Denne boka tar opp et sentralt tema som gjennom lang tid har preget norsk og samisk samfunnsdebatt. Hvordan skape en bærekraftig reindrift som viktig bidragsyter til å skape levedyktige samiske samfunn og styrke den samiske kulturen? Allerede på 1800-tallet ble det fra myndighetshold hevdet at det var for mye rein, men da helst fordi reinbeiter var til ulempe for et ekspanderende jordbruk. Å hindre beiting sommerstid for rein fra svensk side, særlig i Nordland og Troms, var også sett på som viktig, og i forbindelse med unionsoppløsningen i 1905 ble reindriftsspørsmål løftet opp på den utenrikspolitiske agendaen. Særlig etter 1970-tallet da reindriften for alvor ble integrert i norsk plan- og markedsøkonomi gjennom reindriftsavtalen (1976) og ny reindriftslov (1978) har norske myndigheter fått et stadig større grep om forvaltningen av reindriften, og det har vært lagt mye arbeid i å «tilpasse reintallet til ressursgrunnlaget» uten at en har lykkes med det sett fra myndighetenes side. Med dette som bakteppe tar denne boka opp en rekke problemstillinger av allmenn karakter som antropologer med interesse i forholdet mellom samfunn og natur har viet oppmerksomhet. Dette gjelder slike ting som politisk økologi, medforvaltningssystemer (co-management) og møte mellom ulike kunnskapssystemer.

Samisk reindrift – Norske myter er et resultat av et tverrfaglig forskningsprosjekt med deltakere fra Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) og Internasjonalt reindriftssenter (ICR) i Kautokeino. I tillegg har forskere fra Samisk høgskole, Høgskolen i Oslo og Akershus, Universitetet i Tromsø og Universitetet i Tallinn bidratt. Faglig representerer bidragsyterne miljø- og utviklingsstudier, biologi, språk (samisk), økonomi, veterinærfag og ulike samfunnsvitenskapelig disipliner som samfunnsgeografi, sosiologi og sosialantropologi. Flere av bidragsyterne har bakgrunn fra reindriften og/eller er aktive reindriftsutøvere.

Hovedperspektivet i boka kan sies å ligge innenfor rammene av politisk økologi. Om begrepet ikke er eksakt definert, kan vi si at det handler om å forstå den komplekse relasjonen mellom natur og samfunn gjennom en analyse av former for tilgang til og kontroll over ressurser og deres implikasjoner for miljøets tilstand og bærekraftig liv. Gjennom dette søker man å forklare miljømessige konflikter spesielt med referanse til kunnskap, makt og praksiser og til politikk, rettferdighet og styring. Politiske prosesser og maktrelasjoner blir slik synlige som bestemmende for menneskelig bruk av omgivelsene, og analysene avkler til dels tilnærminger som hevder at et rent økologisk perspektiv kan legges til grunn eller at problemer knyttet til ressursutnyttelse alene kan forklares med bakgrunn i de som utnytter naturressursene.

Boka består av elleve artikler med til sammen 16 forfattere. I innledningskapittelet gir Tor A. Benjaminsen, Inger Marie Gaup Eira, Erik Reinert, Hugo Reinert, Mikkel Nils Sara og Hanne Svarstad en beskrivelse av utgangspunktet for prosjektet som kortfattet kan formuleres slik: Den største trusselen mot reindriften som en økologisk og næringsmessig bærekraftig tilpasning er «den norske staten (som) ikke har satt seg inn i næringens tradisjonsforankrede kunnskap» (s. 10). I stedet hevdes det at norsk forvaltning av reindriften er basert på myter, noe som vil kunne føre til at næringens egen evne til bærekraftig drift vil kunne ødelegges. Med referanse til Roland Barthes, som ser myter som ubevisste normer utbredt blant folk, tar forfatterne for seg sakskomplekset. Ifølge forfatterne kan mytene reduseres til en hovedidé eller sentralmyte: Det er for mange rein. Hovedintensjonen til de ulike bidragene i boka er å sette kritisk søkelys på ulike nyanser av denne sentralmyten.

I kapittel 2 tar Inger Marie Gaup Eira, Mikkel Nils Sara, Hanne Svarstad og Svein D. Mathiesen for seg hvordan reindriftsnæringen selv og myndighetene har ulike syn på hva som konstituerer bærekraftig reindrift. Myndighetenes forståelse kan kortfattet reduseres til tre delmål ifølge forfatterne: Økologisk bærekraft forankret i en forestilling om at reintall må tilpasses ressursgrunnlaget beitene gir, økonomisk bærekraft som hviler på en oppfatning om at økologisk bærekraft må være til stede, og kulturell bærekraft som tar utgangspunkt i at reindrift har stor betydning for bevaring av samisk kultur. I bunnen ligger økologisk bærekraft som forutsetning for de to andre delmålene. Slik reduseres bærekraft i all hovedsak til reintall og indikatorer som slaktevekt og kjøttavkastning som mål på et bærekraftig reintall. Mot dette noe statiske bildet på bærekraft viser forfatterne hvordan den interne reindriftssamiske forståelsen av bærekraft baseres på en helhetlig forståelse hvor mennesker, dyr og naturgrunnlag inngår i en større helhet hvor slike ting som generasjoner, språk, sosial organisering, kunnskaper om dyr og landskap, eierskap, teknologi, husholdets ve og vel og sedvanerettslige forhold preger forståelsen. Myndighetenes forståelse er i tråd med hvordan James Scott hevder at stater har behov for å gjøre det komplekse lesbart ved å redusere kompleksiteten og tallfeste den til enkle indikatorer man kan styre etter.

I kapittel 3 følger Mikkel Nils Sara, Inger Marie Gaup Eira, Ivar Bjørklund og Anders Oskal opp spørsmålet om reintall blant annet gjennom et historisk blikk på reintallsutviklingen. Et argument som fremmes er at reintall fra myndighetenes side opp gjennom årene er vurdert i forhold til eksterne interesser, som jordbruk, utenrikspolitikk og i de senere årene miljøvern, mens det fra reindriftssamfunnets side ikke kan reduseres til et fiksert tall, men til en størrelse som er i stadig endring og fluktuerer med sesong, klimatiske forhold og livssykluser. Myndighetene ønsker et stabilt reintall innenfor det de ser som bærekraftig, mens reineiere ser tall som «noe fiktivt og reflekterer ikke de stadige endringer i flokk og omgivelser…».

I kapittel 4 behandler Tor A. Benjaminsen, Johan Borgenvik, Espen Sjaastad og Andrei Marin produksjonsforholdene i reindriften etter at myndighetene på 1970-tallet fikk større kontroll over reindriften. De viser hvordan staten innførte produksjonsmodeller og la opp subsidiesystemet i forhold til dette. Hensikten var modernisering og effektivisering – for å styrke reindriften. Litt forenklet kan man si at hovedgrepene var å omstrukturere reinflokkene fra aldersmessig og kjønnsmessig sammensatte flokker til flokker som i hovedsak bestod av hunndyr, simler, som kunne produsere mange kalver for slakt (Rørosmodellen). Slakt av kalv ble subsidiert og slaktevekt av kalv ble et måltall for bærekraft. Et høyeste reintall ble også introdusert som del av modellen. Forfatterne argumenterer for at denne modellen i for liten grad tar hensyn til klimatiske og andre variasjoner. En rask vekst i reintallet etter 1980 viser også at den innførte Rørosmodellen har vært reintalldrivende.

Overbeiting på Finnmarksvidda er en av de sentrale mytene boka forsøker å tilbakevise eller i alle fall å modifisere. Tor A. Benjaminsen, Mikkel Nils Sara og Espen Sjaastad drøfter spørsmålet i kapittel 5. De går gjennom det faglige grunnlaget for påstanden om overbeiting og viser til at i norsk samfunnsdebatt lever denne «myten» sitt eget liv uavhengig av hva empirisk forskning viser. De viser også til at begreper blandes sammen i debatten, blant annet bæreevne og overbeiting; at det er uavklart hvordan akseptable nivåer på lavmatter fastsettes, og at klimavariasjoner i mindre grad bringes inn som forklaringsvariabel. De hevder også at den samiske tradisjonelle fagkunnskapen representerer en langt mer nyansert og kompleks forståelse av forholdet mellom rein, beiter og klima.

Av myndigheter og av en rekke forskere forklares ofte overbeite på Finnmarksvidda med allmenningens tragedie, et begrep Hardin lanserte i 1968. Selv om forfatterne i kapittel 5 stiller spørsmål rundt overbeiting, så påpeker de også at mange reineiere er av den oppfatning at det er for mye rein, og de viser også til økning i reintallet de senere årene, men skyldes dette allmenningens tragedie? Andrei Marin og Ivar Bjørklund drøfter i kapittel 6 om Finnmarksvidda kan betraktes som en allmenning hvor alle har en felles rett til ressursutnyttelse. De viser at Finnmarksvidda tradisjonelt ikke har vært én allmenning, men at rettighetene til ressurser i avgrensede områder har ligget til det enkelte siida-felleskap, og slike er det mange av. Reindriftsloven av 1978 så imidlertid bort fra slike sedvanerettslige praksiser og gjorde vinterbeiteområdene til felles områder. Slik sett blir myndighetenes forvaltningsmodeller og praksiser et hovedproblem.

Kapittel 7 av Eli R. Skum, Johan M. Turi, Lars Moe, Inger Marie G. Eira og Sveid D. Mathiesen går dypere inn i utfordringer reindriften står overfor ved Rørosmodellen, dvs. simleflokker som produserer kalv for slakt. De viser hvordan ulike alderssegmenter av okserein har betydning for flokkens ve og vel, og særlig kastratenes rolle. Oksenes betydning for å gjøre lavbeiter mer tilgjengelig vinterstid og deres rolle i forbindelse med tap til rovdyr påpekes. Når flokkene er strukturert til simle/kalv-flokker, blir de mer sårbare for klimatiske variasjoner og tap til rovdyr. De viser også hvordan slik strukturering har ført til tap av viktige kunnskaper for reindriftsutøverne. Men har alle grupper gjort den samme struktureringen? En sammenligning kunne tilført diskusjonen flere perspektiver.

I kapittel 8 forsøker Erik S. Reinert å forklare hvorfor den myndighetsinitierte planøkonomien fra 1970-tallet er blitt varig ødeleggende for verdiskapningen i samisk reindrift. Med dette viser han til at ved innføringen av reindriftsavtalen (1976) og reindriftsloven (1978) mistet reineierne kontroll over verdikjeden og de opplevde fallende priser for sine produkter. Et innkjøpsmonopol kontrollert av Norges Kjøtt- og Fleskesentral overtok kontrollen med verdikjeden. Reindriften ble av landbruksdepartementet formet etter en mal fra saueproduksjon i landbruket. Han viser til at systemene i Sverige og Finnland er annerledes, men hvordan blir nokså skissemessig og ufullstendig forklart. I stedet får vi en lang og diskutabel(?) utlegning om reindriften og ulike samfunnssyn fra istiden og fram til i dag.

Ivar Bjørklund drøfter statens formynder- og forhandlerrolle i kapittel 9. Ved å sammenligne naturinngrep og konsekvenser for reindriften i to ulike saker fra 1960-tallet og 2000-tallet viser han hvordan konsekvensene av inngrepene i begge tilfeller er innsnevret til beregning av tapt beite knyttet til inngrepsarealet, mens man i all hovedsak ikke har hatt blikk for systemkonsekvenser for reindriftsutøvelsen i områder for både vinter- og sommerbeiter og trekkruter. Samtidig har reindriften fått en aktiv forhandlerposisjon, særlig gjennom reindriftsavtalen. Forfatteren er imidlertid av den oppfatning at forhandlingsposisjonen er undergravet ved at staten ikke i tilbørlig grad tar hensyn til reindriftens kunnskapsgrunnlag som dermed ikke kommer til anvendelse. Staten har opparbeidet seg en betydelig grad av definisjonsmakt, noe som karakteriserer et asymmetrisk maktforhold.

I kapittel 10 drøfter Kathrine Ivsett Johnsen videre problemer knyttet til reindriftens medforvaltningsposisjon i statens reindriftsforvaltning, og spesifikt systemet for reintallsfastsettelser for den enkelte driftsenhet. Her hadde reindriften fra 2007 en rolle, men overordnede myndigheter var av den oppfatning at de øvre reintallene en kom fram til, var for høye. I siste instans fastsatte myndighetene tallene uten å rådføre seg med reindriftens organer. Det pekes på at reindriftsutøverne i mange sammenhenger ble sett på som irrasjonelle aktører som ikke visste sitt eget beste, mens reineierne utviklet en dyp mistro til myndighetene, og reintallstilpasningene ble sett på som et middel for å rydde vekk reindriften til fordel for gruvevirksomhet, vindmølleparker og annen utbygging.

Kapittel 11 er en oppsummering av funn og diskusjoner i de ulike kapitlene. Det hevdes at «boka har vist en rekke eksempler på at den samiske reindriften og norsk forvaltning lever i to til dels adskilte verdener med ulike kunnskapsregimer» (s. 223). Dette er for en antropolog lett å slutte seg til, og i all hovedsak anser jeg dette for en viktig bok som både politikere, samfunnsdebattanter og studenter bør lese. Lignende studier om forholdet mellom stat og lokale befolkninger, kanskje særlig med hensyn til ressursutnyttelse og økologiske/næringsmessige tilpasninger fra store deler av verden, viser at ulike verdensbilder og forståelsesmåter kolliderer, og at ujevne maktforhold nesten alltid gjør den lokale befolkningen til tapere. Til og med der medforvaltningssystemer er innført for å gi mer makt til det lokale nivået, viser det seg at det er vanskelig å nå igjennom. Dersom såkalt tradisjonell kunnskap skal bli tatt på alvor, må den korrelere med eller støtte opp om den såkalte vitenskapelige kunnskapen. Slik sett viderefører denne studien av samisk reindrift i Norge et veletablert internasjonalt forskningsfelt.

Så kan man spørre om boka gir et tilstrekkelig svar på utfordringene som reindriften møter i det modere samfunnet. Selv om flere av forfatterne peker på alternative løsninger, er ennå mye ugjort. Et spørsmål er om synspunktene som forfatterne forfekter, har mulighet til å nå igjennom i dagens samfunnsdebatt og inn til de som bestemmer utviklingen. Det er ikke første gang det påpekes at norsk forvaltning ikke har tatt hensyn til reindriftens egen forståelse og kunnskapsgrunnlag. I noen grad har myndighetene forsøkt å etterkomme slike krav, men i all hovedsak ligger et system innført på 1970-tallet fast. Dertil legges det mer vekt på biologiske modeller enn sosiale modeller hvor mennesker, dyr og landskap sees i en større helhet.

Men boka kunne med fordel dratt større veksler på forskningslitteratur bl.a. fra Canada, med en stat og forvaltning noenlunde sammenlignbar med Norge, hvor studier av møter mellom ulike kunnskapstradisjoner og medforvaltning har pågått i relativ lang tid. På samme måte kunne forholdene i Finland og Sverige i større grad blitt trukket inn i diskusjonen. Erik Reinert påpeker at reindriften i Sverige ikke styres på samme måte som i Norge; det meste overlates til reindriftsutøverne selv, ifølge Reinert. Hvordan blir flokkstrukturen i svensk reindrift med slikt selvstyre? Er en blandet flokk med opptil 40% okser intakt, slik det pleide å være tradisjonelt? Har dette hatt betydning for tap til rovdyr? Slike spørsmål kunne tilført flere viktige perspektiver til konklusjonene i boka.