Et halvt århundre etter at legendariske Hva skjer i Nord-Norge? (1966) revolusjonerte diskusjonen om distriktspolitikk i Norge, er Ottar Brox stadig en av landets mest profilerte samfunnsdebattanter. Når han nå er ute med en ny debattbok, er det derfor fristende å se bidraget i lys av et langt intellektuelt liv og spørre: Hvordan skiller tenkningen til dagens Brox – snart 85 år – seg fra den unge Brox?

Den historiske kontrasten kunne jo knapt vært større: Lærer- og småbrukersønnen fra Senja vokste opp i en fattig og arbeidsom mellomkrigstid der primærnæringer var ryggraden i tilværelsen, inntekter fra lønnsarbeid sporadiske og usikre, og kollektive velferdssikringer bare luftige framtidsvisjoner. Brox trådte sine barnesko blant sambygdinger som overlevde gjennom selvforsyning og mangesysleri, og det var helt klart disse erfaringene som gjennomsyret den unge forskerens kritiske periferiblikk på samfunnsutviklingen på 1960-tallet. Det var også disse erfaringene som inspirerte til Brox’ engasjerte form for anvendelig forskning (Brox 2013), hvor kunnskapens bruksnytte og demokratiske potensiale alltid har trumfet akademiske spissfindigheter. Det er liten tvil om at denne posisjoneringen skapte ny innsikt om norske samfunnsforhold i etterkrigstida og at Hva skjer i Nord-Norge? fortjener sin kåring som én av århundrets viktigste sakprosabøker.

På den annen side har vi den eldre Brox som – i likhet med mange andre klassereisende intellektuelle – kan kikke ut på verden fra et urbant forskerkontor og oppsummere «hvordan det gikk»; Et land hvor folk flest bor i byer og tettsteder framfor på avsidesliggende småbruk, hvor subsistensproduksjon spiller en marginal rolle i nasjonaløkonomien, hvor det er kollektive velferdsordninger på plass fra vugge til grav, og hvor ordinært lønnsarbeid sikrer en materiell overflod som verden ikke har sett maken til. Hvordan står Brox’ grunnleggende samfunnsanalyse seg gjennom slike formidable historiske endringer? Er perspektivet relevant for å forstå dagens Norge?

Spørsmålet er ikke retorisk ment, for i hovedsak er nemlig både tematikken, perspektivet og analysen den «samme gamle», samtidig som bokas uttalte ambisjon er å revitalisere dette tankegodset i møte med utfordringene fra et framvoksende post-industrielt klassesamfunn. Derav den lange undertittelen om «å lære av våre forfedre». Brox er med andre ord fortsatt opptatt av å forstå de samfunnsprosessene som frambrakte den helt særegne norske likheten – for å kunne mobilisere lærdommen i et forsvar av små økonomiske og sosiale forskjeller. Og på nytt stiller han et pragmatisk periferiperspektiv – det har blitt kalt «populistisk» (Bjørklund 2004), men kan også benevnes et antropologisk aktørperspektiv – opp mot storsamfunnets abstrakte planleggingsfilosofier.

I sin essens er argumentet at de små klasseforskjellene i Norge er en effekt av vanlige folks sterke makt på arbeidsmarkedet. Historisk har vi hatt det materielle «fortrinnet» at norsk jord er skrinn og tungdreven og dermed lite interessant for kapitalistiske entrepriser. I motsetning til Skottland (Brox’ komparative case), hvor jorda ble monopolisert for stordrift, hadde fattigfolk på norske bygder alltid mulighet til å rydde seg et småbruk i utmarka for å sikre seg mat, og i kyststrøkene var også den frie tilgangen til fiskeressursene helt sentral. Brox hevder at denne tilpasningen var en ryggrad gjennom store deler av 1900-tallet. Stikk i strid med den konvensjonelle fortellingen om moderniseringen av landet – som vektlegger samtidig sentralisering og industrialisering – økte antall småbruk til helt inn i etterkrigstida. Subsistensjordbruk i kombinasjon med sporadisk lønnsarbeid (innen fiske, tømmerhogst, bygningsarbeid osv.) gjorde det mulig for folk flest å bli boende på landsbygda, og denne tilpasningen la ikke bare grunnlag for en særegen rural industrialisering i Norge, den skapte også et varig arbeidskraftunderskudd i industrisektoren i byene som ga fattigfolk betydelig makt i arbeidsmarkedet. Tilpasningen på landsbygda gagnet dermed det urbane proletariatet like mye som småbrukerne. Det var logikken i denne – tilsynelatende «irrasjonelle» – rurale tilpasningen som gikk planleggingsivrige urbane teknokrater hus forbi på 1960-tallet – og som vi, ifølge Brox, fortsatt kan lære noe av.

De av oss som følger Brox jevnlig, er godt kjent med argumentasjonen og finner ikke så mye nytt i boka – bortsett fra at bokformatet tillater en utlegging av hele resonnementskjeden, noe som gjør dette til et nyttig oppsummeringsverk og et godt utgangspunkt for en dypere utforsking. Så langt har det vært lite debatt om bidraget, men argumentet står ikke helt uimotsagt; statistikere har reist en debatt om «kunsten å telle småbruk» og hevder at Brox kan blande årsak og virkning i de komplekse sammenhengene han trekker opp (Aaberge, Modalsli og Søbye 2017). Brox’ tilsvar til kritikken (2017) vektlegger kvalitativ metode og komparasjon; Uansett hvordan man teller, kan det ikke være tvil om at relativt til industrialisering i sammenlignbare land, sto selvforsyningstilpasningen sterkt i Norge.

La meg også bli ferdig med én innvending til før jeg diskuterer relevans. Dette er som sagt en debattbok; ikke en vitenskapelig avhandling. Faglig sett er det derfor en del å innvende, både når det gjelder formaliteter (som manglende eller lite spesifikke referanser) og analytiske poenger. En kritisk leser vil gjerne savne mer systematiske pro et contra resonnementer og fyldigere evidens; ikke minst hadde det vært på sin plass med en diskusjon av den relative betydningen av økonomisk dynamikk i forhold til andre – ikke minst politiske – faktorer. Men la oss anerkjenne den sjangeren Brox har valgt: Målsettingen er i hovedsak å utvikle et analytisk «utkast» (s.7), en argumentasjonsrekke som yngre forskere inviteres til å etterprøve og utdype. Betraktet slik, som en heuristisk analytisk modell for utforsking av formative empiriske sammenhenger, er dette en verdifull fagbok til tross for en del «akademiske» svakheter.

Det mest slående ved bidraget er derimot at også tidshorisonten for analysen er den «samme gamle»; noe som gjør spørsmålet om relevans ganske akutt. Det empiriske referansepunktet for argumentasjonen er langt på vei mellom- og etterkrigstidas politisk debatt. Det er som om den norske likheten ble konstituert én gang for alle på 1960-tallet, mens påfølgende utviklingstrekk – den oljesmurte nasjonaløkonomien, nedbygging av primærnæringer, konsolidering av lønnsarbeid, EU-motstand og -tilpasning, arbeidsinnvandring, konsumerisme, mediepluralisme, diverse «høyrebølger» med mye mer – bare er fotnoter i den norske samfunnsformasjonen. Dette er jo tema Brox har behandlet i en rekke andre arbeider, så han er slettes ikke blind for problemstillingene, men i denne boka skapes det altså et litt eiendommelig inntrykk av at det ikke har skjedd noe av betydning mellom Gerhardsen-epokens gjenreising og Wilkinson og Picketts påpekning av Ulikhetens pris (2012). Det er alt det verdifulle «O.G. Ueland, Johan Sverdrup, Johan Castberg, Gunnar Knutsen, Einar Gerhardsen og Per Borten overlot til oss» (s.113) som holdes opp mot truslene som avtegner seg i dagens verden; økte forskjeller, sosial dumping, kronisk arbeidsledighet, framveksten av et prekariat osv.

Allikevel er det paradoksalt nok denne litt kuriøse tidsforskyvningen som gjør argumentasjonen både interessant og relevant. Den klare kontinuiteten til «unge Brox» gjør på et vis boka til et vitnesbyrd fra en annen tid, og spørsmålet er om disse tankene har relevans i samtida nettopp fordi vi i dag ikke tenker i slike baner. Spørsmålet er om perspektivet springer ut av en særegen historisk erfaring som er relevant – ikke fordi den er «aktuell», for dagens Norge er milevidt fra utfordringene på 1950-tallet – men fordi den representerer eller reflekterer en sosial normaltilstand; en mer typisk menneskelig tilværelse enn det som kjennetegner dagens overflodssamfunn. Kanskje har perspektivet verdi fordi det makter å se forbi dagens «aktualiteter»; det historiske særtilfellet av trygghet og velstand som de fleste nordmenn – kanskje også mange antropologer? – har lært seg å tenke ved hjelp av. Det er all mulig grunn til å hevde at i et globalt, komparativt perspektiv sliter store deler av menneskeheten «fortsatt» med den formen for ressursknapphet og pragmatisk tilpasning til omgivelsene som Brox trekker opp for norsk historie, og hvis man deler hans generelle skepsis overfor samfunnsutviklingen, er det ikke helt usannsynlig at perspektivet kan få fornyet «aktualitet» også her hjemme.

Teoretisk er Brox representant for en tenkning hvor livsløp utformes innenfor betingelser som er gitt forut for hver enkelt, hvor tilværelsen ikke kan «drømmes opp» uansett hvor mye kulturell semantikk som går inn i forsøket. Mennesker lever alltid livene sine innenfor spesifikke, gitte og bare delvis transformerbare sosiomaterielle omgivelser – kort sagt, de har ikke bare «muligheter», men også begrensninger. Dette «gammeldagse» økologiske perspektivet – forankret i en historisk erfaring av knapphet og nøysom husholdning – er etter min mening et viktig korrektiv til en del toneangivende antropologisk tenkning som iblant kan oppleves ganske så «vektløs».

Det Brox gjør, er å invitere til en utforsking av situerte og dermed realistiske løsninger på truslene mot likhetssamfunnet, og det er viktig å merke seg at hans «lærdommer» primært formuleres på det strukturelle nivået; med fokus på underliggende dynamikker heller enn konkrete politiske tiltak. Han er innom noen eksempler på konkret politikk – som muligheten for å innføre borgerlønn, skattefritak på oppussing av hus, incentiver til grovfôrproduksjon i landbruket osv., men bortsett fra et substansielt kapittel om behovet for en ny fiskeripolitikk, behandles konkrete politiske initiativ ganske summarisk. Derimot er den strukturelle dynamikken – man kunne kalt det «likhetens generative mekanismer» – tydelig formulert; Politiske tiltak løser ikke problemer i seg selv, men er nødvendig for å utforme økonomiske og politiske arenaer som gir folk reell innflytelse over egne liv. Det gjelder å tilrettelegge folks livsbetingelser på måter som gir dem pragmatisk handlingsrom – ikke minst mulighet for en grad av selvsysselsetting hvis situasjonen skulle kreve det. Lærdommene fra «våre forfedre» er at relativ likhet vokser ut av folks egendefinerte og selvdrevne tilpasninger til slike muligheter i hverdagslivet, heller enn teknokratiske «totalløsninger» konsipert i urbane sentra.

Endelig reiser denne vinklingen også interessante teoretiske grunnspørsmål om relasjonen mellom aktørperspektiv og politisk økonomi i samfunnsmessige forklaringer. Med henvisning til et lite kjent arbeid av Fredrik Barth (1965) hevder Brox nemlig at rural og urban økonomisk dynamikk er vesensforskjellige; Landsbygdas ressursmangfold og handlingsrom gjør på et vis aktørperspektivet særlig relevant for å modellere sosiale formasjoner der, mens storbyer, som i Brox’ perspektiv kjennetegnes av institusjonalisert fattigdom – det vil si, empirisk mangel på handlingsmuligheter – heller inviterer til strukturalistiske analyser. Denne tilsynelatende eklektiske – men altså empirisk funderte – omgangen med analytiske perspektiver er teoretisk tankevekkende, og også derfor er det all mulig grunn til å ta Brox’ tilsynelatende «gammeldagse» perspektiv på alvor.

Referanser

Barth, Fredrik 1965 Utviklingslandene i vår tid Skrift nr. 55. Bergen: Vestlandske Bondestemna. Yrkessamband for Vestlandsbygdene.

Bjørklund, Tor 2004 Norsk populisme fra Ottar Brox til Carl I. Hagen. Nytt Norsk Tidsskrift, 21(3–4), 410–419.

Brox, Ottar 2017 Om småbruk i vår økonomihistorie Klassekampen, 25. mars 2017, s. 45.

Brox, Ottar 2013 Fra anvendt til anvendelig forskning? Tidsskrift for Samfunnsforskning, 54(1), 91–101.

Brox, Ottar 1966 Kva skjer i Nord-Norge? En studie i norsk utkantpolitikk. Oslo: Pax.

Wilkinson, Richard og Kate Pickett. 2012. Ulikhetens pris. Oslo: Res Publica.

Aaberge, Rolf, Jørgen Modalsli og Espen Søbye 2017 Kunsten å telle småbruk: Småbruk har ikke vært veien til den norske velstanden og likheten i etterkrigstiden, slik Ottar Brox hevder. Klassekampen, 18. mars 2017, s. 36–37.