvordan de henger sammen over tid og hvilken samlet effekt de har. I så måte har vi antropologer et stort arbeid foran oss. Utfordringen blir å overbevise politikere og politikkutformere om at vi og vår kunnskapstradisjon er nødvendige bidragsytere for å nå målene verdenssamfunnet har satt for å redusere CO2-utslippene de neste årene.

Jeg har med denne diskusjonen ønsket å vise hvordan et antropologisk perspektiv har mye å bidra med i klimaendringsdebatter med dets unike mulighet til å synligjøre sammenhenger som har vært fortrengt, glemt eller oversett innenfor andre disiplinære tilnærminger. Gjennom forankring i det etnografiske feltarbeidet trer den sammensatte og mangfoldige interaksjonen mellom mennesker, omgivelser og tid frem. Spesielt for skogvernsatsing er det essensielt å forstå urfolks måter å bebo og interagere med ulike verdener. Dette er et intellektuelt og politisk-antropologisk kontinuerlig arbeid hvor det nå haster å generere kunnskap som videre utfordrer det begrepsmessige skillet mellom kultur/natur som ligger til grunn i den kapitalistiske markedslogikken. Dette arbeidet kan bidra til å utvide den politiske innsatsen for å takle et av de mest presserende problemene i vår tid, generere en mer nyansert forståelse av de utfordringene dette representerer, og føre til mer effektive løsninger også for de hvis livsverden er umiddelbart truet.

REFERANSER

Azevedo, M., A. Brand, A. M. Gorosito, E. Heck, B. Melià & J. Servín. 2009. Guaraní Retã 2008, los pueblos guaraníes en las fronteras, Argentina, Brasil y Paraguay. B. Melià (red.), AGR servicios gráficos, Asunción, 23 sider.

Barnes, J., Dove, M., Lahsen, M., Mathews, A., McElwee, P., McIntosh, R., . . . Yager, K. 2013 Contribution of anthropology to the study of climate change. Nature Clim. Change, 3(6), 541–544. doi:10.1038/nclimate1775

Biocca, M. d. l. M. D. 2015 The silences of dispossession: the dynamics of agrarian change and the politics of indigenous people in Chaco, Argentina. (PhD), University of Bergen, Norway.

Brailovsky, A., & Foguelman, D. 2009 Memoria verde: Historia ecológica de la Argentina. Buenos Aires: Debolsillo.

Chamorro, G. 2004 Teología guaraní. Quito-Ecuador: Abya Yala.

Escobar, A. 1996 Constructing Nature: Elements for a Poststructural political ecology. I R. Peet & M. Watts (red.), Liberation ecologies: environment, development, social movements (pp. 46–68). London and New York: Routledge.

Ferguson, J. 2006 Global Shadows: Africa in The Neoliberal World Order. Durham and London: Duke University Press.

Flikke, R. 2014 On the Fractured, Fragmented and Disrupted Landscapes of Conservation. Forum for Development Studies, 41(2), 173–182. doi:10.1080/08039410.2014.918759

Gorosito-Kramer, A. M. 2010 Los Guaraníes de Misiones mirada de cronistas y antropólogos. I G. Gordillo & S. Hirsch (red.), Movilizaciones indígenas e identidades en disputa en la Argentina. Buenos Aires: La Crujía Ediciones.

Gorosito Kramer, A. M. 2007 Frágiles senderos interculturales en los espesos bosques del prejuicio. Paper presented at the Lanzamiento de la Red Nacional de Investigadoras/es sobre Discriminación, Buenos Aires.

Howell, S. 2013 Divide and rule. Nature and society in a global forest programme. In K. Hastrup (red.), Anthropology and Nature (pp. 147–166): Routledge.

Howell, S. 2014 No rights-No REDD. Some implications of a turn towards co-benefits. Forum for Development Studies, 41(2), 253–272.

Ingold, T. 2007 Lines. a brief history. London Routledge.

Martinez-Reyes, J. E. 2004 Contested place, nature, and sustainability: A critical anthropo -geography of biodiversity conservation in the «Zona Maya» of Quintana Roo, Mexico. (Doctoral Dissertations), University of Massachusetts, Massachusetts.

Mathews, A. 2013 Scandals, audits, and fictions. Linking climate change to Mexican forests. Social Studies of Science, 44(1), 82–108.

Melià, B. 1989 La Tierra Sin Mal de los Guaraní: Economía y profecía. América Indígena, XlIX(3), 491–507.

Metraux, A. 1946a The Guaraní. I J. H. Steward (red.), Handbook of South American Indians (Vol. 3, s. 69–94). Wash: United States Government Printing Office.

O'Connor, M. 1994 Is capitalism sustainable?: political economy and the politics of ecology. New York: Guilford Press.

Povinelli, E. A. 2011 The Governance of the Prior Interventions: International Journal of Postcolonial Studies, 13(1), 13–30.

Rajan, K. S. 2005 Subjects of Speculation. Emergent Life Sciences and Market Logics in the United States and India. American Anthropologist, 107(1), 19–30. doi:10.2307/3567669

Rival, L. M. 2002 Trekking through history. the Huaorani of Amazonian Ecuador. New York: Columbia University Press.

Salamanca, C. 2012 Alecrín: Cartografías para territorios en emergencia. Rosario: UNR Editora.

Salinas, C. G. 2016 Elusive Apperances: How policies fail in the Argentinian Paraná Atlantic Forest. (PhD), University of Oslo, Oslo.

Scappini, G. 2008 «La Terre Sans Mal dans la décharge?» Une approche des relations entre mobilité spatiale Guarani et indianité au Paraguay (Master), Université Paris X Nanterre, París.

Schiavoni, G. 1998 Colonos y Ocupantes: Parentezco, reciprosidad y diferenciación social en la frontera agraria de Misiones. Posadas-Misiones: Editorial Universitaria.

Schroeder, H. 2010 Agency in international climate negotiations: the case of indigenous peoples and avoided deforestation. International Environmental Agreements: Politics, Law and Economics, 10(4), 317–332. doi:10.1007/s10784-010-9138-2

Smith, N. 1984 Uneven development: nature, capital, and the production of space. Oxford and New York NY: Blackwell.

Strathern, M. 2000 The Tyranny of Transparency. British Educational Research Journal, 26(3), 309–321.

Sullivan, S. 2013 Banking Nature? The Spectacular Financialisation of Environmental Conservation. Antipode, 45(1), 198–217.

Sullivan, S. 2014 The natural capital myth; or will accounting save the world? Preliminary thoughts on nature, finance and values. The Leverhulme Centre for the Study of Value: Working paper, series 3, 2–36.

Sunderlin, W. D. et al. 2014 REDD+ on the ground: The need for scientific evidence. I Sills, E. O. et al. (red.) REDD+ on the ground: A case book of subnational initiatives across the globe. Center for International Forestry Research (CIFOR), Bogor, Indonesia.

Tsing, A. L. 2005 Friction. An ethnography of global connection. Princeton, N.J.: Princeton University Press.

UNESCO. 1996 Biosphere Reserves. The Sevilla Strategy and Statutory Framework of the World Network. UNESCO Paris:

Vivaldi, A. 2010 El monte en la ciudad. (des)localizando identidades enun barrio toba. I G. Gordillo & S. M. Hirsch (red.), Movilizaciones indígenas e identidades en disputa en la Argentina (1. utg., s. 101–121). Buenos Aires: La Crujia.

Wilhite, H., & Salinas, C. (kommer). Expansive Capitalism, climate change and global climate mitigation regimes: A triple burden on forest peoples in the global South. In A. Stensrud (Ed.), Under vurdering: Pluto Press.

1Tusen takk til Torbjørn Tumyr Nilsen, Rune Flikke og Kjersti Larsen for kritisk og konstruktiv lesing. Takk også til den anonyme fagfellen for gode innspill.
2I tillegg til FN-REDD-programmet er det bilaterale aktiviteter utenfor de formelle multilaterale institusjonene. Norge bidrar gjennom sitt klima- og skoginitiativ (NICFI) til REDD-aktiviteter i land som er villige til å gjøre betydelige forbedringer i avskogingsmålene som Brasil, Indonesia, Tanzania og Guyana.
3Ifølge samme rapport ble kun 10 milliarder dollar bevilget i praksis fram til 2014, mens det ble anslått et behov på 5–12 milliarder dollar årlig.
4Ikke-urfolk eller de som representerer ‘den hvite manns’ samfunn.
5kochigua betyr navlesvins sted.
6Guapyta er en kokosnøtt fra et kongepalmetre (syagrus romanzoffiana).
7Den spanske betegnelse for en bulldozer, er topadora, men i denne regionen refererte folk til Zanello som er et traktor-/bulldosermerke.
8Det er en klynge med kongepalmetrær, en slags naturlig palmetreplantasje .
9Informert forhånds samtykke gitt på fritt grunnlag (FPIC på engelsk), deltagelse, gjennomsiktighet og ansvarlighet (accountability)
10Alternativkostnad er en type kalkulatorisk kostnad av nytteverdien av et gode og som er målt ved betalingsvilligheten. Det refererer til de alternative økonomiske fordelene som fortrenges ved konsum eller produksjon av et gode. Produksjonen av en bestemt mengde kan fortrenge andre goder ved at produksjonen legger beslag på ressursene (Fra https://snl.no/alternativkostnad lest 21.07.17)
11Fra http://www.unredd.net/documents/global-programme-191/corporate-communications-brochures-press-releases-thematic-80/posters-and-banners-728.html lastet ned 20.07.2017

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon